Chris Bech mot Verdens Gang

PFU-sak 95-030


SAMMENDRAG:
Verdens Gang hadde fredag 17. februar 1995 førsteside-oppslag med tittel » DREV BORDELL MED STATSSTØTTE «. Oppslaget var illustrert med navngitt portrett-bilde av Øystein Christi-ansen (alias Chris Bech / klageren), og i henvisningsteksten til to nyhetssider inne i avisen het det:
» I en enorm leilighet i Bygdøy allé i Oslo drev Øystein Christiansen luksusbordell med statsstøtte. Bedrageridømte Christiansen (38), med over seks år igjen å sone, fikk opptil 18 000 kroner i måneden fra arbeidskontoret i støtte for yrkesvalghemmede. »
Inne i avisen lød en undertittel » Eks-fanger bedro arbeidsformidlingen «, og det framgikk at «samtidig som de to eks-fangene drev luksusbordell i Oslo, fikk de tilsammen 200 000 kroner i lønnstilskudd fra arbeidsformidlingen.»
Igjen var (én-spaltet) portrettbilde av klageren brukt som illustrasjon, foruten faksimile av annonse fra bladet Kontakt. I teksten til faksimilen het det bl. a.: » Telefonnumrene i annonsen er de samme som Scan-Group brukte på brevark firmaet sendte et arbeidskontor om støtte til lønnstilskudd. »
Av hovedartikkelen gikk det fram at «kredittkortkongen Øystein Christiansen (38) og hans kompanjong Remi Thoresen (30) brukte et firma med navn Scan-Group AS i bedrageriene mot tre arbeidskontorer». «Arbeidsdirektør Ted Hanisch legger seg nå flat og tar kritikk på flere punkter etter at bordellskandalen ble avslørt av Økonomisk Rapport (ØR) «.
Leder for et arbeidskontor, «hvor deler av utbetalingene foregikk», er intervjuet av VG og uttaler: » – Her er det åpenbart et par karer som har utnyttet vårt system. »
En under-artikkel med tittel » Børsen advarte mot Scan-Group » viser til at «til tross for at Oslo Børs i store avisoppslag sommeren 1994 advarte mot Scan-Group, klarte styremedlem Øystein Christiansen og styreformann Remi Thoresen å holde myndighetene for narr «.
I en rammenotis med tittel » Lenge igjen å sone » omtales klageren som «den landskjente kredittkort-‘kongen’ og fangetalsmannen», og det framgår at «Øystein Christiansen ble i juni i fjor – under sitt nye navn Chris Fast Bech – løslatt på prøve fra Ila landsfengsel». » Politikilder ved Oslo politikammer reagerer nå kraftig på at en forbryter med så mange dommer kunne løslates med over fem år og 200 dagers resttid. »
I ytterligere en rammenotis, med tittel » De planla ny superbordell «, het det at «luksusbordellen til fangetillitsmannen Øystein Christiansen og medfange Remi Thoresen i Bygdøy allé skal ha vært et mellomspill mot å lage en eksklusiv bordell for ambassadepersonell og svært velstående menn.»
I en to-spaltet artikkel i samme oppslag, med tittel » SEX-MENY med faste priser «, refereres det anonymt til «en av de unge kvinnene som arbeidet der (bordellen) i tre måneder». Det opplyses om «en egen menyliste for sextjenester», og ifølge kvinnen var det Christiansen som utarbeidet listen».
For egen regning skriver avisen at «samtidig som Christiansen – alias Chris Fast Bech – og Thoresen holdt fem-seks luksus-prostituerte unge, norske kvinner i fullt arbeid, skal de to ha svindlet kredittkortselskapet Europay for rundt en halv million kroner».
Og videre: «De prostituerte kvinnene har i politiavhør forklart at duoen stakk av med halvparten av fortjenesten». » Ifølge politiet har de to mennene… i avhør… erkjent virksomheten, men… nekter å ha tjent penger «. Av samme artikkel framgår det også at «Øystein Christiansens kompanjong Remi Thoresen, domfelt flere ganger for narkotikaforbrytelser og bedragerier, selv skal ha styrt mye av virksomheten fra fengselcella på Ila landsfengsel».
«Som løpegutt og mellommann skal Christiansen og Thoresen ha benyttet en sedelighetsdømt 58 år gammel Oslo-mann, som bakmennene traff i fengselet». » Ifølge 58-åringens politiforklaring var Christiansen selve toppsjefen for bordellen – til tross for at Thoresen sto som daglig leder og styreformann i Scan-Group «.
Lørdag 18. februar fulgte Verdens Gang opp saken over ytterligere halvannen side, men med hovedvekt på den tidligere omtalte 58-åringen. De sentrale opplysninger fra dagen før ble gjentatt, og «fakta» vedrørende Scan-Group og Christiansen / Thoresen samlet i en «Dette er saken»-ramme.
I artikkelen «retter flere poltitjenestemenn… sterk kritikk mot fengselsstyret og fengselsvesenet fordi man har gitt Christiansen, Thoresen og 58-åringen mulighet til å starte firmaet Scan-Group mens de delvis satt inne».
Ekspedisjonssjef Erik Lund-Isaksen «erkjenner overfor VG… at det er forferdelig at de tre har fått mulighet til å starte omfattende kriminell virksomhet som prøveløslatt, frisikret – og fortsatt fengselet «.
Direktør Bernt Bahr ved Ila landsfengsel kommenterer saken i egen ramme med tittel » – Svært beklagelig «, mens en tilsvarende ramme med kommentarer fra kommunalminister Gunnar Berge har tittelen » – Horribelt «.
Mandag 22. februar hadde VG ytterligere en side om saken, igjen med portrettbilde og navngivelse av klageren. Under tittelen » – UTPRESSING FRA CELLA » het det i ingressen:
» Kredittkort-svindleren og halliksiktede Øystein Christiansen (38) og hans kompanjong Remi Thoresen (30) skal ha drevet utpressing og torpedovirksomhet i stor stil fra cella. »
Det framgår av artikkelen at «Christiansen skal også i avhør ha erkjent at han skrev et trusselbrev». «Etter det VG kjenner til, er Thoresen siktet for å stå bak overfallet av en Larvik-mann fredag 4. januar 1992». Avisen setter også et annet «torpedo-overfall» i forbindelse med Thoresen.
I en egen ramme med tittel » Truslene » gjengir avisen i seks punkter «truslene de to fangene er siktet for å stå bak».
I en under-artikkel med tittel » Forsvarer angriper Berge » heter det at «‘kredittkortkongen Øystein Christiansens forsvarer reagerer sterkt på kommunalminister Gunnar Berges uttalelser om innstramninger overfor straffedømte». » Nå kritiserer Christiansens advokat… ministeren kraftig for å ha blandet seg inn i en straffesak som ennå ikke er avgjort. » KLAGEN:
Klageren mener at alle de innklagede presseorganer som har omtalt (og identifisert) ham i forbindelse med «bordell»-saken, har brutt «samtlige» Vær Varsom-plakatens punkter, fra 4.1 til 4.6.
I det omfattende klagebrevet mot Verdens Gang tas det utgangspunkt i hva klageren mener avisen uten forbehold fastslår som fakta . «Ikke et aldri så lite spørsmålstegn har man funnet plass til. Han hevder at «påstandene er usanne», og at «avisen enten må dokumentere eller dementere» dem. Også «kritikkløs» bruk av anonyme kilder påpekes.
Det meste av klagebrevet går med til å tilbakevise «påstander» og «uetterrettelige» opplysninger i «sensasjonsoppslaget». Klageren hevder at de faktiske forhold klart framgår av politiforklaringer, «som VG tydeligvis har tilgang til – men sannheten selger kanskje ikke godt nok?».
Han påpeker bl. a. at VG «fastslår… at det er begått bedrageri mot 3 arbeidskontorer. Avisen har intet grunnlag for en slik påstand . Undertegnede er ikke en gang konfrontert med en event. anmeldelse… langt mindre siktet, tiltalt eller domfelt!».
Klageren anfører også at VG «har fått» arbeidsdirektør Hanisch, statsråd Berge m. fl. » til å uttale seg som om jeg er skyldig «, og viser også til VV-plakatens pkt. 4.1, om at «avisen har et selvstendig ansvar for å undersøke om framsatte påstander mot navngitte personer er korrekte».
Klageren mener likevel «det verste» er avisens opplysning om at han og Remi Thoresen » har erkjent virksomheten «. «Hvilket overhodet IKKE er tilfellet». «‘Politiet’ har intet monopol på sannheten, og pressen kan ikke stole blindt på opplysninger derfra.»
For øvrig viser klageren til den fullmakt han har fått til også å påklage identifisering og uriktige påstander som «rammer» Remi Thoresen. På vegne av begge påpeker klageren at VG har framstilt «den tidligere sex-dømte… som en anonym ’58-åring’, når han vedgår bordelldrift, mens vi, uten slike dommer, henges ut med navn og bilde «. «VG har ingen rett til å trykke hans beskyldninger mot oss som FACTS uten å undersøke sannhetsgehalten nærmere».
I et tilleggsbrev påklages også VGs artikkel 22.02.95, for «uthengning» av klageren med navn og bilde i sammenheng med «en alvorlig / stygg sex- og overgrepssak».
Dessuten hevder klageren at » min advokats uttalelser mot politiets påstander er… nektet gjengitt i avisen «, hvilket han mener bryter med VV-plakatens punkt om tilsvarsrett.
Klageren konkluderer slik: «Det må, direkte uttalt, være PFUs hovedoppgave å se til at den sensasjonshungrige løssalgs-pressen ikke gjeninnfører gapestokken i Norge, når det passer dem!». TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang har avgitt et tilsvarende omfattende tilsvar, og viser innledningsvis til at «klagen føyer seg inn i rekken av to lignende mot VG» fra samme klager (PFU-sak 033/92 og 111/93).
VG skriver: «Disse sakene har samme mønster. Klageren benekter de forhold som ligger til grunn for siktelsen, og som er beskrevet i reportasjene. Han hevder at identifiseringen av hans person representerer brudd på nesten samtlige publiserings-regler i Vær Varsom-plakaten». Avisen påpeker at PFU ikke fant at det forelå brudd på god presseskikk i de foregående sakene.
Det meste av avisens tilsvar går med til å tilbakevise klagerens påstander om at VGs publiserte opplysninger er usanne, «ved å dokumentere hvert enkelt punkt». På de fleste punktene viser tilsvaret til politiets siktelse og vitneforklaringer.
Avisen anfører imidlertid at det er » grunn til å anta at denne klagen også har til hensikt å skaffe klageren opplysninger om bevisforhold som, hvis de kommer til hans kunnskap nå, kan skade etterforskningen. Vi må derfor avstå fra å utdype opphavet til våre opplysninger «.
VG hevder dessuten å ha ivaretatt sitt «selvstendige ansvar for å undersøke om framsatte påstander mot navngitte personer er korrekte». «Men alt materialet kan foreløbig ikke fremlegges av hensyn til kilder og den videre etterforskning».
Om klagerens avstandtagen fra at han (og Thoresen) «har erkjent virksomheten» heter det i VGs tilsvar: » Siktede har ikke erkjent straffeskyld for den flere titalls punkter lange siktelsen. Men har erkjent at det foregikk prostitusjon i leiligheten i Bygdøy Alle. Han har også erkjent å ha mottatt penger fra arbeidsmarkedsetaten «.
VGs tilsvar er avlevert før samtykke til klagebehandling også for Remi Thoresens del forelå, men avisen kommenterer likevel også klagepunktene som angår Thoresen.
Avisen finner det dokumentert gjennom siktelsen «at Thoresen og klageren var jevnbyrdige i hele virksomheten. Thoresen er også siktet for omfattende volds- og torpedo-virksomhet og trusler. Grunnlaget for å identifisere ham er udiskutabelt, og det samme som for klageren .»
VG tilbakeviser også klagerens anførsel om at hans advokats uttalelser «mot politiets påstander» skulle være «nektet gjengitt i avisen». «Vi kan godtgjøre at våre medarbeidere gjentatte ganger søkte på advokat Drevlands personsøker den 16.2.95. Det ble lagt igjen beskjeder på hans personsøker uten at han i det hele tatt ringte tilbake».
Og videre: «Derimot ringte han et par dager senere og ville ha sine kommentarer på trykk, noe han også fikk i opplest og godkjent versjon den 22.2.95».
For øvrig viser VG i sitt tilsvar til at Bech / Thoresen 10.3.95 ble «varetektsfengslet for nye seks uker, bl. a. fordi retten fant skjellig grunn til mistanke for at de har bedratt arbeidsmarkedsetaten for ca. 150.000 kr.».
Avisen mener den «ikke (har) forhåndsdømt klageren eller hans medsiktede. Alle opplysninger refererer seg til siktelsen, som det er referatprivilegium for».
Identifiseringen av klageren begrunner VG med hans strafferegister. «Han er domfelt gjentatte ganger, bl. a. til fengsel i åtte år for grove narkotika-forbrytelser, til to år og seks måneders fengsel for bedragerivirksomhet…». Det vises også til flere andre dommer «av års varighet».

VG anfører også at «de forbrytelser» klageren nå er siktet for er «begått mens han fremdeles hadde lang tid igjen å sone. De er særs omfattende, samfunnsskadelige og ondartede, og representerer i kombinasjon noe nytt innenfor den kriminelle virksomhet her i landet». VG mener «slike forbry-telser… omfattes av publikums rett til å vite».
Avisen viser igjen til de tidligere PFU-saker fra klageren, og spesielt til sak 032/92, der det i utvalgets uttalelse bl. a. het: «Klageren har selv gjennom sin aktivitet satt seg i en situasjon hvor man må regne med offentlighetens søkelys».
Tilsvaret viser også til PFU-uttalelsen i sak 111/93, der det bl. a. het at «PFU mener det var berettiget av VG å navngi klageren da avisen omtalte politiets etterforskning. Det foreligger ingen forhåndsdom, og fokuseringen på klagerens person er en naturlig følge av den omfattende krimi-nelle virksomhet klageren tidligere har gjort seg skyldig i».
Sluttelig viser VG til PFUs prinsipputtalelse om kriminal- og rettsreportasjen, og anser at den påklagede reportasjen «befinner seg godt innenfor grensen av hva som er akseptert presse-etikk».
Klageren har avgitt et tilsvar dobbelt så omfattende som klagen, der han «kronologisk» igjen tilbakeviser VGs «udokumenterte» påstander. Han «minner» også om at VG i 1993 «fikk kritikk fra PFU… nettopp for å ha unnlatt å innhente min uttalelse, som nå».
Blant avisens «påstander» som tilbakevises er at VG ikke fikk kontakt med hans advokat pr. personsøker. «Advokatfirmaet Staff er mer tilgjengelig enn de fleste andre, også for pressen». Klageren fastholder at VG «nektet å gjengi den kritikk» hans advokat ga uttrykk for.
For øvrig kan ikke klageren se at VG med sitt tilsvar «har dokumentert noe som helst». Også avisens henvisning til etterforskningen tilbakevises, idet saken ifølge en navngitt politiadjutant som klageren refererer til er «ferdig etterforsket».
VGs henvisning til siktelse og vitner finner klageren «tøvete», siden avisen «vet at en siktelse ikke består av kjensgjerninger, men av hypoteser».
Vedrørende ekspedisjonssjefens uttalelse til VG 17.02.95 framgår det av tilsvaret at Lund-Isaksen i ettertid skal ha beklaget det, dersom klageren føler seg forhåndsdømt.
Videre mener klageren at VG «gjør retrett» når det gjelder erkjennelse av virksomheten. «At VG nå søker å ‘mildne’ mistaket ved å hevde at ‘jeg har erkjent at det foregikk prostitusjon i leiligheten’ er en artig vri».
Klageren går også i rette med VG-tilsvarets opplysning om «forlenget fengsling» 10.3.95, og mener avisen «prøver… å rettferdiggjøre sine gale oppslag ved å vise til hva som angivelig framkom 3 uker senere «. «Dessuten framkom intet nytt der».
Dessuten mener klageren at VG i sitt tilsvar igjen gir «en uriktig og forverret framstilling» av hva han er dømt for, og dommenes lengde. «Jeg er ikke idømt 8 år + 2 1/2 år, men 8 år inkludert de nevnte 2 1/2 år». Og hva jeg nå er siktet for, er ikke presumtivt begått ‘mens jeg hadde lang tid igjen å sone’, men etter løslatelse på ordinære vilkår (+ 2 mnd.), etter ca. 12 års soning!».
Klageren viser avslutningsvis til at han i form av innlegg har forsøkt å få kommentere «angrepene» i VG, men at dette er blitt avvist. Vedlagt tilsvaret er kopi av klagerens innlegg og av brev som fulgte VGs retur-forsendelse.
Klagerens advokat har ettersendt PFU et brev der han opplyser at det ikke medfører riktighet at VG i to dager prøvde å få tak i ham på personsøker, slik avisen hevder. «Jeg ble først oppringt på personsøker kvelden før reportasjen gikk i trykken. Da jeg fikk tilgang til telefon var det ingen som svarte på nummeret som jeg ringte opp».
Advokaten gjør derfor gjeldende «at VG, etter undertegnedes oppfatning, ikke har gjort det som kan forventes for å få min kommentar i sakens anledning».
Avisen har i sitt siste tilsvar konsentrert seg om å kommentere advokatens brev. VG fastholder sin versjon, og støtter seg til den aktuelle medarbeiderens «grundige notater», som detaljert er gjengitt i tilsvaret. «Drevlands påstand om at jeg ikke har gjort det som kan forventes for å få hans kommentar, faller nærmest på sin egen urimelighet».
Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, sendt PFU ytterligere et brev – i tilknytning til VGs uttalte ønske om å innhente kommentarer. Klageren viser til at «dersom VG hadde ønsker ‘sakens fulle opplysning’… har jeg vært åpent tilgjengelig og villig til intervju i de 26 dagene som er passert siden ‘forbudet’ ble opphevet, den 10.3.95. Da var samme journalist… i retten, men ønsket ikke min kommentar».
Avisen har kort svart at «da advokat Drevland meldte seg tilbake, fikk han – på vegne av klageren – plass til en redegjørelse. Derved anså vi tilsvarsretten for oppfylt».
Klageren har gjort ytterligere to henvendelser til PFU etter endt tilsvarsrunde. I den første oversendte han et klipp fra VG 11.04.95, som eksempel på det han mener er avisens inkonsekvens når det gjelder anonymisering / identifisering.
Den andre henvendelsen gjelder igjen «striden» om avisens forsøk på å kontakte advokaten, samt avisens begrunnelse for ikke å ta inn klagerens innlegg. Avisen hadde i returbrevet til klageren
anført at innlegget ikke inneholdt noen gjendrivelse av faktiske forhold. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Verdens Gang har brutt god presseskikk på mange punkter ved å identifisere ham med navn og bilde, samt ved å knytte ham og en også navngitt tidligere medfange til en siktelse basert på påstander fra politiets side. Klagen gjelder et VG-oppslag med tittel «Drev bordell med statsstøtte», og klageren mener avisen har gått for langt i å framstille politiets påstander som fakta.
Klageren finner også store deler av artikkelinnholdet uetterrettelig, samtidig som han mener avisen ved å gjengi konstaterende uttalelser har skapt inntrykk av forhåndsdom. Dessuten påpeker klageren at hans advokat ikke fikk komme til orde i tide, og at han selv har fått et innlegg avvist.
Verdens Gang hevder å ha full dekning for reportasjen i politiets siktelse, og viser til dokumentasjon av de fleste faktiske opplysninger. Avisen mener identifiseringen rettferdiggjøres av siktelsens alvorlige innhold, og av at de siktede har omfattende kriminelle rulleblad. VG hevder også å ha gjort flere forsøk på å komme i kontakt med klagerens advokat før reportasjen ble publisert, og viser til at advokaten fikk komme til orde med sin kritikk da han meldte seg. Avvisningen av klagerens innlegg har VG begrunnet med at det ikke inneholdt noen gjendrivelse av faktiske forhold.
Pressens Faglige Utvalg vil vise til tidligere prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen, der det blant annet heter: «Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering».
Dette forutsetter at det klart framgår at opplysningene stammer fra politiet, som den ene part, slik at det ikke avsies noen forhåndsdom.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at Verdens Gang på akseptabel måte har rettferdiggjort grunnlaget for identifisering av de siktede og omtale av de oppsiktsvekkende punktene i siktelsen av dem. Fokuseringen på klagerens person er også en naturlig følge av den omfattende kriminelle virksomhet han og hans tidligere medfange har gjort seg skyldig i.
Utvalget vil videre vise til det presseetiske prinsipp at den som angripes normalt skal få komme til orde samtidig med at angrepet fremsettes, og har tidligere slått fast at dette også må gjelde når noen er anmeldt for et straffbart forhold. I det påklagede tilfelle står påstand mot påstand når det gjelder avisens anstrengelser for å innhente samtidig kommentar fra klagerens advokat, men utvalget mener likevel avisen har godtgjort sine forsøk på en måte som gjør publisering av reportasjen uten advokatens kommentar akseptabel.
Med den begrunnelse avisen har gitt, kan avisen heller ikke klandres for ikke å ha tatt inn klagerens innlegg.
Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.
Volda, 9. mai 1995
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning