Svein Lillebø mot Firda

PFU-sak 95-097


SAMMENDRAG:
Avisen Firda omtalte i flere artikler i 1993, 1994 og 1995 firmaet Øko-Fakta i Breim og innehaver Svein Lillebø. De tre første artiklene faller utenfor den formelle klagefristen. Sekretariatet velger likevel å gi en kronologisk og summarisk fremstilling også av disse artiklene, i og med at de har betydning for et sentralt punkt i klagerens påstander.

3. februar 1993 , under tittelen «- Gloppen har gått lovleg fram» omtales striden rundt vannforsyningen til et planlagt boligområde i Hovden, hvor Svein Lillebø hadde fått godkjennelse for utbygging av fem boligtomter. Artikkelen er i stor grad basert på et intervju med Stig B. Harris, som imøtegår påstander fra Lillebø om at kommunen driver forskjellsbehandling når det gjelder krav til vannforsyning. Lillebøs påstander er hentet fra et brev han sendte til Gloppen kommune.

13. juli 1994 presenterte Firda en artikkel med tittelen «Skulda for ulovleg advokat-verksemd». Artikkelen fremstår i hovedsak som et intervju med konsulent Erik Bruun i Justisdepartementet, som bekrefter at innehaveren av firmaet Øko-Fakta er politianmeldt. Bruun redegjør i intervjuet for hvilke regler som gjelder for å kunne driver juridisk bistand. Svein Lillebø er ikke navngitt i artikkelen, kun benevnt som «innehavaren av firmaet Øko-Fakta».

18. juli 1994 har Firda en artikkel med tittelen «Klagar i Breim har ikkje klagerett». Artikkelen omtaler striden rundt en tomtefradelingssak på Hole i Byrkjelo. Firmaet Øko-Fakta og Svein Lillebø fremstår i artikkelen som fullmektig/representant for en privatperson som mener å være part i saken, i kraft av odelsrett. Artikkelen beskriver gangen i saken og hovedpunktene i partenes påstander. Hovedvekten er lagt på at saken er klaget inn for Landbruksdepartementet og fylkesadministrasjonens redegjørelse i den forbindelse.

Fredag 3. mars 1995 har Firda en artikkel med tittel «Tiltalt for advokatpraksis utan løyve». Ingressen lyder:

«Idag starter rettssaka mot Førde-mannnen Svein Lillebø (46), som er tiltalt for å ha drive advokatpraksis utan løyve. Ved fleire høve har han mot betaling stilt i retten som advokat. Ei av sakene førte han jamvel heilt til Høgsterett.»

I første avsnitt etter ingressen siteres Svein Lillebø:

«- Ingen kommentar. Fattar du ikkje det! Svein Lillebø er brysk når Firda ber
han om ein kommentar til at han i dag må møte i Sunnfjord herradsrett, tiltalt
for fleire brot på straffelova og domstolslova.»

Firda har derimot sitert Lillebøs uttalelser til Verdens Gang. Av disse fremgår det i artikkelen at Lillebø avviser påstandene i tiltalebeslutningen. Han uttaler følgende om de sakene hvor han har møtt i retten som prosessfullmektig:

«- Kvar einaste gong har domstolen godkjent dette, sier Lillebø, som ikkje har
tal på kor mange saker han har tatt på seg.»

Store deler av artikkelen bygger tilsynelatende på en tiltalebeslutning mot Svein Lillebø. I tillegg har avisen gjengitt synspunkter fra juridisk sekretær i Den Norske Advokatforening, Wenche Siwers.

Artikkelen er illustrert med et bilde av Svein Lillebø, med følgende tekst:

«På tiltalbenken: Svein Lillebø har sjølv hamna på tiltalebenken i Sunnfjord heradsrett,
etter at han utan advokatløyve har gitt folk juridisk hjelp mot betaling.»

Lørdag 4. mars 1995 har Firda en omfattende dekning av rettssaken mot Lillebø. Hovedtittelen er «La igjen bevisa heime», med undertittel «…og rettssaka mot ‘hobbyjurist’ utsett». Ingressen har følgende tekst:

«Svein Lillebø stilte utan advokat då rettssaka mot han starta i Sunnfjord heradsrett i
går. Men debuten som eigen forsvarar var ikkje udelt heldig. Lillebø hadde lagt igjen
viktig bevismateriale heime – bevis som kan frikjenne han på eit par av tiltalepunkta.»

Det fremgår av artikkelen at saken til slutt ble utsatt, for «innhenting av supplerande bevismateriale». Under mellomtittelen «Lite førebudd» heter det at Lillebø «samla må svare for å ha stilt i 12 rettssaker – etter påtalemaktas meining ulovleg. Medan han fekk gode skussmål av ‘kundane’ som vitna i retten i går, var det tydelegvis ikkje like enkelt å forsvare seg sjølv overfor påtalemakta. Tydeleg uførebudd då han skulle forklare seg for retten, hadde han vanskar med å hugse detaljar, og i ei av sakene klarte han ikkje ein gong å hugse om han hadde vore prosessfullmektig eller ikkje.»

I en av tre undersaker, med tittelen «- Godt nøgde», omtales summarisk de fem vitneforklaring-ene fra rettssakens første dag. Av artikkelen fremgår det at alle, som ‘oppdragsgivere’ for Lillebø, ga ham godt skussmål i retten, og at Lillebø hadde gjort dem oppmerksom på at han ikke var advokat. I en annen av undersakene, med tittel «Styremedlem og ‘advokat'», omtales Lillebøs rolle som styremedlem i et bilfirma i Gloppen. I artikkelens siste avsnitt heter det at «Svein Lillebø er i dag kasta frå styret, men ifølge innehavaren har ikkje det med manglande advokatløyve å gjere.»

I en tredje undersak, med tittelen «80 år sidan sist» , omtales deler av aktors innlegg i retten, hvor det blant annet fremgår at det er 80 år siden noen har stått tiltalt for å ha drevet ulovlig advokatpraksis i Norge. I artikkelen gjengis også bakgrunnen for at saken kom opp, og en kort oppsummering av Lillebøs ufullførte jusstudier.

Artikkelen er illustrert med bilder av aktor, politifullmektig Henrik Horn, samt et arkivbilde av Lillebø. Bilde av Horn har bildeteksten: «Aktor, politifullmektig Henrik Horn, forklarte at det er over 80 år sidan ei liknande sak har vore for retten.» Teksten til bildet av Lillebø lyder: «La igjen bevismateriale heime: Svein Lillebø nekta å la seg avfotografere i retten i går, trass i at han også stilte som sin eigen forsvarar og prosessfullmektig».

Mandag 22. mai 1995 presenterte Firda en artikkel med tittelen «Breimning ikkje part i frådelingssak». Artikkelen omhandler samme forhold som i artikkelen av 18. juli 1994 (se ovenfor). Denne gangen er det imidlertid Landbruksdepartementets konklusjoner som er grunnlaget. Det går frem av artikkelen at opplysningene bygger på et brev fra Landbruksdepartementet. Innledningen lyder:

«- Rune Fure har ikkje partsstatus i ei frådelingssak på Hole, Byrkjelo, konkluderer
landbruksdepartementet, i samband med klage frå Fure v/Øko Fakta. Fylkeslandbruks-
styret er rett klageinstans. Og klageinstansen sitt vedtak i ei klagesak kan ikkje på-
klagast, sier departementet.»

Artikkelen gir en summarisk fremstilling av gangen i saken, og med kort gjengivelse av Fures hovedsynspunkter. Lengre ute i artikkelen heter det:

«Berre dersom eigedomen ved frådelinga misser karakteren av odelseigedom – eller
dersom odelsrettshavaren ved frådelinga misser høvet til å overta eigedomen med
bygningar – kan rettsleg klageinteresse seiast å liggje føre. Det er ikkje tilfelle i denne
saka, seier departementet.»

Svein Lillebøs navn er ikke nevnt i artikkelen.

KLAGEN:
Klager er Svein Lillebø, innehaver av Øko-Fakta. Klageren har tre hovedankepunkter mot Firdas dekning av hans virksomhet:

1. Klageren mener at avisen har unnlatt å ta inn innlegg som «klargjør feil i offentlige etaters saksbehandling og som avisa, ved å undersøke sin egen omtale av sak, lett vil kunne avdekke til å være feil».

2. Klageren mener at avisen har lagt seg på den «linje» å «aldri foreta undersøkelse/ få uttalelse fra klager over forhold som avisa mener å ha avdekket, men utelukkende omtaler dette i store oppslag som den vet må få negativ virkning for klagers virksomhet.»

3. Klageren mener avisen «positivt og mot bedre vitende unnlater å bruke kunnskap vedkommende journalist har til å sverte det faglige nivå som er nødvendig for klagers forretningsvirksomhet».

Når det gjelder punkt 1) viser klageren til artiklene fra 18. juli 1994 og 22. mai 1995 . Begge vedrører en fradelingssak hvor klageren representerte en privatperson med odelsrett til en eiendom hvor det var spørsmål om å fradele en tomt.

Den første artikkelen er foreldet i forhold til klagefristen, men for sammenhengens skyld nevner sekretariatet at klageren beskylder avisen for å gjengi «utelukkende hva forvaltningsorganet konkluderer med og den avstår som sedvanlig fra å referere både klagens innhold og eventuelt få kommentar fra klagers fullmektig.»

Klageren mener avisen gjentar det samme i forbindelse med artikkelen fra 22. mai 1995, hvor klageren mener at «Firda unnlater her å forholde seg til faktisk kunnskap om klagesaken som vedkommende journalist har fra tidligere omtale av saken; nemlig at det spørsmålet gjelder er å overta eiendommen med bygninger.»

Klageren skriver at han forsøkte å korrigere det han oppfattet som uriktige opplysninger:

«Dette ble ved telefax av 24.05.95 forsøkt kommentert ved en henvendelse til Firda v/ journalist Sletteland der en indirekte ba om spalteplass til vedlagte innlegg. Så langt
er dette ikke imøtekommet, jf. vær varsom plakaten pkt. 4.11 og 4.12.» (må være den
gamle plakaten – sekr. anm.)

I den nevnte oversendelsen, som er vedlagt klagen, kommenterer klageren i hovedsak realitetene i den omstridte fradelingssaken, og de feil han mener departementet og andre offentlige organer har begått. Istedet for «objektiv saksbehandling» mener klageren at avisen har gjort «knefall for forvaltningens sterkt klanderverdige saksbehandling og språkbruk».

Under klagens punkt 1) trekker klageren også inn artikkelen fra 3. mars 1993 . Klageren har en lengre kommentar til realitetene i saken, før han konkluderer med at han, etter to telefonsamtaler med redaksjonen, ble «avfeid som en usedvanlig dum person som ikke forstod at ville jeg anlegge byggefelt så måtte jeg også skaffe vann. Nok en gang ble jeg altså avskåret fra å fremme fakta i saken på saklig grunnlag. At saken har tatt en betydelig vending i min favør etter Firda sin omtale og på de grunnlag som hele tiden har vært hevdet, har ikke over-nevnte journalist funnet grunn for å omtale.»

Klagens punkt 2) omhandler artikkelen fra 13. juli 1994. Det sentrale poenget for klageren er her at «den praksis avisen har når slike forhold avdekkes, nemlig at den det gjelder som regel får adgang til å avgi kommentar eller anonymiseres…» Klageren mener at avisen her har brutt Vær Varsom-plakatens pkt. 4.6 (trolig 4.7 i ny plakat – sekr.anm.)

Klagens punkt 3) gjelder artiklene av 3. og 4. mars 1995 . Klageren hevder, med henvisning til den første artikkelen, at det er «feil fremstilling av saken når det blir fremstilt slik at jeg har møtt som advokat i retten, med det rettsvern en slik tittel har.»

Når det gjelder referatet fra rettsforhandlingene karakteriserer klageren dette som «skandaløs og fantasiløs omtale» og at den er «utelukkende negativ omkring klagers person». Han mener omtalen er lite balansert, fordi den ikke påpeker det klageren mener var klare svakheter ved aktors opptreden i rettssalen. Klageren mener også at avisen ikke hadde grunnlag får å bruke uttrykket «kasta frå styret» , og han peker på at saken endte med full frifinnelse for ham.

I en sluttkommentar sier klageren at han «har gitt uttrykk overfor Firda at det ikke er aktuelt å avgi kommentarer til eventuelle saker som avisen presenterer. Dette har sin bakgrunn i den utelukkende vedvarende og negative omtale som avisen står for vedr. min person.» Klageren ber utvalget vurdere klagen i lys av publiseringsreglene i Vær Varsom-plakatens kap. 4.

TILSVARSRUNDEN:
Firda skriver i sitt tilsvar at PFU i sin vurdering må ta utgangspunkt i klagerens sluttkommentar om at han ikke kommenterer saker Firda presenterer.

«Dette har skjedd såpass ofte, at det grensar til reint
tøv når han no på side 3 i klagen påstår at han nok ein
gong er avskåren frå å fremje fakta i saka på sakleg
grunnlag. Realiteten er at Firda aldri har nekta Lillebø
å komme fram med kommentarar eller det han kallar fakta.»

Firda skriver videre at klageren ikke en eneste gang de siste tre-fire årene har tatt kontakt med avisen for å klage på fakta eller vinkling i artikler der han selv har vært omtalt. «Hadde Lilllebø tatt slik kontakt, ville vi sjølvsagt stilt spalteplass til disposisjon for han.»

Når det gjelder punkt 3 i klagen viser Firda til at straffesaken mot klageren var «uvanlig», og dessuten at han stilte som sin egen forsvarer. «Personar som opererer som prosessfullmektigar i opne rettsforhandlingar, må heilt klart reknast som offentlege personar. I dette tilfellet var Svein Lillebø både tiltalt – og sin eigen forsvarar. I tillegg er Lillebø generelt ein offentleg person i vårt distrikt sidan han opererer som prosessfullmektig i rettssaker og som juridisk rådgivar.»

Firda viser til klagerens omtale av avisens rettsreferat i nevnte sak, og konkluderer med følgende:

«Realiteten i saka er at både overskrifter og referat frå rettsforhandlingane heile vegen har full dekning i fakta i saka. Lillebø påviser ikkje ein einaste stad at vi har referert feil frå rettssaka mot han. Og endå meir vesentleg: Lillebø har ikkje vendt seg til avisa med krav eller ønske om korrigeringar eller imøtegåing av våre referat.»

Avisen viser også til at dommen i saken, hvor klageren forøvrig ble frikjent, fikk bred omtale i avisen. Kopi av denne artikkelen er vedlagt klagen.

Med unntak av de forholdene som vedrører artikkelen av 22. mai 1995, mener Firda at de andre artiklene som er nevnt i klagen er foreldet. Avisen kommenterer først og fremst klagerens påstand om at han ikke fikk gjennomslag for et ønske om skriftlig å kommentere ovennevnte artikkel, gjennom et notat han sendte på telefax til journalisten som hadde skrevet saken. Firda viser til vedlagt kopi av klagerens oversendelsesbrev til avisens journalist, hvor det står «til orientering».

«Skulle det aktuelle notatet vore meint for trykking i Firda, burde dette elles gått klart fram av notatet eller følgjeskriv, evt. i Lillebøs samtale med journalist Sletteland. Ingen av delane skjedde.»

Generelt kommenterer avisen klagerens påstander slik:

«Svein Lillebø har sjølv valt ikkje å gi kommentarar i saker han er part i eller aktør i som offentleg person. Når han har kravd det, har han fått sleppe til med innlegg i avisa. Sidan Lillebø ikkje vil bistå med opplysningar, har vi stort sett halde oss til offentlege dokument og rettsforhandlingar. Innhaldet og opplysningar som her er kome fram, er handsama av Firda på vanleg, forsvarleg måte. I røynda kjem jo også Lillebø til orde gjennom skriv i saksdokumenta.»

Klageren kommenterer innledningsvis spørsmålet om hvilke telefonsamtaler han har hatt med redaktøren av Firda.

Sekretariatet mener det må foreligge en misforståelse mellom klager og publikasjon med hensyn til tidspunkter, men konstaterer at partene «etterhvert» blir enige: Klager og avisens redaktør har ikke snakket sammen på telefon siden mars 1993.

Klageren har vedlagt sitt tilsvar kopi av en førstesidehenvisning i Firda fra 19.juni 1995, hvor avisen omtaler et ektepar som krever erstatning fra kommunen, fordi en ny vei visstnok har ødelagt brønnen deres. Klageren mener denne artikkelen illustrerer at han ikke blir «handsama på lik linje med alle andre offentlege personar i Firda`s spaltar.»

Klageren antyder i sitt tilsvar at det kan være en forbindelse mellom den ene av Firdas journalister og vedkommende saksbehandler ved Fylkesmannens landbruksavdeling som behandlet de sakene klageren hadde vedrørende tidligere nevnte tomtefradelingssak. Klageren viser til vedlagte kopi av artikkel skrevet av en av Firdas journalister. Artikkelen omhandler nevnte saksbehandler og dennes oppgave som lagleder for det norske laget i snipe-VM (seiling) i Italia. Artikkelen er illustrert med arkivfoto av saksbehandleren, ombord i en seilbåt. Fotografiet er et arkivfoto, tatt av samme journalist.
Klageren skriver:

«Det er også et faktum at samtlige artikler omkring klagesaken, har disse to som aktører, henholdsvis som saksbehandler og journalist. Det blir for mye å påstå at
dette er tilfeldig – særlig med tanke på det notat som redaktøren kaller det, som avdekker andre realiteter enn hva Firda gjengir.»

Klageren holder fast ved at behandlingen av hans telefax av 24.05.1995 til Firda nettopp er å nekte ham å komme frem med kommentarer.

Når det gjelder referatene fra rettssaken hvor klageren sto tiltalt, peker klageren på at det han mener var feil opplysninger fra aktor ble «ukritisk» sitert av Firda. Klageren har også fremlagt kopi av deler av en oppfølgingsartikkel etter at dom var falt i saken. Av denne artikkelen fremgår det at «Under rettssaka kom det fram at Lillebø hadde prosessfullmakt i ein del av sakene, og Horn (aktor – sekr.anm.) vedgår at han burde kjent saka noko betre».

Klageren mener dette kom frem under selve rettsforhandlingene, og at Firda burde fått med seg dette.

Når det gjelder avisens påpekning av at klageren kommer til orde gjennom gjengivelse av saksdokumentene, karakteriserer klageren den som «latterlig når det er åpenbart for den som har adgang til saksdokumentene, at det utelukkende er avgjørelsene som er referert.» Som underlag for sine påstander har klageren vedlagt to brev vedrørende tomtefradelingssaken. Det ene – fra Fylkesmannens landbruksavdeling – refererer til artikkelen fra 18.juli 1994, det andre – fra Landbruksdepartementet – refererer til artikkelen av 22. mai 1995.

Klageren har avslutningsvis endel bemerkninger om Firdas omtale av avisens forhold til klageren. Klageren kommenterer ikke direkte spørsmålet om at han generelt har nektet å uttale seg til Firda, men sier avslutningsvis at «Med bakgrunn i at jeg ikke avgir kommentar til Firda noe redaktøren erkjenner kunnskap om, må han ha betydelige koordineringsvansker i forhold til klagens reelle innhold..»

Klageren ber forøvrig om at klagen må sees som en sammehengende sak, med henvisning til vedtektenes punkt om foreldelse.

Avisen påpeker i sitt tilsvar at «klageren stadfester (…) at han av prinsipp ikkje ønskjer å kommenter saker Firda omtaler, og der han sjølv er aktør eller part i kraft av å vere ein offentleg person.»

Avisen «konstaterer» videre at klageren, etter mars 1993, ikke har henvendt seg til redaktøren for å få korrigert fakta eller vinkling på saker. Avisen holder dessuten fast på det ikke er kommet frem indikasjoner på at det omtalte «notatet» var ment som annet enn en orientering til vedkommende journalist.

Avisen mener klageren ikke har påvist noen forhold ved de nevnte reportasjer som skulle innebære noe brudd på de presseetiske normer. Avisen har avslutningsvis kommentert påstandene om nære forbindelser mellom en av avisens journalister og en offentlig saksbehandler i forbindelse med den mye omtalte tomtefradelingssaken. I tilsvaret sier avisen at den artikkelen klageren har sendt kopi av er en helt «kurant sak». Firda stiller seg forøvrig undrende til hva reportasjen fra 19. juni (som er vedlagt klagerens tilsvar) har med klageren å gjøre.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som driver økonomisk og juridisk rådgivning, mener avisen Firda, gjennom sterk eksponering i flere artikler, med hensikt har gått inn for å skade hans virksomhet. Flere av artiklene ligger utenfor den vedtektsfestede klagefristen, men klageren mener sakene må sees i sammenheng. Klageren anfører blant annet at avisen ikke har undersøkt sakene godt nok, at han ikke selv er blitt kontaktet for kommentarer, og at han i ett bestemt tilfelle ikke fikk et innlegg han sendte til avisen på trykk.

Firda mener klageren ikke har påvist faktiske feil i avisens artikler. Dessuten anfører avisen at klageren selv, også i klagen til Pressens Faglige Utvalg, har gjort det klart at han generelt ikke vil gi kommentarer til saker som Firda presenterer. Når det gjelder det konkrete brevet til avisen, peker Firda på at følgeskrivet var merket «til orientering» og at man derfor ikke oppfattet dette som et leserbrev som var ment å trykkes.

Pressens Faglige Utvalg mener Firda var i sin fulle rett til å omtale klageren og hans virksomhet. Klageren driver et firma innenfor økonomisk og juridisk rådgivning, noe som gjør at han tidvis må forvente eksponering i media. Utvalget kan ikke se at de påklagede artikler, hverken enkeltvis eller samlet, gir inntrykk av at avisen bevisst har vært ute etter å skade klageren. Klageren har heller ikke påvist faktiske feil av en slik art at det isolert sett bryter med de presseetiske normer.

Utvalget vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens regler om retten til samtidig imøtegåelse ved sterke beskyldninger. I det påklagede tilfellet viser utvalget til at klageren, i tre av artiklene, er sitert, enten ved direkte kontakt med avisen, eller gjennom referat fra retten. De tre øvrige artiklene gjelder i to tilfeller en tomtefradelingssak hvor klageren ikke selv var part, samt en gjengivelse av en tiltalebeslutning.

Når det gjelder klagerens telefax til Firdas journalist kan ikke utvalget se at denne var merket på en slik måte at den måtte fremstå som et leserbrev som skulle på trykk. Journalisten hadde tvertimot grunn til å tro at telefaxen var til hans orientering.

Firda har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 22. august 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen