NN (Klager A) / XX (Klager B) mot Fædrelandsvennen
SAMMENDRAG:
Med ujevne mellomrom brakte Fædrelandsvennen i 1997 en serie «rapporter» skrevet av forfatteren Axel Jensen, rapporter hvor den svært syke skribenten fortalte om sitt dagligliv på «Nimbus» – en gummimadrass styrt av en datamaskin. Jensen ble holdt kunstig i live og kunne utelukkende fortsette sitt skrivende virke ved å bruke sin svært begrensede stemme til å diktere til en båndopptaker.
Mandag 8. desember 1997 brakte avisen den fjerde «rapporten», over halvannen side, med hovedtittel «- Ha en groovy død» og undertittelen «(Rapport fra Nimbus, V)». I artikkelen beskriver Jensen, nærmest i litterær form, omstendighetene rundt en operasjon han skal gjennom på Vest-Agder Sentralsykehus. Et stykke ute i artikkelen omtaler forfatteren narkoselegen som skal bistå under operasjonen:
«Mens jeg ligger der i en behagelig døs hører jeg en stemme bak meg. Jeg tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem. Jeg tror ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og presenterte seg som narkoselege [etternavnet].»
Lengre ute i artikkelen heter det:
«Nu tar dr. [etternavnet] i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer, som hittil ikke hadde sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente norske dialekter, ‘nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen’. Dette opprørte meg, for en av forutsetningene for å gå med på dette eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter. (…)
«(I en telefonsamtale med dr. [etternavnet] blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre prosent profesjonell, og at det ville være utenfor all medisinsk etikk å avfyre slike kraftsalver til en pasient som svevet mellom liv og død. Jeg vil ikke på noen måte skade denne dyktige og erfarne narkoselege, og under en eventuell injuriesak vil jeg bruke denne passus til å vise hvordan en hjerne som er delvis narkotisert kan spille seg selv et puss.)»
Mandag 15. desember trykker Fædrelandsvennen rapport nummer fem fra «Nimbus», under tittelen «Et megafett tilbud» . Gjennommgangsfigur i denne artikkelen er «[fornavnet]» , ved en anledning identifisert som «soneleder [Navnet]». Hun beskrives tidlig i artikkelen ved at hun «oser sunnhet med røde kinn» og som «En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i blusen, ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin.» Videre heter det, blant annet:
«Fra det ene marerittet til det andre. Der sto [fornavnet] som ikke hadde gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt og gav meg et tilbud om et sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner på veggene, fra Pushwagner til Widerberg, kanskje det var det hvite flygelet som virket provoserende.» (…)
«Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av [fornavnets] herskestil etter å ha blitt ukøffet, klarte jeg å stønne fram.»
Forfatteren beskriver deretter sitt møte med ledelsen for Kristiansand Alders- og sykehjem (KAOS), hvor han skulle flyttes. Han gir også omfattende utdrag fra en artikkel i Fædrelandsvennen, hvor en nattavdelingssykepleier ved sykehjemmet er intervjuet. Deretter heter det:
«Når vi så kommer til navnet [fornavnet], så er hun en slags sersjant, (en ubergruppe- strurmbandsfuhrer) som hersker over et visst antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med dårlig tid…I mitt tilfelle har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte på dusjkabinett fikk jeg avslag. Så anket jeg saken, tiden gikk og jeg ble vasket i ultrarapid av disse [fornavnets] frontsoldater, mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli oldinger i løpet av kort tid.»
Forfatteren gir deretter en grundig beskrivelse av hvordan han til slutt fikk sitt dusjkabinett, før han fortsetter:
«Døgnet rundt jobber disse [fornavnets] tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater. Apropos [fornavnets] feltarbeidere. Mange av dem er swingfrelste. Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerende oppgavene sine, utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer.»
Forfatteren gir her en lengre beskrivelse av deler av swingens historie, før han i artikkelen igjen vender tilbake til sitt hjem på Ålefjær og hustruen Pratibha:
«I hele denne tid som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved arbeids- løshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte ikke [fornavnet] én eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff. Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt fikk vi oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte [fornavnet] huden full og sa at jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde. Dette var jo lite fornuftig av meg, og jeg tror at her har vi noe av grunnen til at [fornavnet] har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden. Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke, og iallfall kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.» KLAGEN:
Klagere er [Klager A] og [Klager B]. De mener de påklagede artiklene presenterer dem «på en meget nedverdigende måte» og at beskrivelsene er «helt uakseptable både fysisk og psykisk». Klagerne «etterlyser redaksjonens ansvar», og de mener «Det må finnes grenser for hva man kan skrive om navngitte personer i embetets medfør». Ifølge klagerne har både familie, venner og bekjente reagert sterkt på omtalen, og nye pasienter skal ha møtt dem «med en viss skepsis».
Ifølge klagerne kan de ikke kommentere selve historien, da de er bundet av taushetsplikt. TILSVARSRUNDEN:
Fædrelandsvennen karakteriserer Axel Jensens rapporter som «et litterært arbeid» som senere skal utgis i bokform. Avisen anfører at forfatteren forteller om sin kamp mot helsevesenet med innlevelse og innsikt, og at han samtidig «slåss for alvorlig syke menneskers rett til medbestemmelse».
Det vises i tilsvaret til at rapportene «har satt igang en stor og engasjert offentlig helsedebatt på Sørlandet», og at denne «har foranlediget et oppgjør i de kommunale styringsorganer såvel som en prinsipiell debatt om pasienters rettigheter.» Avisen understreker at forfatteren «har benyttet satiren som litterært grep» og at hans anliggende har vært å sette de kronisk sykes problemer på den politiske dagsorden, «ikke…å ramme enkeltpersoner.»
Avisen mener artiklene har vært «helt spesielle litterære bidrag i vår avis» og at disse, ved å bli trykt uredigert, har gitt offentligheten «et usminket innblikk i Axel Jensens unike og tragiske livssituasjon.» I tilsvaret heter det at avisen vurderte å anonymisere det helse-personellet som ble omtalt, men at man fant at dette ville være «i konflikt med selve intensjonen og ‘ånden’ i rapportene.» Avisen mener også at personer som opptrer som offentlige helsearbeidere må tåle å få sin atferd omtalt og eksponert. Det vises også til at Axel Jensen har løst helsepersonellet fra taushetsplikten.
Klagerne skriver at de er i tvil om avisens ansvarlige redaktør kan ha studert de påklagede artiklene. «De beskrivelser og påstander som Axel Jensen leverer, betegner han selv som injurierende, hvilket burde ha tent et rødt lys…», heter det i tilsvaret.
Klagerne mener at klager på helsepersonell bør gå via Helsetilsynet ved Fylkeslegen. «Slike saker er som regel unntatt fra offentlighet til de er undersøkte». Klagerne understreker at de ikke er «deltagere i noen debatt om Axel Jensens forhold til helsevesenet.» Til slutt skriver klagerne: «At vi løses fra taushetsplikten av Axel Jensen gir ikke noen rett til å publisere og distribuere ovennevnte artikler. Taushetsplikten er en del av lovverket og kan definitivt ikke oppheves av Axel Jensen.»
Avisen skriver i sin siste kommentar at Axel Jensen «selvsagt kan løse de to helsearbeiderne fra deres lovpålagte taushetsplikt hva angår ham selv og hans sykdoms- og behandlingshistorie. Det har han da også gjort, men de to har valgt å tie.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to artikler i Fædrelandsvennen, skrevet av forfatteren Axel Jensen. I artiklene, som inngår i en lengre serie «rapporter» fra Jensens sykeleie, beskriver den dødssyke forfatteren ulike sider ved sin spesielle tilværelse, blant annet opplevelsen av en operasjon og hvordan han føler han er blitt behandlet av helse- og omsorgsetaten i Kristiansand kommune. Klagerne, henholdsvis en narkoselege og en administrativ sykepleier, er hver for seg viet spesiell og lite flatterende oppmerksomhet i de to artiklene. De mener seg omtalt på en nedverdigende måte, og at det må finnes grenser for hva mennesker i embeds medfør skal måtte finne seg i. Klagerne mener den lovbestemte taushetsplikten har avskåret dem fra å ta til motmæle, selv om Axel Jensen har løst dem fra denne plikten.
Fædrelandsvennen karakteriserer Axel Jensens rapporter som et litterært arbeid og under-streker samtidig at forfatteren slåss for syke menneskers rett til medbestemmelse. Avisen anfører at de påklagede artiklene bidro til å sette igang en engasjert offentlig helsedebatt på Sørlandet, en debatt som også foranlediget et oppgjør i de kommunale beslutningsorganer. Avisen påpeker at forfatteren har benyttet satiren som litterært grep, uten ønske om å ramme enkeltpersoner. Avisen mener en anonymisering av de involverte ville stride mot «ånden» i rapportene. Samtidig anføres det at offentlige helsearbeidere må tåle offentlig kritikk, og at forfatteren hadde fritatt de involverte fra taushetsplikt, slik at de kunne ha tatt til motmæle mot kritikken.
Pressens Faglige Utvalg har tidligere påpekt at det i den offentlige debatt må være stor takhøyde og rom for skarpe formuleringer. Utvalget vil likevel understreke at også leserinnlegg, kronikker og andre innsendte artikler er underlagt de samme presseetiske aktsomhetskrav som redaksjonelt produsert materiale.
Selv om forfatteren skal ha løst klagerne fra taushetsplikten i den aktuelle saken, konstaterer utvalget at det ikke har vært deres ønske å bli involvert i en debatt i pressen ved selv å søke offentlighet.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at forfatteren, og dermed avisen, uten å gripe inn i teksten for øvrig, skulle ha unnlatt å identifisere klagerne. Utvalget mener avisen måtte forstå at navngivelsen ville framstå som unødig belastende, sett på bakgrunn av de sterke karakteriser-inger av klagerne, og i særlig grad den administrative sykepleieren. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».
På dette punkt har Fædrelandsvennen brutt god presseskikk.
Oslo , 17. mars 1998
Sven Egil Omdal,
Johan O. Jensen, Kari Saastad,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen
Med ujevne mellomrom brakte Fædrelandsvennen i 1997 en serie «rapporter» skrevet av forfatteren Axel Jensen, rapporter hvor den svært syke skribenten fortalte om sitt dagligliv på «Nimbus» – en gummimadrass styrt av en datamaskin. Jensen ble holdt kunstig i live og kunne utelukkende fortsette sitt skrivende virke ved å bruke sin svært begrensede stemme til å diktere til en båndopptaker.
Mandag 8. desember 1997 brakte avisen den fjerde «rapporten», over halvannen side, med hovedtittel «- Ha en groovy død» og undertittelen «(Rapport fra Nimbus, V)». I artikkelen beskriver Jensen, nærmest i litterær form, omstendighetene rundt en operasjon han skal gjennom på Vest-Agder Sentralsykehus. Et stykke ute i artikkelen omtaler forfatteren narkoselegen som skal bistå under operasjonen:
«Mens jeg ligger der i en behagelig døs hører jeg en stemme bak meg. Jeg tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem. Jeg tror ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og presenterte seg som narkoselege [etternavnet].»
Lengre ute i artikkelen heter det:
«Nu tar dr. [etternavnet] i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer, som hittil ikke hadde sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente norske dialekter, ‘nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen’. Dette opprørte meg, for en av forutsetningene for å gå med på dette eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter. (…)
«(I en telefonsamtale med dr. [etternavnet] blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre prosent profesjonell, og at det ville være utenfor all medisinsk etikk å avfyre slike kraftsalver til en pasient som svevet mellom liv og død. Jeg vil ikke på noen måte skade denne dyktige og erfarne narkoselege, og under en eventuell injuriesak vil jeg bruke denne passus til å vise hvordan en hjerne som er delvis narkotisert kan spille seg selv et puss.)»
Mandag 15. desember trykker Fædrelandsvennen rapport nummer fem fra «Nimbus», under tittelen «Et megafett tilbud» . Gjennommgangsfigur i denne artikkelen er «[fornavnet]» , ved en anledning identifisert som «soneleder [Navnet]». Hun beskrives tidlig i artikkelen ved at hun «oser sunnhet med røde kinn» og som «En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i blusen, ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin.» Videre heter det, blant annet:
«Fra det ene marerittet til det andre. Der sto [fornavnet] som ikke hadde gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt og gav meg et tilbud om et sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner på veggene, fra Pushwagner til Widerberg, kanskje det var det hvite flygelet som virket provoserende.» (…)
«Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av [fornavnets] herskestil etter å ha blitt ukøffet, klarte jeg å stønne fram.»
Forfatteren beskriver deretter sitt møte med ledelsen for Kristiansand Alders- og sykehjem (KAOS), hvor han skulle flyttes. Han gir også omfattende utdrag fra en artikkel i Fædrelandsvennen, hvor en nattavdelingssykepleier ved sykehjemmet er intervjuet. Deretter heter det:
«Når vi så kommer til navnet [fornavnet], så er hun en slags sersjant, (en ubergruppe- strurmbandsfuhrer) som hersker over et visst antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med dårlig tid…I mitt tilfelle har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte på dusjkabinett fikk jeg avslag. Så anket jeg saken, tiden gikk og jeg ble vasket i ultrarapid av disse [fornavnets] frontsoldater, mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli oldinger i løpet av kort tid.»
Forfatteren gir deretter en grundig beskrivelse av hvordan han til slutt fikk sitt dusjkabinett, før han fortsetter:
«Døgnet rundt jobber disse [fornavnets] tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater. Apropos [fornavnets] feltarbeidere. Mange av dem er swingfrelste. Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerende oppgavene sine, utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer.»
Forfatteren gir her en lengre beskrivelse av deler av swingens historie, før han i artikkelen igjen vender tilbake til sitt hjem på Ålefjær og hustruen Pratibha:
«I hele denne tid som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved arbeids- løshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte ikke [fornavnet] én eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff. Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt fikk vi oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte [fornavnet] huden full og sa at jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde. Dette var jo lite fornuftig av meg, og jeg tror at her har vi noe av grunnen til at [fornavnet] har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden. Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke, og iallfall kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.» KLAGEN:
Klagere er [Klager A] og [Klager B]. De mener de påklagede artiklene presenterer dem «på en meget nedverdigende måte» og at beskrivelsene er «helt uakseptable både fysisk og psykisk». Klagerne «etterlyser redaksjonens ansvar», og de mener «Det må finnes grenser for hva man kan skrive om navngitte personer i embetets medfør». Ifølge klagerne har både familie, venner og bekjente reagert sterkt på omtalen, og nye pasienter skal ha møtt dem «med en viss skepsis».
Ifølge klagerne kan de ikke kommentere selve historien, da de er bundet av taushetsplikt. TILSVARSRUNDEN:
Fædrelandsvennen karakteriserer Axel Jensens rapporter som «et litterært arbeid» som senere skal utgis i bokform. Avisen anfører at forfatteren forteller om sin kamp mot helsevesenet med innlevelse og innsikt, og at han samtidig «slåss for alvorlig syke menneskers rett til medbestemmelse».
Det vises i tilsvaret til at rapportene «har satt igang en stor og engasjert offentlig helsedebatt på Sørlandet», og at denne «har foranlediget et oppgjør i de kommunale styringsorganer såvel som en prinsipiell debatt om pasienters rettigheter.» Avisen understreker at forfatteren «har benyttet satiren som litterært grep» og at hans anliggende har vært å sette de kronisk sykes problemer på den politiske dagsorden, «ikke…å ramme enkeltpersoner.»
Avisen mener artiklene har vært «helt spesielle litterære bidrag i vår avis» og at disse, ved å bli trykt uredigert, har gitt offentligheten «et usminket innblikk i Axel Jensens unike og tragiske livssituasjon.» I tilsvaret heter det at avisen vurderte å anonymisere det helse-personellet som ble omtalt, men at man fant at dette ville være «i konflikt med selve intensjonen og ‘ånden’ i rapportene.» Avisen mener også at personer som opptrer som offentlige helsearbeidere må tåle å få sin atferd omtalt og eksponert. Det vises også til at Axel Jensen har løst helsepersonellet fra taushetsplikten.
Klagerne skriver at de er i tvil om avisens ansvarlige redaktør kan ha studert de påklagede artiklene. «De beskrivelser og påstander som Axel Jensen leverer, betegner han selv som injurierende, hvilket burde ha tent et rødt lys…», heter det i tilsvaret.
Klagerne mener at klager på helsepersonell bør gå via Helsetilsynet ved Fylkeslegen. «Slike saker er som regel unntatt fra offentlighet til de er undersøkte». Klagerne understreker at de ikke er «deltagere i noen debatt om Axel Jensens forhold til helsevesenet.» Til slutt skriver klagerne: «At vi løses fra taushetsplikten av Axel Jensen gir ikke noen rett til å publisere og distribuere ovennevnte artikler. Taushetsplikten er en del av lovverket og kan definitivt ikke oppheves av Axel Jensen.»
Avisen skriver i sin siste kommentar at Axel Jensen «selvsagt kan løse de to helsearbeiderne fra deres lovpålagte taushetsplikt hva angår ham selv og hans sykdoms- og behandlingshistorie. Det har han da også gjort, men de to har valgt å tie.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to artikler i Fædrelandsvennen, skrevet av forfatteren Axel Jensen. I artiklene, som inngår i en lengre serie «rapporter» fra Jensens sykeleie, beskriver den dødssyke forfatteren ulike sider ved sin spesielle tilværelse, blant annet opplevelsen av en operasjon og hvordan han føler han er blitt behandlet av helse- og omsorgsetaten i Kristiansand kommune. Klagerne, henholdsvis en narkoselege og en administrativ sykepleier, er hver for seg viet spesiell og lite flatterende oppmerksomhet i de to artiklene. De mener seg omtalt på en nedverdigende måte, og at det må finnes grenser for hva mennesker i embeds medfør skal måtte finne seg i. Klagerne mener den lovbestemte taushetsplikten har avskåret dem fra å ta til motmæle, selv om Axel Jensen har løst dem fra denne plikten.
Fædrelandsvennen karakteriserer Axel Jensens rapporter som et litterært arbeid og under-streker samtidig at forfatteren slåss for syke menneskers rett til medbestemmelse. Avisen anfører at de påklagede artiklene bidro til å sette igang en engasjert offentlig helsedebatt på Sørlandet, en debatt som også foranlediget et oppgjør i de kommunale beslutningsorganer. Avisen påpeker at forfatteren har benyttet satiren som litterært grep, uten ønske om å ramme enkeltpersoner. Avisen mener en anonymisering av de involverte ville stride mot «ånden» i rapportene. Samtidig anføres det at offentlige helsearbeidere må tåle offentlig kritikk, og at forfatteren hadde fritatt de involverte fra taushetsplikt, slik at de kunne ha tatt til motmæle mot kritikken.
Pressens Faglige Utvalg har tidligere påpekt at det i den offentlige debatt må være stor takhøyde og rom for skarpe formuleringer. Utvalget vil likevel understreke at også leserinnlegg, kronikker og andre innsendte artikler er underlagt de samme presseetiske aktsomhetskrav som redaksjonelt produsert materiale.
Selv om forfatteren skal ha løst klagerne fra taushetsplikten i den aktuelle saken, konstaterer utvalget at det ikke har vært deres ønske å bli involvert i en debatt i pressen ved selv å søke offentlighet.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at forfatteren, og dermed avisen, uten å gripe inn i teksten for øvrig, skulle ha unnlatt å identifisere klagerne. Utvalget mener avisen måtte forstå at navngivelsen ville framstå som unødig belastende, sett på bakgrunn av de sterke karakteriser-inger av klagerne, og i særlig grad den administrative sykepleieren. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».
På dette punkt har Fædrelandsvennen brutt god presseskikk.
Oslo , 17. mars 1998
Sven Egil Omdal,
Johan O. Jensen, Kari Saastad,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen