Laila Strand Bugge, mot Agderposten

PFU-sak 94-016


PFU-SAK NR.: 94-016 PFU-SAK NR.: 94-016
KLAGER: Laila Strand Bugge,
ADRESSE: Rugdeveien 7, 4950 Risør
TELEFON: 37 15 19 57
PUBLIKASJON: Agderposten
PUBLISERINGSDATO: 17.10.92 – 21.04.93
STOFFOMRÅDE: Sosial / helse
SJANGER: Nyhetsartikler / lederartikler
SØKERSTIKKORD: Enkilde, saklighet, tilsvarsretten
REGISTRERT: 24.01.94
BEHANDLET I SEKR.: 02.02.94; tilsvarsrunden innledet
BEHANDLES I PFU: 21.04.94
FERDIGBEHANDLET: 21.04.94
BEHANDLINGSTID: 87 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson (organisasjon)
PFU-KONKLUSJON: Brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.: 4.1, 4.4, 4.11, 4.12
RETTSBEHANDLING:
OMTALE/ANONYM.:
MERKNADER: Ikke foreldet, klageren gjort forsøk på å få tilsvar publisert senest 17.12.93

SAMMENDRAG
Agderposten hadde i perioden fra 17. oktober 1992 til 21. april 1993 en rekke nyhetsoppslag om interne stridigheter og mulige økonomiske misligheter i organisasjonen «Leve Videre». Det ble bl.a. vist til at Sosialdepartementet ønsket redegjørelse for bruken av 140 000 bevilgede kroner, samt at fylkesskattesjefen gransket «privat kjøp av klær» for 20 000 kroner. I flere av nyhetsartiklene ble det fokusert på den senere permitterte generalsekretæren (klageren). Avisen hadde samme høst også to lederartikler, den første med tittel «På tide å rydde opp» . I denne het det bl.a.: «De siste dagers avsløringer av skriverier om de nærmest kaotiske forholdene i organi-sasjonen Leve videre er trist lesing. Dette fordi det viser seg at en organisasjon med ideell leg-ning åpenbart har vært stedet for interne stridigheter og økonomisk rot».

KLAGEN
Klageren er grunnlegger av og generalsekretær for organisasjonen «Leve Videre», stiftet 1990 for å forebygge selvmord og for å hjelpe og støtte pårørende. Hun krever i utgangspunktet at Agderposten dementerer «falske rykter» og beklager «urettmessig uthengning» av henne, såvel i rekken av nyhetsartikler som på lederplass, i ovennevnte periode.

Klageren mener Agderposten, og avisens redaktør, aktivt medvirket i forsøkene på å få henne fjernet fra organisasjonen gjennom å bygge opp under «ryktene» om økonomiske misligheter. Ifølge klageren hadde Sosialdepartementet og stortingspolitikere allerede fått «fullt innsyn», og hadde gitt tilbakemelding om at «alt var i orden», da Agderposten likevel fortsatte omtalen av «økonomiske misligheter, underslag etc.». «Til og med skrev de om straffeforfølgelse av meg, uten noen form for bevis!».

Klageren påpeker at Agderposten er Aust-Agders største avis, og «dens meninger og syn blir lest og omtalt av ‘alle'». «Ved så alvorlige påstander som det her dreier seg om, bør avisen sjekke kilden til informasjonen grundig slik at leserne ikke blir feilinformert, og på den måten får et helt skjevt bilde av angjeldende person og sak».

Spesielt «grov» anser klageren Agderpostens artikkel 18. november 1992 for å være. Der påstås det at klageren hadde kjøpt klær for 20 000 kroner av organisasjonens penger, til tross for at departementet, slik det framgår av klagen, på dette tidspunkt hadde godkjent regnskapet. Det hadde Agderposten selv hatt en melding om allerede 20. oktober, heter det. Det vises videre til fylkesrevisors rapport fra desember 1992, der det framgår «at ingen ulovlige disposisjoner er foretatt».

«Ettersom jeg etterhvert ble renvasket for samtlige påstander og beskyldninger har Interrimstyret for Leve videre v/fom. Berit Krogh, gjentatte ganger henvendt seg til redaktør Seland og bedt ham skrive dementier med beklagelse av overgrepene, men like mange ganger blitt avvist! Senest i brev av 21.9.93 hvor redaktøren svarer med kun én linje: «Agderposten akter ikke å foreta seg noe mer i denne saken».»

Etter dette gikk klageren (og andre) over til å skrive leserinnlegg til avisen, i håp om på den måten å få tilbakevist framsatte påstander og rykter. «Også denne gang blir jeg fullstendig neglisjert av Agderposten, og ingenting av det jeg skriver blir tatt inn i avisen». Klageren har vedlagt flere kopier som eksempler på returnerte innlegg, for egen del senest 17.12.93, og fra interrimstyrets formann 19.01.94. «Når så avisen ikke engang tar inn leserinnlegg som kan korrigere feil og som kan bekrefte sannheten, er det virkelig fare på ferde med selve demokratiet!».

Klageren viser forøvrig til kontakt med advokat våren 1993, og siterer fra advokatens svarbrev: «Det virker sannsynlig at De har et krav å gjøre gjeldende mot media som har hengt Dem ut urettmessig. Det kan bli snakk om injuriesøksmål, hvor mediene ilegges straff eller erstatningsansvar. Dersom det er slik at De er renvasket for beskyldninger om straffbare forhold, og avisen har omtalt Dem som om De var skyldig, er mulighetene for å nå frem store». Klageren understreker imidlertid at det ikke er aktuelt å gå til søksmål.

Det framgår til slutt i klagen at det også har vært kontakt med politiet, og at en polititjenestemann skal ha uttalt at han «er rystet og sjokkert over Agderpostens mange grove beskyldninger».

TILSVARSRUNDEN
Avisen tok, etter å ha mottatt klagen, initiativ til et møte mellom klageren og den journalist som i første rekke hadde befattet seg med Leve Videre-saken. I brev til PFU skrev redaktør Thor Bjørn Seland at journalisten skulle ta «en prat med henne (klageren) for å rettet opp den misforståelsen som omtales i redegjørelsen. Jeg har inntrykk av at det er dette som betyr mest for Strand Bugge». Vedlagt redaktørens brev en lengre oversikt over de artikler og den befatning avisen har hatt med organisasjonen Leve Videre fra høsten 1992 til våren 1993.

I selve tilsvaret til klagen skriver redaktøren at «eventuelle økonomiske misligheter er et kardinalpunkt i hennes brev». Her vises det til at Agderposten opprinnelig (oktober 1992) refererte fra en revisorrapport, foruten å intervjue en av utbryterne fra organisasjonen. I mars 1993 ble fylkesskattesjefen intervjuet om eventuelle straffbare handlinger, uten at muligheten ble tilbakevist. Om den artikkelen klageren har betegnet som «spesielt grov» mener avisen at klageren har et poeng, idet «den begrunnelse Agderposten har tillagt Sosialdep. for å holde videre tilskudd tilbake, er altså ikke korrekt».

Redaktøren bekrefter at klageren og formannen i interimstyret har henvendt seg til avisen for å «fortelle sannheten om Leve Videre, men uten å presisere hva vi måtte ha skrevet av konkrete feil. Hadde de påvist dette, ville jeg selvsagt ha rettet det opp, slik vi har for vane. Men jeg var ikke interessert i å ta opp Leve Videre på ny til full gjennomlysning. Jeg har da heller ingen innvendinger mot at Agderposten nå, hvis Strand Bugge ønsker det, i en relevant form presiserer hva som var årsaken til at Sosialdepartementet holdt tilbake de 140 000, samt hva som ble det endelige resultatet av fylkesskattesjefens gransking av regnskapene».

Og redaktøren skriver videre: «Agderposten har aldri hatt noe annet ønske enn å gi et mest mulig riktig bilde av Leve Videre, de tumulter denne organisasjonen skapte, og hva vi mente var årsaken til det». «Da Agderposten alltid ønsker å drive en ryddig journalistikk, og ikke ønsker å skade noen urettmessig, ser jeg gjerne at vi kan komme til enighet med Strand Bugge om en slik melding». «At Strand Bugge tror det ligger spesielle motiver bak Agderpostens dekning av Leve Videre, tar jeg bare til etterretning».

Klageren omtaler i sitt tilsvar det avtalte møte med Agderpostens journalist 16. februar. Ifølge klageren hadde journalisten medgitt «at skriveriene hadde «tatt av» helt fra begynnelsen». Som konklusjon gjorde klageren det klart at det hun ønsker og forlanger fra avisens side er «renvaskelse og oppreisning, samt beklagelse». «Hvis Agderposten vil gå i seg selv og innrømme den skaden de har påført meg og brukerne av organisasjonen Leve Videre, går jeg med på en minnelig ordning».

Agderposten «svarte» med en artikkel i avisen 27. februar, under tittelen: «- Jeg vil bygge opp igjen Leve Videre» . Her var klageren intervjuet, og hun forteller detaljert om Leve Videre-sakens utvikling, om erstatningskrav og om den personlige påkjenning særlig Agderpostens fokusering på påstander om økonomiske misligheter hadde vært for henne. Sammen med artikkelen/intervjuet trykte avisen en ramme med tittel «Agderposten beklager» . Forøvrig var ordlyden:

«Den 18. november 1992 skrev Agderposten at Sosialdepartementet holdt tilbake 140 000 kroner i støtte til Leve Videre. I artikkelen het det at årsaken til dette var urolighetene som oppstod da det ble kjent at «Laila Strand Bugge hadde tatt ut 20 000 kroner til klær til seg selv». Dette var ikke riktig.

Det var tre kvinner i Leve Videre som hadde kjøpt klær for de 20 000 kronene, og dette var godkjent som honorar. Ekspedisjonssjef Fredrik Hoffmann i Sosialdepartementet hadde tidligere uttalt til Agderposten at det var Leve Videres informasjonsarbeid de ønsket å se nærmere på. Det var derfor feil da Agderposten 18/11 hevdet at det var kleskjøpet som var årsaken til at departementet stoppet utbetalingen. Vi beklager denne feilen».

Klageren påpeker i brev til PFU at avisens beklagelse ikke er en innrømmelse «av den skade den har påført meg og brukerne av organisasjonen», herunder «to meget alvorlige lederartikler hvor redaktøren trakk konklusjoner på meget tynt – og nå tilbakevist – grunnlag». Det understrekes dessuten at redaktøren aldri har tatt kontakt med klageren eller styret i Leve Videre, men at alt har gått gjennom avisens journalist. Klageren mener «beklagelsen» i Agderposten også inneholder «en helt ny vri» som gjør saken enda mer alvorlig, og ønsker klagen opprettholdt.

Avisen har – under henvisning til «beklagelsen» på trykk – meddelt at den ikke har mer å tilføre saken.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER
Klageren mener Agderposten over lang tid, i nyhetsoppslag og på lederplass, urettmessig har mistenkeliggjort henne og bygget opp under falske rykter om organisasjonen Leve Videre. Til tross for at påstander om mislighold og «økonomisk rot» etterhvert kunne tilbakevises, gjorde ikke avisen noe for å rette opp eller beklage det inntrykk som først var skapt. Agderposten reagerte ikke på henvendelser fra klageren og andre involverte, og tok heller ikke inn leserbrev som kunne tilbakevise avisens påstander.

Agderposten hevder at den opprinnelig hadde dekning for mistanke og påstander i en revisorrapport, og at skattegranskning i tillegg ble bekreftet. Senere har avisen medgitt at den på enkelte punkter tok feil, og har under tilsvarsrunden forsøkt på å komme til en minnelig ordning med klageren. Som ledd i dette trykte avisen en beklagelse som klageren ikke har akseptert.

Pressens Faglige Utvalg mener Agderposten på et tidlig tidspunkt i dekningen av Leve Videre-saken skulle tatt initiativ til å skape balanse i framstillingen. Avisen trakk også bastante konklusjoner om forhold som fortsatt var under granskning. Agderposten burde under alle omstendigheter ha undersøkt hvordan saken utviklet seg, og formidlet dette videre til leserne.

Utvalget finner det spesielt kritikkverdig at avisen ikke fulgte opp da klageren og andre berørte tok kontakt for å påvise utviklingen i saken, og at avisen heller ikke tok konsekvensen av den tilsvarsrett som utvilsomt forelå.

Agderposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 21. april 1994
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen