Synnøve M. Karoliussen og May-Britt Hansen mot Telemark Arbeiderblad

PFU-sak 95-016


SAMMENDRAG:
Telemark Arbeiderblad hadde onsdag 26. oktober et førstesideoppslag med tittelen » – Maran Ata lurte meg» og undertittel «Tapte 52 000 på Aage Samuelsens menighet».

Henvisningsteksten lyder: «NN (bildet) i Larvik har tapt 52 000 kroner på å stille leiligheten sin i sikkerhet for et lån som Maran Ata-menigheten tok opp for ‘Guds sak’. Da hun prøvde å få tilbake pengene fra Aage Samuelsens tidligere sekretær og samboer, fikk hun bot for telefonterror. Samtidig fortsetter striden rundt arven etter Broder Aage.»

Oppslaget er illustrert med et stort bilde av NN og et mindre bilde av Aage Samuelsen.

Innsideartikkelen er tre-delt. Hovedsaken har tittelen » – Lurt av Maran Ata». Ingressen lyder: «LARVIK: For ett år siden stilte NN i Larvik leiligheten sin i sikkerhet for et lån Vekkeropet Maran Ata tok opp. I stedet for å få igjen de 52 000 kronene hun tapte, har hun fått en bot på 3 000 kroner for telefonterror».

Hovedsaken er illustrert med et bilde av NN. Bildeteksten lyder: «FORELEGGET: NN har fått en bot på 3 000 kroner for å ha forsøkt å få igjen pengene hun har lånt Aage Samuelsens tidligere samboer og sekretær.»

I brødteksten heter det blant annet: » – Jeg har ikke et vondt ord å si om Aage Samuelsen. Alt gikk bra og det var et positivt engasjement for meg fram til Aage døde. Da flyttet Aages samboer Synnøve Karoliussen og Aages sekretær, Mai Britt Hansen til Dalen, og jeg flyttet etter, forteller NN. – Det tok ikke så lang tid før jeg forsto at situasjonen i menigheten var en helt annen nå som Aage ikke var med lenger. Men før jeg ble mistenksom mot deres motiver stilte jeg en kausjon på 150 000 kroner, med leiligheten min som sikkerhet, for et lån de tok opp for ‘Guds sak’, som de uttrykte det. Jeg så aldri noen religiøse møter, men ‘damene’ tok en tur til Syden etter at lånet var i orden. Ikke lenge etter det begynte de å snakke om djevelens musikk når de besøkte meg. (…) Enda verre ble det da de fordømte homofile, langhårete menn og mongoloide som personer som var besatt av Satan.»

NN forteller videre hvordan hun fikk beskjed om at lånet hun kausjonerte for var misligholdt, og at hennes andel av kausjonsansvaret beløp seg til 52 000 kroner. Hun tok opp et lån for å betale.

Videre: «I et forsøk på å få igjen disse pengene ringte jeg til de to kvinnene. Enten la de på røret, eller så skjelte de meg huden full. Jeg ga meg ikke så lett og fortsatte å ringe. Jeg ringte fra en til 20 ganger i uka fra juli til august iår.»

Ifølge artikkelen anmeldte klagerne NN for telefonterror, noe som resulterte i en bot på 3 000 kroner. «I forelegget fra Kongsberg grunngir politiet bota med allmenne hensyn. De tar ikke hensyn til at NN ringte for å få igjen penger de nevnte damer hadde lånt av henne. (…) Det hører også med til historien at NN har anmeldt Synnøve Karoliussen og May Britt Hansen for å ha inngitt falsk anmeldelse og falsk forklaring».

I en sidesak til hovedartikkelen, under tittelen «Mager arv til Aages barn» , heter det i ingressen: «SKIEN: I 1991, fire år etter Aage Samuelsens død, skal hans tidligere samboer og sekretær ha fått ut penger fra Aages personlige postgirokonto. Pengene ble hevet etter fullmakt fra den avdøde predikanten».

Artikkelen fremstår som et intervju med Aage Samuelsen datter, Anna Elisabeth Samuelsen, og forteller om strid rundt ulike gjenstander og verdier i Aage Samuelsens dødsbo. Her heter det blant annet: «Resten av møblene, de private bildene, Aages bibel som han flittig noterte i, hans meget rikholdige garderobe, private brev og bøker er sporløst forsvunnet. Det meste av dette foreligger det rettskraftig dom på at barna skal ha. Stevning er tatt ut mot Synnøve Karoliussen for at hun skal utlevere dette».

Videre: «Aage Samuelsens tidligere samboer og hans sekretær har forsøkt å drive menigheten videre, uten hell. De startet også en kro i Dalen året etter at Aage døde. Den gikk konkurs med dunder og brak. Det forelå krav på nesten 800 000 kroner i boet etter denne konkursen».

Artikkelen er illustrert med et bilde av Anna Elisabeth Samuelsen. Bildeteksten lyder: «SØLVPLATE: Anna Elisabeth Samuelsen med det eneste hun har fått etter sin far Aage: En sølvplate.»

I en undersak til hovedartikkelen, med tittel «Et liv med stadig mobbing» , forteller to av Aage Samuelsens barnebarn om hvordan de ble mobbet under oppveksten, fordi den kjente predikanten var bestefaren deres. Anna Elisabeth Samuelsen er sitert også i denne artikkelen. Hun sier blant annet at «…vi vil ha noen flere minner etter pappa enn det vi har fått. Det er ikke penger dette dreier seg om, sier Anna Elisabeth Samuelsen».

Undersaken er illustrert med et bilde av de to barnebarna. Bildeteksten lyder: «MOBBET: Barnebarna til Aage Samuelsen fikk også sin porsjon av mobbinga da de vokste opp, forteller Anita og Gry Samuelsen.»

KLAGEN:
Klagerne er Synnøve M. Karoliussen og May-Britt Hansen. De hevder at «Fra begynnelse til slutt er oppslaget i alle henseende så umåtelig løgnaktig og ærekrenkende overfor avsendere av denne klage, at vi til dags dato har store vanskeligheter med i det hele tatt å SE avisinnlegget.»

Videre: «Ingen av undertegnede ble overhodet kontaktet av journalisten for å få vår kommentar til de groteske løgnene. Det fremkommer av selve innlegget. OM han hadde gjort det, ville våre papirer og dokumentasjon vist at han ikke kunne ha satt èn eneste linje av alt han serverte sitt publikum på trykk!»

Klagerne hevder at de etter at artikkelen sto på trykk ringte til journalisten og forlangte en umiddelbar og uforbeholden unnskyldning i avisen. De hevder også at flere av deres venner i menigheten hadde ringt journalisten for å fortelle ham «…hva som var de faktiske forhold. Dette kom heller ikke på trykk, tvert imot ble han bare sint og slengte på røret til dem.»

Klagerne karakteriserer omtalen av dem som «hets» og hevder at dette er et bevisst forsøk på å sverte dem, både i menighetssammenheng og rent personlig. «Telemark Arbeiderblad har i sannhet vist at ordet presseetikk er et ukjent begrep for dem.»

TILSVARSRUNDEN:
Telemark Arbeiderblad sier i sitt tilsvar at de «står fullt og fast inne for det som er skrevet».

Avisen mener det er uklart hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten klagerne mener de har overtrådt, men «…velger å tolke klagerne dithen at alt, eller det meste, som står i artikkelen er løgn og usant. Dette vil vi på det sterkeste bestride».

I tilsvaret heter det videre at «TA har gjort en rekke forsøk på å få klagernes kommentarer til saken, både før og etter at den innklagede artikkelen sto på trykk. Vi ønsket faktisk å intervjue klagerne først, før Samuelsens familie, men klagerne ville ikke stille opp».

Avisen hevder at man har stilt spalteplass til disposisjon for klagerne og bedt om deres kommentarer og synspunkter uten å lykkes. Det understrekes også at arveoppgjøret etter Samuelsen har versert i avisspalter og rettssaler i en årrekke, med sterke påstander og karakteristikker, blant annet fremsatt av klagerne.

«Vår artikkel var et forsøk på å la begge parter, Samuelsens etterkommere og klagerne, få slippe til. Klagerne ville ikke medvirke til det», heter det i tilsvaret, som konkluderer med at klagen må avvises.

Klagerne sier i sitt tilsvar at de riktignok ble oppringt av Telemark Arbeiderblads journalist om morgenen tirsdag 25. oktober , dagen før de påklagede artiklene sto på trykk. «May-Britt Hansen, som var tilstede og tok telefonen spurte imiddelbart om det var noen spesiell grunn til at han tok kontakt med oss nå, etter ikke å ha gitt lyd fra seg på over seks år. Meget urolig over denne plutselige interessen, spurte hun om dette flere ganger i løpet av samtalen». Journalisten skal ha presisert at det ikke var noen spesiell grunn til dette, «han hadde bare kikket litt i gamle papirer og lurte derfor på hvordan saken stod idag».

Klagerne hevder at journalisten fikk beskjed om at de ville diskutere dette nærmere seg imellom, og at han skulle få beskjed senere samme dag. «May-Britt Hansen ringte derfor kl. 16.30 samme dag, og avtalte med ham at han skulle ta kontakt med oss nærmere helgen, så fikk vi se hva det ble til. (…) Han ble spurt direkte om han hadde vært i kontakt med motparten, siden han var så ivrig. Løkaas (journalisten, sekr.anm.) benektet dette på det sterkeste…»

Ifølge klagerne slo de seg til ro med at de hadde en gjensidig avtale om at avisens journalist skulle ta kontakt som nevnt ovenfor. «Dagen derpå kommer altså dette bakholdsangrepet som en fullstendig sjokkopplevelse. (…) At TA har gjort ‘en rekke forsøk’ på å få klagernes kommentarer er direkte løgn. Det er også direkte løgn at May-Britt Hansen og Synnøve M. Karoliussen ikke ville stille opp, heter det i klagernes tilsvar.

De hevder også at de, etter at artikkelen sto på trykk, ikke har mottatt en eneste henvendelse fra journalist eller redaktør i TA, hverken telefonisk eller i brevs form. To-tre uker senere skal imidlertid den ene av klagerne ha ringt til journalisten og gitt uttrykk for hva hun mente om artikkelen. Ifølge klagerne fikk hun heller ikke da «…høre noe om disponibel spalteplass eller andre forslag (…) om hva som kunne gjøres for å bøte på skaden som var skjedd».

Avisen gjentar i sin siste kommentar at man har «gitt klagerne anledning til å imøtegå innholdet i intervjuet med Samuelsens datter. Senest skjedde det samme dag som intervjuet sto på trykk, men den intervjuavtalen vi hadde med klagerne samme kveld, ble kansellert av dem».

Avisen sier videre at omtalen baserer seg på rettsdokumentene, samt Aage Samuelsens barns egne oppfatninger av hvordan det var å vokse opp som «Broderens barn». Avisen fastholder at den ikke har brutt noen av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten, og at klagerne aldri har blitt nektet å komme til orde for å imøtegå innholdet.

Sekretariatet vil bemerke at avisens tilsvar, da særlig det siste, kan tyde på at avisen først og fremst forholder seg til de to artiklene hvor Aage Samuelsens barn og barnebarn er intervjuet, og ikke til hovedsaken på de to sidene.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne, som begge står sentralt i Maran Ata-menigheten i Telemark, mener Telemark Arbeiderblad brøt god presseskikk på flere punkter, i forbindelse med et oppslag om stridigheter i menigheten. Klagerne, som begge er navngitt, mener artiklene er krenkende overfor dem og at de inneholder flere feilaktige påstander. Klagerne hevder at de ikke fikk anledning til å imøtegå anklagene før artiklene ble publisert.

Telemark Arbeiderblad står fullt og fast inne for det som sto på trykk. Avisen hevder at den gjorde en rekke forsøk på å få klagernes kommentarer, både før og etter at den påklagede artikkelen sto på trykk, men at klagerne ikke ville medvirke til dette.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at påstand står mot påstand i spørsmålet om hvorvidt klagerne fikk anledning til å kommentere innholdet i de påklagede artiklene. Utvalget understreker at når beskyldningene blir så sterke og identifiseringen så klar som i det påklagede tilfelle, har avisen et særlig ansvar for å få frem flere sider av en sak. Utvalget kan ikke se at avisen har sannsynliggjort en tilstrekkelig innsats for å oppfylle dette ansvaret. Det fremgår heller ikke av artiklene at det har vært kontakt mellom avisen og klagerne før artiklene sto på trykk eller at klagerne har avvist å kommentere påstandene.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og opplysningkontroll, og punkt. 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse.

Telemark Arbeiderblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 7. mars 1995
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning