Unn Søiland Dale v. adv. Øyvind Hagelund, mot Aftenposten

PFU-sak 95-074


SAMMENDRAG:
Aftenposten hadde 13. januar 1995 , over to sider i sin aftenutgave, et fødselsdags-intervju med 95 år gamle Bitten Eriksen, mor til de kjente alpinist-brødrene Stein og Marius Eriksen. Et gjennomgangstema i intervjuet var opprinnelsen til den såkalte «Marius»-genseren, som samtidig hadde 50-årsjubileum. Under tittelen » Moren til Stein, Marius og genser’n » gikk «Marius»-genseren igjen også på bilder av mor og sønner.
Allerede i ingressen uttaler 95-årige fru Eriksen at » – Mønsteret til «Marius»-genseren bare kom til meg «. Det framgikk dessuten at gensermønsteret ble «strikket under dramatiske omstendigheter under krigen» og at det «skulle komme til å gå som en rød tråd gjennom resten av Bitten Eriksens liv».
Intervju-artikkelen hadde videre bl. a. følgende opplysninger knyttet til «Marius»-genseren:
» Og slik modellerte hun (Bitten Eriksen) genseren med utgangspunkt i noen enkle border på setesdalskoften. »
» Ikke rart at stadig flere ønsket å kopiere mønsteret eller bestille maken. »
» – Det var en selvfølge at jeg skulle gjøre noe, og jeg har alltid hatt lyst til å skape noe eget, sier Bitten Eriksen. »
» Sønnene ble stadig avbildet med sin mors flotte, hjemmestrikkede gensere. Men det store gjennombruddet for «Marius»-genseren kom med filmen «Troll i ord» i 1954. Marius spilte skitrener, og hadde en av hovedrollene i filmen. »
» Genseren ble nå ført i sportsbutikken til Marius, hvor moren sto. Designeren Unn Søyland Dale hadde vært praktikant hos fru Eriksen. Efter avtale med Bitten Eriksen solgte hun «Marius»-mønsteret til Sandnes Uldvarefabrikk… Dermed begynte eksporten. »
» – Til olympiaden i 1956 laget jeg «Cortina»-genseren for Dale A/S… Den kontakten resulterte i ni av ti bestselger-modeller… Flere av mønstrene var varianter og forenklinger av «Marius» og «Cortina», men «Marius»-genseren er den som er blitt en klassiker. » KLAGEN:
Klageren , den ovennevnte designeren Unn Søiland Dale (via advokat), mener det i den påklagede intervju-artikkelen framkommer «en rekke usanne påstander» om henne «i tilknytning til opprinnelsen og designet av den såkalte Mariusgenseren». Advokaten skriver i sitt omfattende klagebrev at «påstandene var i stor grad egnet til å skade Unn Søiland Dale både personlig og i hennes egenskap av designer».
Det anføres i klagebrevet bl. a.:
» Unn Søiland Dale har ikke på noe tidspunkt vært ansatt hos Bitten Eriksen eller hennes familie. »
» Det finnes bare to strikkemønstre som har navnet Marius og begge er designet og solgt av Unn Søiland Dale til Sandnes Uldvarefabrikk, og det er gensere med disse oppskriftene som i dag er kjent som «Mariusgenseren». Unn Søiland Dale har aldri solgt mønstre laget av Bitten Eriksen og har således ikke hatt behov for noen «tillatelse» av Bitten Eriksen. »
» At strikkemønstrene er markedsført med navnet Marius og med bilde av Marius Eriksen, skyldes at han var fotomodellen og ble betalt av Sandnes Uldvarefabrikk for dette. »
» Samtlige strikkegensere som ble vist i filmen «Troll i ord» var designet av Unn Søiland Dale og produsert av hennes firma som også måtte dekke den påfølgende etterspørsel. »
» Ingen av Bitten Eriksens gensere er identiske med Unn Søiland Dales Mariusgenser, men er andre varianter over samme grunnidé som er Setesdalskoften. »
Videre refererer advokaten til klagerens «40 års innsats som designer» og anerkjennelse gjennom utstillinger og bøker: «Mariusgenseren har i alle disse sammenhenger vært omtalt og markedsført som hennes genser». Advokaten mener derfor at artikkelen i Aftenposten gir inntrykk av at klageren «urettmessig har tatt æren for Bitten Eriksens arbeid».
Unn Søiland Dale sendte, som reaksjon på intervjuet med fru Eriksen, et innlegg til Aftenposten «for å korrigere de usanne påstander». Innlegget var vedlagt et brev fra en annen advokat enn den som har utformet klagebrevet. Advokaten bak klagebrevet mener at kollegaens brev til avisen «på en saklig og grundig måte» framholdt klagerens «rett til å komme med en beriktigelse av de urimelige påstander som var fremsatt» (se vedlegg). Klagerens innlegg kom imidlertid ikke på trykk .
Aftenposten svarte, etter tre uker, i et brev som – slik klagerens nåværende advokat ser det – gir «uttrykk for både en uklar og nær sagt respektløs begrunnelse for å nekte å trykke Unn Søiland Dales innlegg» (se vedlegg). Av avisens svarbrev framgikk det – slik advokaten oppfattet det – » at Aftenposten en eller annen gang i fremtiden vil trykke en artikkel om strikkemønstre, og at man da vil ta kontakt med Unn Søiland Dale slik at hennes syn fremkommer «.
Det framgår videre av klagebrevet at Aftenposten etter dette ble varslet om at saken kunne bli bragt inn for PFU. På klagerens anmodning gjennomgikk imidlertid journalisten som hadde skrevet Bitten Eriksen-intervjuet «dokumentasjonen om Mariusgenseren som Unn Søiland Dale besitter, og det ble da antydet at det skulle skrives en artikkel i Aftenposten». «Hun (journalisten) hadde imidlertid ikke anledning eller fullmakt til å skrive noe dementi e.l.».
Ifølge klagen «gikk tiden og intet skjedde». Klageren skal ha øvet «nytt kraftig påtrykk» på avisen, med nytt varsel om klage til PFU, og det ble «tydeligvis på ansvarlig redaksjonsnivå besluttet å skrive en artikkel om Mariusgenseren».
Avisen oversendte klageren «et utkast til artikkel… som bar preg av hastverksarbeide» (kopi vedlagt). Journalisten gjorde «en del rettelser med utfyllende innhold», innen klageren 9. mars fikk det endelige manuset til gjennomsyn. «Sett fra Unn Søiland Dales side, inneholdt manuset både i form og innhold et minimum av det hun ønsket å få frem i forhold til intervjuet med Bitten Eriksen».
Artikkelen (vedlagt) kom på trykk 17. mars under tittelen » Marius’ mor vil ha ‘Marius’ » – «…mer enn to måneder etter at intervjuet med Bitten Eriksen ble publisert». Klageren kunne «dessverre meget skuffende, men ikke overraskende etter sin erfaring med Aftenposten, konstatere at artikkelen ikke var i samsvar med det manuset hun ble forelagt og som hun faktisk hadde godkjent».
Advokaten anfører at avisen «endret både overskrift, innhold og utforming i forhold til det manuset Unn Søiland Dale mottok… og som man faktisk var blitt enige om». «Det manus som Unn Søiland Dale fikk oversendt… var et kompromiss med avisen». «Til tross for denne enigheten endrer Aftenposten uten forvarsel manuset slik at det som er vesentlig for Unn Søiland Dale nedtones». » Man føler seg rett og slett manipulert av Aftenposten «.
I klagebrevet stilles det, på bakgrunn av «Aftenpostens håndtering av denne saken», også «spørsmål om de involverte journalisters eller andre ansvarliges integritet i forholdet mellom familien Eriksen og Unn Søiland Dale».
Klageren tilskrev 4. april avisen på ny, klaget på artikkelen 17. mars og «ba om å få komme til orde på en ordentlig måte…» (kopi vedlagt). Avisen svarte 10. april (kopi vedlagt). Ifølge klagerens advokat «påberopes nå plutselig Aftenpostens angivelige policy om ikke å la seg påvirke o.l., at Unn Søiland Dale gjennom artikkelen 17-3 hadde fått komme til orde og at man nå på reportasjeplass anså seg ferdig med saken».
For øvrig meddelte avisens brev at dersom klageren «føler behov å komme med ytterligere kommentarer, står De selvsagt fritt til å skrive et kort og konsist leserinnlegg – 10-20 manuslinjer – som vi vil vurdere på vanlig måte». Advokaten finner det «paradoksalt, men verd å merke seg» at avisen, «som nektet å innta Unn Søiland Dales opprinnelige tilsvar, nå tre måneder etter intervjuet med Bitten Eriksen faktisk tilbød Unn Søiland Dale, riktignok med forbehold om… godkjennelse, å komme med et leserinnlegg ‘dersom hun hadde behov for det'».
Det opplyses til slutt i klagebrevet at ukebladet Se og Hør, kort tid etter intervjuet med Bitten Eriksen i Aftenposten, hadde «et tilsvarende oppslag». «I motsetning til Aftenposten lot Se og Hør Unn Søiland Dale umiddelbart komme til orde med sin beriktigelse av de påstander som ble fremsatt av Bitten Eriksen». TILSVARSRUNDEN:
Avisen finner intet grunnlag for å løse saken i minnelighet, og tar innledningsvis i sitt tilsvar «sterkt avstand» fra advokatens «spørsmål om involverte journalisters eller andre ansvarliges integritet i forholdet mellom familien Eriksen og Unn Søiland Dale».
Det hevdes videre i tilsvaret at «opphavsretten til Marius-genseren bare utgjorde en liten del» av fødselsdags-intervjuet med Bitten Eriksen. Klagerens tilsvar, som ikke ble tatt inn, betegnes som » et langt og omstendelig forslag til tilsvar, som ikke var egnet for publisering «.
Aftenposten opplyser at det var telefonisk kontakt med klageren «i god tid» før avisens svarbrev av 14. februar (vedlagt klagen), og at klageren ble fortalt «at vi arbeidet med en artikkel om beskyttelse av strikkemønstre». Ifølge avisens tilsvar ble klageren også fortalt «at hun selvsagt skulle få komme til orde i den sammenheng. Hun var fornøyd med dette, og ga uoppfordret navn på kilder vi burde snakke med i den sammenheng».
Avisen betrakter derfor måten klagerens advokat beskriver kontakten med klageren på som «en tilsnikelse». Det refereres til avisens svarbrev 14. februar, der det het at man «ikke kunne antyde når artikkelen kommer på trykk. Det avhenger av hvor raskt vår medarbeider kommer i kontakt med kilder, som blant andre Unn Søiland Dale har foreslått».
Om publiserings-tidspunktet for artikkelen (17. mars) framgår det at klageren selv ba om utsettelse «fordi mange som måtte ha interesse av artikkelen, ville være på vinterferie og dermed ikke fikk lest aftenutgaven». Ifølge avisens tilsvar var artikkelen klar for publisering i månedsskiftet februar / mars.
Det framgår videre at klageren fikk artikkelens manus til gjennomlesning «på grunn av forhistorien», men at klagerens påfølgende samtale med journalisten «gikk langt utover temaet ‘Marius-genserens opprinnelse'». «Vår medarbeider regnet med at Unn Søiland Dales mangeårige erfaring med pressen tilsa at det var unødvendig å gjøre oppmerksom på at intervjuet med henne kunne bli redigert før publisering «.
Avisen viser til at den nettopp derfor, i brev av 10.04.95, gjorde det klart » at Aftenpostens medarbeidere ikke kan inngå avtaler om hvorledes stoff skal komme på trykk, og understreker at ‘Aftenpostens policy er at utenforstående ikke kan påvirke, langt mindre diktere innhold, utforming eller overskrifter’ – utover å rette faktiske feil «. Avisen sier seg imidlertid enig med klageren i at den opprinnelige tittelen (‘Strid om Marius-genseren’) «hadde pekt mer direkte mot problemstillingen…».
Angående «sakens realiteter», dvs. spørsmålet om opphavet til «Marius»-mønsteret, bringer avisen flere sitater som etter dens mening «viser hvor komplisert saken synes å være». Avisen siterer bl.a. fra boken «Kvardagsstrikk» (kopi av bokside vedlagt) og fra en klagesak som i 1993 ble behandlet i Konkurranseutvalget (kopi vedlagt). » Det var derfor naturlig for Aftenposten å prøve å belyse for en større lesergruppe hvilke rettigheter som beskytter strikkemønstre og design, fremfor straks å publisere Søiland Dales tilsvar som neppe ville bringe mer klarhet i saken. »
Klageren s advokat tar i sitt også omfattende tilsvar «til etterretning» at Aftenposten «avviser at avisens behandling av Unn Søiland Dale har noen sammenheng med avisens integritet i saken».
Advokaten påpeker videre at klageren tidligere ikke er foreholdt at avisen betraktet hennes tilsvar som «langt og omstendelig» og «ikke egnet til publisering», heller ikke i avisens brev til henne av 14.02.95. » Det sentrale poenget i denne saken er imidlertid at Aftenposten nektet Unn Søiland Dale tilsvarsrett til en artikkel som var egnet til å skade henne «. Advokaten mener avisen burde ha anmodet om «et mer egnet tilsvar», eller «i forståelse med» klageren omredigert tilsvaret.
Det tilbakevises at klageren «sa seg fornøyd» med at den «antydede artikkel» skulle komme istedet for hennes eget tilsvar. «Hun var fornøyd med at Aftenposten, på et generelt grunnlag, ville skrive om mønsterbeskyttelse. Unn Søiland Dales tilsvar… hører imidlertid tvilsomt med i en slik artikkel hvor forøvrig publiseringstidspunktet var uklart».
Advokaten fastholder sin tidligere beskrivelse av uklarheten omkring den bebudede artikkelen, og som avisen i sitt tilsvar betegner som «en tilsnikelse». Det medgis at beskrivelsen var «noe spissformulert», men at den «innholdsmessig er presis den samme» som i avisens brev til klageren.
For øvrig finner advokaten det «vanskelig å forstå» at artikkelen 17. mars «skulle vært ferdig til publisering i månedsskiftet februar / mars». «Det er korrekt at Unn Søiland Dale underveis i den prosessen som omsider førte til publiseringen… ba om at det ikke ble publisert noe om saken i vinterferieuken. Jeg ser imidlertid ikke at det skulle være formildende for Aftenposten på noen måte». » Jeg tillater meg å anta at om Aftenposten ville, kunne artikkelen ha vært publisert langt tidligere «.
Advokaten påpeker videre at hverken det «opprinnelige utkast til artikkel, eller det som ble publisert, forutsatte noen kontakt med kilder», slik det hevdes i avisens tilsvar.
Avisens kommentarer til «endringen av artikkelen Unn Søiland Dale hadde godkjent» finner advokaten «bemerkelsesverdige». Det betegnes som » uholdbart » av avisen i ettertid » å påstå at Unn Søiland Dale på grunn av hennes mulige erfaring med pressen skulle være inneforstått med at intervjuet med henne kunne bli redigert før publisering «.
Advokaten betrakter avisens henvisning til eksempler på det «kompliserte» opphavet til «Marius»-genseren som «en avsporing». » Spørsmålet PFU skal ta stilling til er om Aftenposten har brutt god presseskikk ved sin behandling av Unn Søiland Dale, og ikke hvorvidt Unn Søiland Dale har rett når hun hevder at hun er opphavskvinnen til Mariusgenseren «. Advokaten oppfatter dette «innspill» fra avisens side som «et forsøk på å diskreditere Unn Søiland Dale i PFU’s øyne…».
Likevel nevner advokaten at forlaget «i desember 1994 sa seg villig til å endre innholdet om opphavet til Mariusgenseren i neste opplag av Kvardagsstrikk, og dessuten innta en rettelse… i en del av de bøker som er trykket». Det framgår også at klageren var ukjent med behandlingen av klagesaken i Konkurranseutvalget. «Hadde hun kjent til den ville hun ha korrigert de opplysningene som fremkom der».
Avisen kan ikke se at klagerens / advokatens tilsvar bringer inn nye momenter, men ønsker likevel å utdype noen punkter.
I motsetning til klagerens advokat legger avisen fortsatt vekt på «sakens realiteter» (uklarheter om
opphavsretten til genseren). «Dette hadde selvsagt betydning for Aftenpostens behandling av det opprinnelige innlegg fra Unn Søiland Dale. Det kan da ikke være PFUs oppfatning at man skal trykke alle mottatte innlegg, kommentarer uten å prøve å finne frem til ‘sakens realiteter’ for å vurdere hvor relevant et innlegg er. »
Avisen kommenterer også advokatens punkt om «unfair behandling» av klageren, og hevder at selvom «Aftenposten selvsagt tar PFU og PFU-klager alvorlig», vil avisen » aldri la seg presse til å trykke noe pga. varsel om at en sak kan bli bragt inn for PFU . Det skjedde heller ikke i dette tilfelle, slik det nærmest antydes…».
Avisen tilbakeviser at klageren ikke ble gjort oppmerksom på at hennes tilsvar («med vedlagte strikkeoppskrifter») var «uegnet til publisering, langt mindre at hun fikk hjelp til å redigere / omformulere tilsvaret». Avisen mener det var «nettopp det» man gjorde i samme telefonsamtale som det ble foreslått «en løsning» med artikkelen om mønsterbeskyttelse. Derfor finner avisen det «overraskende» at advokaten «gjentar påstanden» om at klageren «ikke var fornøyd med en slik fremgangsmåte».
Angående den påklagede endringen av den «godkjente» artikkelen, opplyser avisen at dens medarbeider «snakket lenge med Unn Søiland Dale i forbindelse med intervjuet.» «Hun (journalisten) faxet også sitt utkast» til klageren, «slik at det ikke skulle bli diskusjon om hva som var sagt».
Det framgår videre at da endelig utkast også var faxet klageren, snakket hun med journalisten pr. telefon. «Ifølge vår medarbeiders notater» tok klageren «igjen opp nye momenter hun ønsket å utdype eller tilføye. Noen av disse poengene ble tatt med i manuset, samtidig som vår medarbeider gjorde… oppmerksom på at saken nå var blitt for lang, og at den kanskje ville bli kuttet. »
Ifølge avisens siste tilsvar skal klageren da ha uttalt at «dette er minste felles multiplum». «Vår journalist gjentok da at saken var lang, men sa: ‘Vi forsøker’, vel vitende om at hun ikke hadde herredømme over den endelige redigering eller redaksjonelle utforming «. Avisen kan derfor ikke forstå at klageren «skulle ha forståelse av at det var en avtale at saken skulle komme på trykk ordrett som i journalistens faxede manus».
Det påpekes at klageren «selvsagt… hadde godkjent sine egne uttalelser, men Aftenpostens journalist eller Aftenpostens redaksjonsledelese har aldri ment at saken var av en slik karakter at det var nødvendig å finpusse på utsagn eller formuleringer begge parter måtte godkjenne».
Avisen viser til at den er «restriktiv med å sende manuskripter til gjennomlesning», men at man i dette tilfelle fant at det «ville være rett» å gi klageren «anledning til å se sine egne uttalelser, uten at det skulle oppfattes som en avtale om at hvert ord, hver setning ville komme på trykk, heller ikke journalistens titelforslag. » Avisen beklager det, hvis klageren har fått en slik forståelse.
Til slutt i avisens siste tilsvar anføres det at «Aftenposten fører en romslig linje når det gjelder tilsvar eller kommentarer, så sant de virker oppklarende. » Avisen hevder det var på denne bakgrunn man skrev til klageren at «et eventuelt nytt innlegg fra henne ville bli vurdert på vanlig måte». PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen har sitt utgangspunkt i opplysninger som framkom om opphavet til den såkalte «Marius»-genseren i et intervju Aftenposten hadde med en 95-åring. Klageren, som gjør krav på å være designeren av «Marius»-mønsteret, mener usanne påstander i intervjuet skapte et feilaktig inntrykk av at hun urettmessig har tatt æren for mønsteret.
Klagen gjelder også det forhold at Aftenposten senere ikke publiserte et korrigerende tilsvar klageren sendte avisen, og som hun mener hun hadde krav på å få på trykk. Den oppfølgende artikkel avisen istedet publiserte, etter kontakt og intervju med klageren, var etter hennes mening endret på utilbørlig måte i forhold til gjennomlest og godkjent manuskript. Klageren mener også at avisen burde ha bragt artikkelen langt tidligere enn tilfelle var.
Aftenposten kan ikke se at avisen på noe punkt har brutt god presseskikk, idet den mener det råder stor uklarhet omkring opphavet til «Marius»-genseren og at klagerens tilsvar ikke var egnet til å bringe klarhet i saken. Avisen mener den strakk seg langt for å imøtekomme klageren i den oppfølgende artikkelen, og at det aldri ble inngått noen bindende avtale om at redigering ikke kunne skje etter klagerens gjennomlesning.
Pressens Faglige Utvalg har ikke vurdert eller tatt stilling til hva som måtte være korrekt når det gjelder opphav og rettigheter til «Marius»-genseren. Utvalget kan heller ikke avgjøre om det var inngått avtale om innholdet i den oppfølgende artikkelen på en slik måte at avisen kan klandres for endringene som ble gjort etter klagerens gjennomlesning.
Men utvalget mener avisen burde forstått at klagerens tilsvar ikke uten videre kunne avvises, siden tilsvarsrett i henhold til Vær Varsom-plakaten åpenbart forelå. Utvalget finner at avisen på et tidligere tidspunkt og mer aktivt skulle ha hjulpet klageren med å få sine «korreksjoner» i form av tilsvar på trykk i en gjensidig akseptabel form.
På dette punkt har Aftenposten brutt god presseskikk.
Oslo, 22. august 1995
Per Edgar Kokkvold
Inger Bentzrud, Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning