Tom Gjestvang mot Varden

PFU-sak 97-114


SAMMENDRAG:
Avisen Varden brakte onsdag 8. oktober 1997 , øverst på førstesiden, en henvisning med den fem-spaltede tittelen » Sparket lensmann anmeldte jurist «. Det heter i henvisnings-teksten:
» Politiinspektør Tom Gjestvang på Notodden er avhørt av Det særskilte etterforskningsorganet for politisaker (SEFO) etter at han ble anmeldt for mulig brudd på taushetsplikten. Det er den avskjedigede lensmannen på Notodden som leverte anmeldelsen etter utsagn Gjestvang kom med i arbeidsretten i Oslo sist vinter «.
Videre opplyses det at «både lensmannen og ansatte i politietaten på Notodden mener at politiinspektøren gikk langt over streken da han refererte fra en fortrolig legerapport. Innstillingen fra SEFO foreligger, men statsadvokaten i Oslo vil ikke røpe noe før saken er ferdigbehandlet hos påtalemyndigheten».
Det framgår dessuten at Borgarting lagmannsrett samme dag skal starte andre runde i arbeidsrettssaken lensmannen har anlagt mot Staten og at ett av vitnene er politiinspektør Gjestvang, som også er avbildet.
På side 3 ga Varden samme sak en to-spaltet tittel, » Politijurist i SEFO-avhør «, og også her med portrettbilde av Gjestvang. Bildeteksten opplyste at «Statsadvokaten i Oslo har foreløpig ikke ferdigbehandlet innstillingen fra etterforskningsorganet».
Artikkelen gir ellers en detaljert beskrivelse av bakgrunnen for anmeldelsen av ham. I et avsnitt opplyses det at politiinspektøren «for åpen rett» hadde referert fra en bedriftslege-rapport. » Blant annet sa han at Notodden lensmannskontor var et kontor i fullstendig indre oppløsning. Alle partene i saken ble overrumplet av Gjestvangs sterke vitnemål . (…) Varden har dokumentasjon som viser at arbeidsmiljøutvalget i politidistriktet rettet kraftig kritikk mot Gjestvangs vitneprov «. KLAGEN:
Klageren, den omtalte politiinspektøren, påklager identifiseringen av ham – » med bilde og navn både på første side og sammen med hovedoppslaget på side 3 «. «Jeg legger til grunn at undertegnede 14.5.97 ble anmeldt for brudd på taushetsplikt og derved er å anse som mistenkt for et straffbart forhold. Jeg legger videre til grunn at dette ikke har vært kjent for almenheten før dette oppslaget . Internt i politidistriktet var dette også lite kjent».
Videre påpeker klageren at avisen ikke bare har omtalt selve anmeldelsen, » men hoveddelen av den argumentasjon som anmeldelsen bygger på er gjengitt og ytterligere utdypet med henvisning til bl.a. interne dokumenter (som også i hovedsak er feil gjengitt) «. Etter klagerens mening har Varden på denne måten ikke bare offentliggjort navn på en mistenkt – noe klageren «isolert sett kunne ha forstått» – » men også på eget grunnlag underbygger anmeldelsen og derved forsterker mistanken «. Dette finner klageren «i seg selv svært uheldig».
For øvrig mener han klagegrunnlaget forsterkes ved at Varden, på tidspunktet for det påklagede oppslaget, » satt inne med opplysninger om at undertegnede hele tiden har benektet forholdet, at etterforskingen var avsluttet og at kun to personer var avhørt (anmelder og anmeldte), at SEFO hadde skrevet en innstilling på bakgrunn av dette og at saken lå på statsadvokatens bord til avgjørelse «.
Slik klageren ser det, burde Vardens journalist – som betegnes som «dreven» – «ha skjønt at det var nærliggende at en slik sak, på bakgrunn av en såvidt begrenset etterforsking, kunne bli henlagt. Han visste videre at det kun dreide seg om dager før avgjørelsen ville bli tatt. Henleggelsesbeslutningen er datert 13.10.97 «. TILSVARSRUNDEN:
Varden mener det forhold at anmeldelsen av klageren ikke har vært kjent for allmennheten, og i liten grad blant etatens ansatte, «med respekt å melde ikke [kan] være noe argument for at saken ikke skulle omtales. Det er snarere et argument for omtale enn det motsatte «.
Og avisen fortsetter:
» Når Varden valgte å publisere anmeldelsen med full identifikasjon var det med basis i det faktum at politiinspektørens til dels oppsiktsvekkende opplysninger ble fremført i åpen rett hans vitnemål hadde en karakter som måtte antas å få et etterspill saken reiste interessante formelle spørsmål rundt en embetsmanns taushetsplikt og hva som skal ansees som taushetsbelagt informasjon saken knytter seg til Gjestvangs opptreden som politiinspektør og at det følgelig ville se ganske meningsløst ut om avisen f. eks. skulle søke å anonymisere politiinspektøren i omtalen av anmeldelsen».
Varden tilbakeviser at avisen «på noen måte [har] tatt standpunkt i striden, men har søkt å bringe til torgs bakgrunnsmateriale som kunne sette leseren i stand til å forstå hvorfor politiinspektøren var blitt anmeldt, innsikt i sakens interessante formelle sider såvel som kunnskap om de reaksjoner Gjestvangs vitneprov hadde utløst. I den anledning tok Vardens medarbeider kontakt med flere kilder og skaffet også tilveie dokumenter som kastet lys over saken «.
Hvis den påklagede artikkelen » underbygger anmeldelsen «, slik klageren hevder, må det etter avisens mening » skyldes dokumentasjonens egen tyngde «. For øvrig kan ikke Varden se at klageren har påvist feil i den påklagede reportasjen.
Når det gjelder henleggelsen av saken, viser Varden til vedlagte kopier av «bred omtale» i avisen 16. oktober.
Klageren skriver i sitt tilsvar at han forstår «at det forhold at det forelå en anmeldelse mot undertegnede, ut fra pressehensyn, burde omtales». » Det spørsmål jeg stiller, og som jeg ikke kan se er drøftet i Vardens tilsvar, er forholdet til personvernet «. Her viser klageren til at den «antatte hovedpersonen i saken» – den avskjedigede lensmannen – «ikke i noen sammenheng [er] identifisert».
Og klageren fortsetter:
«Når Varden hevder at mitt vitneprov var oppsiktsvekkende, er det sannsynlig at de opplysninger som framkom var ukjent for Vardens lesere. Mye av det som framkom under mitt vitneprov var imidlertid ikke ukjent for etatens ansatte… og heller ikke for Vardens journalist. (…) Når Varden i sitt tilsvar hevder at mitt vitneutsagn ‘ hadde en karakter som måtte antas å få etterspill ‘ og ‘ reiste interessante formelle spørsmål rundt en embetsmanns taushetsplikt ‘ bygger dette på den feilaktige forestilling at det jeg forklarte i retten var hentet fra en fortrolig rapport . (…) Jeg har hele tiden hevdet at dette ikke medfører riktighet; jeg har aldri referert fra noen rapport, men til en rapport, uten å gjengi innholdet av denne «.
Ifølge klageren er det «denne oppfatning av faktum» som er lagt til grunn for henleggelsen av saken. Klageren går også i rette med Vardens anførsel om at politidistriktets arbeidsmiljøutvalg hadde rettet » kraftig kritikk » mot hans vitneprov, og finner avisens påstand «helt ufattelig».
For øvrig kan ikke klageren se at avisen, ved senere å omtale henleggelsen av saken, kan «rettferdiggjøre» det påklagede oppslaget.
Varden skriver i sine siste kommentarer at avisen valgte å identifisere klageren av flere grunner:
«Anmeldelsen var så å si en ventet reaksjon i kjølvannet av den bredt omtalte arbeidsrettssaken som fulgte ‘lensmannssaken’ på Notodden. Gjestvangs til dels kontroversielle vitneutsagn i åpen rett ble referert i Varden såvel som i andre medier. I den sammenheng ble navn og bilde brukt – naturlig og upåfallende . Med den brede offentlige kunnskap om, og kjennskap til saken, ville det – på det tidspunkt anmeldelsen kom – i praksis være umulig å omtale anmeldelsen presist og troverdig uten at partene ble identifisert».
For øvrig oppfatter avisen klageren slik «at han ikke ville insistert på anonymisering dersom Varden hadde omtalt saken etter henleggelsen».
Avisen hevder ellers at det ikke kan være «mye tvil» om at flere av klagerens utsagn i rettssalen «ble oppfattet som hentet fra den fortrolige rapporten fra bedriftslegen. I et brev til Regjeringsadvokaten, fremholder da også bedriftslegen at han kjente igjen formuleringer fra rapporten da han leste oppslaget om arbeidsrettssaken i Varden».
Varden avslutter med å ta forbehold når det gjelder riktigheten av å si, som klageren gjør, at det anmeldte forholdet er » tilbakevist og henlagt «. «Det korrekte er vel at saken ble henlagt etter bevisets stilling». PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Vardens identifisering med navn og bilde av en politiembetsmann, som følge av anmeldelse for mulig brudd på taushetsplikt da han avla vitneprov i en avskje-digelsessak mot en lensmann fra samme distrikt. Politiembetsmannen påpeker at han kun hadde status som mistenkt, og mener avisen i sin omtale av anmeldelsen har referert fra bl.a. interne dokumenter på en måte som forsterket mistanken mot ham. Ifølge klageren satt avisen dessuten inne med opplysninger om at han hele tiden hadde benektet grunn-laget for anmeldelsen, at etterforskningen av forholdet var avsluttet og at saken lå til avgjørelse hos statsadvokaten. Etter klagerens mening måtte avisen forstå at det lå an til henleggelse, hvilket skjedde kort tid senere.
Varden begrunner identifiseringen av klageren med at han hadde kommet med til dels oppsiktsvekkende opplysninger i åpen rett, og ved den anledning også ble navngitt og avbildet i pressen. Ifølge avisen hadde klagerens vitnemål en karakter som måtte antas å få et etterspill, samtidig som saken reiste interessante formelle spørsmål rundt en embets-manns taushetsplikt. Slik avisen ser det, ville en anonymisering av klageren i omtalen av anmeldelsen ha virket meningsløs, på bakgrunn av hans tidligere opptreden som politi-inspektør. Varden tilbakeviser for øvrig at avisen på noen måte skulle ha tatt standpunkt i striden, og viser til dokumentasjonens egen tyngde.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til om avisen, forut for den påklagede reportasjen, satt inne med opplysninger som sannsynliggjorde snarlig henleggelse av den aktuelle anmeldelsen, og av den grunn skulle ha avstått fra å identifisere klageren.
Derimot finner utvalget at sakens realiteter, med bakgrunn i klagerens vitneprov under den tidligere omtalte lensmannssaken, gjorde det naturlig å omtale ham ved navn også i tilknytning til anmeldelsen. Selv om utvalget vil vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om å utvise særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, må det i det påklagede tilfellet sies å ligge et berettiget informasjonskrav til grunn for navngivelsen av klageren. Etter utvalgets mening må berettigelsen av identifiseringen sees i lys av hans stilling som politiembetsmann.
Varden har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 16. desember 1997
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Brit Fougner, Gunhild Støver