Trond Harridsleff mot Moss Dagblad

PFU-sak 95-076


SAMMENDRAG:
Moss Dagblad hadde mandag 20. februar 1995 en tre-spaltet førsteside-henvisning (nederst på siden) med tittel » Vertshus-bråk «. Ved siden av et portrett-bilde lød henvisnings-teksten:

» Dyp uenighet mellom eier Trond Harridsleff og leietager Erik Trevor (bildet) førte til at Trevor fredag avsluttet sitt engasjement i Jeløy Vertshus. Før opphevelsen av leieavtalen brøt eieren seg inn i restauranten, og utløste innbruddsalarmen. Nye drivere åpnet dørene fredag kveld etter at serveringsstedet var stengt i noen timer. «

Inne i avisen er en hel nyhetsside (side 7) brukt på saken, under tittelen » Eieren brøt seg inn » og med undertittelen » Konflikt mellom eier og leier ved Jeløy Vertshus «. I teksten til et fire-spaltet eksteriør-bilde av den omtalte restauranten het det:

» Gårdeier Trond Harridsleff brøt seg inn i Jeløy Vertshus fredag kveld, før opphevelsen av Erik Trevors leiekontrakt var underskrevet «.

I ingress og artikkel refereres det til » forhandlingstvist » og » opptrinnet «, og i tilknytning til omtalen av at «eieren brøt seg inn» heter det at han » skar over låsene «.

Erik Trevor er betegnet som «leder for driftsselskapet som har drevet Jeløy Vertshus», og han uttaler:

» – Vi hadde ligget i harde forhandlinger. Først i et forsøk på å reforhandle den foreliggende leiekontrakten. Deretter ble det en hard runde vedrørende avvikling av leieforholdet. «

Avisen opplyser videre:

» Fredag kveld fikk Trevor melding fra sitt vaktselskap om at innbruddsalarmen gikk i Vertshuset. Trond Harridsleff hadde ikke nøkkel til restauranten, og fikk et låsfirma til å skjære over låsene, med den følge at innbruddsalarmen ble utløst. «

» Etter kort tid var både Trevor, politiet og vaktselskapet på pletten. «

Under mellomtittelen » Ute av verden » uttaler Trevor seg igjen:

» – Jeg visste ikke før jeg ankom at det var Harridsleff som sto bak. Politiet ble raskt sendt tilbake. Dette var en misforståelse oss imellom, og ikke noe for politiet. «

» – Nå er papirene imidlertid underskrevet. Harridsleff kjøper oss ut av leiekontrakten, og dermed er saken ute av verden. «

Avisen har også kontaktet den omtalte eieren, og det heter:

» Trond Harridsleff sier til Moss Dagblad at han mente alle problemer mellom ham og Trevor var løst da han tok seg inn i Vertshuset. – Saken er en misforståelse, men det er Trevor som har misforstått, hevder han. «

En én-spaltet underartikkel, med tittel » Trekker seg – tross overskudd «, opplyser at «Driftsselskapet bak Jeløy Vertshus trekker seg fra en virksomhet som i følge styreformann Erik Trevor går med overskudd». Og Trevor uttaler bl. a.:

» – Det var utelukkende uenighet om leiekontrakten som førte til at vi trekker oss ut… og vi får ingen problemer med å betale våre kreditorer så snart vi får restoppgjøret fra eier Trond Harridsleff. «

» – Vi foreslo en husleie som til en viss grad var avhengig av omsetningen, uten å bli enige. Og det er ikke holdbart å leie og drive et utested hvis man ikke er enig med eieren om hvordan stedet skal drives. «

På samme side hadde avisen også en fire-spaltet underartikkel, med tittel » Ny leietaker satser på store konserter «. Her presenteres Tommy Martinsen, som «overtok driften av utestedet midt i Helgerødgata samme kveld som han fikk forespørselen».

Mandag 27. februar bragte avisen i en tre-spaltet ramme på nyhetsside (side 9) et innlegg undertegnet Trond Harridsleff. Innlegget hadde tittelen » Moss Dagblad og Jeløy Vertshus «, og denne ordlyd:

«Det er direkte skremmende hvordan begge byens aviser så sterkt har engasjert seg i en aksjon for å ramme meg.

Det korrekte er at jeg var i Moss 16. februar 1995 med et forslag til Espen Thømt og Erik Trevor om at vi skulle skilles som de beste venner.

I stedet for å innse klokskapen i dette, vasker Erik Trevor skittentøy i pressen. Fortsatt uklokt av ham. Det er nemlig sitt eget skittentøy han vasker.

Den framstilling som foreløpig er gitt, står helt og holdent for Moss Dagblads og Erik Trevors regning. Det vil nok likevel for de fleste lesere være klart at den er utformet i den klare hensikt å eksponere meg på en uheldig måte. Som sagt; dette er direkte skremmende».

Avisen hadde utstyrt innlegget med en redaksjonell «hale», der det het:

» Vi gjør oppmerksom på at Trond Harridsleff i den aktuelle sak om Jeløy Vertshus mandag 20. februar ble oppringt av vår journalist, og intervjuet om de aktuelle forholdene. Dette intervjuet er gjengitt i avisen. «

Torsdag 9. mars publiserte avisen ytterligere et innlegg av Trond Harridsleff på nyhetsside, dennegang med tittelen » Når Moss Dagblad ringer «. Innlegget var illustrert med faksimile av nyhetssiden 20. februar, der tittelen » Eieren brøt seg inn » framsto. I illustrasjons-teksten het det:

» SKREMMENDE: Trond Harridsleff kommenterer Moss Dagblads fremgangsmåte som skremmende i saken som var på trykk i vår avis mandag 20. februar. «

Etter å ha referert til sitt første innlegg (som er avisens utgangspunkt for illustrasjons-teksten), gir Harridsleff i det nye innlegget uttrykk sin for reaksjon på at avisen hadde hengt en «hale» på hans «inserat» 27. februar.

Videre tar innlegget for seg oppringningen fra Moss Dagblads journalist forut for reportasjen 20. februar. Journalisten skulle ha referert til en «pressemelding» fra Erik Trevor om «misforståelser», og dessuten til «et nærmere bestemt straffbart forhold». » Det var ikke et intervju, men et forhør… «.

Selve reportasje-innholdet karakteriseres av Harridsleff bl. a. som «bestrebelser for å klistre meg fast til forhold som vanligvis er straffbelagte». Han mener seg i reportasjen » enten ikke gjengitt, eller feilaktig gjengitt «.

Innlegget avsluttes slik: «Sannelig jobber Moss Dagblad iherdig for å skade meg!».

KLAGEN:
Klageren (Trond Harridsleff) tar i sitt omfattende klagebrev for seg de samme ankepunkter som i innleggene han har hatt på trykk i Moss Dagblad, dvs. reportasjen 20. februar og avisens behandling av hans tilsvar. Det vises til tilsvarende klage mot Moss Avis.

Det heter i klagebrevet bl. a.:

«Moss Dagblad søker på en meget presis måte å dokumentere at man hadde med et straffbelagt forhold å gjøre». «Alle vet at innbrudd er straffbart, og alle lesere av Moss Dagblad vet etter å ha lest artikkelen at undertegnede Trond Harridsleff har gjort seg skyldig i straffbare forhold». «Det forbryterske forholdet det berettes om… er fingert».

Klageren tilbakeviser reportasjens (Erik Trevors – sekr. anm.) opplysning om at «leietaker venter på et restoppgjør fra undertegnede». «Det er nemlig mitt privatøkonomiske forhold til en leietaker og en brutt kontrakt som bringes til hele byens kunnskap. Dette skjer i den tydelige hensikt å skade meg og mine interesser, økonomisk, personlig og som utleier».

Og klageren hevder videre:

«Moss Dagblads informant har hatt økonomiske og personlige grunner for å pynte både på saken og på sin fasade når hans virksomhet brått avvikles over natten». «Et rent hevnmotiv må derfor også ha gjort seg gjeldende. Moss Dagblad har ikke vist det minste tegn på aktsomhet mht. å la informanten påvirke den redaksjonelle linje «.

Klageren antar «det er av særlig interesse for Pressens Faglige Utvalg å få kastet lys over hvordan begge byens aviser samme dagen satser på det samme utkjøret for å gi en bestemt og navngitt person – nemlig Trond Harridsleff – maksimal negativ eksponering i et lite bysamfunn «.

Angående kontakten pr. telefon med Moss Dagblads medarbeider, viser klageren til sitt innlegg 9. mars, men tilføyer at » journalisten prøvde å få meg til å røpe meg , og i langsommelige baner kvernet han på en misforståelse som hadde oppstått». Det framgår også at klageren var i kontakt med avisens redaktør senere samme kveld.

Den redaksjonelle halen til klagerens første «beriktigelse» ga, etter hans mening, «inntrykk av at de opplysninger som er bragt tidligere er verifisert av meg. Jeg var aldri blitt foreholdt de øvrige opplysninger avisen må ha sittet inne med og som dannet grunnalag for dens oppslag… «.

Også avisens bruk av faksimile i tilknytning til hans andre innlegg påtales av klageren, som mener illustrasjonen er å sammenligne med en ny redaksjonell «hale» .

Klageren viser samlet til brudd på en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten – bl.a. om kildekritikk, om kontroll av opplysninger, om å avstå fra identifisering når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav, om uavhengighet og integritet overfor personer som vil øve innflytelse på den redaksjonelle linje, om imøtegåelsesrett og om redaksjonelle «haler».

Vedlagt klagen er kopi av artikkel i Aftenposten 19.04.95, om rettssaken Ole Paus mot Se og Hør. Klageren mener det «her settes grenser for hva som er lovlig for å ivareta lesernes ‘mulige legitime informasjonsbehov’.»

I et tilleggsbrev hevder klageren at hans «beriktigelse» 27.05.95 «ikke på noen måte (ble) inntatt på slik plass eller med slikt utstyr som en beriktigelse skulle vært gitt». Klageren mener å kunne påvise avvik fra manus, herunder tittelen (kopi av originalmanus vedlagt).

TILSVARSRUNDEN:
Avisen s redaktør opplyser at han, i tillegg til telefonisk kontakt med klageren, også har hatt kontakt med ham personlig. «På bakgrunn av disse samtalene ser jeg ingen grunn til å kontakte ham på nytt med henblikk på en minnelig ordning. Av den enkle grunn at jeg ikke ser hva en minnelig løsning skulle bli».

I Moss Dagblads tilsvar skildres avisens opplevelse av hva som skjedde forut for den påklagede reportasjen, herunder telefon-samtalen avisens medarbeider hadde med klageren. Det framgår at klageren uttrykte «irritasjon over å bli kontaktet, og hevdet gjentatte ganger at ‘…hvis det er noen misforståelser her, får de stå for Erik Trevors regning'».

Og videre: «På konkret spørsmål fra vår journalist om hvorvidt Erik Trevor var løst fra leiekontrakten, svarte Harridsleff at han anså alle problemer med leieforholdet som løst. Dette er gjengitt i MDs artikkel…». » Trond Harridsleff bekreftet også at han hadde forsøkt å ta seg inn i Jeløy Vertshus ved å skjære over låsene «.

Avisens redaktør forstår at klageren finner det «ubehagelig å bli eksponert i avisene»… «Men i dette tilfellet ville det være en fortielse å unnlate å nevne at det faktisk var huseieren selv som skar over låsene».

I tilsvaret går avisen god for at klageren «med vitende og vilje» er identifisert. Avisen konstaterer også at den, til tross for forsøk, ikke har fått klageren til å konkretisere feil i den påklagede reportasjen. » Hele saken koker ned til at Moss Dagblad forsøker å påføre ham (klageren) skade «.

Redaktøren skriver: «Som avis har vi ikke noe som helst forhold til Trond Harridsleff. Vi har verken ønsker eller interesse av å skade ham. Men også Trond Harridsleff må tåle å bli eksponert i media så lenge han faktisk er en huseier som leier ut lokaler til et kjent etablissement i Moss».

Avisen anfører derfor at «et forsøk på å skjære over låser… naturligvis har nyhetens interesse . Særlig fordi mange mennesker var klar over at det foregikk spesielle handlinger på stedet, og at innbruddsalarmen faktisk ble utløst».

Redaktøren forsvarer avisens redaksjonelle «hale» til klagerens første tilsvar med at det var » nødvendig «, fordi innlegget » bombastisk slår fast at Moss Dagblad har engasjert seg i en aksjon for å ramme Trond Harridsleff «. Avisen mener med «halen» å ha tilført en saksopplysning om at klageren «faktisk ble intervjuet om de aktuelle forholdene».

Avisen betrakter «artiklene om Jeløy Vertshus som helt vanlig journalistisk håndverk , hvor vi har gått til flere kilder, deriblant Trond Harridsleff».

For øvrig finner avisen det » helt naturlig » at klagerens andre innlegg ble illustrert med faksimile av hovedartikkelen 20. februar. Redaktøren er «ellers redd for at leserne ikke ville forstått hvilken sak det dreide seg om».

Avisen kan ikke se at den har brutt med noen av de punkter i Vær Varsom-plakaten som klageren har vist til.

I et tilleggsbrev anfører avisen at man mener klagerens første tilsvar var » godt synlig i en egen ramme… «. Avisen forsvarer også endring av klagerens tittelforslag. » Dessuten er det fortsatt redaktøren som har ansvaret for redigeringen av Moss Dagblad, og det inkluderer blant annet ansvar for titler «.

Tilleggsbrevet konkluderer med at redaktøren fastslår at «klagen fra Harridsleff i hovedsak bygger på hva han oppfatter at saken dreier seg om. Ikke hva det faktisk står i artiklene».

Klageren har avgitt et langt mer omfattende tilsvar enn klagebrevet, og påpeker innledningsvis at det virker som om redaktøren vil fortelle at «egentlig er det han og Moss Dagblad som best vet hva som skjedde». «Istedet for å sjekke om avisen har fått korrekte opplysninger, går den automatisk ut fra at alt en bestemt kilde forteller er sant». Det stilles i tilsvaret igjen spørsmålstegn ved om det var riktig av avisen å navngi klageren i tilknytning til de «angitte brudd på straffeloven», og om opplysningene hadde «krav på offentlig interesse».

Påstanden i avisens tilsvar, om at klageren «var irritert» i samtale med journalisten, tilbakevises. «Tvert om hadde jeg en engleaktig tålmodighet med en journalist enda denne tydeligvis ikke var ute i noe godt ærend».

Klageren hevder dessuten at det er «løgn» når redaktøren påstår «at jeg har bekreftet at jeg har forsøkt å ta meg inn i Jeløy Vertshus ved å skjære over låsene». Videre finner klageren det «frekt» når redaktøren anfører at han «ikke har greid å konkretisere feilene» i avisens oppslag.

For øvrig mener klageren at redaktøren «kunne jo sagt som det var» i sitt tilsvar, «nemlig at Erik Trevor hadde klart å lure han».

Klageren henviser også i tilsvaret til sin mors sykdom og død, parallelt med hendelsene forut for og samtidig med det påklagede avis-oppslaget.

Avisen har i sine kortfattede siste kommentarer opplyst at «ingen i Moss Dagblad hadde kjennskap til sykdom i Harridsleffs familie». Redaktøren anfører i den sammenheng at han «heller ikke kan se at hans (klagerens) private forhold har noe med den aktuelle saken å gjøre».

Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, sendt PFU et «prinsipielt» brev (vedlagt), med kopier av artikler i Le Figaro og Dagbladet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Moss Dagblad omkring skifte av leietager ved en av byens restauranter. Eieren av restaurant-bygningen påklager at avisen kritikkløst har stilt seg til rådighet for en leietager, og at han urettmessig er blitt uthengt som utøver av straffbar handling, idet avisen blant annet brukte tittelen «Eieren brøt seg inn». Klageren, som er identifisert, hevder også at avisen har gjengitt hans kommentarer uriktig.

Moss Dagblad hevder at klageren har bekreftet opplysningene vedrørende «innbruddet», og at det ville være en fortielse overfor leserne ikke å berøre dette forhold i reportasjen. Avisen mener klageren må tåle å bli eksponert i media så lenge han er utleier av restaurant-lokaler.

Pressens Faglige Utvalg mener avisen var i sin fulle rett til å ta for seg omstendighetene omkring skifte av leietager ved klagerens restaurant. Det gjelder også opplysningene knyttet til det såkalte «innbruddet». Men utvalget mener avisen gikk for langt i tittelbruken ved kategorisk å fastslå at «Eieren brøt seg inn». Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det heter:

«Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet».

På dette punkt har Moss Dagblad brutt god presseskikk.

Oslo, 22. august 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning