Trond Harridsleff mot Moss Avis

PFU-sak 95-075


SAMMENDRAG:
Moss Avis hadde mandag 20. februar 1995 førsteside-oppslag med tittel » Går i protest ,» knyttet til et tre-spaltet personbilde. Henvisnings-teksten hadde ordlyden:
» Styreformann Erik Trevor (bildet) og kompanjongene Kent Trevor og Espen Thømt trekker seg ut av Jeløy Vertshus etter bare fire måneders drift. Samarbeidsproblemer via gårdeier Trond Harridsleff oppgis som årsak. Harridsleff har måttet kjøpe ut de tre. På rekordtid har stedet fått ny daglig leder. »
Inne i avisen er en hel nyhetsside (side 5) brukt på saken, under tittelen » Kjøpt ut i rekordfart «. Også her dominerer et bilde (fem spalter) av styreformann Erik Trevor, som i bildeteksten uttaler:
» – Samarbeidsproblemer med gårdeier er grunnen til at vi lot oss kjøpe ut av leiekontrakten «.
Det framgår av ingress og artikkel at Erik Trevor og kompanjonger ble «kjøpt ut» av Harridsleff den foregående fredag ettermiddag, selv om styreformannen «mener at alle forpliktelsene han har hatt, er blitt fulgt opp».
Og videre i artikkelen, under mellomtittelen » Uenigheter» :
» Samarbeidet mellom styreformann Erik Trevor og gårdeier Trond Harridsleff ble etterhvert så komplisert at begge parter ble enige om at eneste løsning var å avslutte samarbeidet om driften av Jeløy Vertshus. På dette tidspunktet hadde gårdeier allerede en ny leietaker klar, som sto klar til å overta «.
Erik Trevor uttaler bl. a. til avisen:
» – For at vi skulle gå raskt ut av leieavtalen, godtok gårdeier Harridsleff et tilbud fra oss som innebar at han måtte kjøpe oss ut av kontrakten «.
» – Vi er svært fornøyd med avtalen vi inngikk fredag, og er egentlig glade for at det gikk så raskt som det gjorde. Om gårdeier Harridsleff er like fornøyd med avtalen vet jeg ikke, det ble nok en dyr kveld for han «.
» – Da vi drev Jeløy Vertshus hadde vi full kontroll over drift og økonomi. Allikevel begynte gårdeier Harridsleff å blande seg inn i hvordan vi drev stedet, og det var da samarbeidsproblemene startet. Blant annet mente Harridsleff at vi ikke var ‘aktive’ nok. Vi tenkte fortjeneste fremfor kostnader «.
Artikkelen avsluttes med å opplyse at » Gårdeier Trond Harridsleff var i går kveld ikke tilgjengelig for kommentar «.
På samme side hadde avisen en to-spaltet underartikkel med tittel » Overtar driften «. Her presenteres Tommy Martinsen, «som sist fredag overtok Jeløy Vertshus». Martinsen uttaler i artikkelen: «- Jeg ble oppringt av gårdeieren, Trond Harridsleff, fredag klokken fem. Han spurte om jeg var klar til å overta. Seks timer, og mye slit senere, åpnet jeg dørene».
Fredag 3. mars bragte avisen et innlegg, undertegnet Trond Harridsleff, i sin «Ordet fritt»-spalte. Innlegget hadde tittelen » Moss Avis og Jeløy Vertshus «, og denne ordlyd:
«Det er skremmende hvordan begge lokalavisene i Moss så sterkt engasjererer seg for å ramme meg. Moss Avis’ påstand om at jeg ikke var tilgjengelig for kommentar i forbindelse med skifte av daglig leder i Jeløy vertshus stemmer ikke. Det har ikke vært kontakt mellom Moss Avis og undertegnede. Avisen kan ikke påvise at den har forsøkt å nå meg.
Det er korrekt at jeg var i Moss den 16. februar med et forslag til Espen Thømt og Erik Trevor med tanke på en løsning for vertshuset – og et ønske om å skilles som venner.
Moss Avis’ store oppslag sett i sammenheng med ovennevnte opplysninger forteller hvem som har gått aktsomt frem. Med hensyn til fremstillingen i artikkelen om hva som er skjedd rundt vertshuset, vil nok de aller fleste lesere forstå at den helt og holdent kun kommer fra den ene part». KLAGEN:
Klageren er den omtalte gårdeier Trond Harridsleff, som i et omfattende klagebrev påklager såvel reportasjen i Moss Avis 20. februar som avisens «omskrivning og behandling» av hans tilsvar 3. mars. Det vises til tilsvarende klage mot Moss Dagblad.
Klageren mener avisen(e) ikke har opptrådt «som frie og uavhengige organer», men har «utlevert seg til en bestemt person og hans opplysninger… stilt seg til disposisjon for en enkeltperson og dennes ønsker om å ramme meg, personlig og økonomisk». Også et mulig «hevnmotiv» antydes i klagen.
Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt om redaksjonell integritet, og klageren hevder: » Det faktum at begge byens dagsaviser har latt seg bruke, er i seg selv både bevis og skjerpende omstendighet «.
Hertil anfører klageren » feilaktige opplysninger «, foruten at avisen har vært » fortegnende i sin helhet «. Han viser her til Vær Varsom-plakatens punkt om kildekritikk. Klageren savner dokumentasjon på opplysningene som gis, «eller i det minste tegn på at de er forsøkt kontrollert».
Ut fra dette mener klageren at avisen klarer «å kaste om på det lesende publikums begreper om hvem av partene som har opptrådt kritikkverdig».
Vedrørende klagepunktet om avisens » omskrivning » av klagerens tilsvar, er kopi av hans manus vedlagt. Det framgår at følgende avsnitt er utelatt i det publiserte tilsvaret:
» Det er nemlig sitt eget skittentøy Erik Trevor løper og vasker i pressen. Jeg synes det er uklokt av ham. I pur egeninteresse burde Espen Thømt og Erik Trevor unnlatt sitt utkjør. »
Klageren påpeker dessuten at avisen har innført formuleringene «skifte av daglig leder» og «med tanke på en løsning for vertshuset» i hans tilsvar. «Slik Moss Avis skriver om min beriktigelse, gir det leseren igjen helt andre assosiasjoner om de reelle forhold enn hva som var tilfelle» og «…fortsatt inntrykk av at sannsynligvis har Erik Trevor lidd overlast».
På prinsipielt grunnlag stiller klageren spørsmål om med hvilken rett en redaktør kan endre innholdet i tilsvaret, og likevel trykke det i hans navn.
Klageren opplyser for øvrig at han «ikke fikk skrevet noen beriktigelse med det samme… fordi min mor gikk bort mens de aktuelle hendelser skjedde».
Videre i klagebrevet berøres måten klageren hevder han ble mottatt på da han oppsøkte Moss Avis’ redaksjon med tilsvaret. Bl. a. finner klageren det » oppsiktsvekkende » at redaktøren han møtte «ikke kjente saken og heller ikke visste hvilket førstesideoppslag og hvilken dag jeg refererte til».
Dessuten opplyser klageren at «en annen person» han ble henvist til svarte at «jeg kunne få et innlegg under ‘Ordet fritt’.» Klageren skal ha gjort oppmerksom på at det dreide seg om » en beriktigelse «, som han antok ville komme på trykk «så fort som mulig og på en fremtredende plass». Istedet konstaterer klageren at tilsvaret ble plassert under ‘Ordet fritt’, og «først flere dager etterpå» (03.03.95).
Mot slutten av klagebrevet anføres det: «Jeg kan heller ikke se at det foreligger noen som helst aktverdige grunner for den personeksponering som fant sted av meg…». «Hvordan skjer det at en person som normalt lever svært tilbaketrukket rammes av slikt?»
Vedlagt klagen er kopi av artikkel i Aftenposten 19.04.95, om rettssaken Ole Paus mot Se og Hør. Klageren viser til «at Se og Hør ikke hadde aktverdige grunner for sine oppslag».
I et «P.S.» til klagebrevet tar klageren for seg «påstanden» sist i den påklagede artikkelen, om at han ikke var tilgjengelig for kommentar. Klageren skriver:
«Da jeg søndag 19.2.95 fikk mistanke om at det kunne komme presseoppslag, reiste jeg straks til min bopel i Oslo for å være tilgjengelig. Her stod også på telefonsvarer. Det viste seg at Moss Dagblad alt hadde vært på tråden og lagt igjen beskjed om å ringe. Noen tilsvarende beskjed eller annet forsøk fra Moss Avis på å få tak i meg har jeg ikke kunnet oppspore «. TILSVARSRUNDEN:
Avisen må «dessverre konstatere at det fra vår side ikke er grunnlag for en eventuell minnelig løsning. Det skyldes ikke uvilje, men det faktum at vi betrakter klagen som grunnløs «.
Det anføres i tilsvaret at avisen i sin reportasje » la vekt på å fremstille saken fra begge sider . Nettopp derfor ble både gammel og ny leietaker intervjuet. Reportasjene inneholder heller ingen redaksjonelle kommentarer, kun uttalelser fra de impliserte».
Moss Avis’ redaktør hevder at avisen » selvfølgelig forsøkte å få en kommentar også fra Trond Harridsleff, ikke minst fordi vi gjennom mange år har hatt en god dialog med familien Harridsleff…». «På grunn av dødsfall i familien, så vi imidlertid ingen grunn til å ‘fotfølge’ Trond Harridsleff».
Redaktøren er «ikke i stand til å se» at avisens reportasje «inneholder en eneste påstand som rettferdiggjør Harridsleffs voldsomme ordbruk i klagebrevet til PFU…».
Og videre: «Jeg kan ikke se at hverken Trevor eller Martinsen legger frem påstander som er egnet til å ramme Harridsleff ‘personlig og økonomisk’, eller som inneholder annet enn det man tross alt må regne med som eier av et restaurantkompleks i en by . Det faktum at Trevor føler han har samarbeidsproblemer med Harridsleff, står jo for Trevors regning. Det kan hverken Moss Avis eller Harridsleff nekte ham å mene «.
Om redigeringen av klagerens tilsvar framgår det at avisen mente avsnittet som ble strøket inneholdt » en dulgt trussel og påstander av en helt annen karakter enn det som til daglig står på trykk i Moss Avis og i aviser ellers «. «Videre ble det lagt inn forklarende ord underveis, utelukkende av hensyn til nye lesere, som ellers ville ha fått problemer med å orientere seg tilbake».
Redaktøren tilføyer: » Harridsleff har selvfølgelig skrevet det som står på trykk. Derimot har ikke Moss Avis trykt alt han har skrevet «. «Forøvrig skal det godt gjøres å finne et innlegg i noen avis som ikke har vært gjenstand for redigering».
Avisen kjenner seg heller ikke igjen i klagerens beskrivelse av besøket i redaksjonen.
Dessuten anføres det at «vi gjorde en rekke fremstøt for å få tak i ham også før hans innlegg kom på trykk. Blant annet la vi igjen beskjed på hans telefonsvarer».
Klageren hevder i sitt tilsvar, som er mer omfattende enn klagebrevet, at «om avisen hadde sjekket saken og sine kildeopplysninger slik den skal, ville den ha sett at en publisering ville gjøre at det oppstår personvernhensyn både overfor utleier og tidligere leietaker. Dette ville bragt i forgrunnen spørsmålet om hva som egentlig er av offentlig interesse i saken «.
Her viser klageren til en av Erik Trevors uttalelser i den påklagede artikkelen, dvs. den at «det ble nok en dyr kveld for han (klageren)».
Klageren mener avisen skulle ha stilt seg spørsmålene: «Er dette privatøkonomiske forhold av offentlig interesse? Er det sånn uten videre sant? Hva mener så eventuelt Trond Harridsleff?». «Jeg synes at slik Erik Trevor står frem og hoverer over undertegnede, burde det straks vakt mistanke i avisen om at kilden har mindre edle motiver».
Videre finner klageren også motsetninger i Erik Trevors uttalelser, og som avisen burde sett: «Sist i artikkelen sier Erik Trevor at han har fått en god avtale og er svært fornøyd med den». «Overskriften på første side forteller at Erik Trevor går i protest mot en umulig Trond Harridsleff».
Som direkte svar på avisens tilsvar skriver klageren: «Det man må regne med som eier av et restaurantkompleks i en by, er at byens aviser sjekker om dens kilde selv har rent mel i posen når den kommer løpende…».
Til avisens anførsel om at «det i reportasjen ble lagt vekt på å fremstille saken fra begge sider», påpeker klageren at «ny leietaker Tommy Martinsen ikke er meg, og at han naturligvis uttalte seg på egne vegne».
Videre hevder klageren at han «ikke på noe tidspunkt på noen måte (har) kunnet registrere at Moss Avis har prøvd å finne meg». «Egentlig motsier avisen seg ikke så lite. Redaktøren sier jo også at han på grunn av dødsfall i familien ikke så grunn til å ‘fotfølge’ meg».
Angående «beriktigelsen» finner klageren det også «umulig å forstå» at redaktøren mener det som er kommet på trykk er skrevet av ham (klageren).
«I dulgte vendinger snakker redaktøren også om at jeg skulle ha skrevet noe i mitt manus som må ha vært ufint. Selv om han ikke er særlig klar, må jeg tydeligvis ha ligget på et lavere nivå enn hva som ellers er vanlig i norsk presse i sin alminnelighet og i Moss Avis i sin særskilthet».
Klageren understreker at det er «avisens mangel på kritisk holdning» han har klaget på, «samt vanskene med å få inn selv den mest beskjedne beriktigelse senere».
En stor del av klagerens øvrige tilsvar er viet omstendighetene omkring morens sykdom og død, og innflytelsen dette hadde på hendelsesforløpet i dagene forut for og etter avisoppslaget.
Avisen s redaktør hevder i sine siste kommentarer at klageren tillegger ham en rekke motiver han ikke kjenner igjen, og dessuten trekker hans troverdighet i tvil. «Det får jeg ta til etterretning».
Redaktøren påpeker dessuten at «sakens tredjeperson» (Erik Trevor) ikke har fått slippe til med noen forklaring overfor PFU, selv om klageren «bruker store deler av sin argumentasjon til å frata» ham «ikke bare all ære, men hvert snev av selvrespekt». «La meg i den forbindelse legge til at jeg personlig aldri har snakket med Erik Trevor».
Og videre i redaktørens tilsvar: «Det er min bestemte oppfatning at Trond Harridsleff, i sin iver etter å vinne frem i PFU tolker inn en rekke påstander og motiver i vår artikkel, som det ikke engang med største velvilje, er mulig å lese mellom linjene».
For øvrig kan ikke avisen se at klagerens tilsvar «gjør forsøk på å imøtegå en eneste av de uttalelser som fremkommer i våre intervjuer med gammel og ny leietaker. Ellers taler manuskriptet, også den del som vi fant å måtte ta ut, for seg selv».
Klagerens påstand om at avisen er «lurt og brukt» av Erik Trevor, «blant annet fordi vi burde forstått det inkonsekvente i at en person går i protest mot en god avtale», tilbakevises. «Poenget er jo at den gode avtalen var en konsekvens av at han gikk». Redaktøren kan heller ikke se at klageren, «i vrimmelen av egne påstander», har imøtegått påstanden fra Trevor om «en god avtale».
Redaktøren understreker til slutt at «Moss Avis aldri har forsøkt å ramme Trond Harridsleff, hverken i denne eller andre saker. Vi forsøkte å kontakte ham, og vi la igjen melding på hans telefonsvarer».
Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, sendt PFU et «prinsipielt» brev (vedlagt), med kopier av artikler i Le Figaro og Dagbladet. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Moss Avis omkring skifte av leietager ved en av byens restauranter. Eieren av restaurant-bygningen påklager at avisen ensidig og kritikkløst har stilt seg til rådighet for en leietager som hevder at han «går i protest». Klageren, som er identifisert, føler seg urettmessig stilt i et dårlig lys, og mener avisen ikke gjorde store nok anstrengelser for å innhente hans samtidige kommentar. Dessuten mener klageren at Moss Avis har brutt god presseskikk ved å «redigere» en beriktigelse han sendte avisen.
Moss Avis betrakter klagen som grunnløs, og hevder å ha lagt vekt på å fremstille saken fra begge sider. Avisen anfører at den forsøkte å innhente klagerens kommentar, men valgte å ta hensyn til dødsfall i klagerens familie. For øvrig mener avisen at klageren som restauranteier må regne med omtale som i den påklagede reportasjen. Avisen forsvarer også at den strøk et utilbørlig avsnitt og ellers redigerte klagerens tilsvar.
Pressens Faglige Utvalg mener avisen var i sin fulle rett til å ta for seg omstendighetene omkring skifte av leietager ved klagerens restaurant. Utvalget mener imidlertid at reportasjen inneholder påstander fra bare den ene part, og dermed gir en ensidig fremstilling av saken.
Utvalget mener også at avisen burde ha gjort større anstrengelser for å gi klagerens tilsvar et innhold og en form som gjensidig kunne aksepteres.
Moss Avis har brutt god presseskikk.
Oslo, 22. august 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning