Birger Kjølstad Dybvig mot Glåmdalen

PFU-sak 94-133


SAMMENDRAG:
Glåmdalen hadde torsdag 14. oktober 1994 ett oppslag over fem spalter med tittel «Brukte 14 skudd før elgene døde» . Ingressen var som følger: «NES: Hele 14 skudd måtte til før ei elgku og kalven hennes falt for kulene til en elgjeger i Vormsund. Vitner til villmannsskytingen har nå anmeldt forholdet til politiet.»

Videre i artikkelen het det bl.a.:

» I følge øyenvitner skjer så følgende. – Mannen hopper ut av bilen, setter seg på huk midt i vegen og begynner å skyte. Holdet er drøyt 300 meter. Regelverket sier at kalven skal skytes først, men det skjer ikke. Jegeren konsentrerer seg om kua. Det skal vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Den ene kula etter det andre slår inn i dyret uten at det faller. Det ene bakbenet henger til slutt i bare skinnfillene.

Buken blir sprettet av kuler, slik at tarmene henger mellom bakbena på elgen. Etter flere skudd i hodet blir kua endelig liggende stille. Tre nye skudd feller så kalven.»

Senere i artikkelen:

» I alt fire naboer var vitne til skytingen, som de karakteriserer som helt uforsvarlig.»
(….)
«Jegeren forsvarte skytingen med at elgkua var skadeskutt på forhånd. Vår kilde stiller seg tvilende til det. – Jeg så elgkua komme tvers over jordet. Den så helt frisk ut for meg. Vedkommende, selv jeger, har ingen innvendinger mot at det skytes elg. Men det skal ikke skje på denne måten. – Dette var rent dyreplageri. Denne jegeren burde legge fra seg geværet for godt og heller begynne med golf eller andre aktiviteter, sier han.»

Til slutt i artikkelen opplyses det at politiet ennå ikke har hatt tid til å etterforske saken, og at man derfor ikke ønsker å kommentere. Den omtalte jegeren er ikke navngitt i artikkelen.

Glåmdalen hadde etterfølgende dag, fredag 14. oktober , en enspalter med tittel: «Elgjakten var forsvarlig». I ingressen heter det: «NES: Elgjegeren som sto omtalt i Glåmdalen i går kjenner seg ikke helt igjen i vår beskrivelse av saken. Han mener jakten var fullt forsvarlig, til tross for det store antall skudd som ble løsnet.»

I artikkelen, som fremstår som et intervju med jegeren der han ikke er navngitt, tilbakeviser han påstander i foregående dags artikkel. Han hevder at både elgkua og kalven var skadeskutt (påskutt) med i alt tre skudd, og at det var hans plikt å gjøre slutt på dyrenes lidelser. Han hevder videre at fire av skuddene var såkalte nådeskudd, etter at elgene var felt. Han innser at episoden kunne se stygg ut for utenforstående, men hevder å ha handlet i tråd med god jaktskikk.

«- Det eneste jeg vil ta selvkritikk på, er at elgene ikke falt for de første tre skuddene. Det er bestandig kritikkverdig og beklagelig når elgene ikke faller med det samme, sier han.»

Av artikkelen fremgår det også at opplysningen i første artikkel om at saken var anmeldt var feil, men at den er under etterforskning.

KLAGEN:
Klageren er identisk med den omtalte jegeren. Hans hovedankepunkt er at Glåmdalen har benyttet «typisk enkilde-journalistikk med harde angrep på en enkelt person, som ikke er gitt mulighet til å komme med sin versjon av hendelsen.» Han mener dette er brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 (Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis og uttalelser som gjengis, er korrekte.) og punkt 4.5 – om saklighet og omtanke i rettsreportasje.

«Journalisten visste på tidspunktet da han skrev artikkelen hvilken elgjeger som blir angrepet. Likevel unnlater han å ta kontakt med denne (klageren; sekr. anm.).»

Klageren viser videre til at det er et svært uklart skille mellom vitnets/kildens uttalelser og avisens egne kommentarer, (VVp 4.2) og at avisen slipper til meget følelsesladete uttrykk (VVp 3.3).

I klagen gjentar han punkter fra artikkel nummer to (påfølgende dag), og utdyper disse ytterligere. Han hevder at det ikke dreide seg om 14, men om 11 skudd. Han hevder videre at en lensmannsbetjent som kom til stedet, hadde hevdet at han (klageren) hadde handlet korrekt.

Klageren har også kommentarer til artikkel nummer to. Han skriver at Glåmdalen ikke beklager at avisen bragte feil opplysning i sin første artikkel, og mener dette er brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.11 og dessuten at ingressen fortsatt antyder at det ble brukt for mange skudd, som han mener er brudd på VVp 4.4 (saklighet og omtanke). Han konstaterer at rettelsen var en formildende omstendighet i avisens favør, men ikke tilstrekkelig til å rette opp det feilaktige inntrykket fra første artikkel.

TILSVARSRUNDEN:
Sekretariatet mottok 28.10.94 telefonisk beskjed fra avisen om kontakt mellom partene med sikte på å komme fram til en minnelig ordning. På den bakgrunn ble avisens svarfrist utsatt.

Glåmdalen svarte imidlertid 01.11.94 med at klager hadde avslått ulike alternative løsninger til slik ordning. I tilsvaret hevder avisen at man bygde den opprinnelige (første) artikkelen på flere vitners beskrivelse av hendelsen, og at det var et bevisst valg å anonymisere hendelsen i størst mulig grad ved å bruke betegnelsen «en elgjeger i Vormsund».

Avisen bekrefter at man kjente identiteten til den omtalte jegeren (klageren) på tidspunktet artikkelen ble skrevet, men at «journalisten bygde på ovennevnte bevisste anonyme bruk av (ordet) jeger (og dermed) ikke fant grunn til å ta kontakt med den personen som var nevnt som mulig «skytter»» . Avisen skriver videre at begrepet «en elgjeger» må kunne sies å være en særdeles anonym betegnelse i et distrikt med relativt mange jegere.

Med hensyn til klagerens punkt om anmeldelse (som ble «rettet opp» dagen etter) sier avisen at man valgte å tro på vitner, fordi vakthavende lensmannsbetjent ikke var tilgjengelig.

Avisen opplyser videre at klageren møtte i redaksjonen (avdelingskontor) samme dag som artikkelen sto på trykk og snakket med journalisten som hadde skrevet artikkelen.

«Klager fikk her ubegrenset mulighet til å påvirke en oppfølgingsartikkel, med alle muligheter til å rette opp eventuelle feil avisen måtte ha begått i sin omtale av hendelsen. (…) Den artikkelen som dermed sto på trykk 14.10. var således en artikkel som ord for ord var opplest og godtatt av klageren 13.10.»

Klageren gjentar at avisen, i tråd med god presseskikk, burde ha kontaktet ham før journalisten skrev sin artikkel fordi avisen visste hvem saken gjaldt. Han mener også avisen burde ha tatt sterke forbehold og behandlet opplysningen fra vitne(r) om anmeldelse i saken med atskillig mere kritisk sans enn å velge å tro sin(e) kilde(r).

Han sier videre at han ikke ser det som noe problem å stå frem med fullt navn. «For Glåmdalens lesere i Nes er det, og var på det tidspunkt artikkelen ble skrevet, en velkjent sak hvem «elgjeger i Vormsund» er. 5-6 mannspersoner såvidt meg bekjent, med lokalisering i Vormsund, driver elgjakt. To av disse tilhører jaktlaget med terreng i Vormsund-distriktet.»

Avisen har gitt telefonisk beskjed om at den ikke har ytterlige kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Glåmdalen brøt god presseskikk da avisen ikke tok kontakt med ham i forbindelse med omtalen av en jaktepisode der en elgku med kalv ble felt av klageren. Han mener avisen ikke har utøvd tilstrekkelig kildekritikk og bragt uriktige opplysninger om hendelsen. Han hevder at avisens lesere i distriktet har identifisert ham.

Glåmdalen mener avisen ikke brøt god presseskikk fordi klageren er tilstrekkelig anonymisert og fordi klageren fikk anledning til imøtegåelse i en artikkel påfølgende dag.

Pressens Faglige Utvalg mener Glåmdalens bruk av betegnelsen «en elgjeger i Vormsund» er en akseptabel anonymisering av klageren. Avisen ga videre klageren mulighet til imøtegåelse og korrigering av faktiske feil neste dag.

Utvalget mener imidlertid at opplysningene avisen satt inne med på det tidspunkt artikkelen ble skrevet var av en slik karakter at avisen burde ha kontaktet den omtalte jegeren slik at han hadde fått adgang til å gi sin versjon av hendelsen.

På dette punkt har Glåmdalen brutt god presseskikk

Oslo, 15. desember 1994
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning