Marianne Lien mot Dagbladet

PFU-sak 96-017


SAMMENDRAG:
Dagbladet bragte 14. januar 1996 , under vignetten «Søndag Spesial», tre helsider om kanni-balisme. Spesial-sidene tok utgangspunkt i «at den svenske massemorderen Thomas Quick også har spist deler av sine ofre» og hadde to hovedartikler. Den første, med tittel » Kannibaler i isødet «, omhandlet en britisk polarekspedisjon midt på 1800-tallet.

Den andre artikkelen gikk over to sider, og hadde tittelen » Han spiste sin venninne «. Illustrert med ialt åtte bilder fortalte avisen historien om den japanske «kunstner og en pionér innen utforsk-ningen av den menneskelige psyke», Issei Sagawa: » I 1981 drepte og spiste han sin nederland-ske venninne Renée Harteverlt. «

I en underartikkel i samme oppslag, med tittel » Dårlig kosthold eller bare myter? «, stilles i ingressen spørsmålet: «Finnes det bevis for menneskeeteri, eller er det røverhistorier fortalt til godtroende misjonærer og oppdagelsesreisende?». Som artikkelforfattere står Erik Tunstad og Terje Emberland. Midtveis i underartikkelen er sosialantropolog Marianne Lien sitert, og hun uttaler seg bl.a. om såkalt «rituell kannibalisme» og menneskeeteri som «skremmende symbol, godt egnet til å brennmerke både ekte og innbilte fiender».

KLAGEN:
Klageren er den siterte forskeren Marianne Lien, som anfører at «en rekke uttalelser er sitert på en slik måte at det ser ut som om jeg er intervjuet av Dagbladet. Et slikt intervju har imidlertid aldri funnet sted. Jeg er heller aldri blitt forespurt om et slikt intervju, eller fått forelagt vedlagte artikkelmanus. «

Likevel mener klageren å «kjenne igjen mange av poengene fra et innslag jeg hadde i NRK P1s program ‘Verdt å vite’ sommeren 1992, et innslag som ble laget av Erik Tunstad og Terje Emberland. Siden den gang har jeg imidlertid ikke hatt kontakt med disse journalistene, og jeg har heller ikke gitt tillatelse til at stoffet kunne brukes i andre sammenhenger. «

Klageren mener «artikkeloppslaget i Dagbladet definitivt er en en ‘annen sammenheng'», og at hennes uttalelser plasseres «i en sammenheng som jeg umiddelbart vil ta avstand fra. Jeg understreker at jeg, dersom jeg hadde gått med på et intervju til Dagbladets søndagsavis om dette pikante temaet, ville ha ordlagt meg annerledes .»

Og videre i klagebrevet: «Innslaget i ‘Verdt å vite’ fungerte som god forskningsformidling. Dagbladets søndagsoppslag om kannibalisme gjør det etter min mening ikke. ‘Forskersitatene’ fungerer her som et alibi for et oppslag jeg oppfatter som spekulativt og usmakelig «.

Det opplyses at klagerens befatning med temaet kannibalisme skriver seg fra en magistergrads-forelesning hun holdt i 1987. «Jeg har aldri publisert noe skriftlig om dette temaet. Journalistenes ‘kilde’ er derfor etter all sannsynlighet deres eget klipparkiv.» Klageren mener derfor at journalistenes » gjenbruk av over tre år gamle lydbånd fra NRK er… et grovt eksempel på misbruk av forskeruttalelser «.

Prinsipielt mener klageren at «denne form for misbruk… undergraver den nødvendige tilliten mellom forsker og journalist», og «i tillegg kan slike overtramp undergrave forskeres trover-dighet». (…) «Det er denne troverdigheten journalister benytter seg av når de intervjuer en forsker for å gi en sak ‘tyngde’. Slike forhold gjør det svært viktig for forskere generelt å ha kontroll over når og hvor deres uttalelser blir brukt. »

Etter klagerens oppfatning setter journalistene i dette tilfelle «en standard» som «på sikt vil kunne skade seriøs forskningsformidling og -journalistikk».

Ettersendt klagen er for øvrig kopi av brev klageren sendte Dagbladets redaktør av «Søndag Spesial»-sidene forut for klagen, etter «imøtekommende» telefon-samtale med og oppfordring fra avisens administrative redaktør. Brevets innhold er i hovedsak sammenfallende med klagebrevet.

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet opplyser i sitt tilsvar at avisen «kjøpte i 1993 en artikkel om kannibalisme av frilanserne Erik Tunstad og Terje Emberland». Avisen mener saken – sammen med de to andre artiklene om samme tema – utgjorde en » etter vårt syn… grundig, spennende og journalistisk behandlet historie om kannibalisme, sett i moderne, historisk og forskningsmessig lys «.

Og videre i tilsvaret:

«Grunnen til at artikkelen fra Tunstad og Emberland ble liggende på vent skyldes at vi ønsket å komplettere den med noen mer aktuelle saker. En slik knagg dukket første gang opp da det ble oppdaget at de siste overlevende i en mislykket britisk polarekspedisjon var blitt tvunget til kannibalisme. Vi laget en sak om ekspedisjonen, og kjøpte i tillegg en sak om en japansk morder og kannibal…».

Det framgår at avisen likevel lot artiklene ligge, «i påvente av ytterligere aktualitet, som kom da rettssaken mot den svenske massemorderen Thomas Quick avslørte at han hadde drevet rituell kannibalisme. (…) Vi sjekket status på de ulike sakene for å sikre oss at de var oppdaterte, men vurderte at forsker Marianne Liens uttalelser mer generelt om kannibalisme som fenomen og oppfatningen av kannibalisme gjennom historien ikke hadde ‘datostempel’. » Avisen påpeker at «artikkelen var innkjøpt og betalt, og vi underla den vanlige, redigeringsmessige prinsipper».

Videre opplyser Dagbladet at da klageren «kontaktet oss i etterkant, tok vi øyeblikkelig kontakt med de to frilanserne . Erik Tunstad tilbød seg å ringe Lien for å oppklare det han mente måtte være en misforståelse. Da Lien klaget saken inn for PFU, ba vi om en skriftlig redegjørelse fra Tunstad, der han hevder at han i sin tid fikk det inntrykk at artikkelen ikke var aktuell for trykking i Dagbladet (siden den ble liggende), og at han derfor ikke varslet Lien om at han hadde solgt oss en artikkel der hennes uttalelser fra et radiointervju med Tunstad ble gjengitt i en avisartikkel».

Avisen mener derimot at den «hele tiden har gitt uttrykk for at artikkelen skulle brukes – og at vi derfor honorerte den – men at vi ville vente på en aktualitet. Dagbladet har altså handlet i god tro. (…) Det må være vårt privilegium å velge når saker skal trykkes, så lenge vi sørger for oppdatering av aktualiteter. Marianne Liens uttalelser framkom i en egen, selvstendig sak, og var ikke knyttet direkte til de aktuelle hendelsene. «

Dagbladet har for øvrig merket seg at klageren hverken hevder at hun er feilsitert eller «at uttalelsene er knyttet direkte til begivenheter hun ikke har kjennskap til. » «Hun sier endog i sitt brev til Dagbladet: ‘Skaden er for mitt vedkommende ikke så alvorlig at jeg finner det nødvendig å be om beriktigelse’. Derimot hevder hun at hun ikke liker de øvrige artiklene i oppslaget. Det kan ikke vi som avis ta stilling til. Heller ikke om hun liker vår form for forskningsformidling. »

Avisen hevder i tilsvaret: «Det er en umulig oppgave for oss å sjekke i hvert tilfelle at uttalelser i frilansintervjuer er gitt under forutsetning av at de skal trykkes i Dagbladet. Særlig når det gjelder rutinerte journalister som vi har brukt i flere sammenhenger tidligere».

Avisen kan forstå klagerens forbauselse over at hun, «flere år etter at uttalelsene var gitt», så dem på trykk i Dagbladet. Likevel kan ikke avisen se at klageren har lidd noen skade, «all den stund hun ikke påberoper seg å være feilsitert». «Liens synspunkter på forskeres særlige behov for kontroll med egne uttalelser gir etter vårt syn ikke grunnlag for å hevde at Dagbladet har brutt god presseskikk i denne saken».

Klageren har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er forsker, mener Dagbladet brøt god presseskikk da avisen – mer enn tre år etter et radiointervju med henne – gjenga uttalelser hun dengang kom med, som om det skulle være ferske kommentarer til et så spesielt tema som kannibalisme. Ifølge klageren burde avisen, før publiseringen, ha tatt kontakt og gitt henne mulighet til å vurdere om hun ville ha sine uttalelser gjengitt i den aktuelle sammenhengen. Klageren mener avisen ved sin handlemåte har skapt tvil omkring forskeres og forsknings-journalistikkens troverdighet.

Dagbladet hevder å ha handlet i god tro, idet intervjuet med klageren var innkjøpt med henblikk på publisering så snart en nyhetsmessig relevant anledning forelå. Avisen kan ikke se at klageren er påført skade, og registrerer at hun heller ikke har hatt innvendinger mot innholdet i artikkelen. Dagbladet vil ikke bære ansvaret for at klageren misliker sammenhengen intervjuet med henne er brukt i.

Pressens Faglige Utvalg mener det ikke var unaturlig av å avisen å hente fram intervjuet med klageren i sammenheng med temasidene om kannibalisme. Utvalget kan ikke se at avisen hadde grunn til å stille spørsmål ved eller betvile riktigheten av artikkelens innhold. Likevel mener utvalget at det av artikkelen burde framgått at klagerens uttalelser stammet fra et tidligere radio-intervju og var gitt i en annen sammenheng.

På dette punkt er artikkelen kritikkverdig.

Fredrikstad, 12. mars 1996
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Gunhild Støver, Svein Helge Rødal