Anne Grethe Uthus Hauge mot Hallingdølen

PFU-sak 96-076


SAMMENDRAG:
Hallingdølen bragte torsdag 9. mai 1996 – under «Brev frå lesarane» – et innlegg med tittelen » Mangel på kompetanse og yrkesetikk «, undertegnet Anne Grethe Uthus Hauge. Innlegget gjelder en dispensasjon for tomtefradeling i Hol kommune, og tar utgangspunkt i at fylkesmannen i Buskerud har «slått fast at Hol teknisk etat driver uprofesjonelt arbeid til skade for tredjepart».
Og det heter bl.a. i innlegget:
«Etatens manglende kompetanse har ført til at verdien og bruksverdien av mine foreldres eiendom er blitt sterkt redusert som følge av nybygg på dispensert nabotomt og ‘flyplass’ i friluftsområdet utenfor det dispenserte arealet».
Innsenderen retter spesielt kritikk mot kommunens kartbestyrer og grunneieren, som hun hevder gjorde «et kupp» da nabotomten skulle stikkes ut. «Fylkesmannen har anmerket at framgangsmåten var i strid med norsk lov». (…) «Teknisk etat har ikke behandlet den skriftlige klagen på kartforretningen før etter ett år og to dager».
Ifølge innlegget skal fylkesmannen likevel ikke ha tatt klagen til følge. «Vedtaket er ikke i samsvar med kritikken som fylkesmannen har framført». (…) «Vilje til makt synes dermed å være et mer fremtredende preg ved vedtaket enn logisk vurdering». Til slutt antydes også et forsøk på «hestehandel» fra fylkesmannens side, mot at klagen ble trukket. «Skrivet kan ikke være god reklame for fylkesmannen». KLAGEN:
Klageren , innsenderen Anne Grethe Uthus Hauge, mener Hallingdølens redaktør har brutt en inngått avtale om at hun skulle få publisert ialt tre innlegg om tomtesaken i tre på hverandre følgende avisutgaver før 17. mai. Det vises til vedlagt korrespondanse med avisen ved oversendelsen av innleggene, og klageren hevder » det var en skriftlig og muntlig forutsetning for trykking at redaktøren ikke hadde rett til å forandre eller korte ned innleggene «.
Hun viser også til at «ledig plass» ble bekreftet av redaksjonssjefen. «Første innlegg (9. mai) fikk ‘en dårlig’ plassering på siden og en bedre plassering på siden for innlegg to og tre, ble avtalt med redaksjonssjefen». Klageren konstaterer at Hallingdølen ombestemte seg etter at første innlegg sto på trykk, og viser til vedlagt brev fra redaktøren av 8. mai, «Ang. leserinnlegg 2 og 3». Redaktøren skriver i brevet bl.a.:
» Jeg har nettopp snakket med din far i telefonen, og han var forundret over at tittelen i innlegg 1 var forandret. Det fikk meg til å fatte mistanke; kan det ligge noe bak her som jeg ikke har oppfattet. Jeg leste derfor nøye gjennom innlegg 2 og 3, og jeg aner: nabokrangel og slektsfeide. Dessuten kastes det frem insinuasjoner – som det er opp til meg som redaktør å dokumentere. Det kan jeg IKKE. Ingen av innleggene kommer derfor på trykk. Jeg beklager – både overfor dere og meg selv – at jeg ikke tok poengene med en gang. »
Vedlagt klagen er også manuskopier av innlegg 2 og 3, med overskriftene » Kameraderi og maktarroganse i Hol kommune godkjennes av fylkesmannen » og » Formannskapet i Hol gjør anslag mot demokrati og rettsikkerhet «.
Klageren etterlyser «saklig begrunnelse» for beslutningen om ikke å trykke innleggene, og viser til at hun «har vært villig til å gjøre endringer basert på saklige behov». (…) » Juridiske betenkeligheter er ikke blitt påvist. Redaktøren hadde, i utgangspunktet, ingen betenkeligheter med å inngå avtalen om trykking. » (…) «Alt kan dokumenteres. Innleggene dreier seg overhodet ikke om noen familiestrid». (…) » Redaktøren gjør seg til deltaker i selve saken, samtidig som han viser til sin suverene makt som redaktør. »
Ifølge klageren skal redaktøren pr. telefon ha opplyst at fylkesmannen hadde tatt kontakt med ham på grunnlag av første innlegg. Hun viser her til vedlagt kopi av brev som ble sendt redaktøren 10. mai. » Spørsmålet om hvem som bestemmer hva som skal på trykk i Hallingdølen er meget aktuelt. Er det i samsvar med pressens retningslinjer at redaktøren bryter avtalen om trykking som følge av at utenforstående interesser ikke ønsker innleggene offentliggjort? «.
Vedlagt klagen er også kopi av telefaks fra redaktøren 12. mai, med understrekning av hans juridiske ansvar for alt som står på trykk, og at «det er forskjell på trykkefrihet og trykkeplikt». Redaktøren fastslår at «avgjørelsen om å stoppe all videre debatt er definitiv… med unntak av evt. oppklaring av åpenbare feilvurderinger av fylkesmannens anførsler i saken «.
Klageren mener det dermed «bekreftes at fylkesmannen har avtalt spalteplass» og at det «samtidig gjøres klart at redaktøren vil legge sterke begrensninger på mine ytringer». Også kopi av klagerens svarbrev til avisen neste dag er vedlagt.
Til slutt har klageren også anførsler til at redaktøren 12. mai sendte «et insinuerende og usaklig brev til en telefaks som jeg hadde fått låne til å sende en faks», og derfor ikke mottok brevet før halvannet døgn etter. » Mange har kunnet drøfte og spekulere over innholdet i den usaklige faksen «. TILSVARSRUNDEN:
Hallingdølen s redaktør påpeker i avisens tilsvar at han i utgangspunktet mottok et innlegg på ni A4-sider fra klageren. Han understreker at det i svarbrevet til klageren 24. april ble sagt «ok» til ett innlegg på 1-1,5 sider, og at » med ‘ok’ menes selvfølgelig at innlegget holdes innenfor de krav som skal stilles til meningsytringer .» Deretter mottok avisen altså tre innlegg fra klageren. «Dessverre får det første innlegget passere og det trykkes den 9.5».
Også redaktøren viser til sitt brev til klageren av 8. mai, etter å ha blitt kontaktet av hennes far. Redaktøren bekrefter at han «ante en familiefeide», og opplyser at «partene i saken er onkel og nevø». «Dette ble bekreftet i nærmiljøet». » Dessuten inneholdt de to neste innleggene påstander som jeg som redaktør verken kunne eller ville la passere «.
Etter å ha tilbakevist at klagerens første innlegg fikk en dårlig plassering, skriver redaktøren:
«Redaktører har ikke for vane å akseptere – verken skriftlig eller muntlig – en avtale der man fraskriver seg retten til å korte innleggene eller gå inn og justere på formuleringer som antas å være i strid med vårt regel- og lovverk. Jeg må på det sterkeste avvise at jeg på noen måte har gitt tilsagn om at UH’s (klagerens) skriverier skulle gis anledning til å passere rått inn i avisen. »
I tilsvaret tilbakevises det også at redaktøren har hatt kontakt med fylkesmannen, og redaktøren skriver: «Derimot mottok jeg signal allerede den 10. mai om at fylkesmannen trolig ville klare opp feil/misforståelser…». «Det er dette jeg forsøker å forklare skriftlig i brevet av 12. mai».
Om sendingen av brevet 12. mai til en telefaks klageren skulle ha lånt, heter det i redaktørens tilsvar: «Jeg benytter det tlf.nr. som faksen fra klageren (11. mai) er sendt fra. Det gjør jeg for å kunne gi et kjapt tilbakesvar «. Redaktøren hevder å ha bragt på det rene at den lånte faksen tilhørte en nær nabo av klageren. » Og hva som er injurierende i dette brevet, det skjønner jeg ikke «.
Som konklusjon mener Hallingdølens redaktør at klagen «inneholder a) vurderinger som faller på sin egen urimelighet, b) momenter som viss de tas hensyn til vil gjøre en redaktørs retter og plikter til ren illusjon og c) påstander som i beste fall er med og forvrenger saksfremstillingen».
Klageren har avgitt et omfattende tilsvar med ytterligere vedlegg, herunder en redegjørelse fra faren om hans kontakt med Hallingdølens redaktør. Tilsvaret bygger på at klageren mener redaktørens «beskrivelse av saksgangen er egnet til misforståelse», og foretar derfor en enda mer detaljert gjennomgang enn i klagen. Slik klageren ser det bekrefter redegjørelsen fra faren «at avisen ville igangsette en serie av tre innlegg».
Videre mener klageren at redaktøren har kommet med «usaklige og tendisiøse utfall og karakteri-stikker» som hun finner «uakseptable fra et kildesynspunkt». Klageren sikter primært til beteg-nelsen av hennes innlegg som «skriverier». Hun tilbakeviser at foreldrene «har gående en feide med Hol kommune», men at kritikkverdige forhold derimot er avdekket i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 1.4. » Opptrer redaktøren i samsvar med plakaten når han benytter karakteri-stikken ‘feide’ til å avvise trykking? «.
Og klageren skriver dessuten: «Redaktøren påstår… at hans ‘anelse’ om en ‘familiefeide’ ikke bare er en anelse, men en sannhet fordi redaktøren skal ha fått sin anelse bekreftet av en hemmelig kilde i nærmiljøet. Jeg kan underskrive at man føler seg svært lite vernet som kilde når redaktøren fabrikerer sladder og usannheter på denne måten. (…) Jeg må be PFU gripe inn overfor redaktørens uverdige utfall mot pressens kilder «.
Når det gjelder avisens brev til klageren via den «lånte» telefaksen 12. mars, kan hun «ikke se en eneste saklig eller meningsfull opplysning i redaktørens brev». «Kan det være noe annet mål med å sende sladder og insinuasjoner til et tilfeldig faksnummer enn det å skade mitt omdømme. Det er intet i innholdet som tilsier at brevet hastet».
Klageren fastholder at det er «en rekke forhold som tyder at det er krefter utenfor Hallingdølens redaksjon som har siste ordet når det gjelder å bestemme hva som skal få komme på trykk…».
Det framgår for øvrig at innleggene Hallingdølen refuserte istedet er sendt fylkesmann og kommunestyrerepresentanter.
Hallingdølen s redaktør fastholder sine kommentarer i første tilsvar, og mener dessuten at enkeltutsagn i klagerens tilsvar gjør at han ikke forbauses over «alle de andre utradisjonelle vurderinger, innfallsvinkler og konklusjoner». Redaktøren velger derfor å la klagerens og farens brev med vedlegg «tale for seg selv».
Sekretariatet har – etter avsluttet tilsvarsrunde – mottatt ytterligere to brev, samt nye vedlegg, fra klagerens far. Avisens redaktør har kommet med en kort kommentar til ett av brevene. Sekretariatet kan ikke se at tilleggsbrevene berører PFUs behandling av klagen. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Hallingdølens redaktør har brutt god presseskikk ved ikke å oppfylle en avtale om å publisere ikke bare ett, men alle de tre leserbrevene hun sendte avisen. Ifølge klageren var det en skriftlig og muntlig forutsetning for trykking at redaktøren ikke hadde rett til å forandre eller korte ned innleggene, som inneholdt kritikk av såvel kommunale myndigheter i Hol som fylkesmannen i Buskerud. Klageren mener avisen har latt seg påvirke av utenforstående til ikke å ta inn de to siste leserbrevene. Samtidig anfører klageren at redaktøren i korrespondanse med henne har kommet med med usaklige og tendensiøse utfall og karakteristikker. Hun mener også at redaktøren har skadet hennes omdømme ved å sende brev til en «lånt» telefaks der andre kunne lese innholdet.
Hallingdølen avviser på det sterkeste at det ble gitt tilsagn om «rått» å trykke de tre innleggene, idet det var en selvfølgelig forutsetning at innholdet holdt seg innenfor de krav som må stilles til meningsytringer. De to innleggene som ikke ble publisert inneholdt, etter avisens mening, påstander som man hverken kunne eller ville la passere. For øvrig kan ikke avisen forstå hva som skulle være injurierende i korrespondansen med klageren. Oversendelsen av ett brev til en telefaks klageren «lånte», forklarer avisen med ønske om å gi et raskt svar.
Pressens Faglige Utvalg mener Hallingdølen, under henvisning til redaktøransvaret, var i sin fulle rett til å stanse videre publisering av klagerens leserinnlegg, slik det ble gjort. Utvalget kan ikke se at den forhåndsavtale klageren viser til, var av en slik art at avisen skulle være forpliktet til å trykke samtlige innlegg. Utvalget kan heller ikke se at avisen på annen måte har handlet i strid med de presseetiske normer.
Hallingdølen har ikke brutt god presseskikk.
Volda, 17. september 1996
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Johan O. Jensen, Knut Røe,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen