NN mot Aftenposten

PFU-sak 94-011


PFU-SAK NR.: 94-011 PFU-SAK NR.: 94-011
KLAGER: NN
ADRESSE:
TELEFON:
PUBLIKASJON: Aftenposten
PUBLISERINGSDATO: 09.01.1994
STOFFOMRÅDE: Kultur
SJANGER: Kronikk
SØKERSTIKKORD: Tittel, ingress, bildetekst
REGISTRERT: 19.01.1994
BEHANDLET I SEKR.: 24.01.1994
BEHANDLES I PFU: 23.06.94
FERDIGBEHANDLET: 23.06.94
BEHANDLINGSTID: 165 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
RETTSBEHANDLING:
OMTALE/ANONYM.:
MERKNADER: Forsøk på M.O.

SAMMENDRAG
Aftenposten publiserte søndag 9. januar 1994 på kronikk-plass en artikkel med tittel «Den rene flamme og det rene flagg» , med vignett-portrett av og navn på klageren som artikkelforfatter. Kronikkens redaksjonelle ingress hadde denne ordlyd:

«Nasjonale myter er nødvendige for det indre samhold, men man bør se skriften på veggen når de blir gjenstand for overdreven dyrkelse. I det greske flagg og den greske nasjonalsang, som står sentralt i OL-seremoniene, ligger en symbolikk av nasjonalisme og ekspansjonstrang – og historien om en tragisk utryddelse av en minoritet. Har IOC satt bukken til å passe havresekken?

Kronikkforfatteren er doktorgradsstipendiat ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier i Oslo».

Forøvrig var kronikken utstyrt med et bilde som viste den greske OL-troppen under Albertville-vinterlekenes åpningsseremoni. Bildeteksten lød:

«OL-SYMBOL: Stripene i det greske flagg i kombinasjon med korset uttrykker slagordet ‘frihet eller død’, en uforsonlig nasjonalisme».

KLAGEN
Klageren anser Aftenpostens presentasjon av hans kronikk som «direkte kompromitterende», og aksepterer hverken avisens endring av overskrift eller redaksjonens ingress og bildetekst. Klageren mener avisens tittel «minner om et tabloidavisoppslag» og at «spissformuleringer burde overlates til kronikk-forfatteren selv». Hans egen kronikk-tittel hadde vært «OL og nasjonale mytologier».

Videre viser klageren til det han betegner som avisens «tendensiøse» formuleringer, som han mener ikke kan leses ut av innholdet i kronikken:

«En symbolikk av nasjonalisme og ekspansjonstrang».
«En tragisk utryddelse av en minoritet».
«En uforsonlig nasjonalisme».

«Jeg hadde skrevet en kronikk om et meget delikat tema hvor det var viktig å formulere seg med en viss varsomhet. Dette kan ikke redaksjonen ha oppfattet». Klageren hevder derfor at Aftenposten satte hans «forsiktighets-bestrebelser over styr». Han påstår ikke at avisen skulle hatt noe motiv for bevisst å gi en tendesiøs presentasjon av kronikken, men ser presentasjonen som «et resultat av manglende dømmekraft», alternativt «slums, dvs uvørenhet pga for stort arbeidspress».

Klageren opplyser at han sammen med kronikken sendte avisen et følgebrev der han understreket «at emnet for kronikken var delikat». Denne advarselen mener klageren at Aftenposten burde «tatt seg ad notam», og anfører konkrete punkter fra følgebrevet som – etter hans skjønn – burde gitt avisen en forståelse av advarselens rekkevidde. Bl.a. viste klageren til det forsknings-prosjekt han var igang med, og som tilsa at han var «helt avhengig av både grekernes og tyrkernes velvilje».

På denne bakgrunn sier klageren at han «hoppet i stolen» da han slo opp avisen og leste Aftenpostens tittel, bildetekst og ingress til kronikken. Klageren skriver at han umiddelbart tok kontakt med Aftenpostens kronikk-redaktør, og ba om å «få inn noen linjer» i nærmeste avis. Dette ble ifølge klageren avslått, men fulgt av tilbudet: «Kom ned i redaksjonen i morgen».

«Dermed var det ingen annen utvei enn straks å skrive et brev til Den greske ambassaden». I brevet til ambassaden påpekte klageren at han tok sterk avstand fra kronikkens tittel, bildetekst og ingress, og navnga Aftenpostens kronikk-redaktør som ansvarlig for det som hadde skjedd.

Aftenpostens kronikk-redaktør fikk tilsendt kopi av klagerens brev til den greske ambassaden. Det framgår at kronikk-redaktøren i telefon-samtale med klageren reagerte sterkt på brevet til ambassaden, og skal ha uttalt at klageren «burde overlate til Aftenposten å redigere avisen».

Vedlagt klagen er også brev fra avisens kronikk-redaktør, der det framgår at han (kronikk-redaktøren) oppfatter klagerens brev til ambassaden «som sterkt injurierende for meg personlig». Det framgår at det aldri har vært avisens intensjon å gi kronikken en «tendensiøs presentasjon», og kronikk-redaktøren kan heller ikke se at det ble resultatet. «Dersom De ved ettertanke fortsatt finner at sentrale poenger i Deres kronikk bør presiseres, vil jeg foreslå at De gjcentsr det i form av et innlegg til vår debattspalte (samme side som kronikken). Vi vil da omgående gi plass til det».

Klageren fant det urimelig av Aftenposten å forlange at han selv skulle ta avstand fra noe han ikke hadde skrevet, men ifølge klageren syntes ikke kronikk-redaktøren å være enig. Det refereres på ny til telefon-samtale med kronikk-redaktøren, som skal ha uttalt at «min (klagerens) kritikk vitnet om en person som angrer på sine skriverier når han ser dem på trykk».

Til slutt i det omfattende klagebrevet vises det til at «endel grekere i Oslo er gått helt av skaftet» over kronikkens tittel, ingress og bildetekst. Disse skulle imidlertid ha vist seg «adskillig mer forsonlig stemt» når de fikk vite at klageren ikke var ansvarlig for presentasjonen av kronikken.

Sekretariatet ba klageren vurdere om han ville benytte seg av Aftenpostens tilbud om omgående å få et presiserende innlegg på trykk. Sekretariatet ba dessuten om å bli underrettet hvis et slikt innlegg også kunne føre til en minnelig løsning i klagesaken.

Klageren lot ikke høre fra seg på flere uker, men meddelte etter purring at det ikke hadde vært noen ny kontakt med Aftenposten med henblikk på å komme med et presiserende innlegg. Klageren opplyste imidlertid at avisen i mellomtiden hadde tatt inn tre motinnlegg mot hans kronikk – «alle skrevet av grekere» – og at han uken før selv hadde levert avisen et innlegg som svar på motinnleggene. Hans svarinnlegg var på dette tidspunktet ennå ikke kommet på trykk.

Forøvrig mente klageren å opprettholde sin opprinnelige kritikk av avisens handlemåte, og tilføyde at han fortsatt hadde «svært liten sans for at en redaktør uten videre kan tillate seg å være så ‘suverén’ når det gjelder å ‘behandle’ det stoffet som kommer inn på hans bord».

I tillegg stilte klageren spørsmål om hvorvidt en minnelig ordning kunne være en økonomisk kompensasjon «for den tid jeg føler at jeg rett og slett har kastet bort pga det jeg selv oppfatter som en tabbe fra kronikkredaksjonens side».

Sekretariatet gjorde klageren oppmerksom på at det lå utenfor PFUs område å medvirke til økonomisk kompensensasjon som minnelig løsning i presseetisk forstand.

Klageren bekreftet deretter at det ikke var aktuelt å be om noen økonomisk kompensasjon, og at klagen ble opprettholdt – med ønske om PFUs vurdering.

Sekretariatet konstaterte samtidig at det nevnte svar-innlegg fra klageren var kommet på trykk i Aftenposten, uten at innlegget tok for seg de forhold som sto sentralt i klagen. Sekretariatet fant det likevel riktig å be om ytterligere bekreftelse på at klagen ble opprettholdt.

Klageren svarte etter fire uker med enda et omfattende brev, der det legges vekt på at han i mellomtiden har hatt nye konfrontasjoner med grupperinger som reagerte på den opprinnelige kronikkens tittel, ingress og bildetekst. Klageren kom imidlertid med et nytt forslag til minnelig ordning med Aftenposten, idet han tilbød seg å bidra med opplysninger – eventuelt i intervju-form – vedrørende hendelser han sto midt oppe i forut for den greske juntaens fall for 20 år siden.

AVISENS TILSVAR
Aftenposten valgte å svare såvel på den opprinnelige klagen som på klagerens forslag til minnelig ordning.

Det het i tilsvaret at avisen behandlet klagerens kronikk «på samme grundige og seriøse måte alle innsendte eller ‘bestilte’ kronikker blir behandlet. Til denne stoffbehandling inngår at vår erfarne kronikkredaktør lager titel, som passer i vårt oppsett av kronikken, og en kort folkelig introduksjon av temaet som behandles grundig i enhver kronikk. Vi får sjelden, eller mer presist aldri, klage på kronikkredaktørens sammendrag, introduksjon til kronikken. Klageren (NN) er derfor et unntak».

Om klagerens siste innlegg het det: «(NN) leverte ‘natt til fredag 5. februar’ et innlegg til spalten ‘Andres mening’. Dette innlegg ble publisert raskt, omfangsrikt og godt synlig lørdag 12. februar. Etter dette har klageren hverken sendt inn, eller bedt om å få ytterligere innlegg publisert i Aftenposten».

Og om klagerens forslag til minnelig ordning: «Hvis (NN) føler at han sitter på stoff av historisk interesse…burde han ha henvendt seg direkte til Aftenposten og ikke til PFU om dette. Aftenposten vurderer kronikkforslag og tips om forskjellige saker med et åpent sinn, ut fra antatt leserinteresse og pågang av stoff. (NN) kan være trygg på at eventuelle nye innlegg, eller tips, vil bli vurdert ut fra slike kriterier. Hans deltagelse i politiske aksjoner for 20 år siden diskvalifiserer ham selvsagt ikke fra å skrive i Aftenposten, langt mindre få en profesjonell vurdering av innlegg eller tips».

«Utover dette har Aftenposten intet å tilføye, og mener at PFU ikke har noen klagesak å behandle».

Klageren har på bakgrunn av avisens siste kommentarer, og etter at sekretariatet hadde oversendt utvalget sitt forslag til uttalelse, sendt PFU ytterligere et brev med vedlegg. Klagerens siste brev. Dette ble forelagt utvalget i møtet 23.06.94, uten å røre ved grunnlaget for vurdering av klagen.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER
Klagen gjelder Aftenpostens endring av en kronikk-tittel samt den ingress og bildetekst redak-sjonen utstyrte klagerens artikkel med. Han mener avisen har brukt tendensiøse formuleringer som ikke kunne leses ut av kronikken. Klageren legger vekt på at han i følgebrev til avisen advarte mot endringer ut fra kronikkens ømtålige emne.

I klagen inngår også kritikk av Aftenposten for ikke å ha vært villig til selv å rette opp eller beklage det uheldige inntrykk som etter klagerens mening var skapt. Han finner det uakseptabelt at avisen overlot til ham å beriktige noe han selv ikke var ansvarlig for.

Aftenposten bestrider å ha brutt god presseskikk, og hevder at redaksjonen behandlet klagerens kronikk med vanlig grundighet og seriøsitet. Etter at klageren hadde reagert på presentasjonen, tilbød avisen ham spalteplass for et presiserende innlegg.

Pressens Faglige Utvalg vil prinsipielt påpeke at det også ved presentasjon av innsendte artikler påhviler redaksjonene et presseetisk ansvar for at titler etc. ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.

I det påklagede tilfellet kan utvalget vanskelig se at avisen har formulert tittel, ingress og bildetekst på en slik måte at det ikke var akseptabelt innenfor rammen av den rett en redaksjon må ha til sammenfatning og poengtering.

Ut fra dette kan Aftenposten heller ikke klandres for ikke selv å ha beriktiget eller beklaget de påklagede formuleringene. Klageren ble gitt mulighet til å komme med de presiseringer som måtte være nødvendige, uten å benytte seg av tilbudet.

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. juni 1994
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Gunhild Støver