NN mot Bergensavisen

PFU-sak 96-149


SAMMENDRAG:
Bergensavisen hadde fredag 18. oktober 1996 en førstesidehenvisning med tittelen «Politisønn tatt for Hydro-ran» , uten ytterligere tekst. Innsideartikkelen, som dekket en hel side, hadde tittelen «Politi-sønn tatt for Hydro-ranet» og følgende ingress:
«Den unge mannen som ranet Hydrostasjonen på Nyborg for 3000 kroner i går morges, fikk beholde utbyttet i 14 minutter. Lensmannsbetjenter fra Åsane så politisønnen forlate bensinstasjonen.»
I brødteksten gjøres det rede for detaljene rundt ranet. Stasjonssjefen ved Ulset politistasjon er intervjuet. Mot slutten av artikkelen heter det, under mellomtittelen «Sønn av politimann»:
«Mannen er sønn av en politimann i Bergen. Derfor er det Hordaland politikammer som etterforsker saken. Foruten boten for ordensforstyrrelse, har den unge raneren rent rulleblad.»
Artikkelen er illustrert med et bilde fra den omtalte bensinstasjonen, ledsaget av følgende bildetekst:
«RASKT PÅGREPET: Bare minutter etter at mannen ranet Hydrostasjonen på Nyborg, ble han pågrepet like ved av politiet.» KLAGEN:
Klager er faren til den omtalte «politisønnen». Han føler seg «grovt sjikanert og angrepet, først som politimann og deretter som far» , og ser også artikkelen som en sjikanering av politietaten. Klageren anfører at artikkelen fokuserer på at personen som utførte ranet er sønn av en politimann mer enn på selve ranet. «Politiet kan i all rettferdighets navn ikke svare for hva et familie-medlem foretar seg – og i hvertfall ikke der hvor personen er voksen. Når samtidig overskrift og reportasje, gjør at både min sønn og jeg identifiseres, så har BA gått langt over streken for å tilfredsstille berettiget informasjon til sine lesere», skriver klageren.
Han mener avisen bare bidrar til å «vri kniven godt rundt i såret», og viser til at lignende ran ikke har fått tilsvarende omtale. Klageren mener overskriften ville vært annerledes dersom gjerningsmannen hadde vært sønn av en journalist eller redaktør. Han viser til Vær Varsom-plakatens punkter om saklighet og omtanke, samt kriteriene for identifisering i kriminalreportasje. Klageren viser til en rekke henvendelser fra kolleger, og mener dette viser at han og hans sønn var identifisert. «Også ut fra reportasjen om hvor ranet skjedde (kritiseres ikke), politisønn og alder, så var både han og jeg lett identifserbare både for mine kolleger og andre som kjente både han og meg.» Klageren viser til at ikke mange tjenestemenn ved Bergen politikammer har sønner på 22 år.
Klageren mener avisen har vist manglende respekt for menneskers identitet og privatliv, og at det ikke er i offentlighetens interesse at en raner er sønn av en politimann.
Vedlagt klagen følger kopi av Bergens Tidendes omtale av samme sak. Bergens Tidende har ikke gjort noe poeng av at raneren var sønn av en politimann. Vedlagt følger også kopi av et brev fra formannen i Bergen Politilag til Bergensavisen, et brev som kritiserer avisens dekning, samt kopi av et brev som gir uttrykk for sympati med klageren. TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen skriver i sitt tilsvar at den kan forstå at situasjonen oppleves tung for klageren, men at avisen ikke er å klandre. I tilsvaret heter det at «et minimum av fakta må med med, dersom publikum skal få mulighet til å danne seg et bilde av hva som har skjedd.» Avisen nevner tre grunner til at man valgte å oppgi at raneren var sønn av en politimann:
«Det viser at selv en sønn av politimann i en gitt situasjon kan opptre som raner».
«Det viser at samfunnet, i dette tilfellet politiet, behandler en sønn av en kollega på samme måte som de ville behandlet en annen ungdom».
«På grunn av at raneren var sønn av en politimann ved Bergen politikammer, ble det ansett som inhabilt og saken ble derfor etterforsket av Hordaland politikammer. Familieforholdet var derfor et forklarende faktum i saken.»
Avisen mener man har ivaretatt kravet til anonymisering. I tilsvaret heter det at det av klagen kan «se ut som om klageren mener vi har oppgitt sønnens alder til 22 år. Men det står ingenting om guttens alder i BAs reportasje. Vi unnlot med hensikt å oppgi alder, bydel og guttens øvrige problemer, fordi vi hadde oppgitt familietilknytningen til politiet», skriver avisen, uten å legge skjul på at de som kjenner klageren, sønnen og sakens hendelseforløp vil kunne identifisere vedkommende, «uavhengig av BAs omtale».
Klageren fastholder, og utdyper, i sitt tilsvar sine anførsler vedrørende avisens fokusering på raneren som politisønn, kontra omtalen av selve ranet. Han mener overskriftene «i liten grad er relevante» og at disse kun er tatt i bruk for å «skape en sensasjon». Han mener avisen «fokuserer på det de oppfatter som skandalepreget, på en slik måte at selve hendelsen kommer i annen rekke.»
Når det gjelder konkrete grunner avisen oppgir, mener klageren at avisen undervurderer sine lesere «dersom de er av den oppfatning at farens yrke er bestemmende for hvorvidt en person i en gitt situasjon kan opptre som raner». Han anfører videre at artikkelen ikke sier noe om hvordan politiet behandler raneren, utover at han ble pågrepet. Når det gjelder det å forklare hvorfor saken ble etterforsket av et annet politkammer, viser klageren til at Bergens Tidende skal ha forklart dette med «familiære forhold», og at BA kunne gjort noe tilsvarende.
Klageren mener artikkelen i unødig grad har bidratt til identifisering av raneren og hans familie, og at det ble fokusert på klagerens yrke, både innad i politietaten og ellers. Klageren mener avisen har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, 4.3 og 4.7.
Avisen skriver i sin siste kommentar at for «noen lesere» var det en viktig opplysning at raneren var sønn av en politimann, og at man har omtalt politiets behandling av vedkommende, i og med at det er opplyst at raneren ble pågrepet. Avisen mener det var bedre å gå «rett på sak» når det gjelder årsakssammenhengen, enn å ty til «kryptiske begrunnelser» for å forklare hvorfor saken ville bli etterforsket av et annet politikammer.
Avisen fastholder at den ikke har identifisert raneren og hans familie. «Men de som allerede kjente saksforholdet og visste hvem raneren var, ville selvsagt forstå hvem BA omtalte» , heter det i tilsvaret. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Bergensavisens omtale av et væpnet ran, hvor gjerningsmannen viste seg å være sønn av en polititjenestemann ved Bergen politikammer. Klageren, som er identisk med den nevnte tjenestemannen, mener avisen ved i tittel og ingress å fokusere på slektskapsforholdet har påført både ham selv, hans sønn og den øvrige familie store belastninger. Klageren anfører at artikkelen i unødig grad har bidratt til å identifisere både sønnen og ham selv, og viser til en rekke henvendelser fra kolleger og andre. På den måten har avisen brutt Vær Varsom-plakatens regler om saklighet og omtanke og reglene om identifisering i kriminalsaker, mener klageren.
Bergensavisen mener det var relevant å opplyse om at selv en sønn av en politimann i en gitt situasjon kan opptre som raner. Avisen anfører at artikkelen viser at politiet behandler en slik gjerningsmann på samme måte som andre ranere og at dette dessuten forklarer hvorfor etterforskningen av saken ble overlatt et annet politikammer. Avisen mener uansett å ha ivaretatt hensynet til anonymisering, ved at man ikke oppga gjerningsmannens alder, bosted eller andre identifiserende opplysninger.
Pressens Faglige Utvalg mener at opplysningene om forholdet mellom raneren og klageren må ha ført til større oppmerksomhet om saken, og dermed muligens en større belastning for de involverte. Likevel kan utvalget vanskelig se at avisen har identifisert gjerningsmannen og klageren på en måte som i vesentlig grad har utvidet den krets av personer som under enhver omstendighet ville kjenne deres identitet.
Utvalget mener det var akseptabelt å forklare hvorfor saken ville bli etterforsket av et annet politikammer, men finner likevel at avisen gikk urimelig langt ved å gjøre slektsforholdet til en hovedsak. Utvalget viser i den forbindelse til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
På dette punkt har Bergensavisen brutt god presseskikk.
Oslo, 17. desember 1996
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning