Adv. John Chr. Elden p.v.a. klient mot Dagbladet

PFU-sak 96-018


SAMMENDRAG:
Dagbladet hadde søndag 28. januar 1996 som tittel-henvisning øverst på førstesiden » Biskop beskyttet sex-dømt prest «, sammen med et portrettbilde uten angivelse av navn.
Inne i avisen var to nyhetssider brukt på saken, under tittelen » Biskop støttet sex-dømt prest » og med denne ingressen:
» KRISTIANSAND (Dagbladet): Agder-biskop Halvor Bergan lovte uten forbehold å støtte den sex-dømte soknepresten i Setesdal på et tidspunkt da biskopen ikke hadde full oversikt over saken. Nå har biskopen hukommelsestap og kan ikke lenger huske hva han sa og gjorde for fire måneder siden «.
Avisen skriver videre bl.a. at «Tvert imot avviser Bergan bestemt at han på noen måte tok parti for den mannlige presten på bekostning av den 14-årige konfirmant-jenta som ble utsatt for den 55 år gamle prestens tilnærmelser». (…) «Dagbladet kan imidlertid avsløre at det var løfter fra biskopen som indirekte hindret at den fornærmede jenta fikk komme til orde med sin versjon om vesentlig grovere overgrep enn det soknepresten innrømmet». (…) «Hennes politiforklaring og andre såkalte nye opplysninger var så graverende at departementet for to uker siden fratok presten kappe og krage og ga ham sparken».
Blant illustrasjonene til reportasjen bragte avisen en avfotografering fra en håndskrevet journal, der flere navn – blant dem den omtalte sogneprestens og hans advokats navn – var leselige. I illustrasjons-teksten het det:
» BREVET fra advokat Elden, som inneholdt hans klients avskjedssøknad, er journalført ved bispekontoret «.
Foruten å gjengi uttalelser fra biskop og advokat, hadde avisen også intervjuet sogneprest Bertel Olai Botnevik i Evje og Hornnes. Under tittelen » Nabo-presten opprørt » framgikk det at Botnevik «mener Biskop Bergan brøt med kirkens fremste budskap da han valgte å ta parti for den sex-dømte presten på bekostning av konfirmantjenta».
I en «Dette er saken»-ramme ble det dessuten bl.a. opplyst:
» Påskeaften i fjor begikk den 55 år gamle soknepresten i Setesdal to seksuelle overgrep mot sin 14-årige konfirmant. Overgrepene skjedde mens hun var innlagt på psykiatrisk avdeling i Arendal. Presten avviste beskyldningene og nektet seg straffskyldig «. KLAGEN:
Klageren , advokat Jon Christian Elden, representerer også overfor PFU den domfelte sogne-presten, og påklager primært at hans klient er identifisert. Hertil innklager advokaten at klienten karakteriseres som den «sex-dømte presten», noe klageren finner «lite dekkende i saken».
Det opplyses at presten, i Kristiansand forhørsrett i oktober 1995 , ble dømt for overtredelse av straffelovens § 212 (utuktig adferd) til en straff av 60 dagers betinget fengsel og en bot på 10 000 kr.
Og klageren skriver:
» Saken vakte oppsikt lokalt, idet min klient var i arbeid som sogneprest, og ble også da omtalt i Dagbladet. Det var imidlertid på det rene – også etter direkte forespørsel til angjeldende journalist i anledning rettsmøtet i forhørsretten – at det ikke ville være aktuelt å identifisere klienten i media «.
Klageren påpeker at dette også ble overholdt, helt fram til det påklagede oppslaget 28. januar, der klienten «gjennom en faksimile fra postjournalen hos biskopen i Agder ble identifisert ved fullt navn».
Den påklage karakteristikken «sex-dømt» betraktes av advokaten som «en sterk overdrivelse». Han viser til deler av innholdet i forhørsrettens dom, og hevder at «ingen av berøringene» hans klient er dømt for «var seksuelt motivert». Klagebrevet avsluttes med advokatens anmodning om «anonymisert behandling» i PFU. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet kan ikke se at avisen har bidratt til identifisering av den dømte sognepresten «via bildet av Agder-biskopens postjournal». «I lokalmiljøet var sokneprestens identitet i saken allerede kjent. Dessuten ble han omtalt som ‘ soknepresten i Setesdal ‘ i mediene gjennom hele saken. I Setesdal er det bare tre sokneprester, og da er spørsmålet heller om man burde bruke navn for eventuelt å beskytte de to andre for mistanke utenfor distriktet «.
Avisen hevder videre at «Bildet av biskopens postjournal er via billedtekst vinklet på advokat
Elden», og at » Selve bildet av journalen viser også hans navn klart «. Derimot mener avisen at prestens navn » er knapt leselig «, og det heter i tilsvaret: » Man må være meget spesielt interessert eller på forhånd være klar over prestens identitet for å fange inn prestens navn via bildet. Med en slik interesse ville folk utenfor distriktet skaffet seg navnet på et langt tidligere tidspunkt ved hjelp av den nevnte generelle omtalen av ‘soknepresten i Setesdal «.
Dagbladet finner det » oppsiktsvekkende » at også karakteristikken «sex-dømt» er påklaget, » på bakgrunn av at presten er dømt for beføling av en mindreårig (utuktig adferd)… «. Her viser avisen til to «gjerningsbeskrivelser» fra forhørsrettsdommen, dvs. punkter som presten «har tilstått». Det vises også til «ytterligere forhold» i opprinnelig siktelse, foruten domspremissene.
Og avisen anfører til slutt: «Det fremgår intet av dommen og dens premisser at ingen av berøringene var seksuelt motivert, slik advokat Elden hevder. Tvert imot har domstolen to ganger i domspremissene brukt sex-relaterte benevnelser om prestens adferd. Domsstolen har med andre ord sett bort fra prestens forklaringer om sine angivelige motiver for sine overgrep «.
Klageren hevder at «Dagbladets tilsvar ikke [er] overensstemmende med faktum» når det gjelder identifiseringen. «Når Dagbladet skriver at presten ble omtalt som ‘ soknepresten i Setesdal ‘ i mediene gjennom hele saken, er dette positivt feil. De avisene som har fulgt saken har vært Fædrelandsvennen, Agderposten og Dagbladet. Samtlige aviser har gjennomgående brukt karakteristikken ‘ en sogneprest i Aust-Agder ‘, frem til Dagbladet noen dager før den påklagede reportasje snevret inn dette til ‘ soknepresten i Setesdal ‘ «.
Advokaten konstaterer at avisen «forsøker å unnskylde seg selv med at man måtte vurdere identifisering for å beskytte de to øvrige prester i Setesdal», og betegner dette som «et sirkelresonnement som ikke kan føre frem». Og klageren skriver:
«Jeg er imidlertid enig med Dagbladet at det er å gå for langt i retning av identifisering å omtale presten som ‘ soknepresten i Setesdal ‘, og min klage utvides følgelig på dette punkt til også å omfatte denne karakteristikk «.
Klageren opplyser dessuten at han først under utarbeidelsen av tilsvaret «la merke til» underartikkelen om «nabo-presten» i samme reportasje: «Når man knytter intervjuet med Botnevik til at han er prest i nabo-sognet… anføres videre at også denne identifisering er i strid med god presseskikk. Det måtte være tilstrekkelig å omtale Botnevik som en av prestens kolleger i bispedømmet for å få frem Dagbladets journalistiske poeng «.
Angående dekningen for karakteristikken «sex-dømt» mener advokaten at avisen med sitt tilsvar «biter seg selv i halen». Han tilbakeviser Dagbladets argumenter om hva som ble lagt til grunn for dommen i forhørsretten, og fastholder at karakteristikken er «en kraftig overdrivelse».
I tilsvaret tar klageren også opp «Øvrige forhold ved reportasjen», herunder oplysningen i avisens «Dette er saken»-ramme om at » Presten avviste beskyldningene og nektet seg straffskyldig «. Klageren skriver: » Dette er positivt uriktig, i det han allerede i første politiforklaring ga den forklaring som påtalemyndighet og domstol siden har festet lit til. For en prest er i alle fall ærlighet en dyd av nødvendighet, og Dagbladets såkalte fakta-opplysning gir uttrykk for at presten har forklart seg uriktig. Dette er sterkt æreskrenkende, og må også være i strid med god presseskikk «.
I tillegg påpeker tilsvaret at «artikkelen bygger… på et postulat om at det var nye opplysninger fra den fornærmede jenta som fikk departementet til å gå inn for avskjed uten vilkår. Dette er heller ikke korrekt». Det vises her til vedlagt referat fra et møte i departementet 15.01.96, » i fortrolighet til PFUs bruk «.
Generelt hevder klageren at avisen også har «et ansvar for hvordan helheten i artikkelen blir oppfattet av leserne. (…) Således har leserne fått inntrykk av at faktiske forhold er holdt skjult, og at presten har begått mer alvorlige overgrep enn han er dømt for…».
Til slutt anfører klageren at «Dagbladets oppslag gir… inntrykk av at fornærmede har vært ‘kneblet’ i saken og aldri gitt mulighet til å fremkomme med sitt syn. Heller ikke dette er korrekt». Klageren viser her til at fornærmede «ville kunne kommet frem med hva hun måtte ønske» under en ankesak om det erstatningsrettslige for Agder lagmannsrett. «Denne saken ble imidlertid hevet som forlikt ved at hun senere trakk tilbake anken…». (Kopi av forlikskjennelse vedlagt).
Sekretariatet ba klageren klargjøre den nye anførselen angående identifiseringen også av sogneprest Botnevik. Sekretariatet påpekte samtidig det problematiske ved at «møtereferat fra KUF 15.01.96″ kun skulle være » i fortrolighet til PFUs bruk «, dvs. unndratt avisens innsyn.
Advokaten presiserte at klagen ikke omfattet sogneprest Botnevik, men kun at avisen » på denne måte også (indirekte) identifiserte min klient». Vedrørende møtereferatet forutsatte advokaten at Dagbladet «har et skille mellom den administrative klagebehandling og journalistisk benyttelse av materialet».
Avisen konstaterer i sine siste kommentarer at klagen er utvidet til også å gjelde karakteristikken » soknepresten i Setesdal «, og spør om dette er forenlig med PFU-vedtektenes foreldelsesfrist.
Likevel heter det: «Dagbladet bør innenfor reglene om god presseskikk ha anledning til å gjengi uttalelser fra kollegaen i nabosoknet…», og viser til soknets rolle i saken. » Det ville etter Dagbladets oppfatning vært meningsløst å omtale Botnevik som ‘ en av av prestens kolleger i bispedømmet ‘… Da måtte avisen gjengitt en ‘anonym’ kilde som kom med kritikk mot en navngitt person (biskopen)».
Og avisen hevder videre: «Da Dagbladet omtalte den dømte presten som ‘ soknepresten i Setesdal ‘ var omstendighetene totalt annerledes enn ved forhørsrettens behandling. Etter rettssaken ble prestesaken gjenstand for omfattende offentlig debatt og allmen interesse. Det var allment kjent at saken gjaldt soknepresten i Bygland. Agder bispedømmeråd hadde til og med lyst embetet ledig lenge før avskjedssaken var avgjort… «.
Dagbladet fastholder sin beskrivelse av domspremissene, «som klart omtaler overgrepet i seksuelt relaterte vendinger». (…) «Presten avla en uforbeholden tilståelse om de faktiske forhold – og domstolen betraktet det som et seksuelt overgrep».
Vedrørende klagerens påpekning av setningen » Presten avviste beskyldningene og nektet seg straffskyldig » som «positivt uriktig», medgir avisen at klager «isolert sett har… rett». «Men setningen er delvis løsrevet fra sin sammenheng i faktaboksen der sakens forløp blir kortfattet gjengitt». Avisen viser til den opprinnelige siktelsen, og at «disse forhold er nærmere beskrevet i den innklagede artikkelen…».
Videre mener avisen «det får stå for Eldens regning når han hevder at verken påtalemyndighet eller departementet festet tillit til… politiforklaringen som den fornærmede jenta ga». Dagbladet kan heller ikke se at departementets møtereferat bekrefter klagerens øvrige framstilling på dette punkt. «Det er imidlertid på det rene at presten i sin politiforklaring fortalte om grovere overgrep enn han ble dømt for», noe avisen mener framgår av møtereferatet. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren er advokat og representerer en tidligere sogneprest, dømt for utuktig adferd overfor en 14-årig konfirmant. Advokaten påklager at Dagbladet i en oppfølgende reportasje tre måneder etter forhørsrettsdommen identifiserer hans klient ved å bringe en avfotografering, med fullt leselige navn, fra bispekontorets journal. Under klagebehandlingens tilsvarsrunde har klageren tilføyd at avisens angivelse av dalføret der presten hadde sitt virke, ytterligere bidrar til identifisering. Advokaten påklager også at Dagbladet har brukt karakteristikken «sex-dømt prest», noe han mener det ikke er dekning for i saken.
Dagbladet kan ikke se at avisen har bidratt til identifisering av den dømte sognepresten via bildet av biskopens postjournal, idet man mener prestens navn knapt er leselig. Avisen hevder dessuten at prestens identitet allerede var kjent i lokalmiljøet, og at medier under hele dekningen av utuktsaken hadde knyttet ham til dalføret. For øvrig finner avisen det oppsiktsvekkende at også karakteristikken «sex-dømt» er påklaget, på bakgrunn av at presten er dømt for beføling av en mindreårig.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet hadde dekning i forhørsrettsdommen og dens premisser for bruken av karakteristikken «sex-dømt prest».
Utvalget forstår det slik at det ikke har vært avisens intensjon å identifisere presten. Utvalget registrerer at heller ikke bruken av navnet på dalføret hadde et identifiserende formål, men vil på generelt grunnlag påpeke at geografiske presiseringer kan bidra til at en meget liten krets får mistanken rettet mot seg.
Siden Dagbladet ikke har ment å identifisere presten, finner utvalget at avisen skulle ha unngått å bruke bildet av postjournalen slik det ble gjort, fordi illustrasjonen innebærer en stor risiko for utilsiktet identifisering.
På dette punkt har Dagbladet opptrådt kritikkverdig.
Røros, 17. juni 1996
Per Edgar Kokkvold
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Jan Vincents Johannessen, Brit Fougner