NN v/adv. Eirik Djønne mot Aftenposten

PFU-sak 94-068


SAMMENDRAG:

KLAGEN :
Advokat Eirik Djønne klager på vegne av sin klient over brudd på privatlivets fred fra Aftenpostens side.

Bakgrunnen er at en journalist og en fotograf fra Aftenposten 19. mai 1994 var med politiet under ransakelse av klagerens bolig. I følge advokaten var det først etter en stund at de to ga seg til kjenne som pressemedarbeidere.

Klageren har politianmeldt de to polititjenestemennene for brudd på taushetsplikten, krenkelse av privatlivets fred og ulovlig frihetsberøvelse, men presiserer at det ikke er iverksatt forfølgning mot avisen eller dens medarbeidere.

Advokaten opplyser for øvrig at det ved samme anledning dukket opp en journalist fra VG sammen med barnevernvakten, og at klageren ga journalisten tillatelse til å komme inn etter at barnevernvaktens representant spurte om tillatelse.

Det anføres at ransakelsen hjemme hos klageren fortonet seg som «den rene «hjemme-hos-reportasje», organisert av Oslo politikammer med mulig ransakingsordre som døråpner.»

Klagerens advokat ber Pressens Faglige Utvalg vurdere Aftenpostens handlemåte i forhold til de etiske retningslinjer. Det anføres at det fra pressemedarbeidernes side er særlig graverende at de
ikke umiddelbart ga seg til kjenne som pressefolk.

I klagen heter det videre: «Det å ha presse til stede i sin private leilighet under de dramatiske forhold som oppstår når politiet gjør en razzia, må fremstå som en åpenbar krenkelse av privatlivets fred og fremstår som et tilleggsovergrep i forhold til at politiet etter klagerens oppfatning i dette tilfellet har foretatt en ulovlig og ubegrunnet ransaking, samt øvrige lovbrudd».

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten mener at to ulike grunnlag tilsier at klagen avvises. Avisen anfører at det «varsles eventuell rettssak», og anfører i tillegg at det ikke foreligger brudd på god presseskikk ettersom Aftenposten ikke har publisert noe fra episoden.

Advokat Eirik Djønne opplyser at søksmål ikke er aktuelt, og han uttrykker forbauselse over at Aftenposten ikke har fått med seg dette poenget fra klagebrevet.

Advokaten anfører også at det slik han har forstått det ikke er noe absolutt krav at det skal være foretatt en publisering for at et forhold skal kunne vurderes av PFU.

Aftenposten svarer at avisen på bakgrunn av sekretariatets følgebrev oppfatter det slik at utvalget på prinsipiell basis vil vurdere pressens adgang til å følge polititjenestemenn på oppdrag – med utgangspunkt i den konkrete saken mot Aftenposten.

I følge avisen er det nødvendig med en slik presisering, fordi advokaten i klagebrevet ikke har pekt på «konkret hvilken bestemmelse i Vær varsom-plakaten han har hatt i tankene.»

Redaksjonssekretær Ivar Granaasen mener det «burde være et minimumskrav ved enhver klage at man konkret påviser hjemmelen for de påståtte brudd på de etiske regler for pressen».

Aftenposten anfører at avisen ikke kan ha krenket privatlivets fred i presseetisk sammenheng, og begrunner dette med at politiet hadde tillatt at journalistene var med uro-patruljen på oppdrag. De var med for å skaffe seg bakgrunnsinformasjon, og det var i følge Aftenposten aldri meningen å publisere noe fra husransakelsen.

Det heter at «det kan umulig være i strid med de etiske retningslinjer at man følger politiet på oppdrag når dette er klarert med politiet på forhånd», og avisen mener de involverte medarbeiderne er rutinerte og kan opptre med tilstrekkelig konduite.

I følge Aftenposten er det «unaturlig» at journalisten og fotografen skal pålegges ansvar for å innhente samtykke ut over den tillatelse politiet har gitt til å følge aksjonen. Et slikt krav vil angivelig «på mange måter medføre en blanding av ansvarsområdet som man ikke tidligere har funnet grunn til å regulere hverken i straffebestemmelser eller i pressens egne etiske regler».

Til anførselen om at journalisten og fotografen ikke straks identifiserte seg som
pressemedarbeidere svarer Aftenposten med følgende spørsmål:

«Trodde klageren at fotografen med kamera var politifotograf?»

Aftenposten argumenterer med at avisens medarbeidere ble stående utenfor inngangsdøren til etter at politiet hadde tatt seg inn i leiligheten, og de gikk først inn etter at situasjonen hadde roet seg. Journalisten vurderte å presentere seg, men i følge Aftenposten «fant (hun) raskt ut at situasjonen ikke ga rom for slike «formaliteter».

Klageren protesterte heller ikke da det etterhvert ble klart at to av de tilstedeværende var pressefolk.

Aftenposten er enig i at det kan være problematisk å være med politiet på jobb, men poengterer at dette ikke må avskjære pressen fra å kunne bruke en slik arbeidsmetode.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Aftenposten har brutt god presseskikk ved at en journalist og en fotograf var med politiet under en ransakelse hjemme hos klageren. Klageren mener det er ekstra graverende at de to ikke ga seg til kjenne som pressemedarbeidere.

Aftenposten viser til at avisens medarbeidere hadde fått tillatelse fra politiet til å delta, og mener at det derfor ikke foreligger brudd på god presseskikk. At de to ikke identifiserte seg som pressefolk, forklarer avisen med at «situasjonen ikke ga rom» for det.

Pressens Faglige Utvalg viser til at Vær varsom-plakatens punkt 4.3 slår fast en plikt til å vise respekt for menneskers privatliv.

Etter utvalgets oppfatning er det stor forskjell på å følge med politiet på offentlig tilgjengelige steder og på det å delta under politiets ransakelse av privatpersoners bolig.

Utvalget mener det ikke har betydning at politiet ga tillatelse til å delta under aksjonen. Det må være et krav at den som disponerer boligen tillater pressen å gå inn, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter som berettiger at pressen er tilstede. Også i slike tilfeller bør representanter for pressen identifisere seg.

Aftenposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 20. september 1994
Per Edgar Kokkvold,
Johan O. Jensen, Edith Nærbø, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning