Sigrun Solberg mot Bergens Tidende

PFU-sak 94-007


PFU-SAK NR.: 94-007 PFU-SAK NR.: 94-007
KLAGER: Sigrun Solberg
ADRESSE: Lille Øvregt 20 D, 5018 Bergen
PUBLIKASJON: Bergens Tidende
PUBLISERINGSDATO: 06.01.1994
STOFFOMRÅDE: Barn / skole
SJANGER: Reportasje
SØKERSTIKKORD: Omtanke / journalistisk arbeidsmetode
REGISTRERT: 11.01.94
BEHANDLET I SEKR.: 20.01.94 / 21.04.94; tilsvarsrunden innledet
BEHANDLES I PFU: 23.08.94
FERDIGBEHANDLET: 23.08.94
BEHANDLINGSTID: 226 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
PFU-KONKLUSJON: Påstand mot påstand
HENVISNING VVPL.:
RETTSBEHANDLING: Tidligere stilt i bero p.g.a. anmeldelse (henlagt).
OMTALE/ANONYM.:
MERKNADER: PFU-vedtak 21.04.94: Klagen behandles.

SAMMENDRAG
Bergens Tidende hadde torsdag 6. januar 1994 inne i avisen en helside-reportasje med fargebilder om barn og aking. På første side, og som henvisning til reportasjen, bilde av en gutt som faller av en rattkjelke, under tittelen «Full fres i bakken» . Hovedtittelen på selve reportasjen var «‘DØDEN’ på sju blank» , der ‘Døden’ henspilte på en kjent, bratt akebakke i Bergen. Avisen hadde fått med seg fem sjette-klassinger (tre gutter og to jenter) til å teste like mange kjelker og akebrett.

Klageren er mor til en av skoleelevene som deltok i ake-testen, og skriver i klagebrevet at hun «er både sjokkert og rystet over at avisen kan finne på å oppkonstruere noe slikt. Her kunne det lett ha blitt en dødsannonse eller to istedenfor en ‘feiende’ reportasje». Vedlagt klagen er kopi av politianmeldelse av journalist og fotograf som laget reportasjen, og hun spør om hvem som helst kan ta hennes umyndige barn ut av skolen og «utsette ham for hva de måtte ønske». Ifølge anmeldelsen skjedde utvelgelsen av barna på skolen og via deres lærer. Klagen er også vedlagt kopi av klagerens leserinnlegg i Bergens Tidende 11. januar, med innhold i tråd med klage og anmeldelse.

Sekretariatet påpekte opprinnelig i brev til klageren at det faktiske reportasje-innholdet, slik det framsto på trykk, vanskelig kunne legges til grunn for reell klagebehandling i PFU. Det ble imidlertid uttrykt forståelse for at foreldre kan føle engstelse i tilknytning til test-akingen reportasjen i Bergens Tidende skildret.

Samtidig ble også påpekt at forhold vedrørende skolens ansvar for utvelgelsen av elevene til test-akingen, lå utenfor PFUs område for pressetisk vurdering. Forøvrig ble klageren anmodet om å holde sekretariatet underrettet om saksutviklingen etter politianmeldelsen av avisens medarbeidere.

Dette med henblikk på en eventuell PFU-vurdering av journalistisk arbeidsmetode. Klageren lot ikke høre fra seg, heller ikke etter purring. Sekretariatet fikk på eget initiativ opplyst av politiet i Bergen at saken var henlagt 14. februar d.å.

Sekretariatet innstilte i første omgang på at klagen ble avvist. Etter sekretariatets syn ville det være vanskelig for utvalget å ta stilling til hvorvidt avisens medarbeidere hadde opptrådt på en måte som var i strid med det presseetiske krav til aktsomhet.

PFU vedtok i møte 21.04.94 at klagen likevel skulle behandles.

Avisen (ansvarlig redaktør) tok kontakt med klageren med henblikk på en minnelig ordning, uten at dette lyktes.

Klageren bekreftet i brev til PFU opprettholdelse av klagen på ake-reportasjen, slik den «står for seg selv». Samtidig ble politiets henleggelse av anmeldelsen bekreftet. Om kontakten med avisen het det i brevet at hun (klageren) hadde hatt «en lang og utdypende samtale» med redaktøren, og at hun ble møtt med forståelse. I brevet viste klageren også til det leserinnlegg hun hadde på trykk i Bergens Tidende 11. januar: «Leserinnlegget ble plassert godt synlig og jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det var riktig å reagere. Det er vel naturlig at disse…har kommet fra småbarnsforeldre, besteforeldre og skadekirurger».

TILSVARSRUNDEN
Også Bergens Tidende viser i sitt tilsvar til samtale med klageren, og ansv. redaktør Magne Gaasemyr skriver: «Slik jeg forstår Solberg ønsker hun å få vurdert artikkelen i forhold til pressens etiske regler, særlig med utgangspunkt i den fremgangsmåte som ble brukt for å lage reportasjen og den risiko for skade barna som deltok ble utsatt for». Redaktøren uttrykker forståelse for de reaksjoner klageren som mor og skadekirurg har kommet med. «Som fagperson på området vet hun bedre enn de fleste hvilke skader aking og annen risikopreget lek i visse situasjoner kan medføre. Vi kan likevel ikke se at Bergens Tidende har brutt god presseskikk».

Og videre i avisens tilsvar: «Utgangspunktet for reportasjen var at det for første gang på flere år var blitt skikkelig vinter på Vestlandet, med snø og stjerneklare kvelder i ukevis. Hver eneste dag sydet akebakkene av liv, ikke minst på Fjellsiden i Bergen. Det var først denne yre vintergleden BT ønsket å formidle. Som metode valgte vi å samle noen sjetteklassinger, og la dem prøve ut årets modeller i akebrett og kjelker. Bakgrunnen for å velge ungdommer i denne alderen, var at vi anså dem som svært flittige akere».

Det framgår videre av tilsvaret at journalisten kontaktet skolens rektor og spurte om å få «låne» noen av de eldste elevene til reportasjen. Det heter at rektor umiddelbart syntes det var en god reportasjeidé, og at fem sjetteklassinger sa seg mer enn villige til å være med. «Under diskusjon om hvor aketesten skulle foregå, ble «Døden» nevnt av elevene ved flere anledninger. Avisens medarbeidere tolket dette slik at det var ungdommer som hadde vært i «Døden» før. Bakken var imidlertid bratt og glatt. Journalisten tegnet derfor målstreken langt opp i bakken, slik at elevene skulle ha god anledning til å bremse».

Redaktøren bekrefter at klagerens sønn akte først, og at han falt av kjelken nederst i bakken. Men «siden han umiddelbart spurte om å få ake en gang til, ble ikke fallet av avisens medarbeidere vurdert som dramatisk. Neste aker havnet i løssnøen, og stoppet. Det skjedde øverst i bakken. Først da tredjemann satte utfor innså Bergens Tidendes journalist og fotograf potensielle farer ved
akingen. Jenten bremset med føttene, fikk snø i øynene, og mistet kontrollen. Hun falt av akebrettet og traff en lyktestolpe. Hun slo seg imidlertid ikke, ifølge eget utsagn».

Av tilsvaret framgår det: «Etter dette fant avisens utsendte det fornuftig å flytte aketesten til en mindre bratt bakke. I det som karakteriseres som en slakk helling ble aketesten fullført, før sjetteklassingene ble fulgt tilbake til skoleporten». Avisen hevder at dens medarbeidere hadde som mål å lage en hyggelig og stemningsfull reportasje. Det heter at journalist / fotograf var opptatt av ikke å utsette noen av elevene for unødig risiko. Ifølge redaktøren var begge medarbeidere erfarne, og velkjente med å håndtere barn og unge i reportasjesammenheng.

Redaktøren påpeker dessuten at klageren ikke var tilstede under reportasjen, og at avisens medarbeidere ikke gjenkjenner «den dramatiske framstilling av aketuren som hun legger til grunn for sin klage». «Det var smil og latter, ikke dramatikk, som preget BTs aketur på Fjellsiden 5. januar». Det opplyses forøvrig at det ikke var første gang Bergens Tidende henvendte seg til en skole for å be om elevers medvirkning til en reportasje. «Det pleier å bli godt mottatt, ikke minst av de utvalgte som både får en time eller to fri, og dessuten «kommer i avisen»».

Redaktøren innrømmer imidlertid at denne klagesaken har lært avisen at den framover, og enda strengere, må vurdere i hvilke sammenhenger den også må innhente foreldres samtykke til medvirkning, ikke bare rektors.

Klageren framhever i sitt tilsvar at det av BTs artikkel tydelig framgår at det under reportasjen var «farlig føre og akeforhold». Hun aksepterer ikke at 12-åringer blir omtalt som ungdommer. «Skolens rektor sier hun presiserte at ungene kun kunne fotograferes i det store friminuttet, slik at de ikke mistet skoletid. Det viste seg at ungene ble tatt med slik at de mistet en skoletime».

I klagerens tilsvar heter det videre: «Journalisten sa i telefonen om kvelden etter at reportasjen hadde stått i avisen at hun hadde spurt ungene hvor det var mest utfordrende å ake. Hun sa at ungene selv hadde svart «Døden». Ja, selvfølgelig vet alle og enhver som har gått forbi «Døden» at den er det mest utfordrende – det er spennende om du klarer å svinge unna før du braser rett inn i et gjerde som står vinkelrett på bakkens nederste del. Jeg vil hevde at ingen voksen, ansvars-bevisst person ville sendt noen utfor «Døden» den aktuelle dag».

Klageren skriver: «Poenget er ikke hva fallet var, poenget er hva det kunne ha vært og hva neste kunne bli. Risikovurderingen måtte da de voksne ta ansvaret for. Det går ikke an å overlate den til ungene».

Ifølge klageren har hennes sønn fortalt at avisens fotograf ba om at han ved neste akerunde prøvde å hoppe opp og trekke akebrettet med seg opp i luften, slik at fotografen kunne få et «fint bilde». Klageren opplyser også at jenta som traff lyktestolpen hadde smerter i brystkassen i lengre tid etterpå, både ifølge henne selv og ifølge hennes far.

Til slutt i tilsvaret heter det: «Det er riktig at jeg ikke var tilstede da reportasjen ble foretatt. Jeg var på jobb og ante fred og ingen fare». Klageren viser imidlertid til vedlagt redegjørelse fra nabo, som var tilstede i bakkene «nesten på samme tid».

Av naboens vedlegg framgår det at han med sin scentsnn var på aketur ned fra Flcentsyen omtrent samtidig med tidspunktet for BTs reportasje. «Det ble etterhvert som vi kom nedover åpenbart at forholdene var uholdbare, med svære issvuller der vi helt mistet kontrollen over akebrettet – det var det man på godt bergensk kaller «klink is». Vi måtte avbryte akingen, og ta oss ned til fots som best vi kunne».

Og videre: «Langs løypene ned fra Fløyen fins det ingen egentlig sikring; nesten overalt risikrerer man å fyke utfor de bratte skrentene. På holkeføre er sikkerheten ekstremt dårlig, og større eller mindre skader er ikke uvanlig. Bergens Tidende er ikke ukjent med disse forholdene, ettersom en av deres egne medarbeidere…hadde en stygg akeulykke i dette området for få år siden. Han var sykemeldt i lengre tid».

Klagerens nabo hevder at det den aktuelle dagen var helt utenkelig at han og sønnen skulle velge «Døden» som akebakke. Det står derfor for ham som «helt ufattelig at voksne mennesker kunne finne på å egge barn til en akekonkurranse i denne bakken…i den hensikt å lage en showpreget reportasje der det nettopp skulle fokuseres på fart: en førstemann skulle kåres. Det eneste fornuftige…ville være å lage en reportasje som advarte mot risikoen forbundet med å ake ned de usikrede løypene fra Fløyen, og ned «Døden» i særdeleshet. BT gjorde det motsatte».

Naboens redegjørelse avsluttes slik: «Alle foreldre med barn som vokser opp på Fjellsiden i Bergen, har en sann respekt for «Døden». Forsiktighet i nettopp denne bakken er en av de tingene vi er nødt til å innprente ungene våre. Da er det kort og godt utillatelig at en journalist, på jakt etter et fengende oppslag, uten å rådføre seg med de foresatte henter barn ut av skolen og lager en fartskonkurranse i «Døden» når bakken er på sitt mest risikable».

Bergens Tidende understreker i sine siste kommentarer «at det selvfølgelig ikke var avisens hensikt å arrangere en konkurranse som kunne sette barna i fare eller utsette dem for skaderisiko». Om redegjørelsen fra klagerens nabo mener redaktøren at den «tyder på at det ikke var lett å vurdere faregraden før man selv kom i bakken og opplevde hvor fort det egentlig gikk». «Nettopp for å hindre at barna skadet seg, ble derfor akingen flyttet til en annen bakke».

Om skolens rolle påpeker redaktøren «at avisen ikke har mottatt noen form for kritikk i forbindelse med at disse elevene fikk fri for å delta i avisens reportasjeopplegg. Skolen ga tillatelse til at elevene kunne få fri for å være med i akekonkurransen». «Vi har ingen grunn til å tro at skolen ikke forstod hva de sa ja til på elevenes vegne. Hvis så skulle være tilfelle, ville avisen helt sikkert fått henvendelse fra skolen om det i ettertid».

Bergens Tidendes redaktør mener skolen har ansvar elevene i skoletiden. Han hevder at «når avisen fra tid til annen henvender seg til skoler for å be om elevers medvirkning i aktuelle reportasjer, går vi ut fra at skolen på selvstendig grunnlag vurderer om dette er tilrådelig. Dette fritar selvfølgelig ikke avisen for dens ansvar for barna. Vi har også som regel at avisens medarbeidere skal passe godt på elevene i slike situasjoner».

Redaktøren opplyser forøvrig at Bergens Tidende har satset mye på kontakt mellom avis og skole, og at man i sin journalistikk prøver å ta barn og ungdom på alvor. «Et av virkemidlene er å la barn og unge synes i avisspaltene, og derigjennom vise at også deres hverdag og opplevelser har krav på offentlighetens interesse. Det er en linje avisen akter å fortsette med. Skal dette lykkes, er vi avhengig av å kunne henvende oss til skoler for å be om at elever får fri en time eller to for å bidra til en reportasje. Dette er første gang vi har fått negative reaksjoner fra foreldrene på at deres barn har deltatt».

BTs redaktør avslutter med å påpeke at det fra avisens side «selvfølgelig ikke» er meningen å bagatellisere klagerens innvendinger. «I så måte har denne saken fungert som en tankevekker, og vil bidra til at vi blir ekstra påpasselige neste gang en tilsvarende idé blir drøftet».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER
Pressens Faglige Utvalg mener det i den foreliggende saken ikke er grunnlag for å trekke konklusjoner, fordi påstand står mot påstand når det gjelder den reelle risiko skolebarna var utsatt for. Det er heller ikke mulig å få klarlagt hva som ble sagt eller ikke sagt.

Hvis avisens medarbeidere på forhånd hadde skjønt at barna ville bli utsatt for fare, ville det selvsagt vært uakseptabelt å gjennomføre ake-konkurransen.

I dette tilfelle har utvalget ikke mulighet til å avgjøre om reportasjen ble gjennomført på en slik måte at det brøt med god presseskikk.

Oslo, 23. august 1994
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning