Adv. Tormod Bergem (p.v.a. klient) mot Sandefjords Blad
SAMMENDRAG:
Sandefjords Blad brakte fredag 18. oktober 1996 referat fra en straffesak angående incest, ført for byretten i Sandefjord. Avisen ga saken en tre-spaltet førsteside-henvisning med tittelen » Forgrep seg på datteren – Gir piller og søvnmangel skylda «. Og det het i henvisningsteksten:
» Mens han onanerte, befølte sandefjordingen sin egen datter. Det innrømte 49-åringen i Sandefjord byrett i går. Men han skylder på medikamentet Halcion og snorkesyken.
– Jeg var nærmest bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Da jeg våknet fikk jeg mitt livs sjokk, og sluttet med en gang, fortalte mannen til retten.
– Jeg lot som jeg sov, ble helt stiv og turde ikke si noen ting, sa datteren, som i dag er 15 år. »
Henvisningen var illustrert med bilde av bistandsadvokat, aktor og sakkyndig overlege «i diskusjon etter tiltalte nektet straffeskyld».
Inne i avisen (side 7) hadde rettsreferatet fått et fem-spaltet oppslag, med tittelen » Innrømte seksuelt overgrep mot 10-årig datter – Men mener medikamenter og søvnproblemer må ta skylden «. Opplysningene fra førsteside-henvisningen ble gjentatt, og ytterligere detaljer tilføyd.
I sitat fra 49-åringens forklaring i retten het det bl.a. at «jeg befølte min datter i skrittet».
Det framgikk at «det var vinteren 1991 overgrepet fant sted», og avisen opplyste dessuten: «Etter flere turbulente år, hadde foreldrene til den nå 15 år gamle jenta flyttet fra hverandre». «Mannen ble i retten også konfrontert med to andre episoder. En gang skal han ha fått ereksjon mens den eldste datteren koste med ham i sengen».
Om denne episoden siterte avisen: «- Da sa jeg at vi måtte slutte, fordi dette nesten lignet på klining slik voksne gjør, fortalte 49-åringen, som også ble beskyldt av sin 15 år gamle datter for å ha hatt hendene nede i trusa på en yngre søster».
Under mellomtittelen » Ba faren gå » het det videre: «Den misbrukte datteren ga også sin forklaring i går. Men ikke før hun gråtkvalt hadde bedt retten om å sende faren ut av lokalet.
– Jeg lot som jeg sov da han befølte meg, men det gjorde innmari vondt. Jeg ble helt stiv og turde ikke si noe. Vet ikke hvor lenge det holdt på, men det føltes som en lang tid, sa 15-åringen, som ikke godtok farens årsaksforklaring». Hun omtales også som «tenåringen, som i ettertid har hatt store psykiske problemer».
Etter en rekke spørsmål fra dommeren, og svar fra jenta, om forholdet til faren, gjengis deler av forklaringen fra ett av aktoratets vitner – en navngitt psykolog ved Vestfold psykologisenter. Det opplyses at han i etterkant har behandlet 15-åringen for blant annet spiseproblemer. «Han mener jenta bærer flere tegn på seksuelt overgrep».
Og videre fra psykologens forklaring, under mellomtittelen » Forvandlet personlighet «:
» – Akoholmisbruk, nasking, ukritisk seksuell utprøving og en stor personlighetsforvand-ling er alle tegn på incest. Men vi må ha takhøyde for at andre årsaker også kan ha spilt inn. For eksempel den spente familiesituasjonen. (…) Når barn når puberteten og får et eget forhold til seksualitet, reaktiveres slike hendelser fra barndommen «.
Innside-artikkelen var illustrert med fire-spaltet bilde av tiltaltes forsvarer. Det framgikk av bildeteksten at » Retten gikk for lukkede dører » og at » Bare pressen fikk være til stede «. KLAGEN:
Klageren er bistandsadvokat for den fornærmede jenta i den omtalte straffesaken, og fremmer klagen til PFU på hennes vegne. Rettsboken som følger klagen, bekrefter at Sandefjord byrett dømte faren til 10 måneders fengsel – med fem måneders fradrag og to års prøvetid – samt å betale en erstatning på 40 000 kr. til datteren.
Advokaten tar utgangspunkt i at retten hadde besluttet å behandle saken for lukkede dører, ut fra domstolloven » når hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det… «. Som følge av avisreferatet fikk klageren, etter begjæring, protokollert kjennelsen om lukkede dører.
Og advokaten skriver:
» Fornærmede ga i sin forklaring uttrykk for at mange visste om / identifiserte henne med denne aktuelle sak, særlig etter tidligere presseoppslag. Sandefjords Blad har valgt å offentliggjøre opplysninger fra fornærmede selv og fornærmedes mor om høyst personlige forhold som etter all sannsynlighet oppleves som belastende for henne. Beskrivelsen av fornærmede med hensyn til kriminell adferd, alkoholmisbruk og utprøvende seksualitet er etter undertegnedes oppfatning i strid med byrettens kjennelse. »
Det opplyses i klagen at tiltalte hadde, og har, en ledende offentlig stilling, og at saken derfor «er godt kjent i et lite og forholdsvis gjennomsiktig lokalsamfunn. Advokaten mener derfor at tidligere avis- og NRK-omtale gjorde det » forholdsvis lett også for utenforstående å identifisere tiltalte og dermed også hans datter «.
Angående psykologens forklaring i retten opplyser advokaten at taushetsplikten ble opphevet, idet psykologen ikke bare møtte som aktoratets vitne men også som «fornærmedes behandler i saken».
Og klageren anfører:
» Sandefjords Blads v/møtende journalist fikk i åpen rett for det første høre byrettens kjennelse om lukkede dører… «. » For det andre fikk han høre at mange identifiserte fornærmede med denne saken. For det tredje ble det også i åpen rett redegjort for psykolog Holts taushetsplikt, og det særskilte fritaket for denne. På tross av dette velger man å fremkomme med helt detaljerte opplysninger, både når det gjelder handlingen og når det gjelder de skadevirkninger handlingen har påført fornærmede. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer krenkende å offentliggjøre om en 15-16 år gammel pike [enn] at hun utviser ‘ukritisk seksuell utprøving’ «.
Advokaten mener Sandefjords Blad har forbrutt seg i forhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, og særlig til siste setning, om å vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse. Klageren viser også til to av PFUs prinsipputtalelser: «Om retts- og kriminalreportasjen» (hensynet til offerets integritet) og «Om pressens omtale av incest-saker».
Klageren opplyser for øvrig at han har vært bistandsadvokat i en rekke sedelighetssaker, og «min holdning har generelt vært at pressen bør slippe til og få referere fra disse sakene». «Jeg er i utgangspunktet enig i at det er en viktig oppgave for pressen å omtale incestsaker på lik linje med andre alvorlige forbrytelser». I den aktuelle saken mener klageren imidlertid at avisen er » inne på en type omtale som klart vil virke avskrekkende overfor offeret med hensyn til å få en slik sak brakt inn for rettsapparatet «.
Ifølge advokaten har Sandefjords Blad-omtalen av rettssaken «vakt sterke reaksjoner i lokalsamfunnet generelt». Redaktøren skal ha fortalt klageren «at skolen hvor fornærmede er elev hadde tatt telefonisk kontakt med avisen for å påpeke den uheldige vinklingen omtalen hadde fått». Også den lokale helse- og sosialsjefen skal overfor advokaten ha beklaget omtalen. Vedlagt klagen er dessuten kopi av leserinnlegg med reaksjon på rettsreferatet, publisert i Sandefjords Blad 22.10.96. TILSVARSRUNDEN:
Sandefjords Blad opplyser i sitt tilsvar at «angjeldende sak er forsøkt ordnet i minnelighet før klagen ble innlevert», men at avisen ikke finner det naturlig å gjøre nye forsøk. Tilsvaret tar deretter for seg hvilke «avveininger» redaksjonen gjorde før trykkingen av rettsreferatet. Med utgangspunkt i klagerens påpekning av kjennelsen om lukkede dører, heter det i tilsvaret:
» Avisen har på vanlig måte forholdt seg til sentrale etiske problemstillinger, selv om det i retten denne gang ble gitt ufullstendige opplysninger om referatvilkår i lukket rett. En står her overfor vanskelige avveininger mellom hensynet til en presis og sannferdig beskrivelse av virkeligheten / graden av detaljrikdom i skildringen av hendelsesforløp og skadevirkninger hos fornærmede på den ene side og hensynet til de involverte familiemedlemmers ettermæle / belastning ved offentlig omtale på den annen «.
