Martin Furseth mot Verdens Gang

PFU-sak 97-111


SAMMENDRAG:
Verdens Gang brakte tirsdag 30. september 1997 en nyhetsside med referat fra straffesaken i Sunnmøre herredsrett mot en 28 år gammel mann for et dobbeltdrap høsten 1996 i Ålesund, der en ung kvinne og mann sammen ble skutt. Referatet var i hovedsak basert på sakkyndiges forklaringer i retten, under hovedtittelen » PSYKIATER-STØTTE «. Det het i ingressen:
» ÅLESUND (VG): Rettssakkyndig Karl-Ewerth Horneman mener drapstiltalte Roy Forsberg lot seg lede og påvirke av dobbeltdrapssakens gåtefulle og mystiske 34-åring «.
Og i et framhevet Horneman-sitat: » Det er min klare oppfatning at tiltalte har latt seg lede og påvirke av 34-åringen «.
Som illustrasjon brukte avisen et fem-spaltet arkivbilde av drapstiltalte, tatt kort tid etter fengslingen, og bildeteksten lød:
» 28-årige Roy Forsberg erkjenner dobbeltdrapet i Ålesund i fjor høst. Han hevder selv han ble manipulert i forkant av ugjerningen «.
I artikkelen navngis de to drapsofrene, tiltaltes » tidligere samboer Elin Dalsegg (22) og hennes og sin egen venn Jin Furseth (20) «. Det meste av referatet gjentar og utdyper tittel- og ingress-opplysningene som framkom i retten under «den meget spesielle drapssaken». Dessuten framgår det at forsvareren, Tor Erling Staff, tidligere «har omtalt 34-åringen som ‘selve arkitekten bak drapene'». Ifølge avisen skal sistnevnte ha » hatt en viss innflytelse i kjettermiljøet i Ålesund hvor både drapstiltalte og hans to ofre var involvert «.
Søndag 5. oktober brukte VG ytterligere en nyhetsside på saken, dennegang med omtale av dommen på 21 års fengsel, under tittelen » INGEN NÅDE for Elin (22) – Visste hun skulle bli drept «. Avisen betegner dommen som «nådeløs». I hovedartikkelen, illustrert med fire-spaltet bilde av Elin Dalsegg, ble det på ny referert til drapsofrene som domfeltes » tidligere samboer og sin og hennes venn «.
Av en underartikkel, med tittel » – Må betale for medieomtale «, framgikk det at domfelte må betale gravleggelsene av drapsofrene, og at hvert av foreldreparene samtidig blir tilkjent 60 000 kr. av retten. » Oppreisningen på 120 000 kroner begrunner dommer Finn Lynghjem langt på vei med en mediedekning av saken som ‘påførte de pårørende ytterligere lidelser og smerter’ «.
I et avsnitt het det dessuten:
» Retten anfører at mediene etter hvert ‘tok av’ i forhold til de dreptes tilknytning til hedningsamfunnet og kjettersamfunnet, og ‘etter hvert og uten grunn fremstilte de avdøde som satanister o.l. «.
I artikkelen reagerer domfeltes forsvarer «prinsipielt» på at hans klient «må betale for medienes dekning». » Det burde være et forhold mellom pårørende og mediene, mener forsvarer Tor Erling Staff «. KLAGEN:
Klageren, som er far til drapsofferet Jin Runar Furseth, viser innledningsvis til sine tidligere klager til PFU våren 1997, deriblant også Verdens Gang (sak 041/97), «på presseomtale om min sønn». Disse klagene ble avvist på formelt grunnlag, idet de i henhold til PFU-vedtektene var foreldet. Denne gang reagerer klageren primært på at VG, i artikkelen 30.09.97, igjen presenterer sønnen » som en venn av drapsmannen «. «Videre gjentas påstanden om at tiltalte ‘ og hans to ofre ‘ var ‘involvert’ i kjettermiljøet i Ålesund «. Klageren skriver:
» Jeg vil på det sterkeste presisere at Jin Runar ikke var noen ‘venn’, verken av drapsmannen eller ‘bakmannen’. Elin og Jin kom uheldigvis i kontakt med en labil og voldsfiksert person og en schizofren og manipulerende person. De forsøkte fortvilet å komme bort fra disse to, men det gikk galt… «.
Og dessuten:
«Selv om min tidligere klage ble avvist, fikk VG oversendt kopier av mine brev, og jeg må oppfatte det som nesten ondskapsfullt av avisen når den fortsetter med å spre feilinformasjon som virker sterkt belastende for min sønns ettermæle . I avisen 30. september omtales igjen som drapsmannens ‘egen venn’ og knyttes dermed uriktig til det miljøet som tiltalte tilhørte».
Ifølge klageren hadde sønnen «aldri vært medlem i Kjetterforeningen i Ålesund». Han viser her til vedlagt kopi av en innsendt artikkel i Adresseavisen 30.11.96, med tittelen «Elins ettermæle», om hva foreningen står for og «som ikke har noe med satanisme å gjøre».
Når det gjelder avisens omtale av dommen 05.10.97, mener klageren at også denne » føyer seg inn i rekken av negative insinuasjoner mot Elin og Jin som VG har ført i pennen helt fra første dag «. Blant annet kritiserer han betegnelsen av dommen som «nådeløs». Og han spør dessuten: «Hva i all verden kan Elin og Jin, eller vi foreldre, ha gjort mot VG siden de fortjener slik negativ omtale? Kan det være en slags ‘takk for sist’ etter at jeg i vår klaget avisen inn for PFU?».
Klageren viser ellers til dommens «kritikk av visse media», samtidig som han refererer til at Norsk Redaktørforenings generalsekretær i en presseuttalelse fant dommens kobling mellom erstatning og mediaomtale «mildest talt oppsiktsvekkende». Slik klageren ser det er imidlertid det mest oppsiktsvekkende i saken «det faktum at dommen inneholder en slik fordømmelse av mediaomtalen». » At en norsk rett uttrykker seg så lite fordelaktig om mediaomtalen, burde mane enhver journalist eller redaktør til ettertanke .»
Og mot slutten av klagen heter det: «Dersom PFU skal ha troverdighet overfor vanlige mennesker, burde også De være Deres ansvar bevisst og på egen hånd ta opp media-omtalen med de respektive aviser/TV». TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang legger innledningsvis vekt på at «de to innklagede artikler er referat av Karl-Ewerth Hornemans rettssakkyndige uttalelse i retten, samt referat av dommen». » Det er altså tale om to forhold hvor pressen i alminnelighet har et klart referatprivilegium på vegne av offentligheten . (…) Denne saken gjelder en av de mest spesielle og grufulle drapssaker i nyere tid, hvor både ofre, gjerningsperson og andre med tilknytning til saken har felles utgangspunkt i et spesielt miljø . (…) I så måte representerer rettssaken i utgangspunktet noe mer enn en sjalusidrapssak. Både forbrytelsens grove karakter og det miljø som den finner sted i, gjør at allmennheten i dette tilfelle må sies å ha et berettiget informasjonskrav «.
Likevel medgir avisen:
» På den annen side er det vanskelig å stille seg over de pårørende i vurderingen av hvordan medieomtale oppleves i en sak som denne. Avisens oppgave blir dermed å finne den riktige balanse mellom de private og allmenne hensyn i saken og vi forstår godt at denne balansegang kan oppleves som urimelig av pårørende «.
Når det gjelder de faktiske forhold i saken mener VG det er «helt på det rene» at drapsmannen og klagerens sønn «var bekjente av hverandre som følge av at de trente, og i noen grad jobbet sammen…». Dessuten skal avisen på et tidlig tidspunkt ha fått opplyst at Jin Furseth på drapsdagen hadde gått luftetur med drapsmannens hunder.
Og tilsvaret tilføyer:
» Fra VGs side har det aldri vært meningen å si noe nedsettende om drapsofrene… og vi har noe vanskelig for å forstå opplysningen om at Forsberg betraktet Jin Furseth som sin tidligere venn som spesielt belastende for drapsofferets ettermæle. I alle tilfelle er det korrekt referert ut fra forhandlingene i retten «.
VG viser her til vedlagt kopi av rettsboken, som – slik avisen ser det – også underbygger at det var » problematisk å dekke rettssaken uten å nevne kjetterforeningen » og drapsofrenes tilknytning. Dessuten vises det til at Elin Dalsegg, i et intervju med avisen Nytt i Uka, «opplyste at Jin Furseth faktisk var medlem – i likhet med Roy Forsberg».
For øvrig avviser avisen «på det mest bestemte… at VG skulle ha noen interesse i et ‘takk for sist’ på grunn av den tidligere avviste klagen til PFU. «VGs reportasjer har heller ikke hatt som noe siktemål å representere noen ‘ rekke av negative insinuasjoner ‘ mot ofrene i en dypt tragisk drapssak». Avisen kan heller ikke forstå klagerens reaksjon på at den «konstaterer» dommen som «nådeløs» overfor drapsmannen.
Dessuten anfører VG blant annet:
«I forbindelse med en dobbeltdrapssak som denne anser vi det å være i samsvar med god presseskikk å identifisere både ofre og gjerningsmann, som forut for selve drapssaken var offentlig kjent». Angående opplysninger om ofrene, under dekningen av rettssaken, mener avisen at » også gjerningsmannen skal ha en sjanse til å forklare seg om motiv, selv om det foreligger tilståelse «.
Avisen avslutter med å påpeke at «det har vært vondt å argumentere mot en av de pårørende i en sak som denne». VG stadfester at avisen var kjent med innholdet i den avviste klagesaken og at » de påklagede opplysninger har derfor bare beskjeden plass i vår omtale av rettssaken «. (…) «Men dersom avisen kan gi et bidrag til at Jin Furseths ettermæle kommer mer i overensstemmelse med hva hans nærmeste pårørende mener er dekkende, vil vi selvsagt overveie hvordan vi best kan medvirke til dette». VG viser her til vedlagt kopi av brev til klageren 27.10.97.
Klageren påpeker i sitt tilsvar at avisen «nok en gang» gjentar «som et faktum, at det var ‘ …helt på det rene at de to var bekjente av hverandre som følge av at de trente og i noen grad jobbet sammen… «. » Denne informasjonen er feil og bekrefter bare at VG aldri har brydd seg med å skaffe seg et minimum av informasjon om Jin «. (…) «Det er riktig at Jin, både siste dagen han levde og flere ganger tidligere, tok seg av de to hundene, men da på vegne av Elin. (…) Når Jin i rettsforhandlingene og i dommen blir omtalt som ‘venn’ henspeiler dette på drapsmannens subjektive oppfatning av Jin …».
Og klageren skriver dessuten:
«Jeg kan ikke annet enn fastholde at Jin var ikke medlem verken i Hedningesamfunnet eller Kjettersamfunnet. At en annen avis skrev samme usannheten er vel neppe noe sannhets-bevis!». (…) VG har aldri på noe tidspunkt henvendt seg til oss eller noen av Jin’s venner for å få informasjon eller kontrollere opplysninger om Jin».
Klageren fastholder at han ikke finner noen «relevans» i å benytte ordet » nådeløs » om den avgitte dommen. «Et ord som » rettferdig » er langt mer nærliggende».
Vedlagt klagerens tilsvar er kopi av hans svar på VGs brev til ham 27.10.97.
Verdens Gang skriver i sine siste kommentarer at det «av klagerens tilsvar kan virke som om han tror at VG skulle ha noen spesiell interesse i å fremstille drapsmannen og Jin Furseth som ‘venner’. Dette er ikke tilfelle «. Avisen understreker igjen at artiklene er » referater fra rettsforhandlingene «. (…) «Derfor har mediene også brukt de ord som er fremkommet i retten om forholdet mellom de to personene». VG viser her til vedlagt kopi av rettsreferat i Sunnmørsposten.
Vedlagt tilsvaret er også kopi av den tidligere omtalte artikkel i bladet Nytt i Uka (15.11.95), der det framgår – i teksten til bilde av de to – at Elin Dalsegg og Jin Furseth representerer «styret til Hedningesamfunnets lokalforening i Ålesund».
Når det gjelder klagerens anførsel om at VG ikke på noe tidspunkt henvendte seg til de pårørende for å få opplysninger, påpeker tilsvaret: » Det er ikke i samsvar med avisens presseetiske praksis å gå direkte på de pårørende i en slik sak for å få personlige opplysninger, og det var heller ikke noe behov for dette «.
VG opplyser imidlertid at klageren «på et tidspunkt» henvendte seg til avisens journalist i Ålesund og at en lengre samtale fant sted. I et notat til sin redaktør skal journalisten senere bl.a. ha skrevet: «Jeg tror jeg kom til en brukbar forståelse med faren. Han innrømmet selv at han muligens kunne bli litt ‘overfølsom’ i sin lesning, massivt som familiens tragedie ble dekket «. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et referat Verdens Gang brakte fra rettsforhandlingene, og avisens omtale av dommen, i straffesaken etter drap på et ungt par i Ålesund høsten 1996. Klageren, som er far til det mannlige drapsofferet, mener avisen har krenket sønnens ettermæle ved feilaktig å hevde at han var venn av drapsmannen, og at drapsofre og gjerningsmann hadde hatt felles tilknytning til kjettermiljøet i byen. Ifølge klageren føyer omtalen av dommen i saken seg inn i rekken av avisens tidligere negative insinuasjoner om drapsofrene. For øvrig viser klageren til rettens «fordømmelse» når det gjelder medienes dekning av dobbeltdrapet.
Verdens Gang understreker pressens klare referatprivilegium og at allmennheten i det aktuelle tilfellet hadde et berettiget informasjonskrav. Avisen legger vekt på forbrytelsens grove karakter og at den fant sted i et spesielt miljø. VG finner det vanskelig å stille seg over de pårørende i vurderingen av hvordan medieomtale oppleves, men bedyrer at det aldri har vært avisens mening å si noe nedsettende om drapsofrene. Avisen anfører imidlertid at rettsboken underbygger det problematiske ved å dekke saken uten å omtale drapsofrenes miljøtilknytning. Selv synes VG dessuten at de påklagede opplysningene har fått beskjeden plass på trykk.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til riktigheten av de opplysninger avisen i de påklagede artiklene har gitt om den tilknytning klagerens sønn angivelig skal ha hatt til domfelte og det omtalte kjettermiljøet.
Utvalget kan imidlertid ikke se at avisen har handlet mot bedre vitende eller uten dekning i vitners og andre kilders beskrivelse av det som måtte framstå som faktiske og dokumenter-bare forhold. Når det gjelder klagerens sønn, finner ikke utvalget at avisens omtale av dommen på uakseptabel måte avviker fra innholdet i rettsboken.
Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 16. desember 1997
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Brit Fougner, Gunhild Støver