Lars E. Gleditsch mot Lokalavisen Tønsberg

PFU-sak 95-126


SAMMENDRAG:
Lokalavisen Tønsberg hadde torsdag 20. april 1995 et hovedoppslag på førstesiden med tittelen «Ble nektet hjelp på legevakten» . Henvisningsteksten lyder:

«Eva Andreassen (27) (bildet) ble nektet hjelp da hun henvendte seg til legevakten i Tønsberg med bronkitt og lungebetennelse. Begrunnelsen var en ubetalt regning.
– Behandling av slike plager forutsetter at folk gjør opp for seg, sier lege Lars E. Gleditsch som hadde vakt. Den Norske Lægeforening tar avstand fra at leger blander
økonomiske forhold inn i medisinske vurderinger.»

Inne i avisen er saken slått opp over nesten en hel side, med tittelen: «Pengene først!» og undertittel «Ble nektet hjelp» . Ingressen lyder:

«Eva Andreassen (27) fra Tønsberg var syk og henvendte seg til legevakten i Tønsberg. Men vakthavende lege Lars E. Gleditsch ville ikke hjelpe. Begrunnelsen var en
ubetalt regning. – Hun kunne gått hjem og hentet penger først, sier han. Den Norske Lægeforening tar avstand fra at leger blander økonomiske forhold inn i medisinske
vurderinger.»

I artikkelen refererer lege Lars E. Gleditsch til et tilfelle fra to år tilbake, hvor samme pasient ble behandlet for en akutt skade, men ikke kunne gjøre opp for seg. Hun fikk da regningen sendt, en regning hun, ifølge Gleditsch, ikke hadde betalt da hun oppsøkte legevakten på nytt, denne gang med det legen kalte «bagatellmessige plager» . Han mener at «slike dagligdagse plager ikke hører hjemme på legevakten , men uttaler samtidig:

«Likevel hender det at vi behandler pasienter med plager som ikke er akutte. Dette forutsetter imidlertid at pasienten gjør opp for seg.»

Ifølge artikkelen oppsøkte Eva Andreassen sin egen lege dagen etter. Da ble det slått fast at hun hadde bihulebetennelse og bronkitt. «I legevaktens informasjonsbrosjyre heter det at pasienter hvor det foreligger mistanke om bronkitt eller lungebetennelse skal få så kort ventetid som mulig».

Senere i artikkelen er forhandlingssjef Sverre Strand i Den Norske Lægeforening intervjuet. Han uttaler at «En lege på legevakten skal i en situasjon som dette ikke nekte behandling (…) økonomiske forhold skal ikke spille inn i en leges avgjørelse om hvorvidt pasienter skal behandles (…) leger er moralsk forpliktet til å hjelpe syke mennesker.»

Også kommuneoverlegen Vidar Bjørn i Tønsberg er intervjuet. Det presiseres at Bjørn «ikke (vil) uttale seg (…) om enkeltsaker , men at «prinsipielt må en uoppgjort regning ikke virke inn på legens vurdering av behovet for akutt hjelp.» Bjørn understreker videre at legevakten er «beregnet for å ta seg av behov som har oppstått i vakttiden. Pasienter som får et behov for hjelp på dagtid skal først og fremst søke sin egen lege (…) Problemet er at mange ikke har en fast lege, og bruker legevakten istedet.»

Artikkelen er illustrert med to bilder. Det ene viser Eva Andreassen i legevaktens lokaler, og med bildetekst: «Eva Andreassen var syk, men fikk ikke hjelp på legevakten. Først måtte hun betale en gammel regning, sa vakthavende lege.»

Det andre bildet er et portrett av kommuneoverlege Vidar Bjørn, med bildetekst «- Prinsipielt må ikke gamle regninger hindre akutt hjelp, sier kommuneoverlege Vidar Bjørn.»

Samme dag kommenterer avisen saken på lederplass, under tittelen «Legemoral». Her heter det blant annet:

«Det er uhørt at en legevaktlege lar sin inkassovirksomhet bli viktigere enn sin legegjerning.»

«Penger må være uvesentlig i en slik sammeheng…»

» For vakthavende lege bør episoden få et etterspill. Kommuneoverlegen, som har ansvaret for legevakttjenesten, må si klart fra at det ikke aksepteres at leger blander økonomiske forhold inn i medisinske vurderinger. Hvis legen fortsatt ikke klarer å holde fingrene vekk fra pengeinnkreverens fat, bør han fritas for videre legevakttjeneste.»

KLAGEN:
Klager er lege Lars E. Gleditsch. Han karakteriserer avisens oppslag som «grunnløst», «grovt» og «egnet til å skade både navn, rykte og næring» Klageren skriver at redaktøren var orientert om legevaktens funksjon, vakthavendes plikter og innholdet i begrepet «øyeblikkelig hjelp». «I tillegg var han selvfølgelig blitt orientert grundig om årsaken til tildragelsen; nemlig manglende betalingsvilje».

Klageren viser til vedlagte kopi av brev fra Den Norske Lægeforening til Lokalavisen Tønsberg, hvor foreningens generalsekretær understreker at spørsmålsstillingen fra avisens journalist «var prinsipielt utformet. Vår kommentar var av tilsvarende generell og prinsipiell karakter (…) Dette viktige poeng ble ikke tilstrekkelig ivaretatt ved avisens videre behandling av kommentaren. (…) Så langt vi kjenner saken nå, ut fra Deres avis og gjennom angjeldende lege, var det i det aktuelle tilfelle ikke tale om øyeblikkelig hjelp. Da foreligger det neppe noen behandlingsplikt for en legevaktslege.»

Klageren viser også til vedlagt kopi av en kommentar fra kommuneoverlege Vidar Bjørn, en kommentar som forøvrig sto på trykk i Lokalavisen Tønsberg onsdag 3. mai, to numre etter den påklagede artikkel. I kommentaren redegjør Bjørn for de generelle problemene som kan oppstå ved at «service-nivået på legevakta blir for høyt» . Han understreker at han mener den konkrete saken bør klages inn formelt, slik at han på den måte kan ta stilling til den, men uttaler samtidig at det «må (…) være noen ‘terskler’ på legevakta – en viss kødannelse og egenbetaling er de viktigste. Mot denne bakgrunn er jeg ikke ensidig negativ til at en legevaktlege setter foten ned og tar sjansen på å bli upopulær ved å håndheve de spillereglene alle burde følge.»

Vedlagt klagen følger også et brev fra klagerens advokat til Lokalavisen Tønsberg, hvor det fremgår at med mindre avisen på lederplass trykker en beklagelse, med henvisning med store typer på førstesiden, så vil det bli tatt ut injuriesøksmål, med krav om erstatning. Vedrørende det faktiske hendelsesforløpet, skriver advokaten følgende:

«Eva Andreassen hadde medisinske plager av en slik karakter at hun i henhold til dr. Gleditsch vurdering kunne henvende seg til lege dagen etter i vanlig kontortid. Evt. ville full konsultasjon bli gjennomført dersom hun gjorde opp for seg.»

TILSVARSRUNDEN:
Lokalavisen Tønsberg skriver i sitt tilsvar at den påklagede reportasjen var gjenstand for en «grundig journalistisk vurdering». Avisen hevder videre at «Alle kilder har (…) fått anledning til å få seg forelagt sine uttalelser før de ble trykket , og at «kommuneoverlegens uttalelse (ble) i sin helhet gjengitt ifølge vedkommendes egen telefaksimile. Forhandlingssjef Sverre Strand i Den Norske Lægeforening fikk seg referert hendelsen slik pasienten hadde fremstilt den og ga sin kommentar på bakgrunn av denne.»

Avisen står fast på at den faktiske beskrivelsen av det som skjedde er korrekt: «Vakthavende legevaktlege ville ikke gi pasienten hjelp. Hvis pasienten gikk hjem og hentet penger for å gjøre opp for seg, ville legevaktlegen gi pasienten hjelp. Det betyr at legevaktlegen var villig til å foreta en medisinsk vurdering og vanlig legekonsultasjon og legehjelp hvis pasientens økonomiske forhold vis-a-vis legevakten var ordnet.» Avisen hevder at legeforeningens representant i sine kommentarer ikke tok forbehold om at sammenblanding mellom økonomiske og medisinske vurderinger bare skulle unngås når det gjaldt behov for «øyeblikkelig hjelp».

Avisen påpeker at den i artikkelen presiserte at kommuneoverlegens uttalelse ikke gjaldt enkeltsaker.

Avisen konkluderer med at legen «har blandet sammen medisinsk skjønn og økonomiske motiver. Hadde han avvist pasienten alene på bakgrunn av at hennes medisinske tilstand ikke krevet øyeblikkelig legehjelp, ville saken stillet seg anderledes.

Når det gjelder den påklagede lederartikkelen understreker avisen at den ikke har hevdet at legen avviste en pasient «med akutt sykdom som krevde øyeblikkelig hjelp». Avisen hevder også at den omtalte pasienten senere har påstått at hun, under besøket på legevakten, fikk antibiotika-tabeletter av en kontorsøster, «for å få kommet igang med behandlingen så fort som mulig…Dette tyder på at det var behov for øyeblikkelig hjelp.» Avisen står fast på at den ikke har brutt god presseskikk.

Klageren hevder i sitt tilsvar at avisen gjennomfører at resonnement som forutsetter at pasienten det gjaldt «oppsøker legevakten og blir tatt imot» og at pasienten «derfor (må) være syk nok til å oppfylle øhj-kriteriet » , samt at «legen forbryter seg så ved sammenblanding økonomi/øhj ved ikke å fullføre behandlingen.» (Sekr. understrekning – «øhj» betyr formodentlig «øyeblikkelig hjelp»).

Klageren skriver videre at «Pas som ikke var øhj-trengende ble tilbudt behandling på legevakten likevel – dersom hun ville gjøre opp for seg. Man regner grovt sett at halvparten av alle pasienter som behandles ved legevakten i Tønsberg ikke oppfyller øhj-begrepet – og de fleste vet det. Men de taes altså imot likevel – når de ellers oppfører seg skikkelig.»

Avisen skriver i sin siste kommentar at «Det er fortsatt fastslått at Gleditsch nektet å behandle pasienten på grunn av en uoppgjort regning. Saken dreier seg ikke om hvorvidt økonomiske forhold skal spille inn i en legevaktleges medisinske vurdering i forbindelse med øyeblikkelig hjelp. Legeforeningens representant har til vår avis uttalt at ‘økonomiske forhold skal ikke spille inn i en leges vurdering om hvorvidt pasienter skal behandles’. Vi har i vår lederartikkel tillatt oss å gi uttrykk for den samme mening.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er privatpraktiserende lege i Tønsberg, mener Lokalavisen Tønsberg brøt god presseskikk i forbindelse med en artikkel om behandlingen av en pasient som oppsøkte legevakten en ettermiddag da klageren hadde vakt. Klageren mener artikkelen etterlater det inntrykk at pasienten ble avvist på grunn av en tidligere uoppgjort regning, til tross for at hun var øyeblikkelig hjelp-trengende. Klageren mener han orienterte avisen om at pasienten bare hadde mer bagatellmessige plager. I tillegg viser klageren til at legeforeningen og kommuneoverlegen, som begge er sitert i den påklagede artikkel, senere skal ha beklaget avisens sitatbruk. Klageren mener en lederartikkel om samme sak innebærer et misbruk av avisens maktposisjon.

Lokalavisen Tønsberg står fast på at den har gjengitt de faktiske forhold korrekt, og at den aldri hevdet at den omtalte pasienten hadde behov for akutt eller øyeblikkelig hjelp. Avisen holder derimot fast ved at klageren blandet sammen en økonomisk og en medisinsk vurdering. Avisen understreker at den siterte kommuneoverlegens uttalelse ble ordrett gjengitt fra en telefaks vedkommende oversendte og at også legeforeningens representant fikk forelagt seg sakens fakta før han uttalte seg. Avisen skriver videre at den på lederplass bare har gitt uttrykk for det samme syn som legeforeningen.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at klageren fikk anledning til samtidig imøtegåelse i den angjeldende sak, og at avisen også innhentet kommentarer fra andre kilder. Utvalget kan ikke se at klageren har dokumentasjon for sine påstander om at avisen uriktig skal ha hevdet at pasienten ble nektet behandling til tross for at hun hadde behov for øyeblikkelig hjelp. Utvalget kan heller ikke se at uttalelsene fra legeforeningen eller kommuneoverlegen er behandlet på en måte som bryter med de presseetiske normer, selv om avisen tydeligere kunne presisert at legeforeningens uttalelse var avgitt på generelt grunnlag.

Den påklagede lederartikkel bygger på forhold som er dokumentert i nyhetsartikkelen. De subjektive vurderingene i lederartikkelen ligger innenfor de rammer som gjelder for den frie kommentar.

Lokalavisen Tønsberg har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 10. oktober 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Inge Lønning