Albert H. Collett m. fl. NJ-medlemmer Innherred mot Se og Hør

PFU-sak 94-097


SAMMENDRAG:
Ukebladet Se og Hør hadde i nr. 29 / juli 1994 førsteside-oppslag og tre sider inne i bladet etter en ulykke i Verdal tidligere på sommeren, da en ung kvinne ble drept av lynnedslag inne i en hytte. Bladets reportasje var basert på intervju med den omkomnes mannlige venn, som også oppholdt seg i hytta da ulykken skjedde. Reportasjen var bl.a. illustrert med bilder av den omkomne og vennen sammen, tatt med selvutløser under hytteturen og kort tid før ulykken.

På førstesiden (nederst) presenterte Se og Hør et av hytte-bildene av paret som » Det siste bildet! «, og for øvrig med henvisnings-tittelen:

» Roy Gunnar forteller om tragedien:
KJÆRESTEN MIN BLE DREPT AV LYNET! «

I to siders oppslag inne i bladet var førsteside-bildet gjentatt i større format, sammen med enda et bilde av paret, sittende i hytteveggen. Dessuten bilde av intervjuobjektet, som viser fram skader på hytta etter lynnedslaget. Som illustrasjon også faksimiler av VGs og Dagbladets førstesider etter ulykken. På den tredje reportasjesiden ytterligere hytte-bilder av paret hver for seg.

Innside-titlene lød, i tillegg til «bombe» med » De siste bildene «:

» Roy Gunnar og kjæresten satt på kjøkkenet og drakk kaffe i uværet
MIN ELI BLE DREPT AV LYNET!

Roy Gunnar tilbake på hytta der kjæresten døde
JEG SKAL ALLTID TA VARE PÅ DE GODE MINNENE «

Intervjuet ble innledet som følger:

» Vi satt på hver vår kjøkken-krakk og drakk kaffe. Plutselig ble alt svart…
Roy Gunnar Lemoen Skovheim (35) sliter med å holde tårene tilbake når han forteller om kjæresten Eli Myhr (29) som ble drept av lynet i forrige uke. Se og Hør har parets egne bilder fra den skjebnesvangre hytteturen! «

I intervjuet skildres omstendighetene omkring hytteturen og ulykken detaljert; hvordan intervjuobjektet våknet opp «fullstendig lammet i den ene siden» og hvordan kvinnen lå «livløs med hodet mot veggen. Hun var død!». Og videre: «Hun hadde ikke en sjanse mot de enorme elektriske utladningene. Hun døde momentant».

Senere i artikkelen het det bl.a.:

» – Kinnene hennes var blodige. Hun så på meg med stive øyne. Jeg glemmer aldri det stirrende blikket hennes. Jeg fryktet det verste, men nektet å tro det. Det kunne ikke være sant at kjæresten min var død!

Den fine, broderte duken er svart av kaffesøl. Markblomstene står fortsatt i syltetøy-glasset på bordet. På krakken som Eli satt på, ligger et lyseblått varmeteppe og et hvitt laken i en bylt som ambulansefolkene har gjenglemt. «

KLAGEN:
Klageren (Albert H. Collett) som er redaktør/journalist i lokalavisen Inderøyningen (Nord-Trøndelag), tok i utgangspunktet initiativ til et «opprop» med avstandtagen fra Se og Hørs reportasje og ukebladets annonse – med «reklame» for reportasjen – i Trønder-Avisa. «Oppropet» ble undertegnet av vel 20 medlemmer av Norsk Journalistlag i Innherred, og kom på trykk som leserbrev i nord-trønderske lokalaviser.

I «oppropet», med tittel » Se og Hør over streken «, het det:

«I Trønder-Avisa 21. juli annonserer Se og Hør på første side. Bakgrunnen er tragedien i Verdal bare for noen dager siden, der en ung kvinne ble drept av lynnedslag. Se og Hør har funnet det passende å intervjue kjæresten som var sammen med avdøde da tragedien skjedde, og reklamerer med at de har bilder av paret, tilsynelatende tatt like før lynet slo ned, under tittelen: «Se de siste bildene!»

Undertegnede medlemmer av Norsk Journalistlag i Innherred reagerer sterkt på annonsens form og innhold. Etter vår oppfatning dreier dette seg om lite annet enn fråtsing i andres tragedie, og er et skremmende eksempel på manglende presse-etisk dømmekraft og/eller utslag av sjelden kynisme.

Som pressefolk ønsker vi å markere at vi tar avstand fra denslags «journalistikk», og oppfordrer Pressens Faglige Utvalg til å ta annonsen og reportasjen opp til behandling. «

Sekretariatet informerte klageren om to forhold: Nødvendigheten av samtykke til klagebehand-ling fra direkte berørt part (pårørende), og Trønder-Avisas selvstendige redaktøransvar ved å ta inn Se og Hørs annonse.

Klageren har innhentet samtykke til klagebehandling fra den forulykkede kvinnens far, samtidig som klage på Se og Hørs annonse i Trønder-Avisa er akseptert skilt ut som egen sak (105/94).

I brev til PFU påpeker klageren likevel: «Eg meiner stadig Se og Hør er den store, stygge ulven i denne saka, men ser poenget med at klagen på annonsen i Trønder-Avisa kan bli avvist på formelt grunnlag fordi det er T-As redaktøransvar som avgjer om annonsen kjem på trykk».

Til grunn for klagen på Se og Hørs reportasje legges etter dette de samme momentene som er anført i «oppropet».

Sammen med vedlagt samtykke-erklæring fra avdødes far er også «kopi» av brev foreldrene skrev til Se og Hør 22.07.94, primært vedrørende bladets annonse i Trønder-Avisa samme dag som datteren skulle bisettes. Det framgår av brevet at » selve artikkelen om hendelsen var etter avtalen . Men vi regnet ikke med at utgivelsen kom så tidlig. Vi kunne i det minste blitt forespurt om tidspunktet».

Sekretariatet anser det som bekreftet at avdødes familie var informert om at «kjæresten» hadde latt seg intervjue om ulykken, og også hadde fått Se og Hørs artikkel opplest før trykking.

TILSVARSRUNDEN:
Se og Hør skriver i sitt tilsvar at reportasjen «baserer seg på et ordinært intervju med en av de impliserte etter lynnedslaget i Verdal. Absolutt INGEN har reagert på reportasjen, bortsett fra Albert H. Collett. Tvert i mot har representanter fra familien i brev gitt uttrykk for at artikkelen var helt etter avtalen.»

Det heter dessuten i bladets tilsvar:

«Og selv ikke Collett kan vel for alvor mene at det er dårlig presseskikk å ha en kort trykningstid, som gjør at vi er raskt ute i salg med nyheten. Det kan virke som om klageren i sin iver etter å ramme Se og Hør ikke har tenkt seg godt nok om.»

Klageren skriver i sitt tilsvar at «det kan virke som om Se og Hør i sin iver etter å ramme klageren ikke har lest klagen nøye nok.» Det understrekes at klagen er framsatt på vegne av 23 medlemmer av Norsk Journalistlag i Innherred. Og det heter videre:

«For det første tar altså Se og Hør feil når de hevder at absolutt INGEN har reagert på reportasjen, bortsett fra undertegnede.» Klageren refererer til unison reaksjon fra kolleger i Nord-Trøndelag som foranledning til det videre engasjement, dvs. «oppropet» og innhenting av underskrifter. Klageren underslår imidlertid ikke at det var Se og Hørs annonse i Trønder-Avisa som foranlediget reaksjonen.

Klageren skriver dessuten:

«Mange vil sikkert mene at det knapt kan ha mer enn indremedisinsk betydning å reagere offentlig på det Se og Hør presterer. Om vi overser den lett syrlige tonen i tilsvaret, skal organet likevel tilkjennes den ære at de har svart på henvendelsen fra PFU. Derfor vil jeg også, for egen regning og risiko, gi Se og Hør i alle fall denne ene sjansen til å få innblikk i hvorfor det store flertallet av journalister i nærområdet rundt lynnedslaget føler slik avstand til det Se og Hør har gjort:

Dette dreier seg bl.a. om noe så enkelt som nærhet. Nærhet i tid og nærhet i geografisk og menneskelig forstand.»

Om grunnlaget for den konkrete klagen heter det deretter:

«Vi reagerer fordi vi synes Se og Hør har tråkket for nære. Ingen media i distriktet ville drømt om å oppsøke de nærmeste pårørende på den måten de har gjort. Dette har med respekt for folks pri-vatliv å gjøre i en tragisk situasjon.» «Akkurat som vi pressefolk respekterer at pårørende må få vite om et dødsfall av politi eller prest før de får lese det i avisen, så må vi være ekstra aktsomme med måten vi formidler en nyhet på når den kommer så tett innpå i tid.»

Om bladets kontakt med avdødes familie heter det:

«Se og Hør skriver at representanter fra familien i brev har gitt uttrykk for at artikkelen var helt etter avtalen. I forbindelse med klagen har jeg hatt en samtale med avdødes far. Tatt etter hukommelsen, er mine observasjoner noe avvikende fra Se og Hørs framstilling, nemlig som følger:

» – Se og Hør henvendte seg først til foreldrene med spørsmål om å lage reportasje. Dette ble avvist .

– Se og Hør henvendte seg deretter til avdødes samboer, som sa ja. Foreldrene aksepterte dette. De resonnerte blant annet som så at de ikke i noe tilfelle kunne hindre Se og Hør i å lage en reportasje, og at det kanskje da var like greit at samboeren lot seg intervjue, så var i alle fall risikoen for feil mindre.

– Når det så likevel ble en reportasje, trass i deres avvisning, ba de om å få artikkelen opplest før den kom på trykk. Dette ble akseptert og holdt av Se og Hør-journalisten, og foreldrene hadde ingen innvendinger mot innholdet i teksten . På dette punkt har Se og Hør rett.

– Da de (foreldrene) seinere ble klar over at artikkelen ville komme på trykk samme dag som begravelsen , ba de journalisten om at publiseringen ble utsatt. De fikk til svar at dette lå utenfor journalistens herredømme, men han lovet å bringe ønskemålet videre. Resultatet kjenner vi.

– Det var dette resultatet som foranlediget brevet fra foreldrene til Se og Hør. Det ble sendt før jeg tok kontakt (med foreldrene) på grunn av klagen til PFU. Det (brevet) ble ikke skrevet i tilfredshet med at Se og Hør hadde holdt seg til avtalen, slik bladets tilsvar kan gi inntrykk av, men fordi de var misfornøyde med og opprørte over den raske publiseringen.»

Klageren viser for øvrig til omtale av den aktuelle klagesaken i fagbladet «Journalisten» (kfr. PFU-sak 106/94), der det var «antydet at Se og Hørs framferd kanskje ikke rammes av Vær varsom-
plakaten fordi generell smakløshet ikke er grunn god nok . Kan så være. Tillat meg likevel å henlede oppmerksomheten mot paragraf 3.3: Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.»

Til slutt i tilsvaret opplyser klageren at samboeren, ifølge avdødes far, fikk 5000 kroner pluss betalt returreise til Oslo av Se og Hør. «Jeg synes godt PFU kan ta en diskusjon på om ikke et slikt tilbud er misbruk av en person som står i en så følelsesmessig opprivende situasjon. Jeg synes også det er verdt å diskutere om ikke samme paragraf kommer til anvendelse når Se og Hør ber om å få bruke ‘De siste bildene!’, selv om ‘honorar’-historien skulle vise seg å være feil.»

Bladet sier i sine siste kommentarer at «det er utrolig at en pressemann som sogar også er redaktør, kan hevde at det nærmest er en forbrytelse å ha en forholdsvis kort trykketid. Dernest er det mildt sagt alvorlig når han insinuerer at vårt intervjuobjekt ikke var helt tilregnelig i ‘intervju-øyeblikket’. Se og Hørs reporter møtte faktisk vedkommende, og i tillegg er teksten opplest for – og godkjent av – avdødes foreldre.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne, som er journalister i Nord-Trøndelag, mener Se og Hør brøt god presseskikk da bladet bragte bilder av en ung kvinne, tatt kort tid før hun ble drept av lynnedslag, og intervju med hennes samboer om ulykken. Klagerne mener Se og Hør har fråtset i andres tragedie, og ser reportasjen som et skremmende eksempel på manglende presseetisk dømmekraft og/eller utslag av sjelden kynisme.

Se og Hør hevder at reportasjen baserer seg på et ordinært intervju med en av de impliserte i ulykken, og legger vekt på at den omkomnes nærmeste familie på forhånd hadde fått reportasjen opplest uten å ha innvendinger.

Pressens Faglige Utvalg vil påpeke det presseetiske varsomhetskrav knyttet til omtale av privatliv, og særlig pressens plikt til å vise respekt overfor mennesker i sorg. Utvalget viser til Vær varsom-plakatens punkt 4.3, om respekt for privatliv, og punkt 4.4, om å vise omtanke.

Pressen fratas ikke et selvstendig presseetisk ansvar for det som offentliggjøres, selv om pårørende har gitt samtykke til intervju og har utlevert privat bildemateriale.

I det påklagede tilfellet finner utvalget det bekreftet at Se og Hør på forhånd fikk godkjennelse av reportasjeinnholdet fra avdødes nære pårørende. Utvalget kan ikke se at bladet har overtrådt presseetiske grenser i sin opptreden eller i beskrivelsen av hva som skjedde i forbindelse med ulykken.

Se og Hør har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 20. oktober 1994
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen