Helse- og sosialsjef Inger-Ann Fossli mot Fremover

PFU-sak 96-139


SAMMENDRAG:
Avisen Fremover brakte i perioden juni-september 1996 flere artikler som omhandlet eller berørte forhold innen helse- og sosialetaten i Lavangen kommune i Troms. Artiklene er innklaget av kommunens helse- og sosialsjef.
Artikkel 1 – lørdag 15. juni 1996
Under tittelen «Svenske leger med sugerør…» refereres en debatt fra Lavangen kommunestyre vedrørende legemangelen i kommunen. Avisen har gjengitt uttalelser fra ordfører, rådmann og to kommunestyrerepresentanter. Det heter blant annet at «Ap-politikerne vil ikke ha inn utenlandsk lege, både på grunn av språket og fordi utlendingene stikker lange sugerør i den norske statskassa.» En av de nevnte Ap-representantene uttaler også at «Dette er folk som står på ’48 timer i døgnet’ og drar tilbake etter en forlenget weekend med 60.000 kroner på kontoen.» Helse- og sosialsjefen er ikke omtalt i artikkelen.
Artikkel 2 – onsdag 19.juni 1996
Under tittelen «Knallharde krav fra lege» omtales et tilbud fra en dansk lege under utdannelse om å ta arbeid som lege i Lavangen, på enkelte nærmere spesifiserte vilkår. Artikkelen omhandler i all hovedsak legens betingelser. Tidlig i artikkelen heter det at «Etter kontakt med helse- og sosialsjef Inger-Ann Fossli og kommunelege I, Solfrid Fossli, viser dansken i et brev til kommunen sin interesse for å jobbe som turnuskandidat.» Utover dette er ikke helse- og sosialsjefen nevnt i artikkelen.
Artikkel 3 – torsdag 15. august 1996
Under tittelen «REAGERER på internt notat» intervjues varaordfører Bernhard Halvorsen, på det tidspunkt «fungerende» ordfører. Halvorsen retter kritikk mot kommunens rådmann, fordi hun skal ha «hengt ut enkeltpersoner på Lavangsheimen i forbindelse med budsjett-overskridelsene» . Halvorsen går deretter nærmere inn på problemene ved Lavangsheimen og de vaktturnuser som er etablert. Han snakker blant annet om «krav til toppledere» og «vilje til samarbeid». Avslutningsvis i intervjuet sier varaordføreren at «- Saka er så viktig og alvorlig at etatsjefene burde lagt alt annet til side, og forskjøvet ferieplanene noen dager. Dette er noe rådmannen har hovedansvar for…». Helse- og sosialsjefen er ikke direkte omtalt i artikkelen.
Artikkel 4 – fredag 23. august 1996
Under tittelen «ULOVLIG utskrivning fra Lavangsheimen» har avisen intervjuet Arbeider-partiets gruppeleder i Lavangen kommunestyre, Harold Jenssen, som «går hardt ut i mot» et vedtak i inntaksnemnda om utskriving av fem beboere ved Lavangsheimen. Lengre nede i artikkelen heter det:
«- Møtet var lukket, men det deltok likevel en sykepleier som ikke skulle være tilstede. Hvis helse- og sosialsjefen hadde hånd om saksbehandlinga, var hun inhabil da saken ble behandlet, sier Jenssen. Han mener det grenser til det parodiske at helse- og sosialsjefen etterpå har henvendt seg til beboerne og de pårørende med tilbud om hjelp til å skrive en klage på vedtaket. – Her opplever vi dermed det utrolige at samme person er både aktor og forsvarer, sier Harold Jenssen.»
Artikkel 5 – lørdag 14. september 1996
Under tittelen «Presset til ulovligheter» omtaler avisen kommunerevisjonens anmerkninger til en beslutning tatt av rådmann og ordfører om å øke avlønningen av helse- og sosialsjefen, samt økt lønn for en kommunal sykepleier. Ingressen lyder:
«Da rådmann og ordfører i Lavangen sist sommer økte lønna til helse- og sosialsjefen, fra lønnstrinn 37 til 45, gikk de utover sine fullmakter. Forholdet er nå påtalt av revisjonssjef Finn Roar Sørensen.»
Lengre nede i artikkelen heter det:
«Det var i slutten av juni at rådmann Viviann Bjerkmo så seg nødt til å øke lønna til helse- og sosialsjefen fra lønnstrinn 37 til 45. Lønna skulle utbetales i tidsrommet fra 1. juli og fram til helse- og sosialsjefen tok ferie i begynnelsen av august. Begrunnelsen var at situasjonen på omsorgsavdelingen var prekær, samtidig som sosialavdelingen avviklet sin ferie. Helse- og sosialsjefen var da 80 prosent sykemeldt.»
Videre i artikkelen refereres det til en lignende avtale med en sykepleier. Det heter at vedkommende «fikk dobbelt lønn i ei uke for å utsette ferien».
Etter et intervju med revisjonssjefen, gjengis rådmannens kommentarer. Her heter det blant annet at
«…Situasjonen var prekær og vi var under hardt press fra arbeidstakerorganisasjonene, sier Bjerkmo. Hadde kommunen sagt nei til lønnskravet sykepleieren kom med på torsdag, ville man stått på bar bakke, og ikke vært i stand til å starte arbeidet med den nye turnusen mandagen etter.»
Artikkel 6 – tirsdag 17. september 1996
Under tittelen «Frustrerte og maktesløse» har avisen intervjuet to tillitsvalgte ved Lavangsheimen. I ingressen uttaler de blant annet at:
«- Mange føler seg nesten syke når de tar i døra på Lavangsheimen. Det gode samarbeidsmiljøet sveiser oss sammen, men det er ille å føle at du ikke blir verdsatt av din arbeidsgiver».
I brødteksten heter det blant annet at de tillitsvalgte
«…har så langt ikke ønsket å bruke media for å uttrykke frustrasjonen i forhold til sine overordnede i kommuneadministrasjonen».
De hevder videre at «dialogen fungerer ikke» , at de ansatte blir «holdt utenfor» , at de har fått en turnusordning «tredd nedover ørene» og at «administrasjonen» har gjort det motsatte av å skape grunnlag for tillit gjennom åpenhet.
Helse- og sosialsjefen er ikke nevnt spesielt i artikkelen. KLAGEN:
Klager er helse- og sosialsjef Inger-Ann Fossli. Med henvisning til de refererte artiklene anfører hun at avisen ikke «engang har forsøkt å innhente kommentarer…fra min side. Dette til tross for at jeg har vært antreffbar, enten på jobb eller hjemme». Hun mener det er avisens plikt «å belyse alle sider ved de kritikkverdige forhold» avisen måtte forsøke å avdekke, og at «I flere av…artiklene fremsettes det påstander som meget enkelt kan kontrolleres mot tilgjengelige lover, eller ved å sjekke opplysningene via fylkesmannens sosial- eller juridiske avdeling. Jeg kan ikke se at dette har skjedd i noen av de nedenstående artiklene.»
Generelt påpeker klageren det hun mener er en bevisst holdning fra avisens side, nemlig at man unngår å bringe synspunkter fra andre enn Arbeiderpartiet. Hun anfører også at partiets gruppeleder, som er intervjuet i en av artiklene, også arbeider som frilansjournalist i avisen.
Klageren anfører at hun ved ett tilfelle var i kontakt med den journalisten som har skrevet fem av de seks omtalte artiklene. Vedkommende ringte imidlertid aldri tilbake til klageren. Klageren presiserer at hun ikke har vært i kontakt med avisens sjefredaktør, «fordi jeg mener det er avisas ansvar å bringe korrekt informasjon til sine lesere.» Klageren skal ha gjort redaktør og journalist oppmerksom på at hun muligens ville klage til PFU «uten at de har kontaktet meg for om mulig å ‘rydde opp i saken’.»
Klageren har kommentert de enkelte artiklene punktvis.
Artikkel 1:
Selv om artikkelen er et referat fra kommunestyret, mener klageren at avisen burde sjekket en rekke av de påstandene som ble fremsatt av medlemmer i kommunestyret. Hun påpeker det hun mener er faktiske feil, og at disse kunne vært korrigert av henne, dersom hun hadde blitt kontaktet. Klageren anfører også at hun, på bakgrunn av referatet, måtte gå ut med informasjon, i form av «oppslag» og gjennom en publikasjon som utgis av kommunens kulturetat. Klageren mener artikkelen bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14.
Artikkel 2:
Klageren mener hennes navn er trukket inn på en «uforståelig måte» , og at henne samtale med legen ikke kunne ha noen betydning for saken. Klageren mener hun burde vært kontaktet for å gi sitt syn på saken.
Artikkel 3:
Klageren skriver at selv om hun ikke er omtalt ved navn, så omtales «etatsjefene», uten at noen av dem er kontaktet. Klageren understreker at avisen ville fått opplysninger om de omtalte innsparingene dersom hun hadde blitt kontaktet. Klageren mener artikkelen bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.14.
Artikkel 4:
Klageren mener artikkelen er full av påstander «som journalisten selv burde ha skjønt var uriktige», og at han «burde visst at han i artikkelen omtaler ting som er meget strengt taushetsbelagt.» Hun mener ellers at påstandene burde vært sjekket, og viser til kopi av brev både fra henne selv og fra kommunens rådmann til formannskapet. Klageren mener artikkelen bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14 og at også punkt 2.2 bør vurderes, sett opp mot intervjuobjektets rolle som frilansjournalist i Fremover.
Artikkel 5:
Klageren mener tittelen ikke er i samsvar med innholdet, og understreker at hun aldri har bedt om lønnsøkning. Hun viser igjen til det hun mener er faktiske feil, og at flere påstander burde vært sjekket, samt at hun heller ikke denne gang ble kontaktet av journalisten. Klageren mener artikkelen bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 og 4.14. Hun viser forøvrig til kopi av en beriktigelse som ble tatt inn, fordi rådmannen følte seg feilsitert.
Artikkel 6:
Også i denne artikkelen mener klageren det er en «en rekke løse påstander som burde vært korrigert, men heller ikke denne gang ble jeg kontaktet av Fremover». Klageren går deretter inn på en rekke av de faktiske forhold artikkelen omhandler, og anfører at den bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14.
Vedlagt klagen følger en rekke dokumenter (tilsammen 31, unntatt kopi av artiklene). Dokumentene gjelder til dels andre artikler og leserbrev med tilknytning til det saksfeltet de påklagede artiklene omhandler og dels brev med tilknytning til saken. TILSVARSRUNDEN:
Fremover avviser klagen på alle punkter. Avisen finner ikke at noen av de påklagede artiklene inneholder «sterke beskyldninger» av en slik karakter at rett til samtidig imøtegåelse utløses for klageren. Likefullt, hevder avisen, har man ved flere anledninger forsøkt å innhente kommentarer fra klageren. Hun har da ikke vært tilgjengelig.
Avisen anfører også at klageren hele tiden har hatt anledning til å bruke sin tilsvarsrett, uten at hun noen gang i løpet av de fire månedene artiklene ble trykt, har bedt om slikt tilsvar. «I et tilfelle mener hun å ha klaget til en av våre journalister over mobiltelefon. Vår journalist kan ikke huske en slik samtale» , heter det i tilsvaret.
På generelt grunnlag anfører avisen at forholdene i helse- og sosialsektoren i kommunen i siste instans er politikernes og rådmannens ansvar, men at klageren «synes å mene at hennes detaljkunnskaper gjør at vi i stedet skal innhente kommentarer direkte fra henne. Vi forutsetter imidlertid at en rådmann eller ordfører som velger å uttale seg om en sak, faktisk har kjennskap til saken.»
Avisen har kommentert de enkelte artikler slik:
Artikkel 1
Avisen anfører at både ordfører og rådmann har kommentert saken, som ikke inneholder referanser til klageren, og at imøtegåelsesretten dermed ikke utløses. Utsagnene fra kommunestyrets medlemmer kan ikke rammes av VVP punkt 3.2.
Artikkel 2
Avisen fremholder at opplysningene om klagerens kontakt med den omtalte legen er korrekte, og at disse uansett ikke kan karakteriseres som «sterke beskyldninger».
Artikkel 3
Avisen anfører at artikkelen er en politikers kritikk av rådmannens kritikk av klageren, og at den derfor er mye mer til støtte for klageren enn en kritikk av henne. Avisen tilbakeviser at artikkelen skulle inneholde «sterke beskyldninger».
Artikkel 4
Avisen anfører at artikkelens hovedpoeng er kritikken av inntaksnemnda, og at kritikken av klageren og påstandene om «dobbeltrolle» er et «sidepoeng». Det understrekes i tilsvaret at uttalelsene kom fra «den fremste opposisjonspolitikeren i kommunen» og at hans uttalelser om klageren må «ligge innenfor det en etatsjef må regne med av offentlig kritikk» . Avisen mener derfor imøtegåelsesretten ikke er utløst.
Forøvrig anfører avisen at vedkommende politikers arbeid som frilansjournalist for Fremover ikke har påvirket innholdet i artikkelen. «Det er snarere slik at HJ (vedkommende politiker – sekr. anm.) blir ekstra kritisk vurdert på grunn av dette», heter det i tilsvaret.
Artikkel 5
Avisen anfører at rådmannen uttaler direkte i artikkelen at hun følte seg presset, og mener derfor det er dekning for tittelen. Forøvrig anfører avisen at artikkelen omhandler revisjonssjefens kritikk av rådmannen og ordføreren, og at den ikke inneholder beskyldninger rettet mot klageren som utløser imøtegåelsesrett for henne.
Artikkel 6
Avisen mener at klagerens påpekninger gjelder «detaljopplysninger» som ikke ville forandret hovedinnholdet i kritikken fra de tillitsvalgte og dermed heller ikke innholdet i artikkelen. Derfor er heller ikke VVP 3.2 brutt, anfører avisen, som mener «en medievant» etatsleder må tåle slik kritikk uten at det utløser imøtegåelsesretten.
Vedlagt klagen følger kopi av artikkel i Fremover fra 11. september. Artikkelen omhandler den videre behandling av de forhold som avisen omtalte i artikkel 6.
Klageren fastholder i sitt tilsvar at avisen må ha «et klart ansvar for å belyse alle sider ved en sak når saken skrives» , og at «de som omtales i en sak bør ha en mulighet til å samtidig å komme med sitt syn på påstander, beskyldninger mv, uansett hvordan avisa Fremover velger å tolke § 4.14.» Klageren «beklager» at avisens journalist ikke husker at han var i kontakt med henne over mobiltelefon. «Jeg ser derfor at det kan være en mulighet for at journalisten tar feil også når han nå plutselig påstår at han har forsøkt å få kontakt med meg.»
Klageren mener det ikke ville være noen videre verdi i et «generelt intervju» med henne, såvidt lang tid etter at flere av artiklene har stått på trykk. Hun fremholder at hun ville takket ja til slike tilbud dersom hun hadde fått komme til orde når de enkelte sakene var aktuelle.
Til de enkelte artiklene har klageren følgende anførsler:
Artikkel 1
Klageren fremholder at det hun mener er faktiske feil, kunne vært korrigert ved en rask telefon til henne.
Artikkel 2
Klageren ser fremdeles ingen «saklig grunn» til at hennes navn må nevnes i artikkelen.
Artikkel 3
Klageren mener at avisen «blander sammen et par saker», og at det hun har nevnt i klagen kun gjelder «innsparinger og ikke noe annet».
Artikkel 4
Klageren siterer fra sitt eget brev til formannskapet (kopi vedlagt selve klagen). Deretter anfører klageren at avisen i sitt tilsvar gjentar uriktige opplysninger, og at disse enkelt hadde latt seg korrigere gjennom å sjekke forvaltningsloven.
Artikkel 5
Klageren anfører at hun ikke har bedt om lønnsøkning «og jeg har heller ikke presset noen for å få lønnsøkning.»
Artikkel 6
Klageren skriver at selv om hun er medievant så kan ikke det bety at hun «skal kunne tåle alt av alle uten selv å kunne gi uttrykk for mitt syn på påstander som fremkommer i media.» Hun viser til at de ansatte, i denne artikkelen, uttrykker mistillit til ledelsen, og at det er såpass alvorlig at «jeg ihvertfall i DENNE saken burde fått imøtegå kritikken.»
Avisen har meddelt at den ikke har mer å tilføye. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en rekke nyhetsartikler i avisen Fremover i perioden juni-september 1996, artikler som omhandlet ulike forhold knyttet til helse- og sosialsektoren i Lavangen kommune. Det dreier seg til dels om kommunestyrereferater, dels om intervjuer med politikere og rådmann, og dels om intervjuer med tillitsvalgte innen etaten. Klageren, som er helse- og sosialsjef i kommunen, mener Fremover har brutt god presseskikk ved at hun ikke har fått anledning til samtidig å kommentere de påstander og opplysninger som kommer frem, og ved at avisen ikke har gjort tilstrekkelig undersøkelser i form av kildekritikk og opplysningskontroll. I ett tilfelle mener klageren dessuten at avisen ikke har dekning for sin tittelbruk.
Fremover kan ikke se at noen av de påklagede artiklene bryter med de presseetiske normer, og mener det ikke i noe tilfelle fremkommer beskyldninger mot klageren av en slik karakter at retten til samtidig imøtegåelse skulle utløses. På generelt grunnlag anfører avisen at en etatsleder må tåle offentlig kritikk uten at samtidig kommentar må innhentes i hvert enkelt tilfelle. Dessuten mener avisen at flere av artiklene omhandler forhold som ikke innebærer kritikk av klageren, men av andre instanser og personer. Avisen hevder også at den ved flere anledninger har forsøkt å komme i kontakt med klageren, men at hun ikke har vært tilgjengelig. Forøvrig påpeker avisen at klageren ikke har henvendt seg til avisen med tilsvar til noen av artiklene.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til påstandene om faktiske feil i de påklagede artiklene. Avisen har imidlertid innhentet opplysninger og kommentarer fra personer som måtte antas å ha forutsetninger for å uttale seg om de enkelte saksforhold. Utvalget konstaterer også at klageren ikke har dokumentert eller sannsynliggjort at hun i det enkelte tilfelle har tatt kontakt med redaksjonen for å få rettet opp det hun måtte anse for feilaktige opplysninger.
Når det gjelder spørsmålet om retten til samtidig imøtegåelse, vil utvalget generelt understreke at det i den løpende dekningen av et offentlig saksområde må være anledning for en avis å referere kritiske uttalelser og synspunkter fra ulike aktører, uten at enhver part som måtte være involvert blir kontaktet for samtidig kommentarer. Selv om det i et par tilfeller kunne vært relevant å innhente klagerens kommentar, mener utvalget at klageren ikke er omtalt på en slik måte at imøtegåelsesretten skulle vært utløst.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Fremover ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 17. desember 1996
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning