Adv. Otto Roll p.v.a. klienter mot Bygdanytt
Avisen Bygdanytt bragte 7. og 10. mai 1996 nyhetsreportasjer om etterforskningen av to kvinner fra Osterøy i Hordaland for vanstell av dyr. Under rettssaken i Nordhordland heradsrett, som ble omtalt i Bygdanytt 8. oktober , ble kvinnene for alltid fradømt retten til å ha eller eie kjæledyr.
Reportasjene i mai tok utgangspunkt i at den lokale dyrevernsnemnda anmeldte kvinnene til politiet.
I omtalen tirsdag 7. mai , under tittelen » Til kamp mot vanstell av dyr «, ble saken betegnet som » svært alvorlig «. I undertittelen het det at » Politiet etterforskar vanstell av nær hundre kjæledyr på Osterøy «. Det framgikk at de anmeldte kvinnene hadde bodd sammen gjennom flere år, og at de «har kjøpt og fått dyr – utan at dei har gjeve dyra naudsynt mat og stell». » Korkje politiet eller dyrevernsnemnda kan gjera noko fordi kvinnene er mentalt sjuke – og dermed ikkje kan forfølgjast strafferettslig. » En politadjutant opplyste at «sjølv om kvinnene ikkje kan straffeforfølgjast, kjem politiet til å prøva å få frådømt dei retten til å ha dyr».
Fredag 10. mai hadde Bygdanytt førsteside-oppslag på saken, og etterforskeren ved Osterøy lensmannskontor ble sitert i tittelen: » ‘Ei forferdeleg dyrevernsak’ …kanskje den mest omfattande i landet, seier politiet «. I henvisningsteksten ble det fastslått at » Ialt er over hundre dyr blitt vanstelt av to kvinner på Osterøy «, og etterforskeren «åtvarar folk på det sterkaste å levera dyr til dei to kvinnene».
Reportasjen inne i avisen gjentok at kvinnene «er mentalt sjuke», og ifølge etterforskeren er det » openbart » at de » ikkje er i stand til å ta seg av dyr, noko folk som møter dei burde forstå .» (…) » – Folk som sel eller gjev dyr til desse kvinnene, blir melde til politiet! «.
Og dessuten i senere avsnitt:
» For at folk som sel eller gjev bort dyr skal skjøna kven dette gjeld, frigjev Bratholmen (etterforskeren) følgjande opplysningar: Dei to kvinnene bur på Valestrand, og begge er i 40-års alderen. »
» Dyrevernsnemnda har fleire gonger rekvirert politieskorte når dei skulle på inspeksjonar i husværet. – Kvinnene er ikkje direkte fysisk agressive, men dei kan vera nokså hissige og brukar kjeften fælt. »
» Kvinnene har kvar sitt husvære, og begge har dyr, men kvinnene bur ofte saman. Begge er under tilsyn av helsevesenet i Osterøy kommune. »
I en underartikkel, med tittelen » Søkelys på helsevesenet «, spør etterforskeren om ikke «dei ansvarlege» for pleie og omsorg i kommunen burde ha meldt fra om «kva som skjedde». Det framgår at kvinnene er «under tilsyn av helsevesenet», og etterforskeren viser til at «Kommunen har, som alle andre, plikt til å melda frå om lovbrot». Kommunens pleie- og omsorgsleder svarer bl.a.: «- Eg veit ikkje om eg har lov å kommentera denne saka, ut frå personvernet».
Tirsdag 8. oktober var dommen i rettssaken mot de to kvinnene også førsteside-oppslag i Bygdanytt. Under tittelen » Frådømt retten til å ha kjæledyr » het det i henvisningsteksten:
» To Osterøy-kvinner er for alltid frådømt retten til å ha eller eiga kjæledyr. Begge stod fredag tiltalte for utilstrekkeleg reinhald og stell, og for ikkje å ha teke omsyn til instinkt og naturlege behov hjå dyr. Tidlegare har Landbruksdepartementet uttalt at dette truleg er ei av Noregs største dyrevernssaker. »
Inne i avisen hadde omtalen av dommen fått tittelen » Søskenpar frådømt retten til å ha dyr «. Artikkelen opplyste videre at «Kvinnene, som er tvillingsøstre, erkjente begge at dei til tider har hatt for mange dyr, og at dyra i perioder med sjukdom ikkje har fått fullgodt stell». (…) » Stor sirkulasjon av kjæledyr i rekkehuset der begge har husvære, medverka til at omfanget av denne saka heller ikkje i retten blei konkret talfesta «.
Og for øvrig i et avsnitt:
» Av helsegrunnar er ikkje kvinnene i stand til å ivareta sin eigen kvardag, og dei blir fleire gonger dagleg følgde opp av hjelpeapparatet. Helsegrunnar låg og til grunn for at retten meinte dei ikkje kan straffast «.
I en underartikkel, med tittelen » ‘Nokon må ta ansvar’ «, er distriktsveterinæren intervjuet på bakgrunn av dommen.
KLAGEN:
Klager er advokat Otto Roll, på vegne av de to omtalte kvinnene. Advokaten, som også var deres forsvarer under rettssaken, innleder klagen på Bygdapostens oppslag og artikler slik:
» Omtalen av saken er hver for seg og i sum av en slik karakter at det påstås brudd på god presseskikk, både ved den detaljomtale som er foretatt og særlig gjennom den identifisering som har funnet sted. »
Klageren medgir at hans klienter «har innrømmet at de kan kritiseres for enkelte sider ved sitt dyrehold, og retten konstaterte også at vilkårene for rettighetstap var tilstede. Det er imidlertid ingen faktisk dekning for påstander om at over 100 dyr er vanstelt eller at saken er den mest alvorlige i Norge . Slike utsagn er basert på løsrevne antagelser som pressen ikke ansvarsfritt kan videreformidle.»
Advokaten anser imidlertid at » Det mest alvorlige er… den identifisering som har funnet sted. » Han påpeker at klientene «allerede i reportasjen 7. mai» omtales som «2 kvinner som bor sammen og er mentalt syke». Og advokaten skriver: «Sammenholdt med at kommunen uttrykkelig er navngitt, fremstår disse opplysningene som identifiserende». Klageren viser også til at Osterøy «kun» har ca. 7000 innbyggere.
Ifølge advokaten er likevel » det mest dramatiske overtramp » å finne i reportasjen 10. mai. «Her videreformidler avisen konkrete opplysninger om bosted, Valestrand, hvor det trolig bare bor mellom 2 og 3 000 mennesker. I tillegg angis at kvinnene er i 40-års alderen og at de ‘har kvar sitt husvære, og begge har dyr, men kvinnene bur ofte saman’ .
Klageren mener dessuten at når det i tillegg også opplyses at «de er under tilsyn av Helsevesenet, vil enhver forstå at omtalen er jevngodt med å navngi personene .» Og advokaten anfører: «Dette er også blitt det konkrete resultat i lokalmiljøet; samtlige vet eksakt hvem saken gjelder og dette representerer selvfølgelig en enorm tilleggsbelastning for mine klienter og i tillegg for deres nærmeste familie».
For øvrig mener advokaten at «omtalen etter at dom forelå… viderefører den samme linje og fremstår som et tilsvarende brudd på god presseskikk, både alene og i sammenheng med de foregående reportasjer «.
TILSVARSRUNDEN:
Bygdanytt har ikke motsatt seg PFU-behandling også av artiklene fra mai 1996. Avisen ser tvert imot fram til å få utvalgets vurdering av prinsipielle sider ved dekningen av «Dyretragedien på Osterøy». Det heter i tilsvaret:
«I følgje Vær Varsom-plakaten punkt 1.4 er det » pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold «. «Det kritikkverdige i dette tilfellet er at eit søskenpar på Osterøy i fleire år har kunna tatt til seg kjæledyr i stort omfang – utan at dei har vore i stand til å ta hand om dyra. Kvinnene skal ha ringt på annonser – og sjølv annonsert etter dyr. I retten kom det fram at tvillingsøstrene har hatt opptil 15 dyr samstundes, og at utskiftinga har vore stor. Dyra har lidd på grunn av vanskjøtsel, og dyr som kvinnene var leie av, har dei sleppt ut eller fått avliva».
Avisen tar også opp forholdet mellom det lokale dyrevernet og politiet, samt myndighetenes problem med å håndheve dyrevernloven. Og det heter videre:
» Som lokalavis har vi stått overfor eit vanskeleg val i denne saka: Enten anonymisera kvinnene, slik at færrast mogeleg ville skjøna kven det er snakk om, eller gje så mange opplysninger at personar som vil gje bort dyr eller selja dyr, kan styra unna desse to ivrige dyreeigarane. Vi valde det siste, fordi det var den einaste måte å redusera eller stoppa omfanget av dyretragedien. »
Avisen mener «det prinsipielle spørsmålet er om pressa si oppgåve berre skal vera å informera om at lovbrot blir utført, eller om vi også bør medverka til å redusera omfanget. Vi meiner det heilt klart bør vera i samfunnet si interesse at slik vanskjøtsel som denne saka omhandlar blir offentleg kjent – og at det skjer på ein slik måte at det har ein preventiv effekt. »
Videre viser avisen til punktene 4.3 og 4.6 i VV-plakaten, og «meinar at Bygdanytt ikkje har overtrått desse etiske retningslinene». » For å forklara saka til lesarane har det vore heilt nødvendig å fortelja at kvinnene er mentalt sjuke. Det er dette som har gjort saka så vanskeleg for politi og dyrevern».
Og dessuten: » Vi meiner også at avisa har hatt svært aktverdige grunnar for å gå ut med ei delvis identifisering av kvinnene. Men sjølv om dette er gjort, er identifiseringa avgrensa til nærmiljøet i Valestrand – og ikkje til heile kommunen. Dette forhindra også at mistanke kunne bli retta mot andre. »
Bygdanytt tilbakeviser at avisen «har gjeve saka eit større omfang enn det faktisk er dekning for», og viser til de uttalelser som har stått på trykk – fra leder i dyrevernnemnda og etterforskeren ved Osterøy lensmannskontor. «Stor sirkulasjon av kjæledyr over lang tid, gjer det vanskeleg å talfesta omfanget nøyaktig. Då saka var oppe i Nordhordland heradsrett, fann retten det likevel prova at det her er snakk om svært mange dyr».
Klageren fastholder i sitt tilsvar at Bygdanytt «har forbrutt seg mot Vær Varsom-plakaten i flere henseende, særlig sikter jeg til punkt 4.5 og punkt 4.7″. » Et særegent problem i denne saken er at mine klienter ikke har ressurser til selv å forsvare seg, og avisens plikter etter punkt 4.14 og punkt 4.15 bør tilsi særlig aktsomhet i denne spesielle situasjonen «.
Advokaten synes «det fremstår som om avisen har påtatt seg å være dyrevernsmyndighetenes og politiets forlengede arm, uten at det på noen måte stilles kritiske spørsmål ved om dyreverns-myndighetene og politiet har faktisk og formell ryggdekning for de opplysninger som gis. Realiteten er at det omtalte vedtak i dyrevernsnemnda om at mine klienter ikke skulle ha adgang til å holde dyr ikke hadde lovhjemmel». (…) » Oppslagene i avisen for mai måned var derfor langt mer konstaterende enn det var grunnlag for «.
Klageren medgir at det «selvsagt» kan hevdes «at avisen ikke kan være forpliktet til å undersøke hvorvidt det aktuelle vedtaket var formelt uangripelig. Det var imidlertid visshet om at saken skulle behandles i retten og dette skjerper kravene til avisens tilbakeholdenhet og respekt for et menneskeverd som ikke må glemmes «.
Videre har advokaten merket seg at avisen «argumenterer med opplysninger som fremkom i retten». » Realiteten er imidlertid at avisen avsa en kraftig forhåndsdom og identifiserte mine klienter flere måneder før saken ble behandlet i retten «.
Klageren kan ikke se at «den geografiske utstrekning av identifiseringseffekten… har den største betydning», men han nevner likevel «for ordens skyld» at » det må være åpenbart at oppslagenes karakter identifiserer mine klienter for en mye større krets enn nærmiljøet Valestrand «.
Dessuten anfører advokaten at spørsmålet om «hvor stort antall dyr mine klienter maksimalt har hatt er et relevant tema i relasjon til identifiseringen». Og han avslutter slik:
» Desto høyere antall dyr som angis sammen med de alvorlige karakteristikker som avisen gjengir, desto alvorligere blir skadevirkningene. Avisen har ukritisk valgt å videreformidle de spissformuleringer som representanter for dyrevernsnemnda og politi har avgitt, åpenbart i frustrasjon over at saken var vanskelig å håndtere rent saksbehandlingsmessig «.
Bygdanytt har meddelt at avisen ikke har ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder nyhetsartikler avisen Bygdanytt bragte forut for og etter en rettssak, der to kvinner ble fradømt retten til å ha og eie kjæledyr for all framtid. Advokaten som klager på kvinnenes vegne, mener avisen på uakseptabel måte har identifisert dem, ved å bringe så detaljerte omtaler at det var jevngodt med å navngi klientene. Klageren sikter til avisens opplysninger om kvinnenes slektskapsforhold, alder, bosted, deres psykiske tilstand og at de sto under helsevesenets tilsyn. Dessuten mener klageren at avisen har gått for langt i sin beskrivelse av sakens omfang, uten å ha dekning i faktiske forhold. Advokaten synes det framstår som om avisen har påtatt seg å være dyrevernmyndighetenes og politiets forlengede arm, uten at det er stilt kritiske spørsmål. Etter klagerens mening avsa avisen en kraftig forhåndsdom over personer som ikke har ressurser til selv å forsvare seg.
Bygdanytt mener å ha ivaretatt pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Avisen medgir at den sto overfor et vanskelig valg – ved enten å anonymisere kvinnene, eller formidle så mange opplysninger at personer som ville gi bort eller selge dyr ble advart. Når avisen valgte det siste, var meningen å begrense omfanget av det som betegnes som dyretragedien. Avisen mener den hadde aktverdige grunner for en delvis identifisering, avgrenset til kvinnenes nærmiljø. Dessuten hevder Bygdanytt at det var helt nødvendig å opplyse om kvinnenes psykiske helsetilstand, for å forklare saken for leserne.
Pressens Faglige Utvalg mener Bygdanytt var i sin fulle rett til å informere om den vanskjøtsel av dyr som den lokale dyrevernnemnda hevdet å ha avdekket, og som politiet igangsatte etterforskning av. Utvalget mener også at avisen måtte ha rett til å se den konkrete saken i sammenheng med et generelt dyrevern-engasjement, og har forståelse for avisens ønske om å bidra til å hindre at flere dyr ble vanskjøttet.
Derimot mener utvalget at Bygdanytt har gått for langt i sin formidling av identifiserende opplysninger, sett på bakgrunn av avisens kunnskap om kvinnenes psykiske helsetilstand. Etter utvalgets mening var det ikke nødvendig å framheve ressurssvake menneskers personlige og private forhold slik det her ble gjort. Utvalget finner det også klanderverdig av avisen å viderebringe politiets advarsel mot kvinnene, med de opplysninger som i den sammenheng framkom. Pressen har et selvstendig ansvar for å vurdere også de opplysninger som kommer fra politi eller annen offentlig myndighet. Dessuten mener utvalget at artiklene forut for rettssaken bragte så mange konstaterende formuleringer om arten og omfanget av vanskjøtselen at det samlet ga inntrykk av forhåndsdom.
Bygdanytt har brutt god presseskikk.
Oslo, 17. desember 1996
Sven Egil Omdal
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning