Adv. Kristin Solberg p.v.a. klient mot Dagens Næringsliv

PFU-sak 97-075


SAMMENDRAG: Dagens Næringsliv omtalte torsdag 15. mai 1997, i en halvsides innside-reportasje, dommen i en bedragerisak ført for Bergen byrett. I tittel og ingress ble den dømte forretningsmannen navngitt, foruten at avisen brakte et arkivbilde av ham. Bildet var tatt i tilknytning til fengslingsmøte i august 1993, da mannen med håndjern ble ekskortert til retten av politiet. Av ingressen framgikk det at mannen var dømt til syv måneders fengsel «for bedrageri og brudd på ligningsloven», og av brødteksten at han «må i tillegg punge ut med 25 000 kroner i saksomkostninger og 1,15 millioner kroner i erstatning til Den norske Bank og det svenske selskapet ISEC AB». Avisen opplyste at domfelte «ikke [er] tilgjengelig for kommentarer, og hans advokat Kristin Solberg i advokatfellesskapet Legal i Stavanger, sier at det er for tidlig å si om dommen skal ankes, men hun karakteriserer dommen som ‘relativt mild’.» Videre i artikkelen ble det redegjort for hvordan og hvor «bedrageriene skjedde». Bl.a. framgikk det at domfelte «ville bygge et flyttbart hotell til Lillehammer-OL som senere skulle flyttes til friidretts-VM i Göteborg». Avisen redegjør detaljert for omstendighetene som lå til grunn for at forretningsmannen «i etterkant» av dette prosjektet, som «skulle koste 85 millioner kroner», ble «fengslet og siktet i august 1993». I tillegg opplyses det at domfelte «forledet» en navngitt person i selskapet ISEC AB «til å betale ut et kortsiktig lån på 500 000 kroner». Under mellomtittelen «Luftbobler» fastslår avisen at den bedrageridømte «har hatt flere luftige prosjekter, som vanligvis har endt med tap for de involverte». Det vises også til at mannen «gikk personlig konkurs i 1989», foruten at han «også [stod] bak svært luftige hotellplaner på Kvamskogen ved Bergen». Artikkelen tar videre for seg hans rolle som «regissør» for en ny fergerute mellom Bergen og Amsterdam, en rute «som nå er lagt på is». Ifølge Dagens Næringsliv skal dessuten et navngitt nederlandsk selskap «en rekke ganger» ha finansiert den dømtes «luftige prosjekter». Avisen opplyser til slutt at mannen «ble også dømt for ikke å ha sendt inn selvangivelse på fem år». KLAGEN: Klageren – advokat Kristin Solberg på vegne av den domfelte – påpeker at hennes klient i Bergen byretts dom «ble frifunnet for to av de tre påståtte grove bedrageriene, samt det ene forsøket på grovt bedrageri». Ifølge klageren er det «i hovedsak domfellelsen for det ene grove bedrageriet på kr. 646 000 som medførte en så vidt streng straff» som syv måneders fengsel. «I domspremissene til straffeutmålingen uttaler retten at det er lagt mindre vekt på bedrageriforsøket, og at unnlatelsene av å innlevere pliktig selvangivelse… er mindre alvorlige i forhold til bedrageriet han ble dømt for». Byrettens dom er vedlagt klagen. Slik klageren ser det har Dagens Næringsliv brutt god presseskikk når «artikkelen sier med bred penn» at hennes klient ble domfelt, «men omtaler overhode ikke at han ble frifunnet for tre tiltaleposter». Advokaten mener «denne ensidighet» gjenspeiles i artikkelens overskrift, der det «kun» sies at klienten ble «dømt». Hun finner dette «svært skjevt», når artikkelen samtidig viser til at mannen «bl.a. var tiltalt for bedrageri overfor DnB og det svenske selskapet ISEC AB, tiltaleposter han ble frifunnet for». Advokaten anfører for øvrig at klagen må sees på bakgrunn av at Dagens Næringsliv tidligere har omtalt saken i to artikler – 11. januar og 28. april 1997 (kopier vedlagt). Også her ble klienten navngitt og avbildet, og advokaten påpeker at avisen i begge artikler opplyste at mannen «er tiltalt for bedrageri overfor Den Norske Bank». «Hensett til denne forutgående dekningen» og «avisens stigmatisering» av klienten, «burde Dagens Næringsliv ha omtalt frifinnelsene». Klageren viser videre til den påklagede artikkelens omtale av hvordan «bedrageriene skjedde» og opplysningen om at en person i ISEC AB ble «forledet» av hennes klient. Advokaten hevder at avisen med dette «har fremsatt beskyldninger som det ikke er dekning for i byrettens dom. Det refereres til ‘bedrageriene’ generelt og i flertall». (…) «Unnlatelsen av å referere til dommen innebærer at dette kan anses for å være en beskyldning som står på egne ben, og som ved et eventuelt mortifikasjonskrav ikke kan avvises i medhold av straffelovens § 253, nr. 3 A». Advokaten anser imidlertid avsnittet der klienten «blir beskyldt for forledelse» som en enda mer alvorlig «overtredelse», siden det dreier seg om «et tilfelle han ble frifunnet for». (…) «Med mindre avisen kan føre sannhetsbevis for disse forholdene, antas at det kan være grunnlag for overtredelse av injurielovgivningen». Også bruken av arkivbildet, med klienten i håndjern, betraktes av klageren som «et grovt overtramp i forhold til de presseetiske regler». (…) «Per i dag, nesten 4 år senere, er bildet særdeles uforholdsmessig». (…) «Artikkelens utforming sett i sammenheng med overskrift og bilde går mye lengre enn det er grunnlag for». Her viser advokaten dessuten til domstolloven og «forbud mot å fotografere siktede på vei til eller fra et rettsmøte med mindre siktede samtykker». Ifølge advokaten tar klienten «forbehold… om å gjøre dette forholdet gjeldende overfor domstolene». Klageren opplyser for øvrig at en annen advokat i hennes advokatfellesskap «påpekte overfor Dagens Næringsliv uheldige sider ved den påklagede artikkelen ved telefaks av samme dato og bad avisen rette opp forholdet» (kopi vedlagt). «Jeg er ikke kjent med at Dagens Næringsliv har fulgt opp denne anmodningen». Også kopi av «skriftlig reaksjon overfor avisen» etter artikkelen 11. januar følger klagen. Mot slutten av klagebrevet vises det til en rekke Vær Varsom-punkter som advokaten mener er overtrådt: 3.2, 4.1, 4.5, 4.7, 4.10, 4.12 og 4.15. Advokaten gjør dessuten oppmerksom på at byrettens dom er påanket til Gulating lagmannsrett. SPØRSMÅL OM SØKSMÅL: Sekretariatet ba klageren komme med presiseringer, siden det i klagen forekom formuleringer – med henvisninger til straffe- og domstolslov – som kunne tolkes dit hen at det også var aktuelt å ta rettslige skritt overfor avisen. Klageren meldte tilbake at «det fra denne side hverken [er] vurdert eller tatt stilling til om forholdet vil bli forfulgt ved domstolene. Det foreligger ingen planer om dette». Advokaten tilføyde at «forbeholdet» i klagen kun var ment som en tilkjennegivelse av at hennes klient «mulig vil komme tilbake til dette ved en senere anledning». Ifølge advokaten ville spørsmålet om «å forfølge saken på et senere tidspunkt… blant annet være avhengig av en evt. uttalelse fra Pressens Faglige Utvalg og Dagens Næringslivs reaksjon på klagen». «Når jeg i klagen har vist til injurielovgivningen er dette gjort for å underbygge klagen». Avisen protesterte «på prinsipielt grunnlag» mot PFU-behandling av klagen, «da det for oss ikke er klart at klageren ikke vil forfølge saken ved domstolene, jfr PFU-vedtektenes § 4. Klagerens brev om dette er så vagt at det må karakteriseres som verdiløst. Vi legger i den forbindelse særlig vekt på at klageren ved sin advokat vil benytte avgjørelsen i PFU som grunnlag for sin vurdering av mulig domstolsbehandling. Hensikten med § 4 er jo nettopp å skille det presseetiske og det juridiske. En frifinnelse eller en dom i PFU skal derfor være irrelevant i den sammenheng klagerens advokat sier den vil bli benyttet». I svarbrevet sa avisen seg for øvrig villig til «å presisere tiltalebeslutningen og domsav-sigelsen», med påfølgende forslag til ordlyd. Sekretariatet anmodet klageren om en ytterligere presisering angående mulig søksmål mot avisen. Klageren svarte bl.a. at man i første omgang «hadde funnet det lite heldig i forhold til Dagens Næringsliv å innklage avisen uten å gjøre oppmerksom på at saken ved en senere anledning kunne bli forfulgt for domstolene. Det foreligger fremdeles ingen vurdering eller planer om å bringe saken inn for domstolene». (…) «Hvis PFU finner grunn til å stille saken i bero, anser jeg dette som paragrafrytteri og et utslag av en firkantethet som jeg hverken kan se er tjenlig eller forenlig med Utvalgets formål». (…) «Jeg kan heller ikke forstå hvorfor Dagens Næringsliv protesterer mot behandling for PFU». Avisen opprettholdt sitt standpunkt «om at saken ikke bør behandles i PFU». Samtidig uttrykte avisen «forbauselse» over at klageren ikke hadde tatt stilling til «vårt tilbud om å trykke en presisering». «Vi trodde det var poenget for hennes klient å få frem alle punkter i domsavsigelsen…». Klageren understreker i nytt brev til PFU «at det ikke foreligger noen vurdering eller planer om å bringe denne saken inn for domstolene. Advokaten ville dessuten i sitt eventuelle tilsvar komme tilbake til avisens «tilbud til presisering». Sekretariatet meddelte avisen at klageren vanskelig kunne avkreves noen ytterligere klargjøring angående eventuelt søksmål, og viste til at utvalget i lignende tilfeller har akseptert tilsvarende erklæringer som tilstrekkelige for klagebehandling». Ordinær tilsvarsrunde var dermed å anse som igangsatt. TILSVARSRUNDEN: Avisen hevder i sitt tilsvar at klagerens klient «etter vårt syn… har fått en meget pen behandling av Dagens Næringsliv». Det vises til at tiltalen ble referert i artiklene 11. januar og 25. april «fordi det er en høyst relevant opplysning». «Investorers og initiativtageres bakgrunn hører med i slike saker selvom de ikke alltid gir det mest positive inntrykk av den det gjelder. Særlig fordi det er andre mennesker som forutsettes å investere i de prosjekter det lokkes med, er slik informasjon viktig og en del av Dagens Næringslivs oppgaver å fortelle om». Når det gjelder den påklagede reportasjen 15. mai, mener avisen at artikkelen og oppslaget var «meget moderat» i forhold til dommen. «Til gjengjeld skal vi innrømme at artikkelen kunne ha vært mer presis». Avisen medgir bl.a. at klagerens klient ikke ble dømt for å ha «forledet» svenske ISEC AB, «slik det framgår av vår artikkel». «Derimot ble han dømt for å ha forsøkt å forlede Fana Sparebank til å utbetale 2 000 000 kroner – noe som ikke er nevnt i vår artikkel». Dessuten påpeker avisen at det i artikkelens siste avsnitt kort nevnes at mannen «ble dømt for overtredelse av ligningsloven ved ikke å ha sendt inn selvangivelse i fem år, mens vi unnlater å nevne hans dom for brudd på veitrafikkloven». Og avisen tilføyer: «På bakgrunn av unøyaktighetene i den ene artikkelen, kan Dagens Næringsliv være villig til å presisere tiltalebeslutningen og domsavsigelsen i en sterkt forkortet versjon dersom det er ønskelig». Med tilsvaret følger et forslag til ordlyd i seks punkter. Dagens Næringsliv avslutter med å anføre at det «er fremmed» for avisen «å ha til hensikt å ‘opptre ondsinnet’ og ‘forfølge’ klagerens klient eller andre aktører i næringsliv eller politikk – hverken i ‘rimelig’ eller i ‘urimelig grad'». «Hadde vi hatt slike hensikter, ville dommen i Bergen byrett ha gitt grunnlag for adskillig flere og ‘tøffere’ artikler». Klageren finner avisens forslag til presisering «meningsløs… ut fra saken og den tid som er gått». «Forslaget er kun basert på en innrømmelse av at den innklagede artikkelen kunne ha vært mere presis. Men artikkelens upresishet er kun et av flere forhold som påbero-pes». Advokaten viser igjen til artiklene 11. januar og 28. april, idet hun mener avisen brukte tiltalen mot hennes klient til å «stigmatisere… de prosjektene han i ettertid deltok i». Klageren påpeker dessuten at «når så dommen endelig foreligger… skulle en tro at nyheten lå i frifinnelsene» og i at klientens opptreden «på langt nær var straffbar i et slikt omfang som det fremgikk av tiltalen og slik det var fremstilt fra avisens side». Avisen har ikke hatt noe å tilføye. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER: Klagen gjelder Dagens Næringslivs omtale av dommen i en bedragerisak ført for Bergen byrett. Den dømte forretningsmannen, som ble navngitt og avbildet, klager via advokat over at avisen i sin omtale ikke nevner at han ble frifunnet for to av tre påståtte grove bedragerier. Unnlatelsen må, etter klagerens mening, sees på bakgrunn av at Dagens Næringsliv tidligere hadde omtalt de alvorlige tiltalepunktene. Klageren mener den skjeve framstillingen forsterkes ved bruken av et nesten fire år gammelt bilde, der han i håndjern føres til et rettsmøte. Dessuten anfører klageren at avisen ikke har etterkommet anmodninger om å rette opp uheldige sider ved avisens saksframstilling. Dagens Næringsliv mener å ha gitt klageren en pen behandling. Slik avisen ser det, var det påklagede oppslaget meget moderat i forhold til den aktuelle dommen. Avisen medgir imidlertid at den kunne vært mer nøyaktige i gjengivelsen, og viser til et tilbud til klageren i ettertid om å bringe en presisering av tiltalebeslutning og domsavsigelse. Pressens Faglige Utvalg mener Dagens Næringsliv var i sin fulle rett til å omtale bedrageri-dommen, og at tiltalepunktene klageren ble frifunnet for, ikke kunne overskygge det faktum at dommen i seg selv var alvorlig. Derimot mener utvalget at avisen skulle ha omtalt de frikjennende punktene i dommen, sett i lys av at avisen tidligere hadde publisert den langt mer omfattende tiltalen. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.5, der det blant annet heter: «Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere». Utvalget konstaterer for øvrig at avisen i etterkant har sagt seg villig til å bringe presiseringer, uten at den på eget initiativ har foretatt seg noe. Slik utvalget ser det, burde avisen i det minste ha imøtekommet klagerens henvendelser og på selvstendig grunnlag valgt å bringe de utfyllende opplysningene. Utvalget mener måten klageren ble identifisert på, gjennom bruken av et kompromitterende arkivbilde, var kritikkverdig. Etter utvalgets mening kunne avisen ivaretatt sin rett til å informere om sakens realiteter uten å gi presentasjonen en slik form. På generelt grunnlag kan ikke utvalget se at økonomisk kriminalitet skulle stille mindre krav til varsomhet enn hva som er nedfelt i de presseetiske normer. Dagens Næringsliv har brutt god presseskikk. Fredrikstad, 21. oktober 1997 Sven Egil Omdal, Ingrid Andersgaard, Johan O. Jensen, Thor Woje, Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen