NN mot Lofot-Tidende

PFU-sak 95-037


SAMMENDRAG:
Lofot-Tidende bragte fredag 6. januar 1995 , over fem spalter på toppen av nyhetsside inne i avisen (side 4), en artikkel med tittel » Fikk skiftnøkkel i hodet «. Artikkelen hadde følgende ingress:
» En brøytesjåfør i Stamsund så stjerneskudd og måner litt for tidlig, og nokså ufrivillig på nyttårsaften da han skulle gjøre jobben sin i en av stedets gater. En 54-åring satte ikke særlig pris på brøytingen og sendte en stor skiftenøkkel i hodet på brøytesjåføren som gikk ned for telling og måtte til behandling på legevakta. Saken etterforskes av politiet. »
Av artikkelen framgikk det at den anmeldte «episoden» ble etterforsket som «legemsbeskadigelse med farlig redskap». Og videre om hendelsesforløpet:
» Tildragelsen startet med at en brøytebilsjåfør i Stamsund fikk oppringning på formiddagen fra beboere i gata. En nabo hadde ryddet sin egen oppkjørsel og lagt snøen ut i veien, noe som gjorde det umulig å passere. »
Under mellomtittelen » Ned for telling » framgikk det at «da sjåføren skulle returnere etter endt oppdrag hadde snørydderen parkert bilen i veien istedet». Ifølge avisen skulle brøytebilsjåføren ha bedt mannen flytte bilen, men » istedet tok sinnet overhånd og 54-åringen som eide bilen (og snøen) gikk løs på brøytebilsjåføren med en stor skiftenøkkel «.
Den omtalte brøytebilsjåføren er intervjuet, og han uttaler bl. a. at han finner det «helt utrolig at
man skal bli angrepet fordi man gjør jobben sin». Det heter at sjåføren » helst vil være anonym «, og han er heller ikke identifisert annet enn som «60-åringen».
Til slutt i artikkelen er lensmannsførstebetjent Knut J. Ellingsen intervjuet, og han uttaler:
» – En merkelig sak. Den er anmeldt og vil bli etterforsket som legemsbeskadigelse med farlig redskap. Man skulle jo tro at snørydding var en jobb som tjente alles hensikt. I dette tilfellet virker det som det var til hensikt å stenge veien. Når det ikke gikk med snø, ble bilen parkert for å gjøre gata ufremkommelig. »
Torsdag 2. mars hadde Lofot-Tidende en to-spaltet ramme-notis med tittel » Politimann anmeldt «. Det het at «en mann fra Stamsund har anmeldt en tjenestemann ved Vestvågøy lensmannskontor til Det særskilte etterforskningsorganet for politisaker etter en uttalelse i Lofot-Tidende tidligere i vinter «.
Og videre:
» Det var i forbindelse med håndgemeng under snøbrøyting at mannen, ifølge anmel-delsen, skal ha slått en brøytesjåfør i hodet med en skiftenøkkel. Politimannen er anmeldt for å ha gitt følgende uttalelse til avisen i etterkant: ‘Da det ikke nyttet å sperre gaten med snø, parkerte han bilen i veien istedet’. »
I nyhetsnotisen het det dessuten at statsadvokat Åse Texmo i sitt svar til anmelderen hadde skrevet at » det hele må bero på en misforståelse og at det er brøytesjåførens uttalelse politimannen har referert «. Til slutt i notisen ble det opplyst at mannen (anmelderen) «vurderer videre å melde Lofot-Tidende til Pressens Faglige Utvalg». KLAGEN:
Klageren er 54-åringen som angivelig skal ha slått brøytebilsjåføren med en skiftenøkkel, og som senere – ifølge avisen – skal ha anmeldt politimannen som uttalte seg til Lofot-Tidende.
Det heter i klagebrevet:
» Hele artikkelen (06.01.95) har ikke noe med virkeligheten å gjøre og hele saken har vært en stor psykisk belastning for meg og min familie. Stadig blir jeg minnet om at jeg er en farlig person og når lensmannsbetjent uttaler seg slik til Lofot Tidende så må det jo være sant. »
Klageren viser til vedlagt kopi av brev han skrev til statsadvokaten i Nordland 07.01.95, med spørsmål om » med hvilken hjemmel i lov og rettslig beskyttelse kan lensmannsførstebetjent Knut J. Ellingsen… uttale seg i en sak som denne for en av partene og uten at det på lensmannskontoret finnes referat… «. » Ellingsens påstander i avisen uten å ha vært i kontakt med meg eller var til stede etter skaden beskylder meg som anm. uten avhør til media… «.
Klageren viser også til det svarbrev Lofot-Tidende refererer til i notisen 02.03.95, «der det (av brevet) fremgår at formuleringen i avisen ikke er hans (politimannens) ord».
Den nøyaktige ordlyd i statsadvokatens svarbrev er:
» Saken har vært forelagt politimesteren i Lofoten og Vesterålen. Lensmannsbetjent Knut Ellingsen opplyser at formuleringen i avisen ikke er hans ord, men brøyte-sjåførens. Det hele må derfor bero på en misforståelse fra Lofotpostens side. » (Skal være Lofot-Tidende, sekr. anm.).
Vedlagt klagen er dessuten kopi av brev fra klageren til Lofot-Tidende av 25.02.95, der det anmodes om avisens uttalelse «før saken oversendes Pressens Faglige Utvalg». Det foreligger intet svarbrev fra avisen.
I tilleggsbrev til PFU, som følge av avisens notis 02.03.95, skriver klageren:
» Alt som står i avisen er direkte løgn da jeg ikke har anmeldt noen politimann og jeg har heller ikke parkert min bil på den kommunale veien som går forbi tomten vår.
Dette kan bekreftes av vitner og de to lensmannsbetjentene som kom hit etter episoden og til tross for at anm. (brøytebilsjåføren) fikk beskjed om at politiet var på tur så kjørte han sin hjullaster på den kommunale veien her i Vestfjordgata og min bil var ingen hindring.
Saken har nå fått en utvikling som er så stor belastning for min kone og datter så nå snakker de om at vi bare må flytte herifra. »
Sekretariatet fikk i tlf.-kontakt med klageren mandat til å presisere overfor Lofot-Tidende at klagen primært gjelder det forhold at avisen ikke tok kontakt med ham før hver av de to påklagede artikler sto på trykk. Dessuten mener klageren at Lofot-Tidende skulle ha tatt konsekvensen av hans brev til avisen 25.02.95, ved å korrigere og eventuelt beklage».
Klageren har senere ettersendt kopi av brev til politimesteren i Lofoten og Vesterålen av 16.03.95, med ønske om en uttalelse derfra.
Brevet omhandler bl. a. også møte med Lofot-Tidendes redaktør 10.03.95 på redaktørens anmodning, etter at denne hadde mottatt klagen. «Vi kom til enighet om at jeg skulle trekke min klage tilbake dersom Lofot-Tidende fikk laget en versjon om saken der jeg også fikk frem min versjon om saken…».
Redaktøren skal i møtet ellers ha opplyst at brøytebilsjåføren hadde fått meddelelse fra politiet om at anmeldelsen av klageren var henlagt. «Senere hadde han fått ny meddelelse om at saken var under etterforskning». Klageren skriver i brevet til politimesteren at han finner det «noe underlig at man skal få dette gjennom pressen».
Samtidig påpeker klageren at det etter møtet med redaktøren ikke har stått noe på trykk i avisen som kunne avklare saken.
Og det het videre i brevet til politimesteren: » Jeg kontaktet redaktøren som beklaget at han ikke kunne skrive noe så lenge han hadde sine informasjoner fra lensmannskontoret på Leknes ved Knut J. Ellingsen. Videre hadde han (redaktøren) informasjon om at saken var en politisak som skulle behandles i retten og da var det enda mere problematisk for han å skrive om saken slik min forklaring var «.
» Av redaktøren fikk jeg beskjed om at jeg kunne få plass i avisen til å fortelle min situasjon da den var vanskelig for redaktøren da han var usikker på hvorledes
Abrahamsen (brøytebilsjåføren) ville reagere på en versjon om saken fra min side. » » Vidner og politiets uttalelse som var på stedet etter hendelsen var ikke intresant for redaktøren. » TILSVARSRUNDEN:
Avisen s redaktør bekrefter i tilsvaret kontakten med klageren, men «det har ikke lyktes oss å komme fram til en minnelig ordning». «Dette ut fra det enkle faktum at vi ikke vet hva vi skal beklage evt. rette opp». «Dette gjør undertegnede Nilsen oppmerksom på i vårt brev av 3. mars (se vedlegg). Klageren er tilbudt spalteplass, men har avslått dette med den begrunnelse at han ikke er pennefør. Hans korrespondanse tyder på noe annet».
Om klagen på avisens artikkel 6. januar heter det at «artikkelen er skrevet på bakgrunn av en lensmannsrunde. Vi forsøkte to ganger å komme i kontakt med Einar Nilsen, dette uten å lykkes. Det ville selvsagt vært det beste at også Nilsens versjon av saken kom på trykk, men vi har anonymisert klageren tilstrekkelig. Det eneste som kan identifisere Nilsen er bruken av begrepet ’54-åringen’. I følge Nilsen er ikke alderen korrekt».
Redaktøren legger ellers vekt på at episoden med brøytebilsjåføren ikke er ferdig etterforsket.
Når det gjelder nyhetsmeldingen 2. mars oppfatter avisen det slik at klageren «reagerer på at vi skriver at lensmannsførstebetjenten er anmeldt».
Redaktøren viser til at klageren «selv har skrevet til statsadvokatene i Nordland og påpekt minst to forhold i saken som han vil ha gransket. Det framgår videre av avisens tilsvar at både lensmanns-førstebetjent Knut J. Ellingsen og Lofot-Tidendes redaksjon skal ha oppfattet klagerens brev som en anmeldelse, og samtidig en begjæring om granskning.
» Dermed er vår påstand at overskriften ‘Politimann anmeldt’ og påfølgende brødtekst ikke er misvisende. Med Nilsens brev i hånd så vi det ikke som nødvendig å kontakte han. Igjen er Nilsen anonymisert. »
Om klagerens brev til politimesteren skriver redaktøren at dette vil han «unnlate å kommentere annet enn på følgende måte: Einar Nilsen og undertegnede har åpenbart ikke samme virkelighetsoppfatning «. «Jeg bare gjentar at Nilsen er tilbudt spalteplass… noe som forøvrig ennå står ved lag…».
Klageren s tilsvar bekrefter redaktørens beklagelse av at avisen ikke kom i kontakt med klageren før påklagede artikler ble publisert, men klageren påpeker at han er » en ufør person som er tilgjengelig 24 timer i døgnet . «Han fortalte han hadde snakket med min datter… en gang og fått beskjed om at jeg var ute». Det opplyses for øvrig at redaktøren bor «noen hundre meter fra klageren «og til daglig kjører vi forbi hverande opptil flere ganger…».
Om møtet med redaktøren heter det at » resultatet ble at han skulle skrive om saken og jeg undertegnet en avtale som han takket for . I løpet av samtalen kom det klart frem at han gjerne ville bli enig med meg og hans innlegg skulle komme i avisen fredag den 17. mars».
Vedrørende den etterfølgende kontakten med redaktøren, da det likevel ikke kom noe på trykk etter møtet, skriver klageren dennegang: » Da var han plutselig avvisende om hele saken da han gav uttrykk for at det var vanskelig for han å skrive noe da det var så lenge siden saken hadde vært på trykk i avisen «.
Klageren vender tilbake til den nevnte avtalen med avisen, og hevder at redaktøren skal ha uttalt at » dersom jeg var enig så skulle han oversende vår avtale til utvalget. Denne avtale som ble undertegnet ber jeg (om) blir fremlagt for utvalget «. Klageren understreker at han finner dette punktet viktig. Det vises til kontakt med advokat som «hadde sagt seg villig til å ta saken dersom det ble nødvendig».
Og videre:
«At jeg ikke klargjør hva som det burde rettes på strider jo mot det møte og den skriftlige avtale jeg undertegnet…». «Jeg må jo tillate meg å spørre hvorfor det var så viktig for han (redaktøren) at jeg snarest råd var kom på kontoret hans for et møte der han gjerne ville komme til enighet da det ikke var avisens politikk at ikke begge parter skulle få komme frem med sitt syn i saker som denne».
Ifølge klageren skal redaktøren i møtet også ha sagt » at han i tidligere sak hadde gitt Pressens Faglige Utvalg kraftig kritikk, så om saken skulle bli behandlet der så han ikke dette som noe stort problem «. Det heter at redaktøren likevel skal ha gitt klageren adressen til PFU, ønsket «lykke til», og tilføyd «Nei, det var nå ikke ment sånn».
Klageren tilbakeviser også avisens anførsel om anonymisering av de påklagede artiklene. Han mener anonymiseringen har hatt «liten betydning da jeg har fått altfor mange spørsmål om denne saken, og det tyder faktisk på at det er altfor mange som vet hvem denne saken gjelder. Stamsund og Vestvågøy er tross alt et lite sted hvor alle kjenner alle».
Angående nyhetsmeldingen » Politimann anmeldt » viser klageren til at han har forlangt en bekreftelse/avkreftelse på at han skulle ha «inngitt noen anmeldelse på politiet».
Klageren har ettersendt kopi av brev fra Lofoten og Vesterålen politimesterembete, der det bl. a. heter:
» Det er ikke registrert noen straffesak her hvor De står som anmelder av politiet (lensmannsførstebetjent Knut J. Ellingsen) i forbindelse med det aktuelle oppslag i Lofot-Tidende. Det er opprettet en sak her på grunnlag av korrespondansen angående Lofot-Tidendes oppslag. Saken er registrert som ‘ærekrenkelse i trykt skrift’ med gjerningsdato 6. januar 1995. De er registrert som fornærmet (klager). Mistenkt/ anmeldt er ikke angitt «.
Avisen fastholder i sine siste kommentarer at klageren er tilstrekkelig anonymisert. Redaktøren hevder dessuten at avisens journalist – forut for første påklagede artikkel – ringte klageren to ganger, uten å få svar. Klagerens påstand om telefon-kontakt med hans datter tilbakevises.
For øvrig ber avisens redaktør PFU «om å se bort fra» det siste brevet fra Lofoten og Vesterålen politimesterembete. «Brevet har ingen relevans for saken. Vi siterte bare Nilsens eget brev til statsadvokatene i Nordland». PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder i utgangspunktet Lofot-Tidendes omtale av en hendelse der klageren skulle ha slått en brøytesjåfør i hodet med en skiftenøkkel. Klageren påklager at avisens presentasjon av saken ensidig bygger på brøytesjåførens versjon av hva som skjedde, og at denne ble forsterket da avisen gjenga uttalelser fra en politimann som ikke selv hadde vært tilstede eller deltatt i avhør.
Videre omfatter klagen en etterfølgende nyhetsmelding i Lofot-Tidende, om at klageren skulle ha anmeldt politimannen som uttalte seg til avisen.
Klageren mener avisen burde ha kontaktet ham forut for publiseringen av begge artikler, og derved gitt ham mulighet til å komme samtidig til orde med sin versjon av det inntrufne. I tillegg fremholder klageren at avisen har gjort seg skyldig i avtalebrudd, ved ikke å ha publisert en beriktigende artikkel, slik det ifølge klageren var inngått skriftlig avtale om. Klageren hevder dessuten at avisens anonymisering ikke har vært tilstrekkelig, idet han mener seg identifisert på et lite sted der «alle kjenner alle».
Lofot-Tidende mener den i tilstrekkelig grad har anonymisert klageren i de påklagede artiklene, og hevder å ha gjort flere forgjeves forsøk på å få kontakt med klageren for å få hans versjon av tildragelsen med i den første artikkelen. Avisen har i ettertid medgitt at begge parter burde kommet til orde. Lofot-Tidende hevder at det i den andre artikkelen var dekning for bruken av ordet «anmeldelse» i det brev klageren selv skrev til politimesteren i Lofoten og Vesterålen. Klagerens henvisning til en skriftlig avtale, om at avisen selv skulle rette opp det inntrykk som var skapt, unnlater Lofot-Tidendes redaktør å kommentere.
Pressens Faglige Utvalg finner det på bakgrunn av partenes saksbeskrivelser vanskelig å ta stilling til hva som faktisk har funnet sted før og etter publiseringene av de to påklagede artiklene. Påstand står mot påstand når det gjelder forsøkene på å få kontakt med klageren før første artikkel kom på trykk, og når det gjelder resultatet av møtet klageren i ettertid hadde med redaktøren.
Utvalget kan heller ikke ta stilling til i hvilken grad klageren måtte være identifisert, selv om anonymiseringen kan synes tilstrekkelig.
Sett under ett mener utvalget likevel at det foreliggende materialet dokumenterer at avisen ikke har vært grundig nok i sine undersøkelser forut for de to publiseringene. Det må utvises stor varsom-het i framstillingen av en sak der to parter åpenbart vil ha forskjellig syn på hva som har funnet sted. I særlig grad gjelder dette når omtalen baserer seg på én parts framstilling, og selv om utgangspunktet er en politianmeldelse.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Lofot-Tidende har opptrådt kritikkverdig.
Volda, 9. mai 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning