Odd Kalsnes mot Aftenposten

PFU-sak 96-023


SAMMENDRAG:
Aftenposten hadde søndag 14. januar 1996 en reportasje på nyhetsside med tittel » 14-åring banket opp for en røyk «, og ingressen lød:
» En 14 år gammel gutt ble slått og sparket i ansiktet i går kveld fordi han sa nei da en ungdomsgjeng ville ‘bomme’ ham for røyk. »
Artikkelen var illustrert med to bilder – et fem-spaltet oversiktsbilde fra Skullerud T-banestasjon i Oslo med en politimann i forgrunnen, og et to-spaltet bilde av fire tenårings-jenter. I bildeteksten til sistnevnte het det:
» SJOKKERT: – Vi ble kjemperedde da de begynte å sparke og slå kameraten vår. Men vi turde ikke gjøre motstand, forteller (f.v.) 14-åringene Siri, Elisabeth, Anette og Irene. »
I artikkelen var «de sjokkerte venner av gutten» intervjuet, og forteller at «de satt ved siden av ham T-banevognen da bråket startet mellom Bogerud og Skullerud stasjon i Oslo»:
» – Gjengen kom bort til oss for å ‘bomme’ røyk. Vi sa vi ikke hadde, men de oppdaget at kameraten vår hadde en sigarett bak øret. Da han ikke ville gi den fra seg, slo de ham tre-fire ganger i ansiktet, forteller Irene (14 år). (…) – Vi ble livredde, men turde ikke gjøre noe fordi de var så mange, sier Elisabeth (14). »
Til slutt i artikkelen opplyses det at «politiet jaktet på den voldelige ungdomsgjengen i går kveld» og uteleder ved Manglerud politistasjon er intervjuet. KLAGEN:
Klagerne er fedre til to av de avbildede tenårings-jentene, og » synes at pressen i en sak som denne ikke burde bruke identifiserbare bilder med navn. Det gjør vitnene utsatt for mulighet for press og trusler. Denne saken var av en slik karakter at det var klart at det ville bli politietterforskning, og da skal ikke hovedvitnene kunne identifiseres på forhånd i avisen når disse bare er 14 år gamle «.
Klagebrevet omhandler bildebruken vedrørende samme sak såvel i Aftenposten som i Verdens Gang, samt at avisene bragte navn, dvs. fornavn, på jentene.
Det framgår at foreldrene ble informert om overfallet om kvelden 13. januar av døtrene da de kom hjem. «De kunne også fortelle at det hadde vært journalister tilstede, disse hadde også tatt bilder, men det var blitt sagt at det ikke skulle skrives navn og at barna (ikke) skulle kunne bli gjenkjent . Dagen etter finner vi imidlertid både i VG (spesielt) og i Aftenposten bilde og navn av barna. De var forsåvidt ikke anklaget for å ha gjort noe galt, og det skadet dem ikke i den forstand».
Klagerne mener avisen(e) burde kunne ha forutsett at det kunne bli nye konfrontasjoner, og viser til at så også skjedde «allerede mandag». «Gjengen kom da tilbake til Bøler, og hadde med VG slik at de kunne se hvem som eventuelt var vitner i saken . Dette skaper usikkerhet hos jentene, og de er selvfølgelig lette å identifisere selv i en større gruppe. Dagen etter skulle de til politiet for å være vitner, og episoden gir fort begrensninger i å være åpen og fortelle alt. Tiltak som å kjøpe nye jakker og forandre frisyrer ble diskutert». TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten opplyser at avisen ikke har tatt kontakt med klagerne, «fordi vi ikke kan se at dette er noen sak som kan løses i minnelighet». » Våre medarbeidere avviser klagernes påstand om at det var gitt løfte om at ‘det ikke skulle brukes navn eller at jentene ikke skulle kunne gjenkjennes på bilder i avisen . Da politiet hadde snakket med ungdommene, som var vidner til overfallet på kameraten, fikk våre medarbeidere klarsignal for å snakke med dem. Jentene svarte ja til å bli fotografert. Våre medarbeidere sa at de trengte navnene, fordi bildene kunne bli brukt i avisen. Jentene valgte fortsatt å la seg fotografere. »
Avisen anfører for øvrig at «våre medarbeidere ‘i felten’ har ikke adgang til å inngå avtaler om at bilder eller stoff skal brukes på en bestemt måte ved eventuell publisering. Deres oppgave på åstedet er å få frem informasjon/opplysninger. Deretter avgjør de ansvarlige i redaksjonen etter en totalvurdering av hva som skal brukes og hvorledes».
Videre påpeker avisen at overfallet på 14-åringen «var bare enda et eksempel på hvor hardt klimaet – ungdomsklimaet – er blitt i Oslo. Aftenposten kunne ha latt være å omtale det, eller laget en anonym notis, som en registrering. Aftenposten ønsker imidlertid, som medier flest, å sette søkelys på den økende ungdomskriminalitet og -vold. I den sammenheng mener vi at intervjuer og bilder gir en mer realistisk informasjon enn grå notiser, basert på politirapporter. Dette handler om mennesker, ikke statistikk «.
Aftenposten hevder at «de fire intervjuede 14-åringene virket ‘oppegående’ etter den traumatiske opplevelsen på T-banen». «Våre medarbeidere opplevde ikke at de utnyttet situasjonen ved å
intervjue og fotografere ungdommer som var i ubalanse eller ikke forsto alvoret i situasjonen. Ungdommenes nøkterne uttalelser tyder jo også på det».
Avisen viser til at den har som policy å være varsom med å intervjue ungdommer, » men vi mente at i dette tilfellet var det ikke tungtveiende nok argumenter for å beskytte jentene ved total anonymisering «. » Vi valgte å gi jentene en viss beskyttelse ved bare å bruke fornavn og alder. Ved bruk av etternavn ville det f. eks. ha vært for enkelt å slå opp i en telefonkatalog for å finne frem til intervjuobjektene, hvis gjerningsmennene ønsket å true vitnene «.
For øvrig hevder avisen at den «valgte å bruke bildene av de fire 14-åringene, fordi vi mente at gjerningsmennene uansett ville gjenkjenne vitnene i miljøet. Aftenposten beklager det hvis de fire ungdommene har fått en subjektiv opplevelse av at avisartikkelen er blitt en ekstrabelast-ning i tillegg til opplevelsen på T-banen. »
Klagerne har meddelt at man ikke har kommentarer til avisens tilsvar, utover å anføre at Aftenposten «var mer åpne enn VG for å se saken fra en annen vinkel». PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne er foreldre til to av fire 14 år gamle jenter som av Aftenposten ble avbildet og intervjuet med fornavn etter en guttegjengs overfall på en jevnaldrende kamerat på T-banen i Oslo. Foreldrene mener avisen har brutt god presseskikk ved ikke å ha tatt hensyn til de farer identifiseringen av døtrene som hovedvitner til overfallet kunne utsette dem for. Klagerne hevder at jentene ble lovet anonymitet. Foreldrene finner det uansvarlig av pressen å utnytte mindreårige i en alvorlig overgrepssituasjon.
Aftenposten tilbakeviser at det på åstedet ble gitt løfte om anonymitet, og hevder at jentene tvert imot stilte frivillig opp til fotografering og intervju. Avisen anfører at den ønsker å sette søkelys på ungdomskriminalitet og -vold, og mener intervjuer og bilder gir en mer realistisk informasjon en grå notiser. I det aktuelle tilfellet fant ikke Aftenposten tungtveiende argumenter for å beskytte vitnene gjennom anonymisering, idet avisen mener gjerningsmennene uansett ville gjenkjenne dem i miljøet. Aftenposten beklager det imidlertid, hvis ungdommene har opplevd bildebruken som en ekstrabelastning.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at påstand står mot påstand når det gjelder løfte om anonymitet. Uavhengig av dette, og selv om ungdommene stilte opp for fotografering og intervju, har avisen et særlig ansvar for å vurdere eventuelle skadevirkninger ved at 14-åringene blir identifisert i en sak som den foreliggende. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det blant annet heter: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser».
Utvalget kan ikke se at avisen satt inne med en garanti for at jentene ikke kunne få ubehage-ligheter med gjerningsmennene i ettertid. Det er heller ikke søkt kontakt med foresatte. Utvalget mener avisen burde tatt hensyn til faren for skadevirkninger, og at den derfor ikke skulle ha identifisert de 14 år gamle vitnene med fornavn og bilde.
Aftenposten har brutt god presseskikk.
Bodø, 21. mai 1996
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Inge Lønning