Sandefjords Blad hevder at klageren, ved avslutningen av annen dag i retten, skal ha sagt om den påklagede artikkelen «at han anså anonymitetshensynet ivaretatt». Det vises også til at retten, til tross for protokollatet fra klageren, «ikke har funnet grunn til å følge opp den påklagede avisartikkelen».
Angående tidligere presseomtale av saken har avisen vedlagt kopier av artikler publisert 9. januar og 9. august 1996. Avisen påpeker at tiltalte første gang ble «identifisert som ’48-åringen fra Sandefjord'», og annen gang omtalt som «tidligere ungdomsleder i Sandefjord». «Handlingene det dreide seg om, ble blant annet karakterisert som ‘utuktig omgang'».
Og det heter i tilsvaret:
» Den upresise identifikasjonen ble brukt bevisst for ikke å skape problemer for en hardt belastet familie. Ungdomsledere er det jo mange av i en kommune som Sandefjord, både innen det offentlige og det private. Når vedkommendes arbeidstilknytning likevel ble antydet, var det fordi farens yrke har relevans til sakens fakta «.
Sandefjords Blad hevder imidlertid at tiltalte var » kjent uansett «, og mener det «verken kan dokumenteres eller virker særlig sannsynlig… at avisen ved sin omtale har bidratt til å gjøre mange flere oppmerksom på hvem saken dreier seg om». Avisen mener informasjon har «tilflytt et stort antall mennesker på tross av og ikke på grunn av SBs omtale». Det vises her til at «da de forhold som var gjenstand for rettens behandling ble kjent for hans overordnede, ble tiltalte øyeblikkelig suspendert», og at saken derfor ble kjent i «store deler» av arbeidsmiljøet. » Herfra til fornærmedes skolemiljø er veien kort i en liten by som Sandefjord «.
Avisen mener derfor den har «vært mer tilbakeholden enn folkesnakket». » Nettopp fordi det dreide seg om en kjent person i det offentlige liv i Sandefjord, har SB valgt å være særlig forsiktig med identifiserende kjennetegn «. «Opplysningene om skadevirkningene hos fornærmede kan i seg selv heller ikke ha bidratt til å spre kunnskap om hvem de involverte i saken er».
Om de «detaljerte opplysninger» i det påklagede rettsreferatet, skriver avisen bl.a.:
» Hva som faktisk har skjedd har i denne saken særlig stor interesse, på grunn av diskusjonen om hvorvidt tiltalte handlet i bevisstløs tilstand ved bruk av medikamentet Halcion. Belysningen av denne delen av hendelsesforløpet var viktig for rettens vurdering av blant annet skyldspørsmål og straffutmåling. Ut fra hensynet til presisjon og etterrettelighet har avisen i rettsreferatet funnet det riktig å beskrive handlingene slik de faktisk har foregått «.
Når det gjelder «opplysningene om de skadevirkninger farens handlinger har påført fornærmede», hevder avisen at den har «søkt å unngå å legge sten til byrden for offeret og hennes familie». » Den svært detaljerte fremstillingen i retten er av avisen tonet kraftig ned . De adferdsproblemer som er gjengitt i stikkordsform, er ikke spesielle for denne jenta, men alminnelige konsekvenser av overgrep mot mindreårige». (…) » Ved å gjengi sakens fakta presist har vi ønsket å advare potensielle overgripere mot skadevirkningene av slike handlinger og forhåpentlig forebygge nye overgrep «.
Sandefjords Blad tilbakeviser for øvrig at man skulle ha gjengitt uttalelser fra fornærmedes mor, slik klageren anfører.
Som konklusjon hevder avisen at den «med den innklagede artikkelen ikke har flyttet egne grenser», og at dens praksis «stort sett er sammenfallende med det som er vanlig ellers i dagspressen». » Vi vurderer det imidlertid slik at avisen med fordel kunne ha erstattet en del av sitatene med generelt referat «.
Et sentralt spørsmål, som etter avisens mening bør avklares av PFU, er følgende: «Dersom anonymitetshensynet synes å være ivaretatt, hvilket klager selv uttalte i retten, er det da tenkelig at avisomtalen i seg selv kan ha bidratt til å ødelegge fornærmedes ettermæle?».
Klageren opplyser i sitt tilsvar at ny rettssak har vært ført for Agder lagmannsrett (mars 1997), og at «dom ble avsagt med samme resultat som i Byretten». Vedlagt tilsvaret er kopi av telefax fra fornærmedes mor, som kommenterer avisens tilsvar. Moren fastholder, på datterens vegne, «at avisa ved å skrive om saken på den detaljerte måten de har gjort, har bidratt til å forstørre folkesnakket». Hun mener dessuten at opplysningene «har vært mer til skade for datteren enn interessant for avisleserne». Avisens anførsel om å ville «forebygge nye overgrep» betegnes av moren som «svada».
Avisen har meddelt at den ikke har noe å tilføye. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et referat Sandefjords Blad brakte fra en incestsak i byretten, der en far sto tiltalt for utuktig omgang med en mindreårig datter. Klageren, som er fornærmedes bistandsadvokat, mener avisen har gått for langt i bruken av identifiserende opplysninger og på uakseptabel måte gitt detaljerte beskrivelser av de handlinger som skulle ha funnet sted. Klageren reagerer også sterkt på omtalen av senere skadevirkninger for klienten. Han anser avisreferatet som krenkende, særlig sett på bakgrunn av rettens beslutning om å føre saken for lukkede dører. Klageren mener også at så detaljerte beskrivelser som i det påklagede tilfellet, vil kunne avskrekke andre incestofre fra å gå til rettsapparatet.
Sandefjords Blad tilbakeviser å ha bidratt til at fornærmede kunne bli identifisert ut over miljøet som allerede hadde kunnskap om incestsaken. Avisen anfører at saken forlengst var kjent i lokalsamfunnet, gjennom tidligere presseomtale og på annen måte. Fordi tiltalte hadde en ledende stilling, valgte avisen å være særlig forsiktig med identifiserende kjennetegn og mer tilbakeholden enn «folkesnakket». Sandefjords Blad medgir imidlertid å ha stått overfor vanskelige avveininger, men fant det riktig å beskrive handlingene slik de faktisk fant sted, ut fra hensynet til presisjon og etterrettelighet. I etterkant kan avisen se at den med fordel kunne ha erstattet en del av sitatene med generelt referat.
Pressens Faglige Utvalg finner det vanskelig å ta stilling til hvorvidt opplysningene i det påklagede rettsreferatet var egnet til å identifisere fornærmede, ut over den krets som allerede kjente til saken og de involverte. Selv om en slik utvidet gjenkjennelse ikke skulle ha funnet sted, mener utvalget likevel at avisen har brutt presseetiske normer, ved på uakseptabel måte å ha gjengitt altfor detaljerte beskrivelser av forhold som avisen måtte forstå ville være sterkt belastende for de berørte når de ble offentliggjort. Dette gjelder både omtalen av de seksuelle handlingene og de senere skadevirkningene for fornærmede.
Utvalget viser dessuten til tidligere prinsipputalelse om pressens omtale av incestsaker, der det bl.a. heter: «Den enkelte sak bør omtales på en så nøktern og skånsom måte at ofrene ikke påføres nye lidelser.»
Sandefjords Blad har brutt god presseskikk
Trondheim, 15. april 1997
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen
Sandefjords Blad brakte fredag 18. oktober 1996 referat fra en straffesak angående incest, ført for byretten i Sandefjord. Avisen ga saken en tre-spaltet førsteside-henvisning med tittelen » Forgrep seg på datteren – Gir piller og søvnmangel skylda «. Og det het i henvisningsteksten:
» Mens han onanerte, befølte sandefjordingen sin egen datter. Det innrømte 49-åringen i Sandefjord byrett i går. Men han skylder på medikamentet Halcion og snorkesyken.
– Jeg var nærmest bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Da jeg våknet fikk jeg mitt livs sjokk, og sluttet med en gang, fortalte mannen til retten.
– Jeg lot som jeg sov, ble helt stiv og turde ikke si noen ting, sa datteren, som i dag er 15 år. »
Henvisningen var illustrert med bilde av bistandsadvokat, aktor og sakkyndig overlege «i diskusjon etter tiltalte nektet straffeskyld».
Inne i avisen (side 7) hadde rettsreferatet fått et fem-spaltet oppslag, med tittelen » Innrømte seksuelt overgrep mot 10-årig datter – Men mener medikamenter og søvnproblemer må ta skylden «. Opplysningene fra førsteside-henvisningen ble gjentatt, og ytterligere detaljer tilføyd.
I sitat fra 49-åringens forklaring i retten het det bl.a. at «jeg befølte min datter i skrittet».
Det framgikk at «det var vinteren 1991 overgrepet fant sted», og avisen opplyste dessuten: «Etter flere turbulente år, hadde foreldrene til den nå 15 år gamle jenta flyttet fra hverandre». «Mannen ble i retten også konfrontert med to andre episoder. En gang skal han ha fått ereksjon mens den eldste datteren koste med ham i sengen».
Om denne episoden siterte avisen: «- Da sa jeg at vi måtte slutte, fordi dette nesten lignet på klining slik voksne gjør, fortalte 49-åringen, som også ble beskyldt av sin 15 år gamle datter for å ha hatt hendene nede i trusa på en yngre søster».
Under mellomtittelen » Ba faren gå » het det videre: «Den misbrukte datteren ga også sin forklaring i går. Men ikke før hun gråtkvalt hadde bedt retten om å sende faren ut av lokalet.
– Jeg lot som jeg sov da han befølte meg, men det gjorde innmari vondt. Jeg ble helt stiv og turde ikke si noe. Vet ikke hvor lenge det holdt på, men det føltes som en lang tid, sa 15-åringen, som ikke godtok farens årsaksforklaring». Hun omtales også som «tenåringen, som i ettertid har hatt store psykiske problemer».
Etter en rekke spørsmål fra dommeren, og svar fra jenta, om forholdet til faren, gjengis deler av forklaringen fra ett av aktoratets vitner – en navngitt psykolog ved Vestfold psykologisenter. Det opplyses at han i etterkant har behandlet 15-åringen for blant annet spiseproblemer. «Han mener jenta bærer flere tegn på seksuelt overgrep».
Og videre fra psykologens forklaring, under mellomtittelen » Forvandlet personlighet «:
» – Akoholmisbruk, nasking, ukritisk seksuell utprøving og en stor personlighetsforvand-ling er alle tegn på incest. Men vi må ha takhøyde for at andre årsaker også kan ha spilt inn. For eksempel den spente familiesituasjonen. (…) Når barn når puberteten og får et eget forhold til seksualitet, reaktiveres slike hendelser fra barndommen «.
Innside-artikkelen var illustrert med fire-spaltet bilde av tiltaltes forsvarer. Det framgikk av bildeteksten at » Retten gikk for lukkede dører » og at » Bare pressen fikk være til stede «. KLAGEN:
Klageren er bistandsadvokat for den fornærmede jenta i den omtalte straffesaken, og fremmer klagen til PFU på hennes vegne. Rettsboken som følger klagen, bekrefter at Sandefjord byrett dømte faren til 10 måneders fengsel – med fem måneders fradrag og to års prøvetid – samt å betale en erstatning på 40 000 kr. til datteren.
Advokaten tar utgangspunkt i at retten hadde besluttet å behandle saken for lukkede dører, ut fra domstolloven » når hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det… «. Som følge av avisreferatet fikk klageren, etter begjæring, protokollert kjennelsen om lukkede dører.
Og advokaten skriver:
» Fornærmede ga i sin forklaring uttrykk for at mange visste om / identifiserte henne med denne aktuelle sak, særlig etter tidligere presseoppslag. Sandefjords Blad har valgt å offentliggjøre opplysninger fra fornærmede selv og fornærmedes mor om høyst personlige forhold som etter all sannsynlighet oppleves som belastende for henne. Beskrivelsen av fornærmede med hensyn til kriminell adferd, alkoholmisbruk og utprøvende seksualitet er etter undertegnedes oppfatning i strid med byrettens kjennelse. »
Det opplyses i klagen at tiltalte hadde, og har, en ledende offentlig stilling, og at saken derfor «er godt kjent i et lite og forholdsvis gjennomsiktig lokalsamfunn. Advokaten mener derfor at tidligere avis- og NRK-omtale gjorde det » forholdsvis lett også for utenforstående å identifisere tiltalte og dermed også hans datter «.
Angående psykologens forklaring i retten opplyser advokaten at taushetsplikten ble opphevet, idet psykologen ikke bare møtte som aktoratets vitne men også som «fornærmedes behandler i saken».
Og klageren anfører:
» Sandefjords Blads v/møtende journalist fikk i åpen rett for det første høre byrettens kjennelse om lukkede dører… «. » For det andre fikk han høre at mange identifiserte fornærmede med denne saken. For det tredje ble det også i åpen rett redegjort for psykolog Holts taushetsplikt, og det særskilte fritaket for denne. På tross av dette velger man å fremkomme med helt detaljerte opplysninger, både når det gjelder handlingen og når det gjelder de skadevirkninger handlingen har påført fornærmede. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer krenkende å offentliggjøre om en 15-16 år gammel pike [enn] at hun utviser ‘ukritisk seksuell utprøving’ «.
Advokaten mener Sandefjords Blad har forbrutt seg i forhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, og særlig til siste setning, om å vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse. Klageren viser også til to av PFUs prinsipputtalelser: «Om retts- og kriminalreportasjen» (hensynet til offerets integritet) og «Om pressens omtale av incest-saker».
Klageren opplyser for øvrig at han har vært bistandsadvokat i en rekke sedelighetssaker, og «min holdning har generelt vært at pressen bør slippe til og få referere fra disse sakene». «Jeg er i utgangspunktet enig i at det er en viktig oppgave for pressen å omtale incestsaker på lik linje med andre alvorlige forbrytelser». I den aktuelle saken mener klageren imidlertid at avisen er » inne på en type omtale som klart vil virke avskrekkende overfor offeret med hensyn til å få en slik sak brakt inn for rettsapparatet «.
Ifølge advokaten har Sandefjords Blad-omtalen av rettssaken «vakt sterke reaksjoner i lokalsamfunnet generelt». Redaktøren skal ha fortalt klageren «at skolen hvor fornærmede er elev hadde tatt telefonisk kontakt med avisen for å påpeke den uheldige vinklingen omtalen hadde fått». Også den lokale helse- og sosialsjefen skal overfor advokaten ha beklaget omtalen. Vedlagt klagen er dessuten kopi av leserinnlegg med reaksjon på rettsreferatet, publisert i Sandefjords Blad 22.10.96. TILSVARSRUNDEN:
Sandefjords Blad opplyser i sitt tilsvar at «angjeldende sak er forsøkt ordnet i minnelighet før klagen ble innlevert», men at avisen ikke finner det naturlig å gjøre nye forsøk. Tilsvaret tar deretter for seg hvilke «avveininger» redaksjonen gjorde før trykkingen av rettsreferatet. Med utgangspunkt i klagerens påpekning av kjennelsen om lukkede dører, heter det i tilsvaret:
» Avisen har på vanlig måte forholdt seg til sentrale etiske problemstillinger, selv om det i retten denne gang ble gitt ufullstendige opplysninger om referatvilkår i lukket rett. En står her overfor vanskelige avveininger mellom hensynet til en presis og sannferdig beskrivelse av virkeligheten / graden av detaljrikdom i skildringen av hendelsesforløp og skadevirkninger hos fornærmede på den ene side og hensynet til de involverte familiemedlemmers ettermæle / belastning ved offentlig omtale på den annen «.
Sandefjords Blad hevder at klageren, ved avslutningen av annen dag i retten, skal ha sagt om den påklagede artikkelen «at han anså anonymitetshensynet ivaretatt». Det vises også til at retten, til tross for protokollatet fra klageren, «ikke har funnet grunn til å følge opp den påklagede avisartikkelen».
Angående tidligere presseomtale av saken har avisen vedlagt kopier av artikler publisert 9. januar og 9. august 1996. Avisen påpeker at tiltalte første gang ble «identifisert som ’48-åringen fra Sandefjord'», og annen gang omtalt som «tidligere ungdomsleder i Sandefjord». «Handlingene det dreide seg om, ble blant annet karakterisert som ‘utuktig omgang'».
Og det heter i tilsvaret:
» Den upresise identifikasjonen ble brukt bevisst for ikke å skape problemer for en hardt belastet familie. Ungdomsledere er det jo mange av i en kommune som Sandefjord, både innen det offentlige og det private. Når vedkommendes arbeidstilknytning likevel ble antydet, var det fordi farens yrke har relevans til sakens fakta «.
Sandefjords Blad hevder imidlertid at tiltalte var » kjent uansett «, og mener det «verken kan dokumenteres eller virker særlig sannsynlig… at avisen ved sin omtale har bidratt til å gjøre mange flere oppmerksom på hvem saken dreier seg om». Avisen mener informasjon har «tilflytt et stort antall mennesker på tross av og ikke på grunn av SBs omtale». Det vises her til at «da de forhold som var gjenstand for rettens behandling ble kjent for hans overordnede, ble tiltalte øyeblikkelig suspendert», og at saken derfor ble kjent i «store deler» av arbeidsmiljøet. » Herfra til fornærmedes skolemiljø er veien kort i en liten by som Sandefjord «.
Avisen mener derfor den har «vært mer tilbakeholden enn folkesnakket». » Nettopp fordi det dreide seg om en kjent person i det offentlige liv i Sandefjord, har SB valgt å være særlig forsiktig med identifiserende kjennetegn «. «Opplysningene om skadevirkningene hos fornærmede kan i seg selv heller ikke ha bidratt til å spre kunnskap om hvem de involverte i saken er».
Om de «detaljerte opplysninger» i det påklagede rettsreferatet, skriver avisen bl.a.:
» Hva som faktisk har skjedd har i denne saken særlig stor interesse, på grunn av diskusjonen om hvorvidt tiltalte handlet i bevisstløs tilstand ved bruk av medikamentet Halcion. Belysningen av denne delen av hendelsesforløpet var viktig for rettens vurdering av blant annet skyldspørsmål og straffutmåling. Ut fra hensynet til presisjon og etterrettelighet har avisen i rettsreferatet funnet det riktig å beskrive handlingene slik de faktisk har foregått «.
Når det gjelder «opplysningene om de skadevirkninger farens handlinger har påført fornærmede», hevder avisen at den har «søkt å unngå å legge sten til byrden for offeret og hennes familie». » Den svært detaljerte fremstillingen i retten er av avisen tonet kraftig ned . De adferdsproblemer som er gjengitt i stikkordsform, er ikke spesielle for denne jenta, men alminnelige konsekvenser av overgrep mot mindreårige». (…) » Ved å gjengi sakens fakta presist har vi ønsket å advare potensielle overgripere mot skadevirkningene av slike handlinger og forhåpentlig forebygge nye overgrep «.
Sandefjords Blad tilbakeviser for øvrig at man skulle ha gjengitt uttalelser fra fornærmedes mor, slik klageren anfører.
Som konklusjon hevder avisen at den «med den innklagede artikkelen ikke har flyttet egne grenser», og at dens praksis «stort sett er sammenfallende med det som er vanlig ellers i dagspressen». » Vi vurderer det imidlertid slik at avisen med fordel kunne ha erstattet en del av sitatene med generelt referat «.
Et sentralt spørsmål, som etter avisens mening bør avklares av PFU, er følgende: «Dersom anonymitetshensynet synes å være ivaretatt, hvilket klager selv uttalte i retten, er det da tenkelig at avisomtalen i seg selv kan ha bidratt til å ødelegge fornærmedes ettermæle?».
Klageren opplyser i sitt tilsvar at ny rettssak har vært ført for Agder lagmannsrett (mars 1997), og at «dom ble avsagt med samme resultat som i Byretten». Vedlagt tilsvaret er kopi av telefax fra fornærmedes mor, som kommenterer avisens tilsvar. Moren fastholder, på datterens vegne, «at avisa ved å skrive om saken på den detaljerte måten de har gjort, har bidratt til å forstørre folkesnakket». Hun mener dessuten at opplysningene «har vært mer til skade for datteren enn interessant for avisleserne». Avisens anførsel om å ville «forebygge nye overgrep» betegnes av moren som «svada».
Avisen har meddelt at den ikke har noe å tilføye. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et referat Sandefjords Blad brakte fra en incestsak i byretten, der en far sto tiltalt for utuktig omgang med en mindreårig datter. Klageren, som er fornærmedes bistandsadvokat, mener avisen har gått for langt i bruken av identifiserende opplysninger og på uakseptabel måte gitt detaljerte beskrivelser av de handlinger som skulle ha funnet sted. Klageren reagerer også sterkt på omtalen av senere skadevirkninger for klienten. Han anser avisreferatet som krenkende, særlig sett på bakgrunn av rettens beslutning om å føre saken for lukkede dører. Klageren mener også at så detaljerte beskrivelser som i det påklagede tilfellet, vil kunne avskrekke andre incestofre fra å gå til rettsapparatet.
Sandefjords Blad tilbakeviser å ha bidratt til at fornærmede kunne bli identifisert ut over miljøet som allerede hadde kunnskap om incestsaken. Avisen anfører at saken forlengst var kjent i lokalsamfunnet, gjennom tidligere presseomtale og på annen måte. Fordi tiltalte hadde en ledende stilling, valgte avisen å være særlig forsiktig med identifiserende kjennetegn og mer tilbakeholden enn «folkesnakket». Sandefjords Blad medgir imidlertid å ha stått overfor vanskelige avveininger, men fant det riktig å beskrive handlingene slik de faktisk fant sted, ut fra hensynet til presisjon og etterrettelighet. I etterkant kan avisen se at den med fordel kunne ha erstattet en del av sitatene med generelt referat.
Pressens Faglige Utvalg finner det vanskelig å ta stilling til hvorvidt opplysningene i det påklagede rettsreferatet var egnet til å identifisere fornærmede, ut over den krets som allerede kjente til saken og de involverte. Selv om en slik utvidet gjenkjennelse ikke skulle ha funnet sted, mener utvalget likevel at avisen har brutt presseetiske normer, ved på uakseptabel måte å ha gjengitt altfor detaljerte beskrivelser av forhold som avisen måtte forstå ville være sterkt belastende for de berørte når de ble offentliggjort. Dette gjelder både omtalen av de seksuelle handlingene og de senere skadevirkningene for fornærmede.
Utvalget viser dessuten til tidligere prinsipputalelse om pressens omtale av incestsaker, der det bl.a. heter: «Den enkelte sak bør omtales på en så nøktern og skånsom måte at ofrene ikke påføres nye lidelser.»
Sandefjords Blad har brutt god presseskikk
Trondheim, 15. april 1997
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen