Chris Bech / Remi Thoresen mot Østlands-Posten

PFU-sak 95-057


SAMMENDRAG:
Østlands-Posten hadde fredag 17. februar 1995 et fire-spaltet førsteside-oppslag med tittel » Bordell-planer ble klekket ut i fengsel «, og det het i henvisningsteksten:
» Bordellskandalen som nå avsløres i Oslo ble planlagt fra fengselet – av Stavern-mannen Remi Thoresen og hans kompanjong Øystein Christiansen, alias Chris Fast Bech. I fjor sommer, mens Thoresen, etter det ØP erfarer, sonet en dom på Bastøy, ble firmaet Scan-Group AS etablert og registrert i Brønnøysund. Investorer ble lokket med gull og grønne skoger, og Børsen rykket ut med en advarsel mot prosjektet. Alt mens styreformann Thoresen befant seg innenfor murene. Thoresen, Christiansen og en tredje medvirkende fikk utbetalt nær 200 000 kroner fra arbeidskontoret mens de drev luksusbordellet. »
Oppslaget var illustrert med tre-spaltet bilde av den ene klageren, og bildeteksten lød:
» Bordell-planlegger: Dette bildet ble tatt da ØP besøkte Remi Thoresen på Ila lands-fengsel i 1990. Da ville han starte et nytt liv. I fjor høst planla han tilslørt bordellvirksomhet – fra fengselscella, »
Inne i avisen (side 3), under tittelen » Stavern-mann sentral i bordellskandale «, var artikkelen illustrert med ytterligere et (fire-spaltet ) bilde av angjeldende klager. Her hadde bildeteksten denne ordlyd: » Hovedmann: Remi Thoresen, her avbildet under soning på Ila landsfengsel i 1990, er styreformann i selskapet Scan-Group, som egentlig drev bordellvirksomhet i Bygdø Allé. »
I ingress og artikkel ble opplysningene i førstesidehenvisningen gjentatt. Dessuten ble det vist til at Østlands-Posten «i juli ifjor skrev… om Thoresens nye selskap – og advarselen Oslo Børs da sendte ut til potensielle investorer». «Tre arbeidskontorer overså glatt advarselen fra børsen». «Etableringen av Scan-Group AS, med fjonge brevark og drøssevis av fiktive avdelinger, var bare en dekkoperasjon».
Dessuten ble det opplyst at «arbeidsdirektør Ted Hanisch tar full kritikk etter at Økonomisk Rapport avdekket forholdet. Hanisch sier det er trist og leit at kriminelle klarer å bedra arbeidsmarkedsetaten på denne måten…».
Avisen refererer også til Verdens Gang : «I følge VG har de to under politiavhør nektet for å ha tjent penger på bordellvirksomheten».
Til slutt i artikkelen het det:
» Da ØP prøvde å ringe mobiltelefonnummeret som ble oppgitt på Scan-Groups brevark, ble oppringningen omkoblet til en annen telefon. Der opplyste en mann at Thoresen var meget opptatt ‘i rommet ved siden av’, og at han skulle ringe tilbake. Den telefonen kom aldri. Det er begrenset hvor mye man får ringe fra et fengsel. »
Lørdag 18. februar fulgte ØP opp saken med en innside-artikkel, under tittelen » Drev utpressing og ‘torpedo-virksomhet’ fra fengselcella’ » og med ingressen:
» Larviksmannen Remi Thoresen (30), som er siktet for hallikvirksomhet sammen med Øystein Christiansen (38), skal også nå være siktet for å ha drevet utpressing og ‘torpedovirksomhet’ i stor stil fra fengselcella. »
Og videre i artikkelen: «Etter det ØP erfarer, skal Remi Thoresen bl. a. være siktet for å stå bak overfallet av en larviksmann…». «Torpedoene ville ha utbetalt 300 000 kroner som den 32-årige larviksmannen angivelig skyldte Remi Thoresen».
Avisen refererer igjen til Verdens Gang , angående hvor mye «torpedoene» fikk med seg, og «bare en måned tidligere skal de samme torpedoene også ha askjonert på vegne av den fengslede Remi Thoresen». «Kredittkort-svindleren og halliksiktede Øystein Christiansen skal ifølge politiets siktelse ha vært medvirkende til grov torpedovirksomhet i hovedregi av Remi Thoresen». «Både ofre og en rekke andre vitner har pekt ut disse to som felles ansvarlig for utpresservirksomheten».
Til slutt i artikeleen framgikk det at Øystein Christiansen i politiavhør skal ha erkjent at han skrev et trusselbrev, på vegne av Remi Thoresen. KLAGEN:
Klagerne , Øystein Christiansen og Remi Thoresen, mener at alle de innklagede presseorganer som har omtalt (og identifisert) dem i forbindelse med «bordell»-saken, har brutt «samtlige» Vær Varsom-plakatens punkter, fra 4.1 til 4.6.
Klagen på Østlands-Posten tar utgangspunkt i at avisen «kategorisk slår fast, uten noen form for spørreformulering eller spørsmålstegn at vi har ‘klekket ut bordellplaner i fengsel’. All den tid dette ikke er tilfellet; ikke på noe vis erkjent eller bevist – og vi ikke er tiltalt og selvsagt ikke domfelt for noe slikt, har avisen overhodet ikke dekning for sine horrible og injurierende påstander. At politiet undersøker om man har ‘medvirket’, på en eller annen måte, er her irrelevant».
Klagerne tilbakeviser de fleste opplysninger i begge artikler som grunnløse «påstander», og mener disse avspeiler «avisens totale uetterrettelighet». «Avisen må enten (forsøke å) dokumentere TØVET, eller trykke en dementi og beklagelse! Uten forbehold!».
Det vises til slutt i klagen til en rekke punkter i (den gamle) Vær Varsom-plakaten. Spesielt påpeker klagerne identifiseringen med navn og bilder , samt at ingen av dem, eller deres advokater, er kontaktet for samtidig kommentar. TILSVARSRUNDEN:
Østlands-Posten opplyser at avisen første gang skrev om Remi Thoresen / Chris Bechs forretningsvirksomhet i juli 1994, og har vedlagt kopi av artikkel der Thoresen også er navngitt og avbildet.
Det heter i tilsvaret: «Grunnen til vårt engasjement i saken er at vi over flere år har fulgt Stavern-mannen Remi Thoresens forhold til rettsapparat og politi. Remi Thoresen har et omfattende strafferegister, og han har tidligere selv valgt å stå fram i Østlands-Posten for å fortelle om sin kriminelle løpebane. Derfor var det naturlig for Østlands-Posten å reagere da Oslo Børs advarte mot et selskap Thoresen sto i spissen for».
Avisen hevder at det var «med undring» den mottok klagen på artiklene fra februar d.å. «Allerede i juli 1994 fikk vi opplysninger om at de to (klagerne) planla sin forretningsvirksomhet mens de sonet en fengselsdom. Det var derfor naturlig å fokusere på dette da bordellvirksomheten ble avdekket «.
Dessuten hevder avisen at «det burde være unødvendig å svare på Bechs forhåndsprosedyre av sin uskyld, men vi viser til at Østlands-Posten har forholdt seg til dokumenterbare kilder, siktelser og vitneforklaringer i åpen rett «. «Opplysningene er dessuten dokumentert gjennom opplysninger fra arbeidsmarkedsetaten».
For øvrig mener avisen at klagen «representerer en omfattende forhåndsprosedyre i forbindelse med siktelsen for torpedovirksomhet. Østlands-Posten har her referert til siktelsen samt vitneforklar-inger fra lagmannsretten i forbindelse med ranet av Sandefjordbankens filial på Hystad i 1991. Både siktelser og vitneforklaringer er det referatprivilegium for».
Om identifiseringen av klagerne skriver avisen: «Vi fant det riktig å identifisere de siktede da de begge allerede har et omfattende strafferegister. Remi Thoresen har… latt seg intervjue om sin kriminelle løpebane samtidig som ha sonet narkotikadom på fem og et halvt års fengsel. Vi mener derfor at både Thoresen og Bech har satt seg i en situasjon hvor de selv gjennom sin aktivitet må regne med offentlighetens søkelys».
Klagerne kan ikke se at Østlands-Postens artikkel i juli 1994 «har noen relevans til omtalen av forhold som angivelig er begått senhøstes 1994. Ei heller at avisen opplyser å ha fulgt Thoresen gjennom flere år».
Tilsvaret tar på ny opp hva som er «påstander» i de påklagede artiklene og hva som, etter klagernes mening, er de faktiske forhold. «Avisen kan altså forhåndsprosedere og forhåndsdømme, ut fra eget forgodtbefinnende». «Det er imidlertid positivt at avisen hevder å ha forholdt seg til ‘dokumenterbare kilder, siktelser og vitneforklaringer i åpen rett’. Vi krever… selvsagt de påståtte dokumenterbare kilder framlagt / dokumentert overfor PFU».
For øvrig påpeker Chris Bech at Østlands-Posten ikke har omtalt og identisert ham tidligere, og at avisens argument for identifisering ved navn også av ham i de påklagede artikler derfor ikke er holdbart.
Til slutt vises det til siste avsnitt i ØPs artikkel 17.02.95, og klagerne skriver: «Thoresen ringte tilbake til angjeldende journalist, som hadde lagt igjen privatnummer óg, flere ganger. Hans kone opplyste at ‘han var ute et øyeblikk og skulle ringe straks han var tilbake…’. Til tross for flere slike henvendelser fikk Thoresen aldri kontakt med journalisten».
Avisen har ikke kommet med ytterligere kommentarer. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne mener Østlands-Posten har brutt god presseskikk på en rekke punkter ved å identifisere dem med navn, og den ene av dem også med bilder, samt ved å knytte dem til siktelser basert på påstander fra politiets side. Klagen gjelder artikler Østlands-Posten bragte om bordell- og torpedo-virksomhet, og klagerne mener avisen har gått for langt i å framstille politiets påstander som fakta. De finner store deler av artikkelinnholdet uetterrettelig, og etterlyser avisens selvstendige undersøkelser. Dessuten mener klagerne avisen skulle ha kontaktet dem eller deres advokater for samtidig imøtegåelse.
Østlands-Posten hevder å ha full dekning for artiklene i dokumenterbare kilder, politiets siktelser og vitneforklaringer i åpen rett. Avisen mener identifiseringen rettferdiggjøres av begge klageres omfattende strafferegister, samt at den ene tidligere hadde latt seg intervjue av avisen om sin kriminelle løpebane.
Pressens Faglige Utvalg vil vise til tidligere prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen, der det blant annet heter: «Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering».
Dette forutsetter at det klart framgår at opplysningene stammer fra politiet, som den ene part, slik at det ikke avsies noen forhåndsdom.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at Østlands-Posten på akseptabel måte har rettferdiggjort grunnlaget for identifisering av de siktede og omtale av de oppsiktsvekkende punktene i siktelsen av dem. Fokusering på klagernes personer er også en naturlig følge av den omfattende kriminelle virksomhet begge har gjort seg skyldige i.
Utvalget vil videre vise til det presseetiske prinsipp at den som angripes normalt skal få komme til orde samtidig med at angrepet fremsettes, og har tidligere slått fast at dette også må gjelde når noen er anmeldt for et straffbart forhold. I det påklagede tilfellet kan ikke utvalget ta stilling til hvorvidt det av avisen ble gjort tilstrekkelige forsøk på å få kontakt med den av klagerne som ble sterkest eksponert, men utvalget mener likevel avisen på trykk har godtgjort sitt forsøk på en måte som gjør at publiseringen uten kommentar ligger innenfor de presseetiske grenser.
Østlands-Posten har ikke brutt god presseskikk.
Volda, 9. mai 1995
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning