Adv.flm. Øyvind Johnsen pva. klient mot Allers

PFU-sak 96-122


SAMMENDRAG:
Ukebladet Allers presenterte i sitt nr. 28/1996 en artikkel med tittelen «Hvorfor måtte Berit dø?» Artikkelen var en av flere i en serie under vignetten «Forbrytelser som rystet Norge». Artikkelen beskriver kronologisk og detaljert hva som skjedde under etterforskningen av den da 22-årige «Berits» forsvinning i Oslo i februar 1976. «Berits» navn er det eneste autentiske navnet i artikkelen. De øvrige er oppdiktet.
Ingressen i artikkelen lyder:
«3. februar 1976. Småhutrende og blek møter en ung mann på Oslo politikammer. Hovedstaden har hatt sin kaldeste natt denne vinteren, og morgenluften i sentrum er grå og full av innestengt eksos. 24-årige Hans Kristoffersen virker litt forsagt. Han vil melde sin kone Berit savnet. Dette blir starten på en måned med leting, spekulasjoner og til slutt et overraskende resultat.»
Over tre sider beskrives deretter fremdriften i etterforskningen av saken, hvor blant annet den omtalte ektemannen, og parets sønn, står frem i avisene og spør hva som har skjedd med Berit. Senere viste det seg at det var ektemannen selv som hadde tatt livet av kvinnen, og han ble dømt til en lang fengselsstraff. Tidlig i artikkelen heter det:
«Var Berit stukket av med en annen mann? Eller hadde hun vært en tur på galeien og redd for oppgjør med ektemannen sin? Det var nok bare et tidsspørsmål før hun ville banke på døren, mente politiet.»
Og lengre ute i artikkelen:
«Ektemannen Hans mener hun kan ha stukket av med trailersjåføren Birger. Han har lenge mistenkt henne for å være forelsket i ham. Men samtaler med Birger viser at han ikke hadde noen avtale med Berit mandag 2. februar. Han kan bekrefte at hun næret varme følelser for ham, men selv var han ikke særlig interessert. Birger går dermed ut av bildet.»
Artikkelen beskriver deretter hvorledes ektemannen i stadig sterkere grad kommer i politiets søkelys, at han etterhvert blir arrestert, at liket av den forsvundne kvinnen blir funnet, og at ektemannen tilstår å ha drept henne. Mot slutten av artikkelen heter det:
«Men hvorfor slo Hans den forsvarsløse Berit? Hva som virkelig foregikk i drabantbyblokken den kalde vinternatten 1976, får vi aldri vite. Avisene spekulerte på om drapet skyldtes sjalusi. Sannsynligvis, men det vet bare Hans.»
Artikkelen er illustrert med tre fotografier: Ett som viser etterforskere i arbeid på stedet hvor den drepte kvinnen ble funnet, ett fra bensinstasjonen hvor hun jobbet og ett fra boligblokken hvor hun bodde. I tillegg er artikkelen illustrert med en faksimile fra Verdens Gang, hvor kvinnens ektemann og bror uttaler seg under tittelen «Berit, kom hjem hvis du lever…». Både bildene av ektemannen og broren, samt bildene av kvinnen er sladdet over øynene. Hovedillustrasjonen er imidlertid en tegning som viser en mann gå løs på en kvinne med en stor avlang gjenstand. Kvinnen er kledd bare i undertøy. Bildeteksten lyder:
«MORDVÅPEN: Hans slo Berit flere ganger med dette treningsapparatet. Det ble senere funnet blodig og bøyd på en parkeringsplass.» KLAGEN:
Klager er den omtalte kvinnens bror, via hans advokat. I klagen anføres det at den påklagede artikkelen er krenkende overfor den avdødes minne, og at den i liten grad har tatt hensyn til de pårørende. Det anføres at formålet «utvilsomt er å selge lettlest underholdningsstoff.»
Klagerens advokat viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 og 4.7 om å ta hensyn til hvordan omtale av kriminalsaker virker på ofre og pårørende, og varsomhet ved identifisering i kriminalsaker. Det er også vist til PFUs prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen fra 1992.
I klagen hevdes det at artikkelen beskriver omstendighetene rundt drapet på en måte som neglisjerer den avdødes personvern. Det anføres at den avdøde var «en alminnelig privat person». Videre heter det i klagen at «Slik vi ser det er det to hensyn som står mot hverandre i denne saken: Hensynet til avdødes personvern må veies opp mot de hensyn som taler for at ukebladet Allers skulle trykke reportasjen. Slik vi ser det må Allers hatt særlige grunner for å trykke nærværende reportasje om Berit. Etter vår oppfatning foreligger det ingen slike særlige hensyn som rettferdiggjør at reportasjen kom på trykk.»
Konkret peker klageren på en rekke forhold ved reportasjen: Det var unødvendig å illustrere artikkelen med en tegning som viser den avdøde halvt påkledd. Det var unødvendig å gjengi den avdødes fornavn, samt avbilde hennes bror sammen med drapsmannen. Reportasjen inneholder «flåsete og ufunderte insinuasjoner om at den avdøde var utro mot sin ektemann og at sjalusi var årsaken til drapet.» Det vises her til de tre avsnittene som er gjengitt ovenfor. «De påstander som fremsettes blir for ettertiden ‘hengende i luften’ som ubehagelige halvsannheter som ikke lar seg etterprøve.» Reportasjen er unødig detaljert når det gjelder beskrivelsen av hvordan drapet skjedde.
Klageren anfører at reportasjen har vært en stor belastning for de pårørende «som på ny har måttet gjennoppleve den tragedie som utspant seg i 1976.» TILSVARSRUNDEN:
Allers tar avstand fra at formålet med artikkelen skulle være å selge lettlest underholdningsstoff. Bladet mener uansett at spekulasjoner rundt motiver ikke kan være grunnlag for å hevde brudd på god presseskikk.
Bladet anfører ellers at «for slike hendelser, som artikkelen beskriver, vil alltid hensynet til de som direkte måtte ha vært berørt av hendelsen avveies mot hendelsens allmenne interesse». Bladet nevner tidsforløpet som en viktig faktor i denne avveiningen, men mener uansett at man har tatt hensyn til de aktsomhetsregler for identifisering som gjelder.
Bladet tilbakeviser at man har krenket den avdødes personvern. «Snarere tvert i mot. Er det noe hennes minne vil være preget av hos leseren, etter å ha vært utsatt for en slik bestialsk handling, må det utelukkende være sympati og medfølelse.» I tilsvaret anføres det at de enkeltsitater klageren har reagert på ikke er annet enn «de naturlige spørsmål politiet stilte seg ved det man først trodde var en forsvinning.»
Bladet uttrykker forståelse for at avdødes familie føler det smertefullt igjen å måtte gjenoppleve tragedien. «Vi har ikke forutsett at artikkelen skulle kunne oppfattes slik, og synes selvsagt det er svært leit og beklagelig. Men dette betyr ikke at vi mener vi har brutt god presseskikk i angjeldende sak», heter det avslutningsvis i tilsvaret.
Klageren anfører i sitt tilsvar at den omtalte hendelsen idag ikke har noen aktuell allmenn interesse som kan rettferdiggjøre publiseringen. I klagen hevdes det også at bladet har mislykkes fullstendig med anonymiseringen. «Ved å bruke fornavnet på offeret, samt omtale hvor hun hadde sin bopel og i tillegg avbilde hennes bror sammen med drapsmannen, har leserne lett kunnet identifisere de involverte. Dette har medført at nærmiljøet til de pårørende nå kjenner til deres tilknytning til saken, noe som ikke har vært tilfellet før reportasjen.»
Klageren viser til Høyesteretts dom i straffesaken, hvor det fremgår at motivet for drapet var uklart. På denne bakgrunn mener klageren at spekulasjonene om utroskap og sjalusi fremstår som ubalanserte og ufunderte.
Allers har meddelt at bladet ikke har mer å tilføye. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder ukebladet Allers’ reportasje om en 20 år gammel drapssak i Oslo-området. Klageren, som er bror til det da 22-årige kvinnelige drapsofferet, mener Allers gjennom unødig identifisering, detaljerte beskrivelser og ikke minst spekulasjoner rundt motivene for drapet, har krenket den avdødes minne, og påført de pårørende en stor belastning. Klageren viser blant annet til at drapsofferet er omtalt med navn, og at han selv og hennes mann, som etterhvert ble avslørt som gjerningsmannen, er gjengitt i faksimile av en avisartikkel. Klageren viser også til at artikkelen spekulerer i at motivet kan ha vært sjalusi, og at den insinuerer at offeret hadde vært utro.
Allers tilbakeviser at man skal ha krenket den avdødes minne, og mener det vil være sympati og medfølelse som preger leserne av artikkelen. Bladet mener det uansett har tatt hensyn til de aktsomhetsregler for identifisering som gjelder for denne typen saker. Til anklagen om spekulasjoner rundt sjalusi og utroskap som mulig motiv, anfører bladet at disse avsnittene i artikkelen ikke gjengir annet enn de spørsmål politiet naturlig stilte seg ved en sak som man i første omgang trodde gjaldt en forsvinning.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt understreke behovet for varsomhet ved ny omtale av avsluttede kriminalsaker, og at det må legges vekt på hvordan slik omtale vil virke inn på såvel ofre og pårørende som gjerningsmenn.
Selv om utvalget, i det påklagede tilfellet, kan forstå at offerets pårørende finner den påklagede artikkelen ubehagelig, kan ikke graden av identifisering sies å være av en slik karakter at den eksponerer offer eller pårørende utover den krets som kjente saken fra tidligere.
Derimot mener utvalget at artikkelen går lengre i spekulasjoner rundt udokumenterte forhold ved offerets privatliv og motivene for drapet enn det er grunnlag for, og uten at saken er tilført ny informasjon som kan kaste lys over hva som skjedde. Utvalget viser til tidligere prinsipputtalelse om at pressen har et særlig ansvar for å ivareta offerets integritet, og at også døde personer har et personvern. Etter utvalget mening har bladet ikke i tilstrekkelig grad ivaretatt dette hensynet.
På dette punkt har Allers brutt god presseskikk.
Oslo, 15. oktober 1996
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen