Bjørn Solberg mot Lofotposten

PFU-sak 94-071


SAMMENDRAG:
Lofotposten publiserte 14. mai 1994 en artikkel med overskriften «Allaktivitetshuset rett i grøfta».

16. mai hadde avisen er lederartikkel om saken. Under overskriften Hus-skandalen» heter det: «Sløsing med offentlige midler er ikke en straffbar handling. Det følger intet personlig ansvar ved hodeløse vedtak og handlinger som påfører fellesskapet enorme kostnader. Slik må det også være dersom ikke grøden av politikere før eller senere skal havne på tiltalebenken. Ingen av aktørene omkring Allaktivitetshuset i Svolvær har derfor noe å frykte. Men de har reist et sørgelig monument over sin egen uforstand ved sin lettsindige omgang med offentlige midler. De ungdommelige aktivistene som bidro til Allaktivitetshus-skandalen har forhåpentligvis forlengst konsentrert krefter og oppmerksomhet omkring egen fremtid til fellesskapets beste. Tilbake i klisteret sitter kommunepolitikere som i rent lettsinn pøste ut millioner av kroner. Ja, lot helt nødvendige motforestillinger drukne i en forestilling om at man dermed viste handlekraft.

Selvsagt var det en vakker tanke at man skal skaffe ellers rotløs ungdom et sted å være. Men det er utillatelig å handle fullstendig i blinde slik det vitterlig ble gjort.

Økonomiske fadeser blir gjerne fulgt opp med formaninger om å trekke lærdom av feilslagene. I dette tilfellet tjener en slik oppfordring neppe noen hensikt.»

18. mai publiserte avisen et innlegg fra klageren under overskriften » En skandale?». Klageren mener avisen pleier lettvint omgang med fakta, og han bemerker at han som formann i byggekomiteen for Allaktivitetshuset leser innlegg etter innlegg med stadig større undring.

Han opplyser at kostnadene er rundt fem millioner kroner, ikke syv millioner som Lofotposten
skriver på lederplass. Etter at det i sin tid viste seg at byggearbeidene ble taksert for lavt, ble det høsten 1992 vedtatt at huset skulle bygges for maksimalt 4.5 millioner kroner. I tillegg til dette kommer en halv million kroner fra Rusmiddeldirektoratet. Totalkostnadene ser nå ut til å komme på 5.15 millioner kroner, en overskridelse på 150 000 kroner.

I følge klageren er restaureringen ingen skandale. Derimot mener han det er beklagelig at «kommunens sentrale organer ikke ser ut til å ville følge opp det man startet da bygget ble vedtatt kjøpt», og dessuten at «den «ikkekommunale offentlighet», lag, foreninger, foreldre ikke ser ut til å ville benytte seg av huset som den ressurs det er i byen».

19. mai kommenterte avisen klagerens innlegg på lederplass. Under overskriften «Noe til svar» skriver Lofotposten følgende: «Det er et meget gammelt triks tidligere varaordfører Bjørn Solberg (SV) i Vågan nå forsøker seg på. Ved å angripe Lofotposten prøver han å avspore hva allaktivitetshus-saken i Svolvær egentlig dreier seg om. nemlig en uansvarlig forvaltning av kommunale midler slik den utviklet seg etter 1990. Poenget er ikke hvorvidt man etter den tid har skuslet bort tre millioner eller fem millioner på prosjektet. Men at et flertall i kommunestyret til de grader lar seg trekke etter nesen av noe som i beste fall kan kalles synsing. Noen klokker burde også ringt for byggekomiteens formann Solberg da kostnadsoverslaget plutselig var tredoblet. men uten garantier mot nye påplusninger. Bortsett fra sparket mot Lofotposten finner ikke Bjørn Solberg grunn til å beklage noe som helst. Etter hans oppfatning ligger «skandalen» i at kommunen ikke pøser inn nye millioner i bygning og drift. Med en slik holdning til kommunal forvaltning må det nødvendigvis gå galt.»

KLAGEN:
Klageren mener lederartikkelen 19. mai er grovt usaklig og personlig ærekrenkende. Klageren mener avisens saksfremstilling ikke er etterrettelig, og at dette har skadelige konsekvenser både for ham selv og for det lokalpolitiske klima.

Klageren viser til at han ikke har ikke ved noen anledning har gitt uttrykk for at kommunen skal «pøse inn nye millioner i bygning eller drift». Han anfører at en avis ikke skal slenge ut antakelser og påstander uten at de er dokumenterbare.

Klageren mener Lofotposten stiller seg til dommer over ham uten å ha tilstrekkelig kunnskap til å vurdere hans holdninger.

TILSVARSRUNDEN:
Lofotposten mener avisen ikke har brutt god presseskikk. Avisen har kommet i skade for å oppgi uriktig sluttsum på restaureringskostnadene. Da avisen ble gjort oppmerksom på dette, sørget den for at klagerens innlegg med imøtegåelse kom på trykk på meget fremtredende plass.

I følge Lofotposten har det imidlertid aldri vært noe poeng hvorvidt budsjettet er overskredet med tre eller fem millioner kroner. Gjennom flere år har avisen fokusert på det kommunale prosjektet, og både positive og negative sider er belyst. Det er Lofotpostens oppfatning at den politiske styringen av prosjektet har vært kritikkverdig. Avisen mener at klageren som tidligere
varaordfører og formann i byggekomiteen må ta sin del av kritikken.

Klageren mener at redaktøren ikke har forstått hva saken dreier seg om fra hans side. Han anfører at saken dreier seg om Lofotpostens misbruk av personer og misbruk av fakta.

Han mener at Lofotposten ikke har rettet opp feilen, men at det er det motsatte som er tilfelle «Feilen ble forsøkt rettet opp av undertegnede i mitt innlegg den 18.5., mens avisen i sin leder 19.5 ikke med et ord innrømmer sin feilaktige informasjon,men istedet kommer med nye, udokumenterte og feilaktige påstander»

Når avisen skriver at «Med holdningen til Bjørn Solberg (SV) må mye gå galt», er det i følge klageren ærekrenkende. han anfører også at avisen ikke har dekning for et slikt utsagn.

Klageren viser til at det er korrekt at han har vært varaordfører, men opplyser at han ikke har deltatt i kommunestyrets behandling av noen av vedtakene om allaktivitetshuset.

Lofotposten «minner om hva saken gjelder». Det opplyses at kommunen kjøpte bygget mot slutten av 1991 for 1.25 millioner kroner, samtidig som det forelå et kostnadsoverslag for påkostninger på 300 000 kroner. Klageren var varaordfører og formann i byggekomiteen.

I 1992 var prisen kommet opp i fem millioner, uten at bygget var ferdig. I dag er det tale om en påplussing på 150 000 kroner. Merkostnaden på 3.6 millioner kroner er i følge avisen en skandale. Det finnes i dag ikke brukere av stedet, bortsett fra en viss aktivitet i kjelleren.

Lofotposten viser til at ingen av de to lederartiklene gjengir noe bestemt beløp, men historien ble trukket frem som et skremmende eksempel på lettbent omgang med offentlige midler.

Lofotpostens formulering «Etter hans oppfatning ligger skandalen i at kommunen ikke pøser inn nye millioner i bygning og drift» er i følge avisen basert på følgende utsagn i klagerens tilsvar:

«Det jeg synes er beklagelig , er: 1. At kommunens sentrale organer ikke ser ut til å ville følge opp det man startet da bygget ble vedtatt kjøpt, (bl.a. at man vurderer å inndra fritidslederstillingen).»

Klageren ønsker å kommentere avisens tilsvar etter at tilsvarsrunden er avsluttet. Han mener det er galt at kostnadsrammen har est ut fra 1.55 til fem millioner kroner. I følge klageren dreide det første overslaget seg om en begrenset «ansiktsløfting» på 300 000 kroner i tillegg til kjøpesummen på 1.25 millioner. I beløpet på fem millioner kroner ligger en fullrestaurering ev et bygg på tre etasjer pluss kjeller.

Begge vedtakene er gjort av kommunens lovlige organer. Klageren opplyser at han gikk av som varaordfører ved årsskiftet 1989/90, og at han ikke var varaordfører da noen av vedtakene ble gjort. Klageren ble oppnevnt som leder av byggekomiteen i 1992, etter at kostnadssummen på knappe fem millioner kroner var vedtatt av kommunestyret.

I følge klageren brukes hele kjelleretasjen hele uken som ungdomsklubb. I første etasje er det igangsatt kafedrift, selv om det fremtidige driftsmønsteret foreløpig ikke er klart.

Lokalradioen har avtalt bruk av andre etasje. Radiostasjonen har hatt problemer, men ser nå ut til å komme i gang igjen. Resten av andre etasje brukes som møterom og kontorer for klubbleder, fritidsleder og vaktmester. Også tredje etasje vil trolig bli tatt i bruk, blant annet starter kommunen barnekunstskole i noen av lokalene fra høsten av.

Klageren avslutter med å vise til at han ikke reagerer på eventuell politisk uenighet, men på måten avisen har sammenstilt usannheter og halvsannheter.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Bakgrunnen for klagen er den lokalpolitiske debatten omkring kostnadene ved allaktivitetshuset i Svolvær. Klageren mener en lederartikkel i Lofotposten bryter med kravet til god presseskikk. Det anføres at artikkelen er grovt usaklig og personlig ærekrenkende, og at den angivelig uetterrettelige saksfremstillingen er til skade både for klageren og det lokalpolitiske klima.

Lofotposten mener at avisen ikke har brutt god presseskikk. Det anføres at det dreier seg om en meningsytring, og peker på at klageren tidligere har fått spalteplass for å korrigere avisens feilaktige opplysning om kostnadene ved allaktivitetshuset.

Pressens Faglige Utvalg viser til at det dreier seg om en meningsytring fra avisens side. Utvalget kan ikke se at Lofotposten i den innklagede lederartikkelen fremsetter uriktige påstander om forhold av faktisk karakter. Pressens Faglige Utvalg har tidligere uttalt at det i den politiske kommentaren må kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre sammenhenger. Klageren har tidligere fått komme til orde med sin påpekning av at avisen hadde oppgitt et for høyt beløp for restaureringen av allaktivitetshuset.

Lofotposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. august 1994
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning