Sykehusprest Jens Boge mot Tromsø

PFU-sak 96-105


SAMMENDRAG:
Avisen Tromsø hadde onsdag 3. juli 1966 som hovedoppslag på første side en ulykkesreportasje med tittelen » 3-åring bildrept «. Oppslaget var illustrert med et større fargebilde av politi og biltilsyn som inspiserer veibanen, med tydelige blodspor i forgrunnen på asfalten.
I henvisningsteksten ble det opplyst:
» I går ved ellevetiden skjedde det en tragisk bilulykke på Bakkejord sør for Straumsbukta. Ei tre år gammel jente ble påkjørt og drept momentatnt .»
Inne i avisen ble en hel nyhetsside brukt på ulykken, med fem-spaltet tittel over et like stort sort/hvitt bilde som også viste inspeksjonen på ulykkesstedet med blodmerker i veibanen. På et mindre bilde undersøkes ulykkesbilen av biltilsynet.
Reportasjen opplyser for øvrig bl.a. at den drepte tre-åringen «var i veikanten sammen med storebroren og en nabogutt for å hjelpe til med gårdsarbeidet da bilen meiet henne ned». (…) «Den 39 år gamle ulykkessjåføren kom kjørende fra Brensholmen mot Tromsø da hun alt for sent oppdaget jenta som plutselig kom ut i veien». (…) «De to guttene i ti-års alderen var vitne til den tragiske dødsulykken, og ble sendt til RiTø sammen med foreldrene rett etter ulykken». KLAGEN:
Klageren , som er prest ved Regionsykehuset i Tromsø (RiTø), skriver:
«Sammen med pårørende til ulykken og ansatte ved dette sykehuset har jeg reagert på måten Tromsø den 3.7.96 slo opp saken om 3-åringen som ble påkjørt og omkom på Kvaløya, særlig på at blod ble avbildet . Dette synes jeg er unødig nærgående og blir en unødig belastning for de pårørende og andre som er berørt av saken. Ideelt sett mener jeg at saken ikke burde vært førstesideoppslag. »
Sekretariatet gjorde klageren oppmerksom på PFU-vedtektenes krav om samtykke til klage-behandling fra de direkte berørte, og den dreptes foreldre har skriftlig gitt slikt samtykke. De opplyser for øvrig at datteren ble fire år gammel. TILSVARSRUNDEN:
Tromsø opplyser i sitt tilsvar at avisen fikk tips om ulykken, og at utsendt medarbeider var tilstede på ulykkesstedet da politiet gjorde sine undersøkelser.
Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, samt til punkt 4.4, om å sørge for at overskrifter, henvisninger, ingresser ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.
Avisen mener å ha holdt seg innenfor normene, og anfører at PFU i 1988 avga en uttalelse om ulykkesreportasjer: » Ved større ulykker og katastrofer har avisene en klar forpliktelse både til å bringe informasjon om selve ulykken, og om reaksjonene på den. »
I tilsvaret opplyses det at avisen fikk en telefon-henvendelse fra «en representant for Region-sykehuset i Tromsø», med » henstilling fra familien om at saken ikke måtte bli slått stort opp. » Ifølge avisen ble det svart at » dette er en meget alvorlig sak – en sak som ikke ville bli en notis i avisen dagen etter . Representanten fikk også beskjed om at saken ville bli å finne på ‘Tromsø’s 1. side. Avisen har en klar plikt til å skrive om alvorlige og tragiske trafikkulykker – ikke minst av trafikksikkerhetsmessige hensyn. »
Avisen anfører dessuten at behandlingen av den påklagede saken ikke skiller seg fra tidligere reportasjer om alvorlige ulykker. Tromsø mener også ha lagt vekt på å » gi saken en nøktern presentasjon «. Tromsø har «ingen problemer med å forstå at en slik hendelse er en meget stor belastning for de pårørende». «Likevel er det avisens plikt å gi leserne informasjon om ulykken…». » Virkelige bilder fra ulykkesstedet er også faktiske opplysninger som hører med i reportasjen. »
I tilsvaret opplyses det også at avisen fikk rundt 20 leserreaksjoner etter ulykkes-reportasjen. «Meningene var delte. Noen hevdet at avisen kunne gått lengre – i trafikksikkerhetens tjeneste. Andre sa klart fra at avisens bruk av fargebilde på 1. siden var å gå over streken. »
Avisen påpeker til slutt at «den tekniske utvikling har gjort det mulig for alle (aviser) å trykke fargebilder», og at dette også gjelder Tromsø. » For noen gjør faktiske bilder et sterkt inntrykk. Dødsulykker gjør sterkt inntrykk på vanlige lesere, men noe av hensikten med presentasjonen er at det skal ha en avskrekkende virkning. »
Klageren påpeker i sitt tilsvar at han «overhodet ikke» har reagert på at Tromsø omtalte ulykken. «Det er avisens oppgave å informere om det som skjer. I en slik sak gjelder det trafikksikkerhet, og slik jeg ser det, også at faktisk informasjon kan begrense fantasier og rykter i å flyte fritt. Min reaksjon går først og fremst på at bildet viser blod, på forsiden endatil i farger. »
Og klageren hevder videre: «Å vise blodet blir for meg å eksponere det intime og private på en unødig måte, som nok kan virke sterkt, men hvor man samtidig beveger seg langt inn i det private området». Han viser her til PFUs prinsipputtalelse «Om ulykkesreportasjer», der det bl.a. heter:
» På dette området er det særlig viktig å skille mellom det private og det som har offentlig interesse, fordi mennesker i sorg er mer utsatte enn andre. Deres følelser er private mens seremonier og markeringer av sorgen er offentlige. »
Til slutt i tilsvaret skriver klageren:
«Jeg er ingen journalist og den slags formidling er ikke mitt fag. I mitt fag er det viktig å skape et rom hvor de berørtes følelser kan tas fram og bearbeides. For at det skal kunne skje, er det nødvendig at hjelpepersonene har trygghet og varhet og kan sette grenser mot utenverdenen. Jeg er klar over at nyhetsmediene balanserer på grensen mellom offentlig og privat. Uten å gå nyhetsformidlerne i næringen, mener jeg likevel at en reaksjon fra et annet utgangspunkt kan være verd å lytte til.»
Avisen viser i sine siste kommentarer til klagerens anførsler når det gjelder «å vise blodet», og det heter:
«Tromsø har selvsagt respekt for Boges (klagerens) meninger. Likevel er det slik at avisen ikke kan legge hovedvekten på hans eller andres personlige livssyn når vi gjør våre nyhets-vurderinger. I diskusjonene om hvilken sak som skal presenteres på 1. side må også vår redaksjon legge vekt på nyhetsverdien i saken. (…) Heldigvis skjer slike ulykker sjelden i vårt dekningsområde. Derfor er det en stor, tragisk og viktig nyhet». PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er sykehusprest, mener avisen Tromsø brøt god presseskikk da den på første side bragte et fargebilde med blodspor etter en trafikkulykke hvor en tre gammel pike omkom. Klageren reagerer på vegne av de pårørende og med deres samtykke, idet han finner bildebruken unødig nærgående og belastende for familie og andre berørte. Presten anfører at det å vise blodet for ham er å eksponere det intime og private på en unødig måte. Han viser her til PFUs prinsipputtalelse «Om ulykkesreportasjer», der det påpekes som særlig viktig å skille mellom det private og det som har offentlig interesse, fordi mennesker i sorg er mer utsatte enn andre.
Tromsø uttrykker respekt for klagerens meninger, men hevder at avisen likevel ikke kan legge hovedvekten på hans eller andres personlige livssyn når nyhetsvurderinger skal gjøres. Avisen hevder å ha en klar plikt til å skrive om alvorlige og tragiske ulykker, ikke minst av trafikksikkerhetshensyn. Virkelige bilder fra ulykkesstedet er, slik avisen ser det, også faktiske opplysninger som hører med i reportasjen. Tromsø medgir at faktiske bilder kan gjøre et sterkt inntrykk på noen, men at hensikten med presentasjonen er at det skal ha en avskrekkende virkning.
Pressens Faglige Utvalg har i lignende saker uttalt at aktuelle informasjonshensyn må veies opp mot de mulige skadevirkninger publisering kan medføre. Det må nødvendigvis bli en skjønns-messig vurdering, med forskjellige oppfatninger av hvordan ulike hensyn skal vektlegges.
I det foreliggende tilfelle må blant annet ønsket om å advare mot trafikkfaren veies opp mot den belastning oppslaget kunne medføre for den omkomnes pårørende og andre berørte.
Etter utvalgets mening er bildet, slik motivet er gjengitt på førstesiden i avisen Tromsø, over grensen for det presseetisk forsvarlige, idet avisen ikke har oppfylt kravet til omtanke for de berørte. Ønsket om å hindre fremtidige ulykker rettferdiggjør ikke bruken av et så sterkt virkemiddel som det påklagede fargebildet.
Tromsø har brutt god presseskikk.
Volda, 17. september 1996
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Johan O. Jensen, Knut Røe,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen