NN mot Adresseavisen

PFU-sak 96-118


SAMMENDRAG:
Adresseavisen gjenga torsdag 15. august 1996 , i sin spalte for historiske tilbakeblikk («Fra Adresseavisens spalter»), en på dagen femti år gammel nyhetsmelding under den én-spaltede tittelen » Dødsdømt «:
» NTB melder fra Hamar at i går formiddag falt dommen over torturisten (navnet). Den lød på dødsstraff og (for?) landsforræderi, drap og tortur av norske patrioter. Dommen var enstemmig. »
Notisen var illustrert med et én-spaltet bilde som, ifølge bildeteksten, viste » Tiltalte (navnet) og hans forsvarer i retten. » Omtalen var plassert inntil, men ellers uten sammenheng med, et tilsvarende historisk tilbakeblikk på » Rinnan-saken «. KLAGEN:
Klageren er den omtalte (navnet)s sønn, som primært påklager at hans far er identifisert. Det heter i klagebrevet:
«Saken er gammel, den går tilbake til 1946. (…) Etter min mening er referat av saken i dag et klart overtramp mot ‘Vær varsom-plakaten’, særlig paragraf 4.7 som omhandler identifika-sjon i kriminal- og rettsreportasje og paragraf 4.10 som omhandler bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige. Jeg er ikke fagmann og godt kjent i tolkingen av omtalte plakat, så artikkelen kan godt stride mot andre paragrafer også, uten at jeg kan si det».
Klageren opplyser at hans far «lever under sitt opprinnelige navn i Trondheim. Han ble benådet fra dødsstraffen omtalt i artikkelen, og sonet 10 år i arbeidsleir og fengsel. » Det vises til at en navngitt diakon etter fengselsoppholdet hjalp klagerens far «til en mer konstruktiv holdning til livet enn den som hadde preget han frem til 1945, og gav han et nytt fundament å leve videre på».
Og klageren forteller:
«Etter at min far slapp ut av fengsel i 1955 har han etter beste evne jobbet og vært en konstruktiv samfunnsborger. Hans familie og nærmeste, som inneholder flere motstandsfolk, har tatt ham til seg igjen, blant annet hans eldste bror som bidro til arrestasjonen etter krigen. Et alvorlig nervesammenbrudd i 1975 stoppet en videre yrkeskarriere, og han har siden vært uføretrygdet. Han tåler svært dårlig referanser til sin fortid og har ved flere anledninger blitt psykotisk og selvdestruktiv konfrontert med denne».
Klageren understreker at faren ikke har vært straffedømt for noen forhold etter 1946, og har «ikke på noe tidspunkt deltatt i samfunnsdebatten om det som skjedde den gang». «Han har ikke en gang på de 36 årene jeg har kjent ham beklaget den straff eller skjebne som ble han til del». På denne bakgrunn skal det, etter klagerens mening, » svært tungtveiende argumenter til for å forsvare en full identifisering i Adresseavisen… Etter min mening har avisen ingen. »
I tillegg poengterer klageren at farens sak «i hovedsak [er] knyttet til Hamar, at den ikke har tilknytningspunkter til Rinnansaken, og at det ikke foreligger noen ny informasjon om saken. «Den har i etterkant heller ikke vært gjenstand for særlig debatt», og » det er derfor ingen momenter som i dag krever omtale for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav «.
Klageren ser ikke bort fra at avisen «kan prøve å dekke seg bak at stoffet er ‘ historisk ‘ og ‘ åpent tilgjengelig ‘». «Dette holder etter min mening ikke som argument. De fleste innbyggerne i Trondheim i dag er født etter krigen, og husker derfor ikke saken fra den gang den ble referert».
Mot slutten av klagebrevet påpekes det at faren var 26 år da han ble dømt, og klageren skriver: » Adresseavisen bekjenner seg til en politisk konservativ grunnholdning fundamentert på et kristent livssyn. Et sentralt begrep i dette livssynet er tilgivelse. Når en har sonet den straff samfunnet har pålagt en, og bedt om tilgivelse i handling og holdning i 50 år, kan det da innvilges? »
Klageren har for øvrig ettersendt erklæring om at det ikke er aktuelt å bringe saken inn for domstol eller kreve erstatning. Han opplyser imidlertid at han kontaktet Adresseavisens ansvarlige redaktør samme dag som den påklagede omtalen sto på trykk. «Samtalen førte ingen steder». TILSVARSRUNDEN:
Adresseavisen hevder i sitt tilsvar at » avisen var i sin fulle rett til å omhandle saken med fullt navn «. Og det anføres videre:
«Adresseavisen har i en rekke artikler og reportasjer den senere tid berørt viktige temaer fra frigjøringen og krigsoppgjøret. Det er en naturlig del av en 50-års markering. I Trøndelag har interessen særlig knyttet seg til Rinnan-saken. Interessen for denne saken har til tider vært så stor, at mange yngre lesere kan få inntrykk av at Rinnan-saken var unik. På denne bakgrunn mente avisen at det også var riktig å få frem at også andre store landsviksaker fikk sin rettslige avklaring i tiden etter frigjøringen. »
Avisen medgir at «omtale av gamle straffesaker krever selvsagt grundig vurdering og omtanke. Dette kan likevel ikke føre til at de få dødsdommene som er avsagt i norske rettssaler etter krigen ikke lenger kan omtales i historisk sammenheng. Adresseavisen vil derfor hevde at avisen både hadde saklig grunn og rett til å omtale saken i [sin] aktuelle historiske ramme, selv om identifiseringen også i dag oppleves belastende. »
Klageren tar i sitt tilsvar fatt i Adresseavisens henvisning til yngre lesere, og at det av den grunn skulle være «åpenbart nødvendig å identifisere min far med bilde og navn». » Av avisens tilsvar kan en få det inntrykk at det ikke finnes andre måter å gjøre det på, selv om avisen innser at det er belastende for den identifiserte og hans familie «.
Dessuten hevder klageren:
«Hvis det for Adresseavisen var nødvendig å korrigere en oppfatning skapt av avisen selv at Rinnan-saken var unik, kunne dette vært gjort på mange måter uten å bruke identifikasjon som virkemiddel. (…) Den historiske ramme Adresseavisen har valgt for omtalen av landssvikoppgjøret i alminnelighet og Rinnan-saken i særdeleshet er en reportasjeform hvor oppramsing av navn, gjerninger og hendelser er det viktigste. Artikkelserien fungerer på den måten som en offentlig gapestokk hvor forbryterne pånytt kles nakne og spottes, og hvor ‘de yngre leserne’ skal informeres slik at de skal få ta del. I den grad fedrenes ugjerninger er arvelige blir også de omtaltes familier dratt med «.
Klageren «finner det forstemmende at Adresseavisen gjennom sin grundige redaksjonelle vurdering forut for identifikasjonen ikke tok kontakt med min far eller hans familie for å informere om den planlagte omtalen og eventuelt ta hensyn til kommentarer vi måtte ha. Det er et faktum at de få som var igjennom rettsoppgjøret, satt 10 år i fengsel og fremdeles er i live, er en samling mennesker i nokså dårlig forfatning, fysisk og psykisk. Det er også bakgrunnen for at jeg engasjerer meg i denne saken – min far er ikke i stand til å forsvare seg «.
For øvrig er klageren «ikke sikker på at Adresseavisen forstår hvor stigmatiserende disse sakene fremdeles er, og hvilke belastninger omtale gir i de enkelte familier». Klageren «bestrider ikke at dødsdommene som er avsagt i norske rettssaler etter krigen kan omtales i historisk sammenheng. Det ville i så fall være historieforfalskning og ikke et demokrati verdig. Men Adresseavisen kan selv velge omtaleform: Sakene kan behandles og beskrives uten bruk av navn og bilde. En publisering i en dagsavis er en helt annen belastning for den identifiserte enn en omtale i et historisk skrift, hvor saken i tillegg får en bredere og mer nyansert behandling og blir satt inn i sin egentlige ramme. »
Adresseavisen sier i sine sluttkommentarer at den «forstår at all omtale i slike saker er en stor belastning for den det gjelder og deres nærmeste». Likevel mener avisen at den må » holde fast ved pressens rett til å omtale de aller alvorligste landssviksakene i en saklig, historisk sammenheng – også med bruk av navn og historisk bildemateriale . En annen praksis ville åpenbart være i strid med vår ytringsfrihetstradisjon og vårt prinsipp om offentlighet i rettspleien. Dette er en belastning de aktuelle personene og familiene må leve med. Noen har funnet det nødvendig å endre navn for lettere å kunne leve med denne belatningen. » PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Adresseavisens identifisering av en dødsdømt, men senere benådet, landssviker som fortsatt er i live. Dødsdommen fra 1946 ble omtalt i avisens faste spalte for historiske tilbakeblikk, med navngivelse og bilde av den dømte tatt i rettssalen. Klager er domfeltes sønn, som hevder at faren – etter å ha sonet 10 år i arbeidsleir og fengsel – har vært en konstruktiv samfunnsborger. Sønnen anfører at faren ikke på noe tidspunkt har deltatt i debatten om det som skjedde under krigen, og at det ikke er tilkommet nye opplysninger om hans sak. Klageren kan derfor ikke se at det foreligger momenter som idag tilsier omtale for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.
Adresseavisen mener den var i sin fulle rett til å omtale klagerens far med fullt navn, og viser til at man i en rekke artikler og reportasjer har berørt viktige temaer fra frigjøringen og krigs-oppgjøret. Avisen anfører at mange yngre lesere kan få inntrykk av at Rinnan-saken var unik, og at man derfor fant det riktig å få fram at også andre store landssviksaker fikk sin rettslige avklaring etter frigjøringen. Ut fra dette hevder Adresseavisen at det var saklige grunner til å bringe den påklagede omtalen, i dens aktuelle historiske ramme, selv om identifiseringen også idag oppleves som belastende. Avisen påpeker at noen har funnet det nødvendig å endre navn, for lettere å kunne leve med denne belastningen.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt understreke at mediene må være i sin fulle rett til å sette historisk søkelys på landssvikoppgjøret. Samtidig vil utvalget understreke at det i det enkelte tilfelle må utvises skjønnsmessig stor varsomhet før man på ny identifiserer personer som ikke har vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet siden rettsoppgjøret.
Når det gjelder landssvikoppgjørets dødsdommer, finner utvalgets flertall at dette er et så spesielt historisk fenomen at det kan forsvare identifisering av dømte. Det begrensede antall nordmenn som ble dømt til døden for landssvik og andre forbrytelser under krigen, og som på grunn av senere benådning fremdeles er i live, må etter flertallets mening tåle at deres navn bringes fram i mediene dersom grunnen er aktverdig. Historiske tilbakeblikk, som i det påklagede tilfellet, vil være en slik aktverdig grunn.
Adresseavisen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 19. november 1996
Sven Egil Omdal
Inger Bentzrud, Thor Woje
I det påklagede tilfellet finner ikke utvalgets mindretall at det forelå allmenne informasjonskrav som skulle tilsi at klagerens far igjen ble navngitt og avbildet. Omtalen av dødsdommen var, slik mindretallet ser det, ikke satt inn i en sammenheng som presseetisk kan rettferdiggjøre at den dømte og hans nærmeste påføres en så stor belastning som full identifisering utvilsomt måtte innebære.
Adresseavisen har brutt god presseskikk.
Oslo, 19. november 1996
Helen Bjørnøy, Inge Lønning