Oslo kommune, Østensjø bydel, v. adm. sjef Pål Embu /fung. adm. sjef Terje Hanssen mot Aftenposten

PFU-sak 94-124


SAMMENDRAG:
Aftenposten hadde i sin aftenutgave fredag 19. august 1994 vel halvannen side reportasje på side 6-7 under banneret » Slo alarm om forholdene ved Oppsal sykehjem » og med hovedtittel » Ventet to år på reaksjon «.

Oppslaget var dominert av et fem-spaltet bilde fra sykehjemmets dagligstue, og bildeteksten lød:

» LANGSOM KVERN: Beboerne ved Oppsal sykehjem måtte vente to år fra en hjelpepleier slo alarm og til bydelsadministrasjonen sendte ut et høringsnotat om forbedringer. «

Og i ingressen:

» Brutalitet, liten tid til mating, slurv med beboernes hygiene. Påstandene ble fremsatt av en hjelpepleier ved Oppsal sykehjem for to år siden. Hun føler seg mobbet ut av jobben, og er sykmeldt.

Fylkeslegen i Oslo støttet endel av kritikken etter et uanmeldt besøk på Oppsal; hans rapport forelå i juni i fjor. Først 22. juli i år sendte bydelsadministrasjonen et notat om forbedringer ut på høring.

– Vi har ingen ting å skjule. Vi har styrket bemanningen og øket antall senger, opplyser administrasjonssjef Pål Embu i Østensjø bydel, som ikke deler hjelpepleierens kritiske syn på forholdene. «

Av artikkelen framgår det at hjelpepleieren kontaktet daværende helsebyråd Gro Balas (a) om «den påståtte vanskjøtselen» ved sykehjemmet. I sitat fra fylkeslegens rapport støttes hjelpepleieren «i at den pleie og omsorg som gis beboerne ved 6-posten… faglig sett ikke tilfredsstiller de krav det er rimelig å stille innen eldreomsorgen.»

Det siteres ytterligere fra fylkesmann-rapporten, og i ett avsnitt het det:

» Annen viktig omsorg, som tid til kontakt og praktisk trivselshjelp, f.eks. hjelp til å ta en sigarett når begge armer er lamme, nå i stor grad forsømmes. Som fylkeslegen tidligere har påpekt, blir sykehjemsopphold derved oppbevaring og ikke aktivisering og/eller hjelp til opplevelser og trivsel i livets avslutningsfase. «

Videre het det i artikkelen at bydelsadministrasjonen i Østensjø høsten 1993 fikk «klare politiske signaler om å sikre et forsvarlig nivå på pleien ved sykehjemmet…». Under mellomtittelen » Ingenting skjedde «, skildres saksgangen fram til juli i år. «Over ett år har altså kommunen brukt, uten at man har foretatt seg noe med de graverende forholdene hjelpepleieren slo alarm om.»

Den navngitte hjelpepleieren er intervjuet både i hovedartikkelen og i en underartikkel (med bilde). Hun forteller om hvorfor hun «måtte si fra», og at «enkelte pårørende har fortalt… at det ikke er særlig annerledes i dag.» Under mellomtittelen «Gjorde i buksa» beskrives hjelpepleierens opp-levelse av «brutalitet mot beboere» og at «beboerne ble vanstelt.» Det framgår at Aftenposten også har vært i kontakt med pårørende, som bl.a. forteller om «beboere som ble lagt i senger med tørket avføring», at enkelte «gjorde i buksa» når de ikke ble hjulpet på WC.

Av nevnte underartikkel, med tittel » – Følte meg uønsket på jobb «, framgikk det at hjelpepleieren «ble sykmeldt blant annet fordi hun følte at hun ble mobbet, og tålte ikke det psykiske presset det var å merke at ingen utad støttet henne i kritikken.»

Det het også at «ledelsen i Østensjø bydel har ønsket henne velkommen tilbake», at hjelpepleierforbundet har sagt hun kan gå tilbake, «men da må hun legge gamle ting bak seg.»
«- Jeg vil gjerne ha jobben tilbake, men jeg kan ikke godta å jobbe med munnkurv».

I en annen underartikkel, med tittel » – Ingenting å skjule «, ble bydelens administrasjonssjef (klageren) og sjef for pleie, rehabilitering og omsorg intervjuet (og avbildet). Underartikkelen hadde denne ingressen:

» Da Aftenposten møtte opp i resepsjonen på Oppsal sykehjem som avtalt i går for-middag for å ta bilder og møte sykehjemsbestyreren, hadde likevel ikke styreren tid til å møte oss. I stedet troppet to av toppsjefene i bydelsadministrasjonen opp. «

Det het videre at de to bydelssjefene «avviser kritikken» og «hevder at de har gjort noe med forholdene.» «- Vi har ingen ting å skjule. Vi har styrket bemanningen og øket antall senger.» De intervjuede påpeker at «ingen andre har støttet» hjelpepleierens kritikk, at tilsynslegen ved sykehjemmet ikke er enig, og heller ikke tilsynsutvalget.

Avisens referanse til at fylkesmannen delvis skal ha gitt hjelpepleieren rett, kommenteres ikke direkte i artikkelen.

Resten av underartikkelen framsto som et «revolver-intervju», med korte spørsmål og svar. Bydelssjefene konkluderer med: «- Det kan kanskje være noe i den kritikken hun (hjelpepleieren) kommer med. Men jeg synes det blir galt å generalisere ut fra noen eksempler.» «- Beboernes
hygiene blir ikke forsømt… Det det kan skorte på, er det mer psykiske og sosiale.»

KLAGEN:
Klageren , administrasjonssjefen i Østensjø bydel, Oslo, skriver: «Hvis det som sto i artikkelen, bl.a. om konkrete overgrep og vanskjøtsel av pasientene (beboerne) hadde vært sant, ville man stått overfor en helseskandale av ytterst alvorlig karakter. Aftenpostens reportasje bygger på en eneste kilde (hjelpepleieren)… som har vært sykmeldt i over to år.»

Det vises i klagen til at «hennes beskyldninger ikke er ukjente for Oppsal sykehjem, da de har vært gjentatt av henne i forskjellige fora flere ganger. Det er grunn til å understreke at beskyldningene ble tatt meget alvorlig første gang de kom ledelsen ved Oppsal sykehjem for øre». Det opplyses at interne undersøkelser ble satt i gang, og at man bl. a. involverte tilsynslegen og Tilsynsutvalget ved sykehjemmet, uten at det framkom noe som støttet opp under beskyldningene.

«At hun (hjelpepleieren) i tillegg ikke har samarbeidet og fortalt hvor og når de påståtte overgrepene har skjedd, slik at eventuelt skyldige kunne bli avslørt, styrker vel heller ikke hennes troverdighet.»

I klagebrevet vises det videre til at hjelpepleieren «på direkte spørsmål» har «svart at hun ikke ønsker å fare med slarv og å henge ut medarbeidere».

«Det er nettopp slarv hun bringer til torgs i Aftenposten hvor hun, uheldigvis for Oppsal sykehjem, har møtt en journalist som kritikkløst har videreformidlet hennes påstander. Ja, journalisten gjør mer enn å videreformidle (hennes) påstander. Han misbruker en rapport fra fylkeslegen ved bevisst feilsitering av rapportens innhold».

Klageren mener at alle som leser avisen må få inntrykk av at fylkeslegen støttet opp under «de beskyldninger» hjelpepleieren har framsatt. «Til orientering vedlegges rapporten, slik at PFU selv kan se at det er denne form for manipulasjon journalisten benytter seg av.»

Klagebrevet påpeker videre at det «heller ikke (er) sant at sykehjems-bestyreren ikke har ønsket å møte Aftenpostens journalist. Faktum er at det ble avtalt et tidspunkt for et møte, men journalisten møtte ikke opp før senere.» Avisens beskrivelse på dette punkt karakteriseres slik: «Dette er en form for journalistikk bygd på manipulasjon og usannheter i strid med alle presseetiske regler.»

Og videre i klagen:

«Det hører også med til historien at journalisten ble vist til den aktuelle posten hvor de påståtte overgrepene skal ha funnet sted uten å sjekke med pasienter og ansatte sannhetsgehalten i de sen-sasjonelle opplysningene han hadde fått. Hadde han gjort det, ville han ikke kunne ha skrevet slik han gjorde.»

At de ansatte ikke var vanskelige å få i tale, mener klageren «bevises ved det faktum at Aftenposten har mottatt flere leserinnlegg fra ansatte som alle går sterkt i rette med» Aftenpostens reportasje.

» Det Aftenposten gjør er å henge ut personalet på 6-posten ved Oppsal sykehjem, idet avisen videreformidler grove ærekrenkelser med påstander om overgrep mot bebo-erne som ikke er sanne. Påstandene er av en slik art at om de hadde vært korrekte,
ville de nødvendigvis måtte medføre politietterforskning fordi det her er tale om klart straffbare forhold. «

Det heter til slutt i klagebrevet: «Det sensasjonelle er at hun (hjelpepleieren) i Aftenpostens journalist, uheldigvis for Oppsal sykehjem, fant en person som ikke bare slukte hennes historie rått, men som faktisk også har forsøkt å verifisere hennes udokumenterte påstander ved å manipulere med sitater fra fylkeslegens rapport.»

TILSVARSRUNDEN:
Avisen refererer i sitt tilsvar til møte med representanter for Østensjø bydel / Oppsal sykehjem, der man ikke fant grunnlag for å løse saken i minnelighet.

Det heter i tilsvaret at «reportasjer om institusjoners ‘indre liv’ alltid vil vekke sterke følelser, særlig hvis det fremsettes påstander om kritikkverdige forhold hvor ledelse og ansatte føler at de blir utsatt for angrep.»

Avisen hevder at det ikke var dens intensjon å mistenkeliggjøre ansatte ved Oppsal sykehjem, «men å sette søkelys på hvor lang tid det gikk før det ble konkrete resultater» som følge av fylkeslegens rapport.

Aftenposten tilbakeviser klagerens påstand om at den omtalte hjelpepleieren er avisens eneste kilde. Det vises til kilder «som uavhengig av hverandre» støtter hjelpepleierens påstander, «men de ønsker ikke å stå frem med navn.» Avisen anfører her hensynet til kildevernet. Aftenposten hevder at avisen ikke ville ha bragt videre «påstandene om enkelte kritikkverdige forhold» hvis hjelpepleieren hadde vært eneste kilde. «Men vi følte oss tryggere etter å ha lest rapporten fra Fylkeslegen…».

Avisen beklager imidlertid at den i sin reportasje ikke tok med følgende setning fra fylkeslegens rapport: «Vi kan imidlertid ikke se at personalet kan klandres for dette – tvert om er det fylkeslegens oppfatning at det er både vilje og engasjement blant de ansatte til å gjøre en best mulig tjeneste.»

For øvrig mener Aftenposten å ha dekning i rapporten for å ha oppfattet kritikken som «meget krass». Det vises i tilsvaret også til klagerens egen uttalelse til avisen, om at «det kan kanskje være noe i den kritikken hun (hjelpepleieren) kommer med».

Vedrørende klagepunktet om at journalisten har misbrukt fylkeslegens rapport «ved bevisst feilsitering» vises det i avisens tilsvar til en trykkfeil («må» er blitt til «nå»). Avisen medgir at trykkfeilen «på en måte» forsterker fylkeslegens mening. Dette beklages, «men det var iallfall ikke noe forsøk på å feilsitere.»

Også klagepunktet om at journalisten kom for sent til møte med sykehjem-bestyreren kommen-teres. Avisen ser det som mulig at medarbeideren «kom litt senere til møtet» enn avtalt, men skildrer i tilsvaret «forhistorien». «Vår medarbeider gjorde ingen avtale med Embu eller andre representanter for bydelsadministrasjonen. Han ønsket å treffe bestyreren, men han ble litt overrasket over å bli møtt av adm. sjef Embu og pleie-, rehabiliterings- og omsorgssjefen.»

Og videre: «En rundgang sammen med to toppsjefer innbød hverken ansatte eller beboere til å fremkomme med eventuelle ankemål. Derfor fremkom heller ikke ansattes eller beboeres ros eller eventuell ris i vår reportasje.»
Avisen tilbakeviser at den skal ha hengt ut personalet på sykehjemmet, og mener at i «oppslaget går kritikken vel så meget på hvorledes bydelspolitikere og – administrasjon, og Oslos politikere sentralt, fordeler og bruker ressurser…». Avisen «tar påstandene om manglende pleie og omsorg mer som et resultat av manglende ressurser enn som en påstand om forsømmelser og manglende interesse for beboerne fra de ansattes side.»

Aftenposten har, ifølge tilsvaret, ikke fått krav om beriktigelser, «men det har vært en muntlig kontakt» med bydelsadministrasjonen. «I dagene etter oppslaget bragte Aftenposten syv leserinnlegg om Oppsal sykehjem (vedlagt). Både adm. sjef Embu og personalet ved 6-posten fikk komme med kommentarer… om hva de mente om Oppsal sykehjem og Aftenpostens behandling av saken.»

Tilsvaret konkluderer med at reportasjen utvilsomt virket sterkt på de ansatte, «med bruk av følelsesmessige ord og uttrykk i påstandene, som blir avvist.» Aftenposten mener… at oppslaget sett under ett ikke bryter med god presseskikk, idet «stridende parter er kommet skikkelig på trykk samtidig.» «Aftenposten ville ha forsømt sin oppgave hvis den ikke hadde interessert seg for saken…».

I tillegg til kopier av leserbrev er også andre redaksjonelle artikler om sykehjem-saken vedlagt avisens tilsvar (sekr. anm.).

Klageren påpeker i sitt tilsvar at «det kom aldri frem noe» som støttet hjelpepleierens «grove beskyldninger.» Klageren viser til at hjelpepleieren har gitt detaljerte beskrivelser av hva hun mener har skjedd, «men aldri i en slik form at ledelsen har kunnet forfølge saken overfor den/de ansatte som skulle ha utført overgrep.» «En avis plikter å vurdere holdbarheten av sine kilder. Det skulle være helt åpenbart at en medarbeider som påstår at hun er mobbet ut av jobben… ikke har et nøytralt og objektivt syn på sitt arbeidssted.»

Og videre i tilsvaret: «I tiden etter 19. august 1994 har vi fått en strøm av muntlige og skriftlige henvendelser fra pårørende som er opprørt og provosert over den negative omtale Aftenposten formidler… De uttrykker stor anerkjennelse for det arbeidet sykehjemmet utfører.» Klageren forventer at avisen «fører sannhetsbevis» for en rekke av sine påstander.

I det omfattende tilsvaret refereres det punktvis til fylkeslegens rapport, satt opp mot Aftenpostens gjengivelse, og klageren går i rette med de fleste av anførslene i avisens tilsvar.

Også journalistens møte-avtale med sykehjem-bestyreren berøres igjen. Klageren krever beklagelse fra avisen på dette punkt. «Det antydes… at adm. sjef Pål Embu og fagsjef PRO… hindret ansatte og beboere i å si sin mening om sykehjemmet. Aftenposten har intet grunnlag for å komme med en slik spekulativ påstand.» Også på andre punkter forsterkes kritikken av journalistens «femgangsmåte i denne saken».

Klageren bringer i tillegg også inn lederartikkel i Aftenposten 22. august 1994 (kopi vedlagt avisens tilsvar, sekr. anm.), der det framgikk at bydelen kjennetegnes av «byråkratisk langsommelighet langt bortenfor det som er akseptabelt. Klageren vil at avisen dokumenterer «holdbarheten også i denne påstanden».

Avisen sier i sine siste kommentarer at den ikke kan se at klagerens tilsvar bringer inn nye momenter av vesentlig betydning for PFU-behandlingen, og har derfor intet å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Aftenposten om forholdene ved Oppsal sykehjem i Oslo. Klager er administrasjonen i Østensjø bydel, som mener avisen ikke har utvist tilstrekkelig kildekritikk og derved formidlet usanne påstander som rammer de ansatte. Klageren mener også at avisen bevisst har feilsitert fra en fylkeslege-rapport, og skapt inntrykk av at rapporten støttet opp under beskyldningene. Avisens journalist kritiseres på flere punkter for sin framgangsmåte i saken.

Aftenposten tilbakeviser klagerens påstand om énkilde-journalistikk, og påpeker at det ikke har vært avisens intensjon å mistenkeliggjøre ansatte ved sykehjemmet. Avisen anfører også at klageren fikk komme samtidig til orde, og at det senere er gitt spalteplass for ytterligere tilsvar. For øvrig mener Aftenposten å ha dekning i fylkeslege-rapporten for kritikken som framkom.

Pressens Faglige Utvalg viser til Vær varsom-plakaten, der det heholdsvis i punkt 1.4 og 1.5 heter:

«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.»

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmel-ser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

I det påklagede tilfellet mener utvalget at Aftenposten var i sin fulle rett til å fokusere på forholdene ved sykehjemmet, sett på bakgrunn av den kritikk som var kommet til avisens kunn-skap. Utvalget kan ikke ta stilling til om avisen hadde én eller flere kilder for de framsatte påstandene, men finner det godtgjort at fylkeslege-rapporten var egnet til å styrke avisens grunnlag for å belyse saken. Avisen har også ivaretatt retten til samtidig imøtegåelse foruten tilsvarsretten.

Når det gjelder påklagede forhold knyttet til journalistens framgangsmåte, finner utvalget at påstand står mot påstand.

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 15. november 1994
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Edith Nærbø, Thor Woje,
Brit Fougner, Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen