NN v. adv. Tore Helliesen mot Strandbuen

PFU-sak 94-069


SAMMENDRAG:
Strandbuen hadde fredag 6. mai 1994 en førstesidehenvisning med overskriften «Fikk bot som takk». Teksten lyder: «En 34-årig mann fra Meling kontaktet politiet for å bli kvitt hjemmebrentapparatet sitt. Som takk er han av Ryfylke herredsrett dømt til 2000 kroner i bot, samt inndragning av apparatet.»

Inne i avisen var det samme dag en artikkel med overskriften «Leverte inn HB-apparat – fikk 2000 kroner i bot».

Avslutningsvis i artikkelen heter det: «Mannen fra Meling er tidligere domfelt flere ganger fra 1976 til 1993. Den siste dommen ble avsagt 19. april 1993. Han ble da dømt til 21 dagers betinget fengsel, samt en bot på 3000 kroner.

Onsdag 11. mai publiserte Strandbuen en beklagelse i form av en enspalters notis under overskriften «Vi beklager». Teksten lyder: «Strandbuen beklager at vi i vårt referat fredag 6. mai 1994 av en dom i Ryfylke herredsrett, oppgav bostedet til mannen som var i besittelse av et hjemmebrentapparat. Da dette er et lite tettsted, burde det ikke stått.»

KLAGEN:
Advokat Tore Helliesen klager på vegne av den omtalte mannen, og ber utvalget ta stilling til følgende:

1. Om det er i strid med god presseskikk å offentliggjøre dommen før denne ble forkynt for domfelte.

2. Om det «på bakgrunn av den forholdsvis uskyldige forseelse som her begått» er i strid med god presseskikk å omtale klagerens tidligere straffedommer.

Klagerens advokat presiserer at avisen har beklaget identifiseringen av klageren, slik at det ikke er nødvendig for utvalget å ta stilling til dette.

Advokaten vedlegger kopi av et brev fra sorenskriveren i Ryfylke hvor det fremgår at det er vanlig praksis ved å kontoret å utlevere dommer til pressen så snart de er avsagt, men at det alltid gis beskjed om at dommen ikke bør offentliggjøres før man har forsikret seg om at den er forkynt for domfelte.

I tillegg vedlegger advokaten kopi av brev fra ham selv til avisens advokat Arnfinn Sørskår, samt Sørskårs svarbrev.

Det fremgår av korrespondansen at klagerens advokat mener at Strandbuen har opptrådt erstatningsbetingende, og han foreslår at avisen skal dekke klagerens advokatregning i tillegg til en erstatning på 50 000 kroner.

På spørsmål fra sekretariatet opplyser klagerens advokat følgende:

«Det er ikke tatt skritt til å gå til søksmål mot avisen. Det er ikke tatt noen beslutning om å gå til søksmål mot avisen. Spørsmålet om å gå til søksmål mot avisen er enda ikke diskutert med min klient. Det er således ikke åpenbart at saken vil bli brakt inn for domstolen, og saken er heller ikke brakt inn for domstolen. Jeg ber derfor om at utvalget behandler saken».

TILSVARSRUNDEN:
Strandbuen mener avisen ikke har brutt god presseskikk. Selv om dommen ikke formelt var forkynt, har klageren etter avisens oppfatning utvilsomt hatt anledning til å gjøre seg kjent med dommen. Redaktøren peker på at dommen ble avsagt 20. april, mens Strandbuen først omtalte saken 6. mai.

Det anføres at det kan gå både uker og måneder før en dom forkynnes, og at det er svært vanlig å omtale dommer før de er forkynt. En annen praksis vil etter avisens mening føre til at sakene mister nyhetens interesse.

For øvrig presiserer avisen at den ikke har offentliggjort dommen, men kun referert deler av dommen med «angivelse av faktum, domsresultat og domfeltes tidligere kontakt med strafferettspleien».

Strandbuen anfører at det er åpenbart at saken vil bli brakt inn for retten, og ber derfor om at PFU må stille saken i bero.

Klagerens advokat opplyser på spørsmål fra sekretariatet at han ikke har hatt noen ny konferanse med sin klient når det gjelder muligheten for søksmål.

Til selve saken bemerker han at han ikke mener at pressen ikke skal kunne opplyse om tidligere dommer, men at det må bero på en konkret vurdering fra sak til sak.

Videre skriver han:

«Dersom pressen blir anmodet av domstolen om ikke å offentliggjøre en dom før den er forkynt, kan pressen respektere rettens anmodning eller den kan la være å respektere rettens anmodning. I dette tilfellet har Strandbuen ikke etterkommet rettens anmodning. Spørsmålet er om dette er etisk riktig. I motsatt fall vil saken bli tatt opp med Justisdepartementet med anmodning om at pressen aldri får tilsendt dommer før den er forkynt for partene siden domstolens anmodning ikke blir respektert av pressen.»

Strandbuen har kort tid før utvalgets behandling av klagen igjen bemerket at avisen mottok dommen halvannen uke før den ble publisert. Avisen mener derfor at den uforskyldt omtalte dommen før den var forkynt. Strandbuen anfører også at det var riktig å referere dommen, siden saken tidligere var omtalt i avisen.

Strandbuens redaktør anfører igjen at «saken kommer til å bli brakt inn for retten». Sekretariatet / utvalget finner imidlertid at dette ikke er bekreftet av klageren på en slik måte at det hindrer behandling av klagen.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Strandbuen har brutt god presseskikk ved å omtale en straffedom før den var formelt forkynt for ham. Han mener også at avisen har omtalt tidligere straffedommer i strid med kravet til god presseskikk.

Strandbuen mener at avisen ikke har brutt god presseskikk. Redaktøren peker på at dommen ble omtalt mer enn to uker etter at den var avsagt, og det anføres at det var relevant å informere leserne om at vedkommende også var straffedømt tidligere.

Pressens Faglige Utvalg viser til at det ligger i journalistikkens vesen å publisere nyheter som er tilgjengelige,og det kan etter utvalgets oppfatning ikke eksistere noen etisk forpliktelse til ikke å omtale straffedommer før de er forkynt for domfelte. Utvalget har tidligere slått fast at det normalt ikke er i strid med god presseskikk å omtale tiltalebeslutninger før de er forkynt.

Tidligere dommer kan ha betydning blant annet for straffeutmålingen. Når Strandbuen valgte å omtale den aktuelle dommen, var det etter utvalgets mening også relevant å vise til at vedkommende tidligere var straffet.

Strandbuen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. august 1994
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning