Klager A (NN) / Klager B (XX) mot Dagbladet
SAMMENDRAG:
Med ujevne mellomrom brakte Dagbladet i 1997 en serie «rapporter» skrevet av forfatteren Axel Jensen, rapporter hvor den svært syke skribenten fortalte om sitt dagligliv på «Nimbus» – en gummimadrass styrt av en datamaskin. Jensen ble holdt kunstig i live og kunne utelukkende fortsette sitt skrivende virke ved å bruke sin svært begrensede stemme til å diktere til en båndopptaker.
Mandag 8. desember 1997 brakte avisen den fjerde «rapporten», over halvannen side, med hovedtittel «- Ha en groovy død» og undertittelen «(Rapport fra Nimbus, IV)». I artikkelen beskriver Jensen, nærmest i litterær form, omstendighetene rundt en operasjon han skal gjennom på Vest-Agder Sentralsykehus. Et stykke ute i artikkelen omtaler forfatteren narkoselegen som skal bistå under operasjonen:
«Mens jeg ligger der i en behagelig døs hører jeg en stemme bak meg. Jeg tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem. Jeg tror ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og presenterte seg som narkoselege [etternavnet].»
Lengre ute i artikkelen heter det:
«Nu tar dr. [etternavnet] i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer, som hittil ikke hadde sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente norske dialekter, ‘nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen’. Dette opprørte meg, for en av forutsetningene for å gå med på dette eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter.» (…)
«(I en telefonsamtale med dr. [etternavnet] blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre prosent profesjonell, og at det ville være utenfor all medisinsk etikk å avfyre slike kraftsalver til en pasient som svevet mellom liv og død. Jeg vil ikke på noen måte skade denne dyktige og erfarne narkoselege, og under en eventuell injuriesak vil jeg bruke denne passus til å vise hvordan en hjerne som er delvis narkotisert kan spille seg selv et puss.)»
Mandag 15. desember trykker Dagbladet rapport nummer fem fra «Nimbus», under tittelen «Et megafett tilbud» . Gjennommgangsfigur i denne artikkelen er «[fornavnet]» , ved en anledning identifisert som «soneleder [navnet]». Hun beskrives tidlig i artikkelen ved at hun «oser sunnhet med røde kinn» og som «En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i blusen, ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin.» Videre heter det, blant annet:
«Fra det ene marerittet til det andre. Der sto [fornavnet] som ikke hadde gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt og gav meg et tilbud om et sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner på veggene, fra Pushwagner til Widerberg, kanskje det var det hvite flygelet som virket provoserende.»(…)
«Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av [fornavnets] herskestil etter å ha blitt ukøffet, klarte jeg å stønne fram.»
Forfatteren beskriver deretter sitt møte med ledelsen for Kristiansand Alders- og sykehjem (KAOS), hvor han skulle flyttes. Han gir også omfattende utdrag fra en artikkel i Fædrelandsvennen, hvor en nattavdelingssykepleier ved sykehjemmet er intervjuet. Deretter heter det:
«Når vi så kommer til navnet [fornavnet], så er hun en slags sersjant, (en übergruppe- sturmbandsführer) som hersker over et visst antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med dårlig tid…I mitt tilfelle har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte på dusjkabinett, fikk jeg avslag. Så anket jeg saken, tiden gikk og jeg ble vasket i ultrarapid av disse [fornavnets] frontsoldater, mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli oldinger i løpet av kort tid.»
Forfatteren gir deretter en grundig beskrivelse av hvordan han til slutt fikk sitt dusjkabinett, før han fortsetter:
«Døgnet rundt jobber disse [fornavnets] tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater. Apropos [fornavnets] feltarbeidere. Mange av dem er swingfrelste. Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerende oppgavene sine, utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer.»
Forfatteren gir her en lengre beskrivelse av deler av swingens historie, før han i artikkelen igjen vender tilbake til sitt hjem på Ålefjær og hustruen Pratibha:
«I hele denne tid som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved arbeids- løshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte ikke [fornavnets] én eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff. Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt, fikk vi oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte [fornavnets] huden full og sa at jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde. Dette var jo lite fornuftig av meg, og jeg tror at her har vi noe av grunnen til at [fornavnet] har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden. Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke, og iallfall kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.» KLAGEN:
Klagere er [Klager A] og [Klager B]. De mener de påklagede artiklene presenterer dem «på en meget nedverdigende måte» og at beskrivelsene er «helt uakseptable både fysisk og psykisk». Klagerne «etterlyser redaksjonens ansvar», og de mener «Det må finnes grenser for hva man kan skrive om navngitte personer i embetets medfør». Ifølge klagerne har både familie, venner og bekjente reagert sterkt på omtalen, og nye pasienter skal ha møtt dem «med en viss skepsis».
Ifølge klagerne kan de ikke kommentere selve historien, da de er bundet av taushetsplikt. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet skriver at Axel Jensens artikkelserie «er et særlig verdifullt bidrag til den offentlige debatt» , og at Jensens «bruk av litterære og journalistiske virkemidler» medvirker til «fornyelse av den tradisjonelle kommentar- og debattmetode.» Avisen mener at medhold for klagerne, vil «sende nye signaler om beskrankninger på den offentlige debatt og på bruken av litterære og journalistiske virkemidler». Det henvises til såvel en lederartikkel i Dagbladet som til en av avisens litteraturkritikker.
Videre viser avisen til Vær Varsom-plakatens kapittel 1, basert på «beskyttelsen av den frie og kontroversielle ytring» . Det anføres i tilsvaret dessuten at klagen er generell og uten henvisninger til Vær Varsom-plakaten. Avisen «antar» imidlertid at det dreier seg om en klage på identifisering. Avisen understreker at Jensens tekster må sees på som en helhet, og ikke «som løsrevne påstander i reportasjetradisjonen» . Avisen trekker paralleller til Hans Jæger, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle, og poengterer at rapportene ikke er reportasjer, noe som understrekes gjennom det grafiske utstyret. Det anføres i tilsvaret at avisen har hatt valget mellom å trykke tekstene i sin originale form eller å la være å trykke dem. «Det er helt uakseptabelt for redaksjonen å gjøre strykninger eller endringer i litterære tekster. Å bruke bestemmelsen om ‘samtidig imøtegåelse’, ville bryte med prinsippet om at redaksjonen skal forholde seg til den originale teksten» , heter det i tilsvaret.
Avisen har vurdert de påklagede artiklene til å ligge innenfor det som må tåles i debatt-sammenheng, og understreker at man har holdt muligheten åpen for tilsvar eller utdypninger av Axel Jensens beskrivelser. Avisen har imidlertid ikke hørt noe fra klagerne, selv om Axel Jensen, ifølge tilsvaret, har løst helsepersonellet fra deres taushetsplikt.
Klagerne skriver at de er i tvil om Dagbladets ansvarlige redaktør kan ha studert de påklagede artiklene. «De beskrivelser og påstander som Axel Jensen leverer, betegner han selv som injurierende, hvilket burde ha tent et rødt lys…», heter det i tilsvaret.
Klagerne mener at klager på helsepersonell bør gå via Helsetilsynet ved Fylkeslegen. «Slike saker er som regel unntatt fra offentlighet til de er undersøkte». Klagerne understreker at de ikke er «deltagere i noen debatt om Axel Jensens forhold til helsevesenet.» Til slutt skriver klagerne: «At vi løses fra taushetsplikten av Axel Jensen gir ikke noen rett til å publisere og distribuere ovennevnte artikler. Taushetsplikten er en del av lovverket og kan definitivt ikke oppheves av Axel Jensen.»
Avisen skriver i sin siste kommentar at Axel Jensens formulering om et eventuelt injuriesøksmål vanskelig kan tolkes som at han innrømmer å ha injuriert noen. I tillegg anfører avisen at selv om klagerne ikke selv har vært deltagere i en debatt om Axel Jensens forhold til helsevesenet, så «kan de ikke frafrøve Axel Jensen retten til å ha oppfatninger om de fagfolkene han som pasient møter i vårt offentlige helsevesen.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to artikler i Dagbladet, skrevet av forfatteren Axel Jensen. I artiklene, som inngår i en lengre serie «rapporter» fra Jensens sykeleie, beskriver den dødssyke forfatteren ulike sider ved sin spesielle tilværelse, blant annet opplevelsen av en operasjon og hvordan han føler han er blitt behandlet av helse- og omsorgsetaten i Kristiansand kommune. Klagerne, henholdsvis en narkoselege og en administrativ sykepleier, er hver for seg viet spesiell og lite flatterende oppmerksomhet i de to artiklene. De mener seg omtalt på en nedverdigende måte, og at det må finnes grenser for hva mennesker i embeds medfør skal måtte finne seg i. Klagerne mener den lovbestemte taushetsplikten har avskåret dem fra å ta til motmæle, selv om Axel Jensen har løst dem fra denne plikten.
Dagbladet anfører at Axel Jensen, gjennom den aktuelle artikkelserien, har gitt et særlig verdifullt bidrag til den offentlige debatt, og at han har fornyet den tradisjonelle kommentar- og debattmetode. En fellende uttalelse i PFU ville, etter avisens syn, innebære nye «beskrankninger» for den frie og kontroversielle ytring. Avisen mener at tekstene må sees på som en helhet, og at de ikke kan splittes opp i løsrevne påstander som i reportasje-tradisjonen. Dagbladet mener man hadde valget mellom å trykke tekstene i sin helhet, eller la være å trykke dem. Å gjøre strykninger i en litterær tekst, ville vært uholdbart, mener avisen. For øvrig vises det til at redaksjonen har vært åpen for tilsvar, men at klagerne ikke har benyttet denne muligheten, til tross for at Axel Jensen har løst dem fra taushetsplikten.
Pressens Faglige Utvalg har tidligere påpekt at det i den offentlige debatt må være stor takhøyde og rom for skarpe formuleringer. Utvalget vil likevel understreke at også leserinnlegg, kronikker og andre innsendte artikler er underlagt de samme presseetiske aktsomhetskrav som redaksjonelt produsert materiale.
Selv om forfatteren skal ha løst klagerne fra taushetsplikten i den aktuelle saken, konstaterer utvalget at det ikke har vært deres ønske å bli involvert i en debatt i pressen ved selv å søke offentlighet.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at forfatteren, og dermed avisen, uten å gripe inn i teksten for øvrig, skulle ha unnlatt å identifisere klagerne. Utvalget mener avisen måtte forstå at navngivelsen ville framstå som unødig belastende, sett på bakgrunn av de sterke karakteriser-inger av klagerne, og i særlig grad den administrative sykepleieren. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».
På dette punkt har Dagbladet brutt god presseskikk.
Oslo , 17. mars 1998
Sven Egil Omdal,
Johan O. Jensen, Kari Saastad,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen
Med ujevne mellomrom brakte Dagbladet i 1997 en serie «rapporter» skrevet av forfatteren Axel Jensen, rapporter hvor den svært syke skribenten fortalte om sitt dagligliv på «Nimbus» – en gummimadrass styrt av en datamaskin. Jensen ble holdt kunstig i live og kunne utelukkende fortsette sitt skrivende virke ved å bruke sin svært begrensede stemme til å diktere til en båndopptaker.
Mandag 8. desember 1997 brakte avisen den fjerde «rapporten», over halvannen side, med hovedtittel «- Ha en groovy død» og undertittelen «(Rapport fra Nimbus, IV)». I artikkelen beskriver Jensen, nærmest i litterær form, omstendighetene rundt en operasjon han skal gjennom på Vest-Agder Sentralsykehus. Et stykke ute i artikkelen omtaler forfatteren narkoselegen som skal bistå under operasjonen:
«Mens jeg ligger der i en behagelig døs hører jeg en stemme bak meg. Jeg tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem. Jeg tror ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og presenterte seg som narkoselege [etternavnet].»
Lengre ute i artikkelen heter det:
«Nu tar dr. [etternavnet] i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer, som hittil ikke hadde sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente norske dialekter, ‘nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen’. Dette opprørte meg, for en av forutsetningene for å gå med på dette eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter.» (…)
«(I en telefonsamtale med dr. [etternavnet] blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre prosent profesjonell, og at det ville være utenfor all medisinsk etikk å avfyre slike kraftsalver til en pasient som svevet mellom liv og død. Jeg vil ikke på noen måte skade denne dyktige og erfarne narkoselege, og under en eventuell injuriesak vil jeg bruke denne passus til å vise hvordan en hjerne som er delvis narkotisert kan spille seg selv et puss.)»
Mandag 15. desember trykker Dagbladet rapport nummer fem fra «Nimbus», under tittelen «Et megafett tilbud» . Gjennommgangsfigur i denne artikkelen er «[fornavnet]» , ved en anledning identifisert som «soneleder [navnet]». Hun beskrives tidlig i artikkelen ved at hun «oser sunnhet med røde kinn» og som «En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i blusen, ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin.» Videre heter det, blant annet:
«Fra det ene marerittet til det andre. Der sto [fornavnet] som ikke hadde gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt og gav meg et tilbud om et sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner på veggene, fra Pushwagner til Widerberg, kanskje det var det hvite flygelet som virket provoserende.»(…)
«Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av [fornavnets] herskestil etter å ha blitt ukøffet, klarte jeg å stønne fram.»
Forfatteren beskriver deretter sitt møte med ledelsen for Kristiansand Alders- og sykehjem (KAOS), hvor han skulle flyttes. Han gir også omfattende utdrag fra en artikkel i Fædrelandsvennen, hvor en nattavdelingssykepleier ved sykehjemmet er intervjuet. Deretter heter det:
«Når vi så kommer til navnet [fornavnet], så er hun en slags sersjant, (en übergruppe- sturmbandsführer) som hersker over et visst antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med dårlig tid…I mitt tilfelle har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte på dusjkabinett, fikk jeg avslag. Så anket jeg saken, tiden gikk og jeg ble vasket i ultrarapid av disse [fornavnets] frontsoldater, mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli oldinger i løpet av kort tid.»
Forfatteren gir deretter en grundig beskrivelse av hvordan han til slutt fikk sitt dusjkabinett, før han fortsetter:
«Døgnet rundt jobber disse [fornavnets] tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater. Apropos [fornavnets] feltarbeidere. Mange av dem er swingfrelste. Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerende oppgavene sine, utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer.»
Forfatteren gir her en lengre beskrivelse av deler av swingens historie, før han i artikkelen igjen vender tilbake til sitt hjem på Ålefjær og hustruen Pratibha:
«I hele denne tid som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved arbeids- løshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte ikke [fornavnets] én eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff. Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt, fikk vi oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte [fornavnets] huden full og sa at jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde. Dette var jo lite fornuftig av meg, og jeg tror at her har vi noe av grunnen til at [fornavnet] har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden. Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke, og iallfall kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.» KLAGEN:
Klagere er [Klager A] og [Klager B]. De mener de påklagede artiklene presenterer dem «på en meget nedverdigende måte» og at beskrivelsene er «helt uakseptable både fysisk og psykisk». Klagerne «etterlyser redaksjonens ansvar», og de mener «Det må finnes grenser for hva man kan skrive om navngitte personer i embetets medfør». Ifølge klagerne har både familie, venner og bekjente reagert sterkt på omtalen, og nye pasienter skal ha møtt dem «med en viss skepsis».
Ifølge klagerne kan de ikke kommentere selve historien, da de er bundet av taushetsplikt. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet skriver at Axel Jensens artikkelserie «er et særlig verdifullt bidrag til den offentlige debatt» , og at Jensens «bruk av litterære og journalistiske virkemidler» medvirker til «fornyelse av den tradisjonelle kommentar- og debattmetode.» Avisen mener at medhold for klagerne, vil «sende nye signaler om beskrankninger på den offentlige debatt og på bruken av litterære og journalistiske virkemidler». Det henvises til såvel en lederartikkel i Dagbladet som til en av avisens litteraturkritikker.
Videre viser avisen til Vær Varsom-plakatens kapittel 1, basert på «beskyttelsen av den frie og kontroversielle ytring» . Det anføres i tilsvaret dessuten at klagen er generell og uten henvisninger til Vær Varsom-plakaten. Avisen «antar» imidlertid at det dreier seg om en klage på identifisering. Avisen understreker at Jensens tekster må sees på som en helhet, og ikke «som løsrevne påstander i reportasjetradisjonen» . Avisen trekker paralleller til Hans Jæger, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle, og poengterer at rapportene ikke er reportasjer, noe som understrekes gjennom det grafiske utstyret. Det anføres i tilsvaret at avisen har hatt valget mellom å trykke tekstene i sin originale form eller å la være å trykke dem. «Det er helt uakseptabelt for redaksjonen å gjøre strykninger eller endringer i litterære tekster. Å bruke bestemmelsen om ‘samtidig imøtegåelse’, ville bryte med prinsippet om at redaksjonen skal forholde seg til den originale teksten» , heter det i tilsvaret.
Avisen har vurdert de påklagede artiklene til å ligge innenfor det som må tåles i debatt-sammenheng, og understreker at man har holdt muligheten åpen for tilsvar eller utdypninger av Axel Jensens beskrivelser. Avisen har imidlertid ikke hørt noe fra klagerne, selv om Axel Jensen, ifølge tilsvaret, har løst helsepersonellet fra deres taushetsplikt.
Klagerne skriver at de er i tvil om Dagbladets ansvarlige redaktør kan ha studert de påklagede artiklene. «De beskrivelser og påstander som Axel Jensen leverer, betegner han selv som injurierende, hvilket burde ha tent et rødt lys…», heter det i tilsvaret.
Klagerne mener at klager på helsepersonell bør gå via Helsetilsynet ved Fylkeslegen. «Slike saker er som regel unntatt fra offentlighet til de er undersøkte». Klagerne understreker at de ikke er «deltagere i noen debatt om Axel Jensens forhold til helsevesenet.» Til slutt skriver klagerne: «At vi løses fra taushetsplikten av Axel Jensen gir ikke noen rett til å publisere og distribuere ovennevnte artikler. Taushetsplikten er en del av lovverket og kan definitivt ikke oppheves av Axel Jensen.»
Avisen skriver i sin siste kommentar at Axel Jensens formulering om et eventuelt injuriesøksmål vanskelig kan tolkes som at han innrømmer å ha injuriert noen. I tillegg anfører avisen at selv om klagerne ikke selv har vært deltagere i en debatt om Axel Jensens forhold til helsevesenet, så «kan de ikke frafrøve Axel Jensen retten til å ha oppfatninger om de fagfolkene han som pasient møter i vårt offentlige helsevesen.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to artikler i Dagbladet, skrevet av forfatteren Axel Jensen. I artiklene, som inngår i en lengre serie «rapporter» fra Jensens sykeleie, beskriver den dødssyke forfatteren ulike sider ved sin spesielle tilværelse, blant annet opplevelsen av en operasjon og hvordan han føler han er blitt behandlet av helse- og omsorgsetaten i Kristiansand kommune. Klagerne, henholdsvis en narkoselege og en administrativ sykepleier, er hver for seg viet spesiell og lite flatterende oppmerksomhet i de to artiklene. De mener seg omtalt på en nedverdigende måte, og at det må finnes grenser for hva mennesker i embeds medfør skal måtte finne seg i. Klagerne mener den lovbestemte taushetsplikten har avskåret dem fra å ta til motmæle, selv om Axel Jensen har løst dem fra denne plikten.
Dagbladet anfører at Axel Jensen, gjennom den aktuelle artikkelserien, har gitt et særlig verdifullt bidrag til den offentlige debatt, og at han har fornyet den tradisjonelle kommentar- og debattmetode. En fellende uttalelse i PFU ville, etter avisens syn, innebære nye «beskrankninger» for den frie og kontroversielle ytring. Avisen mener at tekstene må sees på som en helhet, og at de ikke kan splittes opp i løsrevne påstander som i reportasje-tradisjonen. Dagbladet mener man hadde valget mellom å trykke tekstene i sin helhet, eller la være å trykke dem. Å gjøre strykninger i en litterær tekst, ville vært uholdbart, mener avisen. For øvrig vises det til at redaksjonen har vært åpen for tilsvar, men at klagerne ikke har benyttet denne muligheten, til tross for at Axel Jensen har løst dem fra taushetsplikten.
Pressens Faglige Utvalg har tidligere påpekt at det i den offentlige debatt må være stor takhøyde og rom for skarpe formuleringer. Utvalget vil likevel understreke at også leserinnlegg, kronikker og andre innsendte artikler er underlagt de samme presseetiske aktsomhetskrav som redaksjonelt produsert materiale.
Selv om forfatteren skal ha løst klagerne fra taushetsplikten i den aktuelle saken, konstaterer utvalget at det ikke har vært deres ønske å bli involvert i en debatt i pressen ved selv å søke offentlighet.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at forfatteren, og dermed avisen, uten å gripe inn i teksten for øvrig, skulle ha unnlatt å identifisere klagerne. Utvalget mener avisen måtte forstå at navngivelsen ville framstå som unødig belastende, sett på bakgrunn av de sterke karakteriser-inger av klagerne, og i særlig grad den administrative sykepleieren. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».
På dette punkt har Dagbladet brutt god presseskikk.
Oslo , 17. mars 1998
Sven Egil Omdal,
Johan O. Jensen, Kari Saastad,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen