Prof. Anders Johansen mot Dagbladet

PFU-sak 95-060


SAMMENDRAG:
Dagbladet bragte torsdag 30. mars 1995 en førsteside-henvisning, nederst på siden, med tittel » Slik bor naboen til helseministeren «. Henvisningen var illustrert med fargebilde av et tilsynelatende falleferdig lite trehus.

Inne i avisen er hele midtoppslaget brukt på saken, med et dominerende fargebilde av det samme huset som på førstesiden, under tittelen » SLIK BOR STATSRÅDENS NABO «. På bildet står en eldre kvinne ved inngangsdøren, og det heter i bildeteksten:

» BORGHILDS HJEM: Borghild Sønstehagen (72) vil ikke flytte fra det falleferdige hjemmet sitt. Vinduene er tettet med filler og papp-plater. Veggene er dekket med isolasjonsmatter. Over det som en gang var kjøkken, er det nå et stort hull. – Jeg ville gjerne hatt hjelp til å stelle litt på det. «

I en undertittel heter det dessuten: » Borghild (72): * Nekter å flytte på eldrehjem * Nektes hjelp til oppussing «

Et to-spaltet fargebilde nederst på siden viser en større, hvit våningsbygning, med innfelt portrettbilde, og felles bildetekst lyder:

» STATSRÅDENS HJEM: Her er helseminister Werner Christies (innfelt) storgård ved Hamar. Noen steinkast unna bor Borghild Sønstehagen. «

Og i ingressen:

» Dette er også Velferds-Norge 1995: Noen steinkast fra helseminister Werner Christies storgård ved Hamar bor Borghild Sønstehagen (72) i restene av det som en gang var et bolighus. Med store hull i taket, ‘toalett’ i bæreposer og uten at dagslyset slipper inn gjennom knuste vindusruter tettet med filler og isolasjonsmatter. «

I artikkelen er kvinnen intervjuet, og avisen skildrer hennes situasjon ytterligere detaljert. Det framgår at hun i mange år har vært under kommunens omsorg. «Hun har ingen barn og ingen nære slektninger». » Folk både fra sosialetet og helsevesen har kastet opp over gjerdet etter at de har vært inne og sett hvordan hun har det. »

Og en nabo uttaler bl. a.: «- Det er stor skam at folk blir behandlet på denne måten i dag. De kunne i det minste latt henne få ei brakke å bo i».

I en kort underartikkel med tittel » – Vi har hatt en dårlig dialog » opplyses det at Helse- og sosialavdelingen i Hamar kommune har «henvist til taushetsplikten når det blir spørsmål om Borghild». «Men etter henvendelsen fra Dagbladet» sier assisterende pleie- og omsorgsleder «at de snarest vil ta kontakt med Borghild for å se hva de kan gjøre». «- Vi har hatt en dialog med henne om dette, men den har så langt ikke ført til noe».

I samme utgave hadde Dagbladet en lederartikkel med tittelen » Våkne opp «, der det bl. a. het:

» Skal man vekke en helseminister, skal man ikke liste seg på sokkelesten inn der han sover og hviske ham i øret at han må våkne. Man skal trampe inn på grove støvler og rope ‘Brann, brann!’. Det har Norsk sykepleierforbund gjort med sin brosjyre hvor illustrasjonene er knallharde og sikkert insinuerende overfor et helsebyråkrati som i alle år har solt seg i illusjonen om at vårt helsevesen er verdens beste. «

KLAGEN:
Klageren er ikke selv berørt av Dagbladets reportasje og lederartikkel , men klager som privatperson på vegne av helseminister Werner Christie (med hans skriftlige samtykke) og den omtalte eldre kvinnen. I klagebrevet vises det til hva klageren mener er brudd på Vær Varsom-plakat-punktene 2.6, 3.9, 4.1, 4.2, 4.3, 4.10 og 4.12.

Klageren innleder med å ta for seg reportasjen opp mot VV-plakatens pkt. 3.9, og mener avisen har » utlevert » den eldre kvinnen ved å gå henne » urimelig nært inn på livet i omtalen av elendigheten «. «Kvinnen kan ha gitt sitt samtykke til denne reportasjen. Alt avisen har å si om henne tyder imidlertid på at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv».

Under henvisning til VV-plakatens pkt. 4.1, 4.10 og 4.12 tar klageren videre for seg den sammenheng han mener «oppslaget etablerer… mellom denne kvinnens situasjon, og helse-ministerens». Klageren trekker avisens bruk av ordene » nabo » og » steinkast » i tvil, og påpeker at «bilder av de to ‘nabohus’ er stilt direkte sammen, i temmelig grell kontrast».

Og klageren skriver: » Det står ingen sted svart på hvitt at kvinnens elendighet skyldes ministerens velstand, at han på noen måte har vist seg ufølsom for den eller på kritisabelt vis har unnlatt å ta ansvar for den «. Klageren mener «kontrastene» i avisens bildebruk «vanskelig
(kan) oppfattes som annet enn et forsøk på å belaste ministeren personlig med denne kvinnes skjebne».

Videre mener klageren å påvise en sammenheng mellom reportasjen og avisens lederartikkel samme dag. «Reportasjen på midtsidene kan ikke ses isolert fra denne lederen». Han viser til VV-plakatens pkt. 4.2, og mener «reportasjen må oppfattes som belegg for lederens påstand om at helesministeren ‘sover’, dvs. ikke er villig til å vie ‘uverdige forhold’ oppmerksomhet. Reportasjen kan i seg selv ikke sies å dokumentere dette. Den argumenterer for det, med ‘talende’ billedbruk».

Med henvisning til VV-plakatens pkt. 4.3 anser klageren at reportasjen vanskelig kan leses på annen måte enn i lys av den politiske strid han mener lederartikkelen «tar fatt i». » Det er grunn til å merke seg at Dagbladet gjør rede for kvinnens livssituasjon og boforhold forholdsvis inngående og detaljert. Når det gjelder statsråden, har avisen nøyd seg med et bilde av en staselig ‘storgård’ . Klageren mener avisen, ved ikke også å gå inn på statsrådens personlige forhold, kan «mistenkes for… å være utilbørlig tendensiøs .»

For øvrig finner klageren det «vanskelig å lese lederartikkelen som annet enn et forsvar også for denne typen journalistikk : Når helseministeren ikke kan vekkes på normalt vis, må man ta i bruk de samme virkemidler som pressgrupper kan bestille hos reklamebyråene». Her viser klageren til VV-plakatens pkt. 2.6, «ikke først og fremst fordi den (avisen) støtter en kampanje som reklamerer for sykepleierforbundet… men fordi den tar reklamens språk i bruk i reportasje-sammenheng».

Og klageren avslutter slik:

«Kvinnen det angår har jeg ikke sett meg i stand til å innhente samtykke fra. Å gripe inn i en åpenbart forvirret og hjelpeløs persons privatliv, for å offentliggjøre forhold enhver ville måttet skamme seg dypt over – og å bruke dette stoffet i et politisk spill det er liten grunn til å tro at hun kan ha hatt oversikt over – dét er imidlertid såpass alvorlig at jeg ber utvalget selv ta ansvar for at denne siden av saken blir drøftet i lys av pressens etiske regler».

Sekretariatet har henvendt seg til sosialetaten i Hamar kommune, med spørsmål om man kunne tenke seg å bidra til nødvendig samtykke til klagebehandling også for kvinnens del. Kommunens pleie- og omsorgsleder stilte seg positiv, og fikk i første omgang også positiv muntlig respons fra kvinnen. På senere anmodning om skriftlig bekreftelse, ønsket hun likevel ikke å gi sitt samtykke. Sekretariatet underrettet partene om dette før tilsvarsrunden ble innledet.

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet s «oppfatning er at avisen ikke har brutt Vær Varsom-plakaten på noen av de punkter klageren påberoper seg». «Dagbladets formål med reportasjen var å rette søkelyset på de uverdige og rystende forhold som Borghild Sønstehagen levde under». Det framgår at kvinnen sa seg villig til å samtale med avisen , «i håp om at en omtale kunne føre til at hun fikk bedre boforhold». «Vår medarbeider bedømte… forholdet slik at hun var fullt ut i stand til å forstå sin situasjon «.

Avisen hevder at «varsomhet ikke må føre til at ressurssvake automatisk utelukkes fra offentlig deltakelse i saker som vedrører dem. I det aktuelle tilfelle mener Dagbladet at avisen var innenfor de aktsomhetsregler som må gjelde».

Vedlagt tilsvaret er kopier av artikler i Dagbladet 31.03.95 og 07.04.95, henholdsvis med titlene » Borghild får hjelp » og » Borghild (72) fikk pakke og ny brakke «. Avisen mener å vise at kvinnens «boproblemer fikk en løsning som følge av Dagbladets omtale». «Også Hamar kommune tok nye initiativ i saken». «Virkningen av Bodil Sønstehagens uttalelser var altså det hun håpet». Dagbladet viser her for øvrig til VV-plakatens pkt. 1.4 og 1.5.

Avisen tilbakeviser at «Dagbladet forsøker å etablere en sammenheng mellom kvinnens situasjon og helseminister Werner Christies velstand». » Som klageren selv påpeker hevder ikke Dagbladet at det er noen slik sammenheng eller at han på noen måte har opptrådt ufølsomt eller kritikkverdig «. «Dagbladets poeng var selvfølgelig å illustrere de betydelige forskjeller i levekår som fremdeles finnes i Norge». » At dette kan oppfattes som belastende for Christie, er i denne sammenheng underordnet «.

Videre mener Dagbladet at klageren «forsøker… å etablere et nærmest konspirativt forhold mellom reportasjen fra Hamar kommune og en leder avisen trykket samme dag». » Dagbladets redaksjo-nelle ledelse har undersøkt om det virkelig fantes en bevisst kobling fra avisens side mellom lederen og reportasjen. Noen slik sammenheng lar seg imidlertid ikke dokumentere «.

Og avisen skriver til slutt: «At lederen og reportasjen skulle være tekstreklame for Sykepleier-forbundet, faller på sin egen urimelighet. Å hevde som belegg for dette at reportasjen ‘tar reklamens språk i bruk’ er irrelevant og heller ikke dokumentert. Reportasjen har et helt ordinært utstyr og innhold. Det ville dessuten bli uholdbart om PFU skal innføre stilistiske skiller i spørsmålet om tekstreklame».

Klageren ser seg i sitt omfattende tilsvar «nødt til» å foreta «en del presiseringer», siden Dagbladet – etter hans mening – har «misoppfattet» eller «ikke oppfattet» flere av klagepunktene.

Blant annet understreker klageren: » Mitt spørsmål er ikke om aviser bør avsløre uverdige boforhold, men om de bør gjøre det på en slik måte at beboerne fratas all verdighet «. «Avisen har tvert om en særlig forpliktelse overfor personer som ikke selv makter å hevde sine synspunkter og interesser». » Dagbladet er da heller ikke anklaget for å ha gjort seg til talerør for den svake «.

Klageren minner ellers om en tidligere PFU-uttalelse, om skildring av «mennesker som lever i en nødssituasjon», der det bl. a. het: » Denne type reportasje krever imidlertid stor varsomhet og omtanke, slik at pressen ikke utleverer private og intime detaljer på en måte som krenker de omtaltes personvern «.

Angående Dagbladets hevisning til at den påklagede reportasjen «faktisk førte til bedring» for kvinnen, påpeker klageren: «PFU er… ikke oppfordret til å vurdere bakgrunnen for eller formålet med denne reportasjen, og heller ikke dens praktiske resultater».

Klageren konstaterer for øvrig at kvinnen ikke har gitt sitt samtykke til klagebehandling for hennes del. «På dette punkt bortfaller dermed min konkrete anklage mot Dagbladet. Jeg ser det likevel som ønskelig at PFU på prinsipielt grunnlag drøfter de spørsmål en reportasje av denne art reiser «.

Dessuten finner klageren PFUs regelverk problematisk når det gjelder «personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser». » Ressurssvake personer vil ofte kunne stå temmelig svakt, så lenge PFU ikke har anledning til å felle en avis på eget initiativ «.

Når det gjelder sammenhengen mellom helseministeren og kvinnen mener klageren at «Dagbladets argumentasjon… bygger på en svært innskrenket forståelse av hva en reportasjetekst er og hvordan kommunikasjon finner sted». Klageren mener det også dreier seg om «å tolke tilleggsbetydninger , eller assosiasjoner, som dannes ved sammenstilling av ord og bilder på avissiden». «Derfor er det også et sentralt hensyn i enhver vurdering av presse-etikk».

Om hvorvidt det skulle være en «bevisst kobling» mellom leder og reportasje skriver klageren: «Klagen berører ikke spørsmålet om de mer eller mindre bevisste intensjoner med denne koplingen, og forutsetter på ingen måte at slikt skulle kunne dokumenteres . Den dreier seg om de koblinger som foreligger i det ferdige avisprodukt».

Og videre: «Når Dagbladet oppfatter det som ‘irrelevant’ med hensyn til spørsmålet om tekst-reklame, om avisen har ‘tatt reklamens språk i bruk’ – og dessuten finner det ‘uholdbart’ å ‘innføre stilistiske skiller i spørsmålet tekstreklame – da er avisens argumentasjon… uten relevans for det spørsmål PFU er oppfordret til å avgjøre». Klagerens påstand er fortsatt at «‘reklamens språk’ er tatt i bruk på et område der det ikke hører hjemme «.

«Alt i alt» anser klageren Dagbladets tilsvar for å være «forstemmende lesning».

Klageren har for øvrig tatt med en rekke litteratur-henvisninger vedrørende presseetikk og pressefaglige spørsmål.

Avisen hevder i sine siste kommentarer «at det ikke er mulig å rette søkelyset på kritikkverdige forhold uten å beskrive forhold av personlig karakter. Spørsmålet er da om Dagbladet i sin beskrivelse av kvinnens situasjon har beveget seg utenfor det som må ansees som nødvendig for å avdekke kritikkverdige forhold av offentlig interesse «. Avisen konstaterer dessuten at det for klageren er «uten betydning… at det kom noe nyttig ut av Dagbladets reportasje».

Og videre:

«Dagbladet er ikke ukjent med at sammenstillingen av ord og bilder kan skape assosiasjoner hos leseren. Klagerens poeng er vel at Dagbladet bevisst har prøvet å manipulere leseren til å tro at statsråd Christie er ansvarlig for Borghild Sønstehagens boforhold. Det er vanskelig å forsvare seg mot slike antydninger, særlig ettersom de ikke er underbygget med annet enn henvisninger til teoretisk faglitteratur «.

Avisen mener dessuten at klageren » innfører… en helt ny forståelse av Vær Varsom-plakatens bestemmelser om reklame og redaksjonell tekst «. «For Dagbladet er det vanskelig å se at en leder om Sykepleierforbundet og en reportasje om boligforhold i Hedmark skaper behov for en ‘grenseoppgang mellom journalistikkens kommunikasjons-etikk og reklamens».

Som konklusjon mener Dagbladet at klagen «koker ned til» spørsmålet om avisen hadde «aktverdige grunner for å trekke sammenlikninger mellom Sønstehagens og Christies boforhold». «Dagbladets formål var ideologisk i den forstand at sammenlikningen illustrerte forskjellen i levekår. Det er ikke Christies romslige boforhold som er det sentrale poeng». «Det journalistiske grep som er gjort har til hensikt å vise at i Norge i 1995 eksisterer boforhold som Bodil Sønstehagens i kort avstand til langt mer prangende levevilkår».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Dagbladet der avisen, gjennom sin tittel- og bildebruk, hadde stilt en eldre kvinnes elendige boforhold og helseminister Werner Christies «storgård» opp mot hverandre. Avisen betegnet helseministeren som kvinnens «nabo» og bosatt «noen steinkast» fra henne. Klageren, som har innhentet statsrådens samtykke til klagebehandling, mener avisen på en presseetisk utilbørlig måte har tatt «reklamens språk» i bruk, og trukket den ressurssvake kvinnens uverdige levekår inn i et «politisk spill» hun neppe hadde oversikt over. Dessuten mener klageren å se en «kobling» mellom reportasjen og en lederartikkel i Dagbladet samme dag, der avisen sluttet seg til kritikk av helseministeren som Norsk sykepleierforbund hadde kommet med på generelt grunnlag.

Dagbladet avviser klagen på alle punkter, og hevder at den påklagede reportasjen er i overensstem-melse med kvinnens eget ønske om å få bedret sine boforhold. Avisen viser med oppfølgende reportasjer til bedring i hennes livssituasjon som følge av Dagbladets omtale. Likeledes tilbakeviser avisen at den har forsøkt å etablere en sammenheng mellom kvinnens situasjon og helseministerens «velstand». Dagbladet anfører at poenget var å illustrere de betydelige forskjeller i levekår som fortsatt finnes i Norge. Klagerens påstand om å ha tatt i bruk «reklamens språk» finner avisen irrelevant. Dagbladet kan heller ikke se den påståtte «kobling» mellom reportasjen og lederartikkelen.

Pressens Faglige Utvalg tar utgangspunkt i at klagen formelt begrenser seg til de punkter som angår helseminister Werner Christie.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».

I det påklagede tilfellet mener utvalget at Dagbladet ved sin presentasjon kan skape et uheldig inntrykk av at helseministeren personlig skulle være ansvarlig for kvinnens livssituasjon. Nabobegrepet er dessuten strukket svært langt. På den annen side finner utvalget at Dagbladet ikke har brutt med de presseetiske normer ved å foreta en sammenligning av boforholdene for en statsråd og en av samfunnets svake.

Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 10. oktober 1995
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Inge Lønning