Fanny-Lise Breiven mot Norsk Ukeblad

PFU-sak 95-176


SAMMENDRAG:
Norsk Ukeblad hadde i sitt nummer 46/1995 en enspaltet førstesidehenvisning med tittelen «Savnet i ett år: Bestevenninnen om mysteriet på cruise-skipet!» Henvisningen var ledsaget av et bilde som viste en kvinne som holder opp en utgave av Dagbladet.

Innsideartikkelen er en dobbeltsidig reportasje med tittelen «Tror Merete ble utsatt for noe kriminelt» , med stikktittelen «Bestevenninne om mysteriet på cruise-skipet» og uthevet tekst i «stjerne»: «Ett år siden Merete forsvant». Artikkelen tar utgangspunkt i den da 25 år gamle Merete Breivens forsvinning fra cruise-skipet «Regina Renaissance» i november 1994. Breiven var ansatt ombord på skipet. Ingressen i artikkelen har følgende ordlyd:

«- Fortsatt er det uvirkelig at hun er borte, sier Merete Breivens bestevenninne Sissel
Egner. Etter ett år vet politiet ennå ikke hvordan Sørum-jenta forsvant.»

Artikkelen bygger i hovedsak på et intervju med Sissel Egner, men oppsummerer også hovedelementene i historien rundt den mye omtalte forsvinningen. Egner, som betegnes som «gjennom oppveksten en av Meretes nærmeste venninner», karakteriserer Breiven som «svært fornuftig», og mener hun må ha vært utsatt for noe kriminelt. Videre sier Egner at «I sommer var jeg på ferie i Tyrkia. Da slo tanken meg flere ganger: Nå finner jeg henne snart – her er hun!».

Lengre ute i artikkelen er Merete Breivens mor gjengitt. Hun sier at «Vi har ikke fått vite noe nytt.» Også Asbjørn Gran, «ansvarlig for Merete-saken ved Romerike politikammer», sier at han ikke har noe nytt å fortelle, men opplyser likevel at etterforskningen ikke er henlagt.

Sissel Egner forteller videre om oppveksten og om forholdet til Merete Breiven, hvor godt likt venninnen var, om skoleresultatene hennes, prestasjoner på håndballbanen og hva hun gjorde etter endt skolegang. Dessuten heter det at «Hun tok seg spesielt godt av sin fire år yngre multihandicappede bror Erik. Jo eldre hun ble, desto gladere ble hun i lillebroren.»

Deretter oppsummerer artikkelen Merete Breivens karriére hos Rennaissance Cruises, hvor hun «raskt (ble) en populær medarbeider» og, seks uker før hun forsvant, utnevnt til «excursion manager» – leder for cruisegjestenes aktiviteter på land.» Sissel Egner forteller deretter at hun så Breiven for siste gang et halvt år før hun forsvant, i forbindelse med feiringen av tiårsjubileet for avslutningen av ungdomsskolen. «Merete hadde forandret seg etter perioden i utlandet. Hun var penere, var selvsikker og hadde en sterk utstråling», uttaler Egner.

Egner forteller også detaljert fra minnestunden på Vestre Gravlund i januar 1995. «- Vi hadde ofte snakket om at hun måtte ha omkommet, men jeg tror likevel at vi alle hadde et håp om at det ikke var sant. Helt til den dagen på gravlunden, forteller Sissel.» Videre heter det blant annet at «På en måte var det først da det gikk opp for meg at jeg aldri kom til å se Merete igjen. Alt var så endelig, så absolutt.» I artikkelen er det også referert til teksten på Merete Breivens gravstøtte, hvor hennes lillesøster, som døde i 1972, ligger begravet. Avslutningsvis i artikkelen sier Sissel Egner at «- Jeg har tenkt mye på Merete det siste året. Jeg var veldig glad i henne, men etter at hun flyttet fra Sørum, mistet vi kontakten. De siste par årene begrenset det seg nesten bare til julekort. Om og om igjen tenker jeg: Hvorfor gjorde vi ikke mer da vi hadde muligheten? Nå er det for sent».

Artikkelen er illustrert med fem fotografier. Hovedbildet viser Sissel Egner, som holder et eksemplar av Dagbladet, med «Merete-saken» som oppslag på førstesiden. Bildeteksten lyder: «Sissel Egner, Meretes bestevenninne, var i Tyrkia i sommer. ‘Nå finner jeg henne’, tenkte hun». Et annet bilde viser Merete Breiven med fødselsdagskake og flere venninner rundt seg. Bildeteksten lyder: «Merete med kake og bestevenninngen Sissel Egner med rød jakke og hvitt og stripete skjørt. Bildet ble tatt på 18-årsdagen til en venn.» Videre er det et bilde som viser et fotografi av Merete Breiven, med følgende bildetekst: «Fra minnestunden på Vestre Gravlund 27. januar iår. Istedet for kisten ble det plassert et bilde av Merete i cruise-uniform i kapellet.» Et bilde av Breivens gravstøtte hadde følgende tekst: «Meretes navn og datoen hun forsvant er inngravert under navnet til lillesøsteren hennes på Vestre Gravlund.» Det femte fotografiet er av cruise-skipet hvor Merete Breiven jobbet da hun forsvant.

KLAGEN:
Klager er Fanny-Lise Breiven, avdøde Merete Breivens mor. Hun skriver at hun og hennes mann tre ganger har blitt oppringt av Norsk Ukeblad, «med forespørsel om å få skrive en artikkel om Merete-saken, altså om vår datter. Vi har hver gang, jeg to ganger og min mann én gang – på en høflig måte svart at vi ikke var interessert i det. Siste henvendelse var for noen uker siden. Da svarte jeg igjen, at det ikke var aktuelt. Det var ikke noe nytt i saken, så derfor så jeg ingen hensikt i dette. Når jeg så ser i artikkelen at han henviser til min uttalelse om at det ikke er noe nytt i saken, som om jeg skulle ha godtatt denne artikkelen, ser jeg på det som et gedigent overtramp.»

Klageren betrakter det som «nesten enda verre» at journalisten «leter frem en gammel skolevenninne som utgir seg som bestevenninnen», og hun mener det er «en regelrett utbretting av vår familie» når ukebladet trekker inn familiens øvrige barn. Klageren mener artikkelen «slo fullstendig bena under oss» , og viser også til det hun hevder er flere gale opplysninger om den avdøde. Klageren viser også til det hun karakteriserer som «flåsete formuleringer» og «selvmotsigende utsagn» fra intervjuobjektet, knyttet til uttalelser om at hun trodde hun skulle finne Merete Breiven igjen og at det først under minnestunde gikk opp for henne at hun ikke kom til å se Merete Breiven igjen. Klageren mener det ikke er noe i artikkelen som har allmenn interesse.

Klageren stiller seg forøvrig også undrende til bruken av bilder, både bildet av Merete Breiven og hennes venninner, og – ikke minst – bildet av gravstøtten til Merete og hennes søster.

Etter at tilsvarsrunden ble satt igang, og før Norsk Ukeblads tilsvar forelå, har klageren nok en gang tilskrevet sekretariatet. Klageren redegjør her for at hun ble oppringt av en redaktør i Norsk Ukeblad samme dag som hun mottok bekreftelse på at klagebehandlingen var igangsatt. Klageren mener hun gjorde det klart for Norsk Ukeblads representant at det hun ønsket var «et skikkelig oppslag om at dette var helt mot vår vilje». Ifølge klageren lovte vedkommende å ta dette opp med sjefredaktøren «og lovet å ringe meg dagen etter.» Klageren hørte imidlertid ikke noe mer de kommende to dagene, og gjorde det i brevet klart at hun opprettholdt klagen.

TILSVARSRUNDEN:
Norsk Ukeblad hevder, med henvisning til den nevnte telefonsamtalen, at avtalen var å «komme tilbake til saken etter noen dager (ikke «dagen etter», slik nevnt i Breivens brev).

Når det gjelder realitetene i klagen, skriver Norsk Ukeblad at «helt utvilsomt vil dette kunne oppleves som ubehagelig for foreldrene som selvsagt forsøker å bearbeide dette på beste måte.» NU mener det likevel må «legges vekt på at det dreier seg om en kriminalsak som har vært mye omtalt i media allerede. Det dreier seg om en forsvinning som fortsatt er uoppklart, og som har betydelig allmenn interesse.»

NU understreker at personenes identitet er kjent fra før, og legger vekt på den tradisjon norsk presse har for ikke å la uløste kriminalmysterier «gå i glemmeboken». NU mener dette er et sunt trekk ved det norske samfunn, og viser til at saker har blitt løst som følge av denne tradisjonen. NU mener hverken det at saken omtales på nytt, eller måten det har skjedd på, kan sies å være kritikkverdig.

NU mener klagerens uttalelse i artikkelen ikke kan oppfattes slik at hun har godkjent den. Ukebladet peker på at innfallsvinkelen er venninnens uttalelser og det som er gjengitt av klagerens uttalelse «er kort og godt riktig».

Når det gjelder bildebruken viser NU til at bildet av venninnegjengen var utlånt av intervju-objektet, og at bildet av gravstøtten ikke representerer «noen uvanlig innfallsvinkel til denne type artikkel.» Ukebladet henviser ellers til at klagerens påstand om uriktige opplysninger ikke er presisert nærmere og at begrepet «bestevenninne» er «vanskelig målbart».

Avslutningsvis anfører bladet at selv om man forstår at det er en belastning for foreldre å bli minnet om hendelsene, så ber man samtidig om forståelse for «at pressen likevel både kan og bør omtale slike saker.»

Klageren anfører i sitt tilsvar at man tre ganger sa nei til forespørselen om en artikkel vedrørende deres datter, og at den påklagede artikkelen, i motsetning til avisomtalene, ikke la vekt på «selve saken». Når NU likevel valgte å sitere henne, mener klageren det er kritikkverdig at man ikke også gjenga hennes synspunkt om at hun ikke så noen hensikt med en ny artikkel om hennes datter. Det heter videre i tilsvaret at «VG eller Dagbladet har ikke noen sinne skrevet noe vi har uttalt uten vårt samtykke. (Dette skal de ha stor ros for, det kaller jeg skikkelig journalistikk!!).

Klageren går deretter i rette med enkelte faktiske opplysninger vedrørende datterens oppvekst, forhold som hun mener er feil i artikkelen. Klageren hevder samtidig at intervjuobjektet ikke hadde særlig mye kontakt med Merete Breiven etter videregående skole, og at hennes uttalelser om datterens kjærlighet til broren viser «hvor lite realitet det er i den delen av artikkelen som omhandler privatlivet».

Klageren kan ikke se at bilde av gravstøtten og henvisningen til Meretes lillesøster er av interesse for en reportasje om «uløste kriminalmysterier». «Jeg har ingen forståelse for at en journalist/ ukeblad med åpne øyne , finner en han tror er en venninne av Merete, og deretter skriver en slik artikkel mot hennes foreldres ønske. Attpå til dekker de seg bak at saker er blitt løst p.g.a. tradisjoner pressen har med å ta opp uløste saker.»

Norsk Ukeblad anfører i sin siste kommentar at man ikke har ment at den påklagede artikkelen sannsynligvis skulle føre til oppklaring av saken, men at man viste til «en generell praksis som må omfatte dette konkrete tilfellet». NU hevder at klageren har misforstått samtalene med ukebladet, og anfører at «oppslaget overhodet ikke gjelder klager, innfallsvinkelen er venninnens opplevelse av det som har skjedd. I utgangspunktet er det altså overhodet ikke noen grunn til å søke godkjennelse for artikkelen hos klager.»

Kritikken mot at man ikke siterte klageren på hennes utsagn om at det ikke var noen hensikt i en ny artikkel om Merete Breiven, oppfatter ukebladet som en «diskusjon med journalisten» og ikke slik at «innvendingen mot omtale også skulle medtas».

Når det gjelder de feil klageren har påpekt, mener NU at disse ikke er «avgjørende», snarere «uviktige».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en intervjuartikkel i Norsk Ukeblad ett år etter at en ung, norsk kvinne på uoppklart måte forsvant fra et cruiseskip i tyrkisk farvann. Klageren er kvinnens mor, som mener bladet har brutt god presseskikk når det misvisende presenterer en tidligere medelev av datteren som «bestevenninne», og lar henne komme med uttalelser som klageren opplever som en utbretting av familiære forhold. Klageren viser til at hun og hennes mann tre ganger avslo å medvirke til en ny artikkel om deres datter, men at bladet likevel har sitert deler av et utsagn klageren kom med i forbindelse med en av disse forespørslene, uten samtidig å sitere hennes utsagn om at hun ikke ønsket noen artikkel. Klageren mener artikkelen har vært en stor belastning for henne og hennes mann, og at den ikke fokuserer på selve kriminalsaken, men på deres datters liv. Klageren mener også at artikkelen inneholder flere faktiske feil.

Norsk Ukeblad anfører at det i norsk presse er lang tradisjon for ikke å la uløste kriminalsaker gå i glemmeboken, selv om ny omtale kan føles ubehagelig for de pårørende. Bladet mener det i utgangspunktet ikke var noen grunn til å søke om godkjennelse av den påklagede artikkelen hos den savnede kvinnens foreldre, og at innfallsvinkelen var venninnens opplevelse av det som hadde skjedd. Bladet mener bildebruken ikke skiller seg ut fra hva som er vanlig i denne typen reportasjer. Videre anfører bladet at den siterte uttalelsen fra klageren er korrekt gjengitt, og at man ikke oppfattet klageren dithen at hennes henstilling om ikke å skrive en artikkel også skulle gjengis på trykk.

Pressens Faglige Utvalg understreker at det i utgangspunktet må være pressens rett å sette søkelys på uløste kriminalsaker og tilfeller hvor personer har forsvunnet, selv om de nærmeste pårørende ikke ønsker å medvirke til slik omtale.

Den påklagede artikkelen er fokusert på en venninnes opplevelse av den uløste forsvinningssaken, mer enn det kriminaltekniske. Utvalget kan ikke ta stilling til hvor nært det påståtte venninne-forholdet var, men mener uansett at intervjuet med venninnen ikke innebærer et brudd med de presseetiske normer.

Utvalget har lagt vekt på at innholdet i artikkelen ikke fremstår som krenkende eller støtende, hverken i forhold til den savnedes ettermæle eller hennes familie. Likevel har utvalget forståelse for at de pårørende opplever omtalen som ubehagelig, og mener at moren ikke burde vært sitert i artikkelen når hun uttrykkelig hadde avvist intervju ved tre anledninger.

På dette punkt har Norsk Ukeblad opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 13. februar 1996
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Gunhild Støver
@