Marit Hesby mot Verdens Gang

PFU-sak 95-148


SAMMENDRAG:
Verdens Gang brukte mandag 14. august 1995 hele førstesiden på likvidasjonen av det norske gisselet Hans Christian Ostrø i Kashmir, India. Tittelen » -DREPT fordi han var NORSK » var basert på intervju med en forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Innfelt øverst i helsides foto av Ostrø hadde avisen en mindre ramme med bilde av hans morfar, Ole Mathias Hesby (78), og sitat-tittelen «» Hans Christian er blitt en martyr «».

Inne i avisen var det samme bildet av Hesby (kredittert Tønsbergs Blad) brukt over tre spalter under tittelen » Bestefaren KNUST «. Sammen med tittelen var det også plassert en sitatramme, der Hesby uttaler: «» Drapet er en forferdelig tragedie «». Og i billedteksten:

» HAR DET VONDT: Jeg tenker nærmest på Hans Christian som martyr, sier det likviderte gisselets morfar, Ole Mathias Hesby. «

Av ingressen framgikk det at Hesby «er sønderknust etter sitt barnebarns bortgang» og at han mottok dødsbudskapet hjemme i Tønsberg fra sin datter. Artikkelen framstår i sin helhet som et intervju med Ostrøs morfar.

Også dagen etter, tirsdag 15. august , var Ostrø-saken hovedoppslag på VGs førsteside, igjen med stort bilde av den drepte og dennegang med tittelen » SKJULTE FLUKT-NOTAT – Dagbok funnet i Ostrøs klær «. En mindre ramme øverst på siden viste bilde av den dreptes båre under frakt til New Delhi, og hadde stikktittelen » HALSHUGGET «.

Inne i samme avis, og illustrert med enda et stort bilde av Ostrø, hadde saken fått hovedtittelen » FLUKT-NOTATER GJEMT på avdøde «. Ingressen til artikkelen, skrevet av VGs utsendte medarbeider i New Delhi, lød:

» Geriljagisselet Hans Christian Ostrø hadde flukt i tankene før han ble drept. Det fremgår av håndskrevne notater som nordmannen selv skrev under sin tid i fangen- skap. Notatene ble funnet på papir fra en liten dagbok med indiske religiøse sitater. Selve dagboken var gjemt i underbuksene på avdøde. «

Og videre i artikkelen:

» VG avslører i dag deler av de siste fortegnelser som Hans Christian Ostrø skriblet ned – i en tid da han selv svevet i desperasjon og uvisshet om sin egen skjebne. «

VG bringer tre eksempler på notater funnet på den døde, og avisen tror disse har vært ment for de øvrige fire gislene. Ett av sitatene framheves i en egen ramme: «» Jeg dør, det er ikke noe å spise, det er ikke noe å leve for… «». Ordlyden oppgis å være «ifølge indiske myndigheter». For øvrig opplyser avisen at «i bruddstykkene av den svært personlige dagboken, er det også hilsener til den nærmeste familien», uten at noen slike siteres.

Lørdag 26. august var Ostrø-saken igjen førsteside-oppslag i VG, dennegang med et lite portrettbilde av den drepte, og med tittelen » LES OSTRØs SISTE GRIPENDE NOTATER – SKREV DIKT før han døde «. I henvisningsteksten het det:

» – Jeg var ikke redd, var blant Hans Christian Ostrøs (27) siste hilsener før han ble henrettet i Kashmir. Det norske gisselet forfattet et gripende dikt – som han skrev ned på bark. VG presenterer i dag diktet og flere av de andre notatene som ble funnet på ham. «

Inne i avisen, illustrert med stort bilde av Ostrø og under tittelen » – VAR IKKE REDD «, gjengis i egen ramme den dreptes dikt «Vinning og tap». I artikkelen betegner VG diktet som «vemodig og gripende», og avisen skriver videre bl. a.:

» De rikholdige notatene er preget av at den unge nordmannen har vært sterk… Med stø skrift – tidvis guttaktig og uryddig – har Hans Christian notert seg tanker som svirret i hodet hans… I løpet av tiden i fangenskapet understreker Hans Christian igjen og igjen allmennt også familie og venner må være sterke – om det verste skulle skje. – Døden er like snill som livet, trøster han. »

Også denne artikkelen er skrevet av VGs utsendte medarbeider i India, og det framgår at «VG fikk tilgang til bekreftede kopier av notatene i går. Originalen skal være sendt til den norske ambassaden i New Delhi».

Siste del av artikkelen er en oppsummering av hva indisk politi, ifølge avisen, sier at de fant gjemt i den dødes klær – bl. a. «14 sider fra to forskjellige kladdebøker i A5-format, med dikt og kjærlighetserklæringer på norsk til familie og venner. De strengt personlige hilsenene er preget av ukuelig livsmot og optimisme, til tross for den enormt pressede situasjonen… Han gir også anvisninger på hva som skal skje med hans jordiske gods, i et nødtestament «.

KLAGEN:
Klageren er den drepte Hans Christian Ostrøs mor, som opptrer som representant for familien på begge sider. Klagen gjelder deler av Verdens Gangs dekning av saken 14., 15. og 26. august . Det er klagerens klare syn at VG har overtrådt reglene i Vær Varsom-plakaten flere ganger.

Det heter i klagebrevet:

» Mandag 14. august 1995 har VG på side 1 bilde av Hans Christians morfar Ole Hesby, og på side 3 et intervju med Ole Hesby»… » Ole Hesby kan selv ikke huske at VG ringte ham, og han mener bestemt at han ikke i noe tilfelle har samtykket i gjengivelse av noe intervju . Bildet av ham er fra et intervju med undertegnede, som ble gitt til Tønsbergs Blad 7. august 1995 før min avreise til India. Ole Hesby har heller ikke fått opplyst fra VG, eller har samtykket i, at bilde av ham skulle offentliggjøres i VG «.

Klageren mener VGs omtale/billedbruk av Ole Hesby må være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 4.6, om at pressen skal vise hensyn overfor mennesker i sorg. «Billedbruken er også i strid med pkt. 4.10 om at pressen skal være varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige».

«Dersom VG faktisk hevder å ha intervjuet Ole Hesby pr. telefon, er VG’s fremgangsmåte overfor Ole Hesby i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 3.3 om at det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner». Klageren viser også til PFUs prinsipputtalelse om intervjuobjektets råderett over egne uttalelser.

Dessuten mener klageren at VGs bildebruk / omtale av Ole Hesby strider mot Vær Varsom-plakatens pkt. 3.9, om at pressen skal vise særlige hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser.

» Tirsdag 15. august 1995 har VG på side 1 bilde av Hans Christian med iøyenfallende overskrifter: ‘Dagbok funnet i Ostrøs klær’ og ‘SKJULTE FLUKT-NOTATER’. På s. 10 i samme avis gjengis en del av Hans Christian Ostrøs personlige notater til familien»… «Original-notatene er fremdeles beslaglagt av indisk politi – familien fikk dårlige kopier ved avreise fra India 16. august 1995. VG innhentet ikke familiens samtykke til omtale av de personlige og private notater «.

Klageren mener «offentliggjøringen av strengt private og personlige notater» også strider mot Vær Varsom-plakatens pkt. 4.6. «Offentliggjøringen viser også manglende respekt for vår families privatliv, jf. pkt. 4.3». Det pekes dessuten på Hans Christian Ostrøs personvern, som klageren mener VG heller ikke har overholdt , og viser til PFUs prinsipp-uttalelse om retts- og kriminalreportasjen.

Klagen tar også for seg VGs oppslag Lørdag 26. august 1995 , med førsteside-tittelen «LES OSTRØs SISTE GRIPENDE NOTATER», og klageren skriver:

«Den 24. august 1995 ble Hans Christian begravet. På begravelsesdagen ga vi VG tillatelse til å trykke Hans Christians søster Anettes minnetale over sin bror. 25. august 1995 ble faren Hans Gustav Ostrø oppringt av VG. VG ønsket å trykke Hans Christians dikt ‘Vinning og tap’ skrevet i fangenskapet. Faren sa ja til det, men da han senere på kvelden ringte meg og fortalte hva han hadde gitt tillatelse til, ble jeg meget urolig og ringte VG og fikk snakket med nattredaktøren.

Nattredaktøren kunne fortelle at mye mer fra notatene skulle refereres. Noe av dette fikk jeg stoppet. Jeg presiserte at notater om fluktplaner ikke måtte offentliggjøres «.

Klagebrevet har også mer generelle betraktninger omkring dekningen av Ostrø-drapet både i VG og Dagbladet (kfr. PFU-sak nr. 149/95). Klageren hevder at avisene » har påført vår familie stor sorg og smerte i en fra før grusom tid. Vi føler at Hans Christian Ostrøs siste tanker og meldinger til sin familie er brettet ut for almenheten. Dette er hans ord til oss på sitt dødsleie – det bør og må respekteres «.

Samtidig mener klageren at familien «under en meget vanskelig tid har vist stor imøtekommenhet overfor VG og Dagbladet når det gjelder informasjon om Hans Christian Ostrø under gissel-dramaet. Dette gir imidlertid ikke på noen måte VG og Dagbladet en ubegrenset frihet til å offentliggjøre opplysninger… «.

«Vi peker her blant annet på at avisene selv har skrevet at de anser notatene som svært private og personlige . Familien føler at VG og Dagbladet grovt har utnyttet og brutt den tillit som vi har vist avisene i denne saken».

Klageren anfører til slutt at «det er skrevet mye galt i reportasjene fra India. Det har vært skrevet at Hans Christian var utsultet – noe han ikke var ifølge identifiseringen og obduksjonen. Vi har ikke hatt kontakt med ektefellene til de andre gislene etter drapet. Vi har ikke sett Hans Christians ryggsekk og bag i India – disse eiendelene ble gjennomgått av oss da vi var tilbake i Norge. Disse feilaktige opplysningene har vært med på skape en ekstra belastning for oss «.

TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang har avgitt et lengre tilsvar, og vedlagt kopier av hele sin dekning av Ostrø-saken gjennom juli-august 1995. Dette for at PFU «kan forvisse seg om at hverken offeret eller hans familie er omtalt nedsettende i noen sammenheng «.

VG finner klagen overraskende , sett på bakgrunn av «et omfattende saksforhold av enorm offentlig interesse både nasjonalt og internasjonalt – og hvor vi hele tiden har hatt det aller beste forhold til de pårørende – som har rost våre medarbeidere for hensynsfullhet, vennlighet og hjelpsomhet». VG mener de «utbrudd» som kommer til uttrykk i klagen «ikke har rot i virkeligheten».

Om det påklagede intervjuet med Ostrøs morfar 14. august heter det bl. a. i tilsvaret:

«Klagen forutsetter… at Hesby kan ha blitt intervjuet selv om han ikke husker det. På denne bakgrunn må det være tillatt å stille spørsmål om hvordan han da så sikkert husker at han ikke ble gjort oppmerksom på hvem han snakket med, og hensikten med samtalen. Men vi kan ikke hevde at Hesby snakker usant og derved fremsetter uriktige beskyldninger. Han befant seg naturlig nok i en stresset og fortvilet situasjon. Det var derfor vår medarbeider gikk så hensynsfullt frem som han faktisk gjorde… «.

I tilsvaret inngår en detaljert beskrivelse av omstendighetene forut for kontakten med Hesby og av selve intervju-situasjonen, slik VGs medarbeider opplevde den. Det framgår at han før og etter intervjuet hadde kontakt med Tønsbergs Blad, som samme dag hadde snakket med Hesby.

Journalisten skriver: «Vi snakket ikke om billedbruk under intervjuet. Jeg mener det var mer hensynsfullt under omstendighetene, å kjøpe et bilde av Tønsbergs Blad fremfor å be Ole M. Hesby å stille opp på ny samme kveld, for at vi skulle ha et eget bilde».

VG mener «altså å kunne dokumentere hensynsfull og korrekt opptreden etter å ha forsikret oss om at intervjuobjektet hadde uttalt seg til andre aviser, og åpenbart hadde et meddelelsesbehov.» VG kan heller ikke se at bildet av Hesby er brukt i en annen sammenheng enn den opprinnelige .

Angående klagepunktene mot oppslaget 15. august tilbakeviser VG at det dreide seg om gjengivelse av Ostrøs «strengt private og personlige notater». «Spesielt har vi ikke krenket den avdødes ettermæle, og heller ikke de pårørendes integritet eller omdømme. Vi har tvert imot hatt alle disse hensyn som klare forholdsregler i meget hensynsfull og korrekt opptreden og omtale «.

Her inngår i tilsvaret en omfattende skildring av VG-medarbeideres opprinnelige kontakt med Ostrøs far, og det gjensidige tillitsforhold og samarbeid som underveis ble utviklet med ham, som talsmann for familien. Det framgår at situasjonen endret seg etter at Ostrøs far og søster reiste til India, og VG istedet kontaktet Ostrøs mor. Avisens reportasjeleder på saken skriver bl. a.: «Jeg ble skjelt huden full og slapp knapt til orde».

Ifølge reportasjelederen var en av morens vesentlige innvendinger mot VGs dekning av saken at hennes navn ikke var blitt nevnt i avisen, og påpekning av «at Hans Christian også har en mor». Videre skal moren ha ansett VGs dekning som «preget av sensasjonshysteri», uten å vise menneskelige hensyn. «Hun gjorde det… klinkende klart at hun ikke aksepterte min gjentatte beklagelse».

I India skal VGs medarbeidere ha gjenopptatt kontakten med Ostrøs far, som – ifølge tilsvaret – først uttrykte skuffelse over oppslaget «Skrev dikt før han døde». » Han (faren) medgav imidlertid at artikkelen ‘satte sønnen i et fint lys – det var ikke opplysninger eller formuleringer som kunne skade hans ettermæle’ «.

Om avisens tilgang til Ostrøs notater – i to omganger – heter det i tilsvaret bl. a.: «Da vi ble klar over at Ostrø jr. hadde etterlatt seg notater, startet vi umiddelbart med å skaffe oss tilgang til dem. En høytstående indisk embedsmann hadde vært i kontakt med politiet i Srinagar og fått referert deler av det som var skrevet på engelsk. Disse notatene skrev vi ned ordrett».

Og VGs medarbeider i India opplyser dessuten: » Blant det jeg ikke refererte, var en intim hilsen til en kvinne, et spørsmål om unnskyld til et familiemedlem Ostrø mente å ha gjort urett, hilsen til en kamerat og en dyptfølt hilsen til søsteren «. Medarbeideren viser her til kontakt med VGs vakthavende redaksjonssjef: «Vi var enige om at vi måtte være strenge med hva som var egnet til offentliggjøring. Dermed redigerte vi bort det personlige og private innholdet «.

Det opplyses at VG (hjemme-redaksjonen) tok kontakt med Ostrøs familie, for å varsle om at avisen hadde sett notatene og for å lese opp artikkelen med sitatene. «Hvis familien vendte tommelen ned, ville vi droppe enkeltsitater – eller hele saken».

Etter en samlet vurdering mener VG om oppslag og artikkel 15. august at «notatene hadde stor offentlig interesse». «Avisen tok alle mulige personvernhensyn og utelot private opplysninger».
«Sitatene tegner et bilde av en livsfrisk og klart-tenkende ung mann som går døden i møte uten frykt». «Endelig gjorde våre medarbeidere alt som var mulig for å innhente tillatelse fra pårørende… en tillatelse som man kanskje heller ikke behøvde i den sterkt offentlige sammenheng saken befant seg… «.

Vedrørende oppslaget 26. august forstår VG det slik at det klages over at avisen «ikke tok fullt hensyn til klagerens ønske om å stoppe offentliggjørelsen, som… offerets far hadde gitt sitt samtykke til». Også her inngår i tilsvaret en detaljert redegjørelse, bl. a. om opplesning av materialet for Ostrøs far.

Det vises til to telefonsamtaler, og VG skriver i tilsvaret: «Også under den andre samtalen understreket vi at familien stod fritt til å bestemme hvorvidt sakene skulle trykkes eller ikke. Heller ikke denne gangen gikk Ostrø imot publisering «. » Men han benyttet samtidig uopp-fordret anledningen til å rose vår dekning av saken «.

Og det heter videre i tilsvaret: «Så plutselig kl. 22.40 samme kveld ringte Ostrø igjen – og ba oss droppe hele saken». Faren skal ha fått opplyst at produksjonen var kommet så langt at det var umulig å etterkomme hans anmodning. «Klokken 24.00 ringte så Marit Hesby – avdødes mor – … og ga uttrykk for bestyrtelse og sinne over at vi har tillatt oss å trykke det hun oppfattet som strengt private og fortrolige notater».

VGs nattvaktsjef, som snakket med moren, skriver:

» For å vise imøtekommenhet overfor et fortvilt menneske, brøt jeg med prinsippet om ikke å la utenforstående redigere avisen; Jeg tilbød å stoppe avisen og fjerne denne saken i resten av opplaget. Dette aksepterte hun, etter først å ha forlangt at hele første-opplaget ble vraket. Etter at omtaket var gjort, ringte jeg henne opp igjen – etter avtale. Jeg lot henne få snakke ut skikkelig for kritikk mot vår handlemåte, generell frustrasjon over medias fråtsing, uproffe journalister osv. «.

Nattvaktsjefen opplyser at han beklaget «dersom vår dekning hadde lagt sten til byrden for familien». Han anfører dessuten at VG ville ha stoppet reportasjen, hvis Ostrøs far hadde forlangt det på et et tidligere tidspunkt, «da det fortsatt var mulig».

VGs nattvaktsjef skal også ha tilbudt moren «å rette opp alt hun oppfattet som misforståelser og feilopplysninger» i neste avis. «Vi ble enige om å ta ny kontakt». Det vises til samtale med familien neste dag, og at det eneste man ønsket var at et Kant-sitat skulle trykkes på VGs førsteside. Det framgår at klageren aksepterte at VG sa «nei» til dette, «og vi skiltes i en tone som jeg oppfattet som fordragelig».

Klageren fastholder at VG har brutt god presseskikk, og reagerer på at avisen «til dels er uetterrettelig». «Deler av redegjørelsen fra VG kan tilbakevises på flere punkter».

Blant annet finner klageren at framstillingen av VGs kontakt med hennes far er misvisende, og særlig i forhold til kontakten med Tønsbergs Blad. Det opplyses at Tønsbergs Blad ikke offentliggjorde noe fra samtalen med Ole Hesby, fordi avisen «forstod at mannen var nedbrutt og avsluttet fort samtalen». «Vi stiller oss uforstående til at VG kan ha oppfattet Tønsbergs Blad slik at avisen har gitt et slags klarsignal for offentliggjørelse av samtalen med Ole Hesby». Tønsbergs Blads medarbeider skal tvert imot ha advart VG mot å gjengi uttalelser fra morfaren.

Og klageren spør videre: «Er det virkelig lov i Norge å offentliggjøre private notater («dagbøker») i pressen uten tillatelse fra den som har nedtegnet notatene eller fra hans pårørende?… At VG var i besittelse av disse notatene på et så tidlig tidspunkt, må antakelig bero på at avisen har fått notatene fra kilder som har tilegnet seg notatene på rettsstridig måte». Klageren tilbakeviser at Ostrøs far skulle ha gitt VG tillatelse til å bruke annet enn diktet «Vinning og tap».

Klageren tilbakeviser at hun skulle ha skjelt VGs medarbeider «huden full» da avisen kontaktet henne. «Undertegnede var rolig og klar i talen, og har 3 vitner som overhørte samtalen».

Tilsvaret avsluttes med å minne om at Hans Christian Ostrø ble drept 13. august, og at situasjonen fra denne dato var en annen for familien. «Det er VG’s opptreden etter dødstidspunktet vi klager på».

Verdens Gang opplyser i sitt siste tilsvar, angående samtalene med Ostrøs morfar, at avisen har vært i ny kontakt med Tønsbergs Blads medarbeider, som er «mot å bli tatt til inntekt for noen av partene». Ifølge tilsvaret skal TB-medarbeideren, i forbindelse med VGs intervju, ha gjort det klart at Tønsbergs Blad «ikke ville trykke noen uttalelser fra Ole Hesby, men at han ikke blandet seg borti hva VG burde eller skulle gjøre». «- I VGs situasjon ville jeg gjort det samme som dere gjorde, sier han nå».

VG kan heller ikke se at det skulle være «utilbørlig å gjengi uttalelser fra den sørgende bestefar, og bringe et nøytralt bilde av ham». Avisen mener klagen på dette punkt «motsies av det faktum at hans uttalelser er høyst relevante og kloke».

Avisen finner det uklart hva klageren sikter til når hun hevder at Ostrøs notater ble skaffet til veie på «rettsstridig måte», og «offentliggjort uten de pårørendes tillatelse». VG minner om at notatene ble tilgjengelige i to omganger, første gang gjennom intervju med en høytstående indisk tjeneste-mann.

«Kilden svarte på spørsmål og lot journalistene se og skrive av notatene uten noe som helst forbehold. Påstanden om at avisen har opptrådt rettsstridig og derved også i strid med god presseskikk ved å tilegne seg kunnskap om notatene, er med andre ord grepet ut av luften». VG viser her til redegjørelsen i sitt første tilsvar, om kontakten med den norske ambassaden i New Delhi, og indirekte med Ostrøs far og søster. «Vi har altså fått tilgang til notatene på helt legal måte, og skaffet oss tillatelse ifølge de spilleregler for kontakt som var avtalt».

Når det gjelder det komplette sett notater som var grunnlaget for VGs oppslag 26. august, viser tilsvaret til en embedsmann i det indiske politi som kilde. «Vedkommende tok ikke noe forbehold at de (notatene) ikke måtte publiseres». VG fastholder at «hele materialet» dessuten ble lest opp for Ostrøs far. «Fire medarbeidere har uavhengig av hverandre forklart hvordan alt dette foregikk». «Vi holder altså fast ved at vi hadde tillatelse, og at det hele tiden var vår oppfatning at vi ønsket å ha tillatelse, fordi vi ellers ikke ville offentliggjort sitatene».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder primært Verdens Gangs offentliggjøring av notater som ble funnet på det likviderte norske gisselet Hans Christian Ostrø i Kashmir. Klageren, som representerer de etterlatte, mener avisen har brutt god presseskikk på flere punkter ved å publisere private og personlige budskap fra den drepte. Klageren mener også at avisen må ha tilegnet seg notatene via personer som har handlet på rettsstridig måte.

Dessuten hevder klageren at avdødes morfar ble kontaktet og intervjuet, uten å bli gjort oppmerk-som på at hans uttalelser skulle publiseres. Det påklages også at bilde av ham ble brukt uten tillatelse.

Verdens Gang understreker at avisen la særlig vekt på ikke å publisere notater med for personlig innhold eller uten offentlig interesse. Til gjengjeld hevder avisen at sitatene som ble brukt var av stor offentlig interesse, sett på bakgrunn av sakens spesielle karakter og oppsikten den vakte i inn- og utland. Avisen tror ikke at de gjengitte notater har krenket noen gjenlevende person eller skadet den dødes ettermæle. Verdens Gang understreker også at avisen fikk tilgang til notatene på legalt vis, og at familien på forhånd var orientert om publiseringen, uten i første omgang å ha innvendinger.

Pressens Faglige Utvalg erkjenner at de etterlatte befinner seg i sorg, og derfor reagerer på sider ved pressens måte å løse sine oppgaver på. Likevel finner utvalget at den foreliggende saks store offentlige interesse og oppmerksomhet må tillegges avgjørende betydning.

Utvalget mener avisen har gjort en presseetisk forsvarlig vurdering av innholdet i de av avdødes notater som ble publisert. Avisen har, slik utvalget ser det, ivaretatt varsomhetskravet, både i forhold til etterlatte og overfor avdødes minne.

Når det gjelder intervjuet med avdødes morfar, konstaterer utvalget at påstand står mot påstand. Utvalget kan imidlertid ikke se at de gjengitte uttalelser eller bildebruken skulle være egnet til å sette vedkommende i et uheldig lys.

Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.

Ringsaker, 14. november 1995
Per Edgar Kokkvold,
Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning