Initiativretten v. NPs generalsekretær mot Radio 1 Trondheim

PFU-sak 96-090


SAMMENDRAG:
Lokalradioen Radio 1 Trondheim sendte fredag 24. mai 1996 om ettermiddagen et kort telefonintervju med en 32-åring som om morgenen hadde forskanset seg i en hytte på Brattsberg i Trondheim og som hadde skutt mot politiet. Intervjuet ble sendt som redigert opptak. Det ble ikke oppgitt navn eller andre identifiserende opplysninger om personen.
Intervjuet hadde følgende innhold:
– Ka som gjør at du har forskansa deg der oppe på Brattsberg?
– Politiet har jo tatt livet av bror min…
– Ja, det må du forklar nærmar…
– Først… æ sjøl vart skutt og…
– Er det leng tilbake det da?
– Ja, æ vart skutt sjøl i 88-89…
– Så du er rett og slett forbanna på politiet i byen her du…
– Æ hata dem…
– Men, trur du det hjelpa, altså, du må jo overgi deg til politiet før eller seinar nå allikevel…
– Aldri, never mind, aldri. Førsten som kjem inn her skøte æ… INITIATIVRETTEN:
NPs generalsekretær benytter sin initiativrett i henhold til PFU-vedtektene, og ber utvalget drøfte de prinsipielle og presseetiske sider ved Radio 1 Trondheims dekning av Brattsberg-hendelsen.
Generalsekretæren har tatt utgangspunkt i Adresseavisens beskrivelse av episoden (kopier vedlagt). Her het det bl.a. i en tittel i avisen 25.05.96: » Familien stanset Radio 1 – men nærradio-redaktøren beklager ikke intervju «. I samme artikkel uttaler politimesteren i Trondheim at han «betrakter intervjuet som aktiv hindring av politiets arbeid». (…) «Politiet nøyde seg i går med å advare nærradioen mot nye intervjuforsøk og vil først senere vurdere om episoden vil få etterspill».
I generalsekretærens brev, med overskrift » Mediedekning av skyteepisoder «, sammenfattes det hvilke opplysninger som framkom i Adresseavisens reportasjer omkring saken, med det forbehold at det ikke er innhentet andre opplysninger:
» 32-åringen hadde opptrådt truende og var bevæpnet, og politiet omringet hytta han hadde forskanset seg i. Han avfyrte et skudd da politiet forsøkte å nærme seg hytta. Politiet fikk kontakt med ham over telefon, og mente mannen var i psykisk ubalanse. Mellom telefonsamtalene mellom mannen og politiet fikk Radio 1 tak i mannen og intervjuet ham. Intervjuet ble sendt av Radio 1, og ifølge Adresseavisen gikk forhandlingene i vranglås etter dette intervjuet. Avdelingssjef Jan Ruderaas sa på en pressekonferanse at ‘Mannens sinnstilstand forandret seg til det verre etter at Radio 1 ringte. Det Radio 1 gjorde var ualminnelig uheldig. I tillegg ble telefonlinjen inn til mannen sperret. »
Ifølge Adresseavisen overga mannen seg ved 13-tiden neste dag, etter at politiet hadde brukt tåregass.
Generalsekretæren finner det ønskelig at det innhentes 1) samtykke fra mannen eller hans pårørende til å behandle det konkrete tilfellet, 2) en offisiell fremstilling av politiets oppfatning av det som skjedde, 3) forklaring fra Radio 1, med utførlig beskrivelse av dette konkrete tilfelle, 4) dokumentasjon av det som ble sendt.
Etter generalsekretærens mening bør utvalget «på basis av denne kunnskap… overveie om det også kan være grunnlag for å formulere visse prinsipper til rettledning for mediene i behandlingen av slike og tilsvarende episoder, ikke minst fordi det kan komme flere tilfeller av samme art «. (…) «Det er grunn til å ta med i betraktningen både hensynet til sikkerheten for mannen selv og for politi og andre som befinner seg i nærheten, til mannens personvern, og til faren for å vanskeliggjøre politiets arbeid. Mot dette står ønsket om å gi publikum informasjon om det som hender». SAMTYKKE – OG REDEGJØRELSE FRA POLITIET:
Sekretariatet tilskrev politimesteren i Trondheim, med anmodning om bistand til å innhente samtykke til klagebehandling fra den direkte berørte personen og/eller pårørende. Samtidig ble politiet forespurt om «en offisiell fremstilling av det som skjedde».
Politimesteren , Per M. Marum, innhentet nødvendig skriftlig samtykke fra 32-åringen, som da var siktet og satt varetektsfengslet. Samtidig avga politiet et «utsnitt av hendelsesforløpet» 24. mai – fra mottatt melding om morgenen, via forhandlinger med mannen pr. telefon, inntil det kl. 13.31 ble meldt fra åstedet «at man overhørte et intervju med siktede pr. telefon over Radio 1″. » Dette sperret telefonen slik at politiet ikke fikk kontakt. Under radiointervjuet uttalte siktede bl.a. at den første som kom inn i hytta ville bli skutt. »
Om «radiointervjuets innvirkning på politiets arbeid» het det dessuten bla.a.:
» Inntil det tidspunkt radiointervjuet fant sted, hadde forhandlerne en relativt god dialog med siktede, uten at han på noe tidspunkt var villig til å overgi seg. Hans sinnstilstand svingte fra å være nedbrutt, til å komme med trusler overfor politiet. Etter at intervjuet fant sted, hadde man en følelse av at siktede i en periode var vanskeligere å kommunisere med «.
Politimesteren påpeker at «Dette bygger på en subjektiv oppfatning, og det er ikke belegg for å hevde at det oppstod en endring i siktedes holdning som var så dramatisk at det skadet dialogen i fortsettelsen, og at det bidrog til å spolere muligheten for en snarlig og lykkelig løsning på aksjonen. På den annen side må det være nærliggende å anta at så lenge siktede var i en slik psykisk ubalanse, kunne radiointervjuet lett ha fremprovosert en forverring i hans opptreden «.
Redegjørelsen omhandler også informasjonen som ble gitt av politiet til presse/media under aksjonen, med hovedvekt på pressekonferanse på politikammeret kl. 14.00. «Representantene møtte på pressekonferansen, med unntak av Radio 1». TILSVARSRUNDEN:
Radio 1 Trondheim, legger i tilsvaret vekt på at lytterne ble gjort oppmerksom på «at innslaget var redigert slik at navn og andre opplysninger var tatt bort», og «slik at vedkommende og omstendigheter ikke kunne kjennes igjen».
Lokalradioens tilsvar – skrevet av radioens nyhetsleder – er ellers basert på en internrapport fra dagen etter hendelsen, og starter med at Radio 1 kl. 10.20 «fikk inn tips om at det ved Jonsvannet var blitt løsnet skudd mot politiet». Det opplyses at man tok kontakt med Trondheim politimammer, «men vedkommende var svært lite meddelsom». (…) » En usedvanlig ordknapp vakthavende gav klart uttrykk for at han ikke ville snakke med Radio 1 Trondheim «.
Rapporten beretter videre hvordan en reporter ble sendt ut og hvordan andre instanser enn politiet ble kontaktet pr. telefon, uten at det førte fram. Ved nytt forsøk ble det imidlertid oppnådd kontakt med politiets samband, «som kunne fortelle at det var oppnevnt mediaansvarlig». Ifølge radioens rapport bekreftet den mediaansvarlige skytingen og at denne foregikk i Brattsberg-området.
Om selve intervjuet med 32-åringen framgår det at samtalen fant sted kl. 13.10, og at den tok omtrent ett minutt. Mannen » ble spurt og bekreftet at han godtok å bli intervjuet «. «Redaktør Odd Rustad ble varslet på telefon da han var bortreist og han hørte gjennom råopptaket». » Vi ble enige om å vurdere situasjonen. Vi var klar over at dette var en delikat situasjon «.
Innslaget ble imidlertid redigert ferdig – » ved å fjerne alle stedangivelser, navn og annet som kunne identifisere vedkommende «. Etter ny samtale med redaktøren ble det besluttet å sende intervjuet, som ifølge rapporten gikk på luften kl. 13.25.
Tilsvaret opplyser videre at lokalradioen ca. kl. 14.00 mottok telefon fra politiets vaktleder, som » oppfordret oss til ikke å foreta flere telefonsamtaler» med 32-åringen . Ifølge radioens produsent skal politimannen ha sagt «at han ikke ville blande seg bort i våre journalistiske vurderinger, men at han likevel oppfordret oss». Produsenten skal ha svart » at vi ikke hadde tenkt å snakke flere ganger» med 32-åringen . Det framgår at også «nær familie» tok kontakt med radioen og ba om at man lot være å bringe intervjuet om igjen, hvilket ble etterkommet .
Istedet ble politiets vaktleder intervjuet, bl.a. om 32-åringens påstander i radioens samtale med ham.
Radio 1 avslutter tilsvaret med å stille flere spørsmål om politiets handlemåte forut for og under Brattsberg-hendelsen. Radioen har også oversendt PFU kopi av lederartikkel med tittel » Politi og media » i Byavisa, Trondheim, og av NTB-melding om den aktuelle hendelsen.
NPs generalsekretær understreker i sitt tilsvar at «episoden i Trondheim reiser en rekke spørsmål av prinsipiell art», og at «initiativretten er brukt for å se om det kan trekkes prinsipielle konklusjoner av den konkrete saken».
Angående » Eventuelle hindringer for politiets arbeid » skriver generalsekretæren:
«I gisseldramaer, ved flykapringer og ved episoder som den foreliggende, er det viktig for politiet å ha konstant mulighet for kontakt med den innblandede. Hvis den eneste kontaktmulighet, eksempelvis telefonen, blir opptatt av medienes forsøk på å få vedkommende i tale, kan det skapes hindringer for politiets arbeid. I en akuttsituasjon er det vanskelig å hevde at medienes krav/ønske om direkte kontakt for å få informasjon må gå foran myndighetenes forsøk på å løse krisen . Vanligvis vil det bety at kontakten med vedkommende ikke bør blokkeres av mediene, og at mediene derfor bør forvisse seg om at de ikke skader en løsning av krisen før de blokkerer kontakten. Det skal særdeles mye til for at man skal fravike denne fremgangs-måten «.
Og videre om » Forverring av kritiske situasjoner «:
«Vedkommendes samtaler med andre enn myndighetenes representanter kan i verste fall føre til uforutsette reaksjoner. Det må forutsettes at myndighetenes kontakt skjøttes av kyndige folk som både har god kjennskap til den foreliggende situasjon og som handler med sikte på en løsning av krisen. Andre kan uforvarende si ting eller spørre om ting som kan forverre situasjonen. I noen tilfeller kan slike kriser løses fordi vedkommendes ønske eller krav er å nå ut gjennom mediene. Men dette må i så fall være drøftet med myndighetenes representanter, og først avgjøres på basis av deres opplysninger «.
Generalsekretæren berører i tilsvaret også «gisseldramaer og kapringer», og viser til at det også i slike saker kan skje «at gislene gjennom bruk av mobiltelefon har kontakt med mediene». «Det kan utløse reaksjoner fra gisseltageren med alvorlige følger».
Vedrørende Trondheim-hendelsen viser generalsekretæren til uttalelsene fra politiet når det gjelder 32-åringens reaksjon etter radiointervjuet.
Tilsvaret tar dessuten for seg » Personhensynet «, idet generalsekretæren mener «det er rimelig å anta at hovedpersonen i tilsvarende episoder kan være i psykisk ubalanse». «Vedkommende kan komme til å si ting som skader både vedkommende selv og andre personer. Det vil også være i strid med god presseskikk ikke å vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser (Vær Varsom-plakatens punkt 3.9) «.
Generalsekretæren mener dette «innebærer at det må dokumenteres et sterkt berettiget informasjonskrav for å rettferdiggjøre offentliggjøring av et intervju». » Det bør være et noe så nær absolutt krav at vedkommende ikke identifiseres , og her plikter man også å ta hensyn til at stemme, kroppsspråk, uttrykksform kan bidra til identifisering selv om ikke navn brukes og
eventuelle bilder sladdes. Også miljø kan avsløre identitet. Direkte sending i etermediene må ikke forekomme «.
Og det tilføyes i tilsvaret: «I det foreliggende tilfelle er – ifølge Radio 1 – innslaget redigert ‘ved å fjerne alle stedsangivelser, navn og annet som kunne identifisere vedkommende’. Jeg kan ikke avgjøre om det lot seg gjøre å identifisere vedkommende ut fra stemmen eller på annen måte – ut over den krets som allerede var kjent med situasjonen».
Til slutt påpeker generalsekretæren at det «selvsagt er nødvendig at myndighetene tar sitt informasjonsansvar alvorlig i slike situasjoner. Men mangel på informasjon er ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike det presseetiske ansvar hvert enkelt medium har «.
Radio 1 Trondheim finner det «urimelig» når Brattsberg-hendelsen blir sammenlignet med «gisseldramaer og flykapringer». Radioen mener det er » et smart håndgrep for å få vår håndtering av saken til å framstå slik at den kunne ha fått større konsekvenser enn de faktiske forhold tilsier «.
Tilsvaret viser til at politiet hadde «full kontroll på åstedet» og at intervjuet med 32-åringen «fant sted over 5 timer etter at situasjonen oppsto». Radioen hevder at det den aktuelle dagen aldri var slik at «medienes krav/ønske om direkte kontakt for å få informasjon» gikk foran «myndighetenes forsøk på å løse krisen». Radio 1 mener tvert imot at » det skal mye til før en persons ytringsfrihet settes til side «. (…) » Vi må legge til at vi er litt forundret over at generalsekretæren i Norsk Presseforbund synes ensidig opptatt av politiets tarv i denne saken «.
Angående risikoen for identifisering i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, mener radioen at generalsekretæren legger opp til en » rigid tolkning » som «gjør at kun aviser kan utføre en forsvarlig jobb». » Vi har de siste årene sett en rekke tilfeller ikke minst i landets aviser hvor dette er praktisert på en helt annen måte uten at generalsekretæren i Presseforbundet har reagert. » Radio 1 Trondheim viser her til pressedekningen av en konkret drapssak sommeren 1996. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Norsk Presseforbunds generalsekretær har benyttet sin initiativrett i henhold til PFU-vedtektene. Han ber utvalget drøfte de prinsipielle og presseetiske sider ved at Radio 1 Trondheim i mai 1996 telefonintervjuet en 32-åring som hadde forskanset seg i en hytte og skutt mot politiet. Intervjuet ble gjort mens politiet ennå omringet hytta og førte forhandlinger med mannen. I intervjuet, som ble sendt som redigert opptak, kom 32-åringen med trussel om igjen å skyte. Ifølge politiet var det grunn til å anta at så lenge mannen var i psykisk ubalanse, kunne radiointervjuet lett ha fram-provosert en forverring i hans opptreden.
Etter generalsekretærens mening bør utvalget overveie om det også kan være grunnlag for å formulere visse prinsipper til rettledning for mediene i behandlingen av slike og tilsvarende episoder. Generalsekretæren mener en slik betraktning bør berøre sikkerheten for gjerningsmann og for politi og andre som befinner seg i nærheten, hensynet til personvernet, samt faren for å vanskeliggjøre politiets arbeid. Mot dette står medienes ønske om å gi publikum informasjon om det som hender, slik generalsekretæren ser det.
Radio 1 Trondheim understreker i sitt tilsvar at lytterne ble gjort oppmerksom på at intervjuet med 32-åringen var redigert, slik at navn og andre identifiserende opplysninger var fjernet. Radio-stasjonen påpeker også hensynet til ytringsfriheten og at mannen selv godtok å bli intervjuet.
For øvrig legger lokalradioen vekt på at man forut for intervjuet hadde store problemer med å få informasjon fra politiet om hva som foregikk. Dessuten anføres det at radioen etterkom oppfordringer fra politiet og 32-åringens pårørende om ikke å sende intervjuet om igjen.
Pressens Faglige Utvalg finner det på generelt grunnlag viktig å understreke medienes ansvar ved nyhetsformidling i krisesituaskoner, noe utvalget vil komme tilbake til i en prinsipputtalelse. Uansatt vil utvalget påpeke at pressen, i forsøk på å komme nær begivenhetenes sentrum, ikke må opptre på en måte som kan påvirke hendelsesforløpet negativt og som kan sette menneskeliv i fare.
I det påklagede tilfellet kan ikke utvalget se at radiointervjuet med 32-åringen hadde en påviselig skadelig koneskvens, men mener likevel at lokalradioen opptrådte uakseptabelt ved å ta direkte telefonkontakt med mannen på det tidspunkt det skjedde. Radioen burde ha forstått at dette kunne vanskeliggjøre politiets arbeid med å løse krisesituasjonen.
For øvrig viser utvalget til Vær Varsom-plakaten punkt 3.9, der det heter: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft». Etter utvalgets mening måtte lokalradioen gå ut fra at 32-åringen befant seg i en sinnstilstand som ikke gjorde ham i stand til å vurdere konsekvensene av intervjuet.
Radio 1 Trondheim har brutt god presseskikk.
Oslo, 15. oktober 1996
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen