Innherred sykehus v/direktøren mot Dagbladet

PFU-sak 94-091


SAMMENDRAG:
Dagbladet hadde tirsdag 7. juni 1994 et førstesideoppslag med tittelen: «Småbarn i grotesk sexterapi» . Henvisningsteksten på første side var:
«Mens 40 voksne satt i ring rundt, måtte tre barn fortelle om mulige sex-overgrep. Denne gapestokk-terapien ble ledet av sjefpsykologen ved Innherred sykehus i Levanger. Forestillingen varte i fire timer og ble videofilmet. – Barnet mitt satt og skalv på stolen, sier moren til den ene gutten.»
Opppslaget på side 6 og 7 inneholdt i alt fire artikler, med fellestittelen «Barn i sjokkterapi» over åtte spalter.
Den ene artikkelen hadde følgende ingress under tittelen «Måtte fortelle om sex-misbruk i åpent møte» :
«Skrekkslagne måtte tre barn på åtte, ni og femten år delta i den reneste gapestokk-terapien i forbindelse med en alvorlig sedelighetssak i Nord-Trøndelag. De måtte blant annet sitte i en ring av om lag førti voksne personer og avhøres om sine traumatiske opplevelser.»
I artikkelen er en advokatfullmektig som deltok på møtet intervjuet, som representant for de to yngste guttene som skal ha blitt sex-misbrukt av den eldste. Hun sier i artikkelen at «møtet artet seg seg, etter hennes vurdering, som en vedvarende mishandling av de berørte barna».
I følge artikkelen var det barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved Innherred sykehus som innkalte til møtet, der det deltok foreldre, slekt, venner, advokater, folk fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og skole, lensmannskontor, pedagogisk-psykologisk tjeneste og sosialkontor, i tillegg til barna selv. Møtet fant sted 15.11.93.
I den samme artikkelen er også mor til ett av barna intervjuet. Hun sier bl.a. at «situasjonen var meget beklemmende og at hennes ni år gamle sønn satt og skalv på stolen».
Til slutt i artikkelen het det:
«Sjefpsykolog Rolstad nekter under henvisning til tauhetsplikten å kommentere det omstridte møtet.»
Neste artikkel, på samme side, var et intervju med førsteamanuensis Ellen Hartmann ved Universi-tetet i Oslo, som i egenskap av ekspert på området sier at om dette «er sant blir jeg rystet og faglig indignert».
Nederst på siden et intervju med barne- og familieminister Grete Berget, som sier hun «ikke har hørt om noe lignende og at det er vanskelig å forstå hva som ligger bak saken».
På motstående side en artikkel som i det vesentlige var et intervju med ni-åringens mor, som forteller at de føler seg tvunget til å flytte fra bygda fordi den påståtte sex-overgriperen (15-åringen) fremdeles oppholder seg i nabolaget. Artikkelen var illustrert med et fargebilde av foreldrene fotografert bakfra, vandrende langs en vei med koffert i hånd. KLAGEN:
Klager er Innherred sykehus v. fung. direktør og sjeflege. Klagen peker på at det som er betegnet som sexterapi og sjokkterapi er en behandlingsmåte som har vært benyttet gjennom flere år, og at betegnelsen er nettverksmøte, som særlig benyttes når barn gjennomløper kriser som skal bearbeides.
«Fra sykehusets side er en spesielt betenkt over hvilken effekt vedlagte oppslag vil kunne få for de berørte parter og deres prognoser» , skriver klageren.
Videre i klagen:
«Foruten at det her synes å være spørsmål om hvorvidt oppslagene i tilstrekkelig grad tar hensyn til barnas personlige integritet, synes det også påkrevet med en vurdering av hvorvidt den kildekritiske vurdering ved oppslagene er tilstrekkelig god. Videre ønskes en vurdering av oppslagenes saklighet og omtanke, og da spesielt hva angår tittelbruk.»
Sekretariatet ba 12.07.94 klageren om konkretisering og utdyping av klagen, både for Dagbladets og Adresseavisens del:
«Etter sekretariatets oppfatning er det ønskelig å få konkretisert klagegrunnlaget noe nærmere. Vi ber særlig om å få opplyst hvorvidt sykehuset mener det foreligger faktiske feil, eller om det først og fremst er avisenes karakteristikker det reageres på. Vi ber samtidig om å få en utdyping av anførselen om at avisene ikke har vært tilstrekkelig kildekritiske.»
Klagerens konkretisering og utdyping peker på at oppslagene både på side 1 og 6 faktisk er feil, fordi det heter at barna måtte sitte i en ring og fortelle om overgrep. Det heter at nettverksmøter foregår i faglig kontrollerte former og er basert på frivillighet. Klageren avviser at det var noen form for sexterapi, og videre:
«Oppslagenes karakteristikk med helsides førsteoppslag og uttrykkene «grotesk sexterapi», «gapestokkterapi» og «sjokkterapi» er etter vår oppfatning klart usaklige og tendensiøse.»
Med påpekning av manglende kildekritikk, sikter klageren til at den ene parten – «i en følelsesladet situasjon» – fritt kunne gi sin versjon, mens sykehuset var avskåret fra å kommentere pga. taushets-plikt. «Dette burde tilsi langt større forsiktighet enn det som synes å være utvist i de aktuelle oppslag hva angår å fremstille saken.» Klageren peker dessuten på at avisen burde ha undersøkt muligheten til å innhente nøytrale opplysninger om behandlingsformen langt bedre. Til slutt gjentar klageren at det som mest bekymrer er oppslagenes innvirkning på barnas utvikling.
I klagen opplyses det at Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUPP) har avgitt en skriftlig rapport i forbindelse med medieomtalen. Sekreteriatet fikk rapporten oversendt fra klager, og den ble etter avtale med klager videresendt til de innklagede avisene (Dagbladet og Adresseavisen) med en anmodning om at den ikke ble brukt som bakgrunn for ytterligee medieomtale av den bakenfor-liggende sedelighetssaken. Rapporten er skrevet av leder for BUPP, og går i detalj gjennom bakgrunn, de faktiske hendelsene som er omtalt i reportasjene i avisen og kontakten med avisen. TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet skriver i sitt tilsvar at sykehus og andre behandlingsinstitusjoner i de aller fleste tilfeller er en verden som er stengt for pressens innsyn, og at dette er en sak som «følger det klassiske mønsteret». Til klagens punkt om mangel på kildekritikk viser avisen til at leder for BUPP heller ikke ville kommentere det faglige opplegget i denne saken på generelt grunnlag. Videre skriver avisen:
«Det fremgår av klagen at klager mener at Dagbladet burde ha avsluttet sine under-søkelser etter dette avslaget, og avstått fra enhver offentliggjøring av opplysninger om saken. Det er en holdning som er i strid med Vær Varsom-plakatens beskrivelse av pressens oppgave i paragrafene 1.3 og 1.5…..»
Avisen viser til at den hadde tre kilder som var til stede på møtet.
Til bruken av uttrykket «sex-terapi» sier avisen at den tar utgangspunkt i at møtet var av tera-peutisk natur og hadde sitt utspring i en sak om seksuelle overgrep. Avisen mener derfor at det er en dekkende og forståelig term for det som faktisk skjedde.
«Uttrykkene «sjokkterapi» og «den reneste gapestokkterapi» er gode beskrivelser av et møte der en 15 år gammel sex-overgriper og 8-9 år gamle ofre må sitte og snakke om sine traumatiske opplevelser sammen med ca. førti voksne» , skriver avisen.
Om klagerens punkt om artiklenes negative innvirkning på barna skriver avisen:
«Til klagerens påståtte bekymring for barna er det å si at foreldrene til de to minste guttene mener det var i barnas interesse at opplysningene om møtet kom fram. Den påklagede artikkelen inneholder ikke noen intime detaljer om barna, og heller ikke unødige detaljer fra det fire timer lange møtet. Artikkelen anonymiserer bygda der de omtalte barna bor, og to av foreldrene fikk lese gjennom artikkelen før den kom på trykk.»
Til slutt i sitt tilsvar skriver avisen at hensikten med artikkelen var å belyse en eventuell kritikkverdig behandlingsmåte, og hvis sykehuset hevder dette er en vanlig behandlingsmetode, er det desto større grunn til å rette offentlig søkelys mot metoden.
Klageren peker i sitt tilsvar på at avisen har én av de tre involverte familiene og deres bistandsadvokat som kilder, mens de to andre ville ha motsatt seg presseoppslagene om de hadde blitt spurt. Dessuten at famiilien som er kilde ikke kjenner igjen sin virkelighet gjennom vinklingen av oppslaget.
Som kommentar til at avisen innhentet synspunkter fra andre kilder sier klager at disse uttalte seg med stor risiko for feilslutninger, og at det er uvisst hvor fornøyd disse ekspertene er med presseoppslaget.
Klageren fastholder sin mening om at presseoppslaget må oppfattes som spekulativt, tendensiøst og feilaktig, og nevner spesielt førstesideoppslaget.
«Dette først og fremst vurdert ut fra de omtalte barna og deres familier sin situasjon. Førstesideoppslaget karakteriseres av avdelingen som svært overgripende i forhold til barna og familiene. Jfr. Vær Varsom-plakaten § 1.3.»
Avisen skriver i sitt siste tilsvar at det samlede materialet i denne saken bekrefter at de faktiske opplysningene i avisens oppslag er korrekte, og at det ikke er noe i det faktiske innhold i repor-tasjen som bestrides. «Klagen gjelder vurderingene av de faktiske hendelsene, nytten og virk-ningen av dem» , skriver avisen, og peker videre på at den bygger på førstehånds kilder som deltok i møtet, samt at artikkelen er gjennomlest av to kilder før den ble satt på trykk. Og videre:
«Det er ikke riktig, som det står i tilsvaret, at Dagbladet har som kilde en av familiene og deres bistandsadvokat. Artikkelen bygger på opplysninger fra tre kilder (der i blant fra to av familiene) som alle var til stede på møtet, og som fikk lese artikkelen før den kom på trykk. Ingen av kildene har senere gjort noe for å trekke tilbake opplysningene som tvert imot er gjentatt i seinere oppslag i Adresseavisen, Trønder-Avisa og radio. Den misnøye klager påstår at foreligger er totalt ukjent for Dagbladet.»
Avisen tar for seg faktiske opplysninger i reportasjen og i materialet fra klager, inkludert rapporten leder for BUPP skrev etter at den innklagede reportasjen ble publisert, og kommenterer disse punktvis:
1. Opplysninger om at det var om lag 40 voksne til stede på møtet bekreftes i setningen «Ingen av de angivelig misbrukte barna måtte sitte i sirkelen mellom 40 voksne og avhøres om seksuelle overgrep».
2. Opplysningen om at barna måtte sitte i midten av sirkelen og svare på spørsmål om sine traumatiske opplevelser bekreftes i setningene: «Den mistenkte overgriperen var den eneste som satt inne i sirkelen (sammen med sin mor og bistandsadvokat) med de andre voksne, og ble utsatt for noe som kunne ligne «avhør» og «De (to angivelig misbrukte barna) satt en kort periode inne i sirkelen sammen med sine foreldre og bistandsadvokat, og kunne etter oppfordring si noe om hvordan de hadde det, dersom de ønsket».
3. Opplysningen om at møtet varte i cirka fire timer bekreftes i følgende avsnitt: «Møtets varighet var cirka 4 timer, med en halv times pause midtveis. En såpass lang samling med et alvorlig innhold, vil naturlig nok for barna være en prøvelse».
4. Opplysningen om at et barn ble hindret i å forlate rommet blir bekreftet i følgende avsnitt: «I Dagbladet slåes opp at en tante og en av guttene ble stoppet når de prøvde å gå ut fra møtet. Dette ble mildt og ivaretakende utført av de tilstedeværende behandlere. Dette ble vurdert som forsvarlig».
5. Redegjørelsen gjør det lett å forstå advokat Dordi Flormælens uttalelser i Dagbladet om at «Møtet artet seg etter min vurdering som en vedvarende mishandling for de berørte barna» og «Det må ha vært en stor påkjenning for 15-åringen».
Sjefpsykolog Ole-Audun Rostad innrømmer jo at det er «riktig slik det fremstilles på side 6 at møtet representerte en påkjenning for barna» og at 15-åringen «ble tildels utsatt for stor verbal aggresjon, i tillegg for hva som kunne oppfattes som alvorlige trusler fra pårørende til en av de to minste guttene».
«Ja, Rostad går så langt som å innrømme at «belastningen på den mistenkte overgriperen i nettverksmøtet ble vurdert til å ligge på grensen til det forsvarlige» og at han på dette tidspunkt overveide «å gripe inn i situasjonen».»
På side åtte i redegjørelsen heter det at det ikke er noen «grunn til å underslå at ett nettverksmøte slik det ble gjennomført 15.10 kan ha blitt opplevd som vanskelig og ubehagelig av de tilstedeværende», samtidig som det innrømmes at behandlerne ikke hadde kontroll på situasjonen når det gjaldt den belastning den mistenkte overgriperen ble utsatt for.
Avisen peker også på at leder for BUPP kunne ha medvirket til reportasjen allerede ved første henvendelse fra avisen (altså før reportasjen sto på trykk, sekretariatets anm.) og mener det ikke har skjedd noe i etterkant som endrer forholdet til taushetsplikten. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, Innherred sykehus, mener Dagbladet har brutt god presseskikk i en reportasje om terapeutisk behandling av tre barn ved sykehuset i forbindelse med en sedelighetssak. Sykehuset mener reportasjen rammer barna og deres familier, og at avisen i presentasjon og tittelbruk ikke har utvist nødvendig saklighet og omtanke. Samtidig mener klageren at avisen ikke har vært tilstrekkelig kildekritisk.
Dagbladet mener avisen ikke har brutt god presseskikk. Avisen hevder at det ikke er uenighet om hva som faktisk skjedde i den konkrete terapeutiske situasjonen, og at uenigheten dreier seg om vurderingene av hendelsen.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet var i sin fulle rett til å omtale den konkrete terapeutiske hendelsen ved Innherred sykehus. Det er spesielt viktig at pressen er med på å åpne dørene til tradisjonelt lukkede institusjoner, også innen helsevesenet.
Utvalget mener imidlertid at avisen kunne ha utvist større varsomhet og omtanke i presentasjon og tittelbruk, men finner det godtgjort at opplysningene i reportasjen i det alt vesentlige er i overensstemmelse med det som virkelig skjedde.
For øvrig mener utvalget at avisen har oppfylt sin undersøkelsesplikt ved å bruke andre kilder da sykehuset ikke ville kommentere saken. Avisen synes også å ha utøvd tilstrekkelig kildekritikk både overfor primærkildene og de utenforstående kildene.
Etter en samlet vurdering mener utvalget at Dagbladet ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 20. oktober 1994
Per Edgar Kokkvold,
Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen