Anders B Mjelle mot Aftenposten

PFU-sak 96-085


SAMMENDRAG:
Aftenposten brakte søndag 25. februar 1996 en førstesidehenvisning med tittelen «Norsk kokainfange i USA». Henvisningsteksten har følgende ordlyd:
«Nordmannen Finn Martin Mjelde (50) slipper ikke ut av fengsel i USA før i år 2004. Da er dommen for medvirkning til smugling av 380 kilo kokain sonet. Mjelde forlot Oslo i 1970. Full av eventyrlyst kom han til Colombia og ble en velstående forretnings-mann. Amerikanske myndigheter mener Mjelde var en av kokainkongen Pablo Escobars nærmeste medarbeidere. Aftenposten har møtte Mjelde i det beryktede Fort Dix-fengslet i New Jersey. Her slåss han for å få sin sak gjenopptatt. – Tilståelsen kom fordi jeg var vettskremt og syk. Det er frustrerende at jeg ikke fikk hjelp av mitt eget hjemland. Han håper å få sone ferdig i Norge.»
Henvisningen var illustrert med to bilder. Det ene viser Finn Martin Mjelde i helfigur, og med følgende bildetekst:
«SONER: Finn Martin Mjelde må sitte bak murene inn i neste århundre for medvirkning til kokainsmugling.»
Det andre bildet er et portrettfoto av Pablo Escobar, og har følgende bildetekst:
«BERYKTET: Nordmannen ble kjent med narkotikakongen Pablo Escobar og den innerste sirkel i kokainmafiaen i Colombia.»
Innsideartikkelen, som dekker en drøy helside i fullformat, har tittelen «I kokainmafiaens innerste sirkler». I ingressen heter det: «Han er stemplet som en av USAs verste fiender. Norske Finn Martin Mjelde (50) soner 14 års fengsel for å ha smuglet kokain fra Colombia.»
I brødteksten beskriver journalisten møtet med «det beryktede Fort Dix-fengselet» . Om Mjelde heter det at «Nå er 50-åringen dømt for delaktighet i smugling av 380 kilo kokain til USA. Han ha tilstått forholdet, men hevder idag – fire år senere – at han er uskyldig. – Innrømmelsen kom under press. Jeg har sett narkotikabransjen på nært hold, men har aldri vært involvert, påstår Mjelde i ettertid.»
Deretter omtales Mjeldes oppbrudd fra Norge i 1970, hans yrkeskarriere og giftermål i Colombia og hans kontakt med Pablo Escobar. Mjelde «bekrefter at han kjente Escobar» , og beskriver deretter hvordan han traff Escobar første gang. Konfrontert med påstandene fra amerikansk politi om at han skal arbeidet for Escobar, svarer Mjelde: «- Det er bare tull. Men det stemmer at noen i hans krets ba meg om å hjelpe dem…Men jeg påtok meg ikke oppdraget.» Mjelde forteller om hvordan han flere ganger er blitt forsøkt vervet som «informant» av amerikansk politi, også etter at han ble dømt og fengslet. Han forteller også at han har brukt narkotika, både marihuana og kokain, og at dette er akseptert i Colombia.
Avslutningsvis i artikkelen heter det at Mjelde er bitter over den behandling han fikk av amerikansk politi og rettsvesen, og at han «aldri fikk en sjanse til å bevise sin uskyld». Han gir også uttrykk for frustrasjon over at han ikke fikk hjelp fra norske myndigheter.
Artikkelen er illustrert med tilsammen fire bilder av Mjelde, og to portrettbilder av Pablo Escobar. Av tekstene til bildene av Mjelde fremgår det at han «har tidligere tilstått deltagelse i kokainsmugling, men hevder nå at han er uskyldig», og at «Mjelde deler rom med 14 andre fanger, de fleste dømt for vold og narkotika-forbrytelser». I tillegg er artikkelen illustrert med et bilde av en bygning, hvor det i bildeteksten heter: «IDYLLISK: Finn Martin Mjeldes hotell og restaurant i Colombia skal ha vært møtested for kokainbaronene, ifølge amerikansk politi.» Avisen bringer også et slags «kart» over den organisasjonen amerikansk politi mener Mjelde skal ha stått sentralt i. Bildeteksten lyder: «EDDERKOPP: Slik mener politiet i USA at Finn Martin Mjeldes kokainliga var organisert. Diagrammet, som er laget av amerikansk politi, viser Mjelde (‘Finn Martin’) som en edderkopp i midten, med nær forbindelse til Pablo Escobar.»
Med uthevet, stor skrift et stykke nede på den ene siden står det forøvrig «Nordmann smuglet 380 kg kokain fra Colombia til USA»
I en undersak med tittelen «Skremt av politiet» beskriver Mjelde hvordan han ble arrestert i «den rene Miami Vice-aksjonen». Mjelde forteller også hvordan amerikansk politi, ved hjelp av en infiltratør, fikk ham til å «knytte noen kontakter» i forbindelse med at den samme infiltratøren påsto han skulle smugle 380 kilo kokain inn i USA. Mjelde var ikke klar over at infiltratøren var politiets mann. Planen skal ha blitt iverksatt, uten at Mjelde var med på toktet. I ettertid mener Mjelde at politiet selv brøt loven da de lokket ham i fellen.
I ytterligere en undersak, med tittelen «Pablo Escobars mann» , har avisen referert deler av det etterforskningsmaterialet som ligger til grunn for saken, samt intervjuet en statsadvokat i Florida. I artikkelen heter det blant annet at amerikanske myndigheter mener Mjelde var en av Escobars nærmeste medarbeidere, og at han skal ha ledet en organisasjon som var en vesentlig importør og distributør av kokain og marihuana fra Colombia til USA.
Mandag 26. februar 1996 hadde Aftenposten en ny artikkel om Mjelde, med tittelen «Norsk narko-dømt ber om hjelp». Ingressen lyder: Finn Martin Mjelde (50) ber om norsk hjelp til å komme seg ut av amerikansk fengsel». I brødteksten gjentas hovedpoengene fra artikkelen dagen før, samt at «Nå krever han at norske myndigheter hjelper ham ut av fengselet i New Jersey» . Deretter siteres det fra et brev Mjelde skal ha sendt til lederen for Stortingets justiskomité, Lisbeth Holand. Det heter at Mjelde «ber om norsk press for å få det amerikanske rettsvesenet til å godta en gjenopptagelsesbegjæring». Mjelde forteller direkte til Aftenposten at han håper å få saken opp for en norsk domstol, og at han da vil erklære seg uskyldig.
Avisen har også innhentet kommentarer fra Lisbeth Holand, samt fra fungerende pressetalsmann i Utenriksdepartementet. KLAGEN:
Klager er Finn Martin Mjelde. I et kortfattet klagebrev (på engelsk) hevder han at de to artiklene inneholder misforståelser og direkte løgner, og at avisen ikke har brydd seg med å undersøke fakta i saken. Han skal uttrykkelig ha understreket at han bare ville la seg intervjue dersom avisen laget en skikkelig «undersøkende» artikkel, basert på fakta. Vedlagt klagebrevet følger en omfattende korrespondanse, dels på norsk og dels på engelsk, deriblant et tilsvar, datert 8. april, skrevet på norsk. Klagerens viktigste anførsler synes å være følgende:
1) Beskrivelsen av fengselet er feil. Det er ingen «murer» der, og heller ikke voldsforbrytere. Fengslet er ikke «beryktet».
2) Klageren er omtalt som «en av USAs verste fiender», hvilket han mener må være umulig, så lenge han sitter i «lav-sikkerhets-fengsel».
3) Klageren har – helt tilfeldig – truffet Pablo Escobar to ganger. Dette unnlater avisen å nevne. Tvertimot fremstilles det som om klageren har «vanket» med Escobar.
4) Avisen har unnlatt å undersøke eller innhente kommentarer fra en rekke kilder, til tross for at klageren var blitt lovet dette av journalisten.
5) Artikkelen er «gjennomsyret» av uttrykk som «luksusliv», «innerste sirkler i den colombianske kokainmafia» osv.
6) Det er løgn når Aftenposten påstår at klageren er dømt for medvirkning til smugling av 380 kilo kokain. «Jeg er dømt for en sammensvergelse og det har ikke blitt smuglet et gram kokain i denne sak», skriver klageren.
7) Klageren har ikke «krevd» eller «bedt om» hjelp fra norske myndigheter, men «gjort norske myndigheter oppmerksomme på at det er begått brudd på internasjonal lov».
8) Avisen har forsøkt å kontakte klagerens datter, som går på folkehøyskole i Norge.
9) Klagerens ønske om å lese artikkelen før den kom på trykk ble avvist.
I deler av korrespondansen har klageren gått mer detaljert til verks. Det gjelder blant annet det klageren oppfattet som manglende interesse og dårlig forberedelse fra avisens medarbeidere, påstander om at de snakket med «feil statsadvokat» i Florida og at ett av bildene er tatt bevisst for å skape inntrykk av at klageren sitter bak «gitter».
Etter å ha mottatt en engelsk versjon av Vær Varsom-plakaten, har klageren, i et nytt brev til sekretariatet, anført at avisen blant annet har brutt punktene 3.3 (premissene for intervjusituasjonen), 4.3 (respekt for privatliv osv.) og punkt 4.11 (bilder som kan skape falskt inntrykk). TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten skriver i sitt tilsvar at klagerens frustrasjon synes å bunne i at avisen «ikke ensidig har godtatt klagerens påstand om uskyld og urimelig behandling av amerikansk politi og påtalemyndighet».
Avisen mener deler av uenigheten om ordbruken vedrørende fengselsforholdene nærmest blir «ordkløveri», og at også begrepet «luksusliv» er relativt. «Men under den lange samtalen i fengslet skrøt klageren over hvor mye penger han tidligere hadde tjent, hvilke mennesker han pleide omgang med, sin verdifulle eiendom i Cartagena, hvor mye han hadde reist i hele Sør-Amerika og om hvilken innflytelse han hadde».
Avisen tilbakeviser at den ikke har drevet «undersøkende» journalistikk, og mener artiklene er balanserte «ut fra noe som kunne ha blitt et ensidig partsinnlegg fra en fange som føler seg uskyldig dømt». Klagerens ønske om gjennomlesning ble avvist «av prinsipielle og praktiske grunner».
I tilsvaret tilbakeviser avisen på det sterkeste at den skal ha forsøkt å kontakte Mjeldes datter. Når det gjelder artikkelen om klagerens henvendelse til norske myndigheter, viser avisen til teksten i brevet til justiskomitéens leder. I brevet heter det at «I do think that I have the right to request that Norwegian authorities to take a look at the real facts in this case…»
Avisen vedgår at den juridiske beskrivelsen av hva klageren er dømt for kunne vært mer korrekt, men at artiklene uansett ikke bryter med de presseetiske normer.
Klageren gjentar i sitt tilsvar anførslene om at Aftenposten ikke har studert fakta i saken grundig nok, og at avisens journalist ikke hadde studert de dokumenter klageren hadde sendt avisen før intervjuet fant sted. Han mener dessuten at journalisten la ord i munnen på ham under intervjuet. Når det gjelder brevet til justiskomitéens leder mener klageren det er en forskjell på å «be om» – «request» – om hjelp og det å «kreve» – «demand».
Klageren viser til at han har vunnet frem i en klagesak til retten og at han skal ha en ny rettssak. Dette har NTB laget en melding på, en melding som Aftenposten ikke brukte «fordi den ville stå i motstrid til den artikkelen de selv laget.»
Klageren mener fortsatt det må være Aftenposten som har forsøkt å kontakte hans datter. Han anfører også at avisen har avslått å trykke hans tilsvar, noe han mener han har krav på utfra norsk presseetikk.
Aftenposten gjentar at den har gjengitt både klagerens og myndighetenes synspunkter, men uten å kunne «frikjenne» klageren. Klagerens tilsvar dreier seg mer om vinkling og konklusjon enn om fakta, og ble derfor skriftlig avvist. Avisen benekter igjen at den skulle ha forsøkt å kontakte klagerens datter. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Aftenpostens omtale av en nordmann som sitter fengslet i USA, i forbindelse med en sak knyttet til smugling av kokain fra Colombia til USA. Klageren ble intervjuet av Aftenposten i fengslet, men mener avisens fremstilling inneholder feil, og at det ikke er gjort tilstrekkelig for å undersøke fakta i saken. Klageren hevder at avisen, i to artikler, gjennom sin ordbruk har gitt et fordreid bilde av såvel klagerens tidligere liv, fengselsoppholdet, straffesaken mot ham og hans kontakt med norske myndigheter. Særlig titler og ingresser er misvisende, ifølge klageren. I tillegg har klageren anført at avisen har forsøkt å kontakte hans datter i forbindelse med saken, samt at han ikke har fått på trykk et tilsvar med kommentarer til avisens omtale.
Aftenposten mener klagen bunner i at klageren er frustrert over at avisen ikke ensidig har godtatt hans påstander om uskyld og urimelig behandling av amerikansk politi og myndigheter. Avisen anfører at den har laget en balansert omtale av klagerens sak, hvor både han selv og myndighetene har kommet til orde med sin versjon. Klagerens anførsler vedrørende omtalen av klagerens tidligere liv og hans opphold i fengslet, karakteriserer avisen dels som «ordkløveri». Når det gjelder den juridiske beskrivelsen av hva klageren er dømt for, vedgår avisen at denne kunne vært mer presis, men mener dette uansett ikke bryter med de presseetiske normer. Avisen benekter bestemt at den har forsøkt å kontakte klagerens datter, og anfører at klagerens tilsvar ble avvist fordi det dreide seg mer om avisens vinkling og konklusjoner enn om fakta.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til hvorvidt avisen gjorde tilstrekkelige anstrengelser for å bringe alle fakta på bordet i den omtalte saken. Utvalget viser til at klageren, i den påklagede artikkelen, kommer til orde med en omfattende redegjørelse for hvordan han ser på sin sak, men konstaterer samtidig at avisen erkjenner manglende presisjon når det gjelder den juridiske beskrivelsen av klagerens forhold. Dette underbygger klagerens krav om å komme til orde med korrigeringer. Utvalget vil vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om tilsvarsretten, og mener avisen skulle sørget for å publisere klagerens innlegg.
På dette punkt har Aftenposten brutt god presseskikk.
Oslo, 20. august 1996
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning