Anne-Mari Sæther mot Driva

PFU-sak 96-100


SAMMENDRAG:
Avisen Driva hadde fredag 31. mai 1996 et førstesideoppslag med tittelen «Tips-flom». Henvisningsteksten lød:
«I forbindelse med at Bjørnarsaken ble fokusert på i TV2’s ‘Øyenvitne’, har det kommet inn mange nye tips om hva som kan ha skjedd med fire-årige Bjørnar fra Øksendal, som forsvant sporløst den 30. mai 1991. Politiet skal nå vurdere om det er grunnlag for å ta opp saken på nytt. Politiavdelingssjef ved Nord-Møre Politikammer, Harald Fasthing, mener imidlertid at nye tips ikke har styrket kidnappingsteorien. Politiet holder på at Bjørnar druknet i elva Usma for fem år siden. Bjørnars mor, Magni Torvik, mener at politiet i alt for stor grad har sett bort fra andre teorier.»
Henvisningen var illustrert med et stort portrettbilde av den forsvundne Bjørnar Torvik.
Innsideartikkelen, som var to-delt, dekket det meste av side tre. Hovedartikkelen hadde tittelen «Sentralt vitne vart aldri avhøyrt» , og følgende ingress:
«- Har du sett na’ guten som kom bort bortpå Engjå? Dette var spørsmålet postmann Kjell Wågbø i Øksendal fekk av den 8 år gamle guten som Bjørnar var saman med den 30. mai 1991. Berre ein knapp time etter at Bjørnar kom vekk.»
Av brødteksten fremgår det at Magni Torvik, moren til den forsvundne Bjørnar, tolket åtte-åringens utsagn dithen at han ikke visste hvor det var blitt av den bortkomne gutten, og at dette «styrkar mulegheita for at han vart kidnappa.» Videre heter det:
«- Politiet har heile tida klamra seg fast til det NN sa til Bjørnar si bestemor like etter at han kom vekk ved klubbhuset ved Erstadengen stadion; Nemleg at ‘der er sykkelen til Bjørnar’. Underforstått at NN visste meir enn det han ville ut med. Og at Bjørnar sannsynlegvis hadde ramla i elva.»
Moren til den forsvundne gutten mener imidlertid at kameraten hans var «totalt uvitende om kvar Bjørnar hadde vorte av». Avisen har også intervjuet den omtalte postmannen, som bekrefter episoden. Også han sier at «…eg tolka NN sitt spørsmål at han ikkje visste kvar Bjørnar hadde vorte av.» Avslutningsvis i artikkelen heter det at «Magni Torvik har gong på gong mint politiet om denne episoden, og at Kjell Wågbø burde avhøyrast som vitne. Men det har politiet ikkje ville gjere.»
Artikkelen er illustrert med faksimiler av to avvissider fra dengang forsvinningen skjedde.
I en undersak med tittelen «Vurderer ny etterforskning» har avisen intervjuet politiavdelingssjef Harald Fashing ved Nord-Møre Politikammer. Han gir uttrykk for at opplysningene som kom frem under det omtalte fjernsynsprogrammet ikke styrker teoriene om kidnapping, men at det likevel kan bli aktuelt å ta opp igjen etterforskningen, og dermed også foreta nye avhør. Fashing understreker samtidig at de fleste opplysningene allerede er sjekket ut av saken. Undersaken berører ikke spesielt den episoden som er tema for hovedartikkelen. KLAGEN:
Klager er Anne-Mari Sæther, med samtykke fra moren til den omtalte NN. Klageren viser til at gutten var åtte år da lekekameraten hans kom bort, og at han dermed er 13 år idag. Klageren anfører at den påklagede artikkelen gir inntrykk av at «politiet mener lekekameraten visste mer om Bjørnars forsvinning enn det han fortalte til politiet.» Klageren mener at selv om «hele bygda» visste hvem den omtalte åtte-åringen var, så er det «svært betenkelig at søkelyset igjen blir rettet mot gutten». Hun mener det er sannsynlig at oppmerksomheten igjen har blitt rettet mot gutten, og spør om det er god presseskikk å navngi og omtale et barn «som har blitt tildelt en så vanskelig rolle i en slik sak.»
Driva skriver i sitt tilsvar at man valgte å bruke navn for å «renvaske gutten for de ryktene som har florert i denne tragiske saken…Politiet har tilsynelatende trodd at gutten visste mer enn hva som er kommet fram. Vitnet (postmann Kjell Wågbø) ville, dersom han hadde blitt politiavhørt, kunne renvasket NN. Det skjedde aldri. Dette er et sentralt poeng i artikkelen.» Avisen anfører også at de fleste i lokalmiljøet allerede visste hvem gutten var, men at man ved å bruke navnet kanskje avlivet feilaktige rykter. Avisen understreker at folks oppmerksomhet mot saken uansett ville oppstå igjen, i og med det omtalte TV2-programmet.
Klageren ønsker ikke å gå inn i en diskusjon om avisens motiver for navnebruken. Til avisens argument om avliving av feilaktige rykter, skriver klageren at «Av artikkelen kan det imidlertid se ut som politiet mener noe annet. Etter det jeg kan se blir det dermed i stor grad overlatt til leserne å vurdere hvem de skal feste lit til». Klageren mener at avisen, uansett motiver, måtte trå varsomt i en sak som denne, noe man ikke har gjort.
Avisen skriver i sin siste kommentar at uansett hva Driva hadde gjort, så ville saken fått ny oppmerksomhet, og at folk i nærmiljøet uansett ville visst hvem saken dreide seg om. «Det at Driva valge å bruke guttens navn avmystifiserte saken. Det bidro til at en eventuell mistenkeliggjøring av gutten og hva han observerte ble svekket blant leserne.»
Sekretariatet har telefonisk vært i kontakt med TV2s «Øyenvitne»-redaksjon, og fått opplyst at det i fjernsynsreportasjen ikke ble brukt navn på den omtalte gutten. Han ble der karakterisert som «en eldre lekekamerat» og «lekekameraten til Bjørnar». PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder avisen Drivas omtale av en navngitt gutt fra et mindre sted nær Sunndalsøra. Den påklagede artikkelen gjelder i utgangspunktet en sak fra 1991, hvor den da åtte år gamle guttens lekekamerat forsvant sporløst. Den nå 13 år gamle gutten hadde en sentral rolle i forsøkene på å finne ut hva som skjedde i forbindelse med forsvinningen. I et fjernsynsprogram nylig ble saken tatt opp igjen, og avisen omtalte også saken på nytt. Klageren mener avisen, ved på ny å omtale og navngi gutten, igjen har rettet søkelyset mot hans vanskelige rolle i saken, og at det igjen er reist tvil om hva gutten faktisk visste om forsvinningen.
Driva mener den påklagede artikkelen bidro til å avsanne ryktene om at den omtalte 13-åringen skulle ha visst mer om forsvinningen enn hva han fortalte til politiet, og at omtalen dermed reduserte mistenkeliggjøringen av ham. Avisen anfører dessuten at både saken og den omtalte gutten var kjent i lokalmiljøet, og at disse opplysningene neppe kunne komme overraskende. Å navngi gutten ville dessuten føre til at man avlivet feilaktige rykter om andre barn i nabolaget, anfører avisen.
Pressens Faglige Utvalg mener Driva var i sin fulle rett til igjen å sette søkelyset på den fem år gamle uløste forsvinningssaken. I den forbindelse måtte avisen også kunne ta opp igjen den omtalte guttens rolle i saken.
Avisen burde imidlertid forstått at en slik fokusering, fem år etter, uansett ville medføre en belastning for den nå 13 år gamle gutten. Da burde også avisen utvist større varsomhet med hensyn til bruk av identifiserende kjennetegn. Utvalget kan ikke se noen berettiget grunn til at gutten skulle navngis. På den måten kunne han lettere gjenkjennes av personer som fra før ikke kjente til hans rolle i saken.
Driva har brutt god presseskikk.
Volda, 18. september 1996
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Johan O. Jensen, Knut Røe,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen