Risør Hotel A/S v. Simen Münter mot Agderposten

PFU-sak 94-003


PFU-SAK NR.: 94-003 PFU-SAK NR.: 94-003
KLAGER: Risør Hotel A/S v. Simen Münter
ADRESSE: 4950 Risør
PUBLIKASJON: Agderposten
PUBLISERINGSDATO: 27.10.1993
STOFFOMRÅDE: Næringsliv / kjendis
SJANGER: Nyhetsartikkel
SØKERSTIKKORD: Enkilde / tilsvarsrett
REGISTRERT: 05.01.1994
BEHANDLET I SEKR.: 18.01.1994; tilsvarsrunden innledet
BEHANDLES I PFU: 21.04.94
FERDIGBEHANDLET: 21.04.94
BEHANDLINGSTID: 111 dager
KLAGEGRUPPE: Næringsdrivende
PFU-KONKLUSJON: Brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.: 4.1, 4.4, 4.11, 4.12
RETTSBEHANDLING:
OMTALE/ANONYM.:
MERKNADER:

SAMMENDRAG
Agderposten hadde 27.10.1993 førsteside-henvisning med tittel «Krav fra Teigen» , og med tekst til portrett-bilde av Jahn Teigen:

«Jahn Teigen & Co. i Tre Små Griser krever mer penger av Risør Hotell. Konflikten kan ende med hotell-konkurs».

Inne i avisen var tittelen: «30 000 ‘leiekroner’ er borte», «Risør Hotel trues av konkurs» .

Og i ingressen:

«Tre Små Griser innbetalte før sommeren 30 000 kroner til Risør Hotel som forskudd på sommerens restaurant-leie. Hotellet på sin side nektet ‘grisene’ adgang, men da Tre Små Griser ønsket forskuddsleien tilbakebetalt var pengene ikke å finne. Dette sammen med en erstatning på nær 50 000 kroner idømt av retten, men heller ikke betalt, kan føre til at hotellet begjæres konkurs».

Artikkelen var illustrert med to bilder, det ene av hotellets eksteriør og det andre av Tre Små Grisers advokat sammen med ikke navngitte personer. De respektive bildetekster lød:

«Risør Hotel mottok 30 000 kroner som forskuddsleie av Tre Små Griser i sommer. Pengene ble innbetalt til hotellets advokat. Ettersom ‘grisene’ likevel ikke fikk drive restaurantvirksomhet i Risør i sommer, gjorde de krav på pengene, et krav hotellet ikke har svart på».

«Advokat Christian Frick er på vegne av Tre Små Griser fortsatt interessert i å komme
til et kompromiss med Risør Hotel, men da må hotellets ledelse vise vilje til å finne løsninger. Noe de i følge Frick for øyeblikket ikke er».

Artikkelen fortsatte som intervju med den samme advokaten, og med hans beskrivelse av dommen i lagmannsretten. Ifølge advokaten «har vi fått beskjed om at hotellet ikke er i stand til å betale» og «for å få klarlagt dette, kan vi bli nødt til å begjære hotellet konkurs».

Og videre i intervjuet:

» – Men hotellets styreformann hevder at Risør Hotel har gått med overskudd de siste årene?
– Dersom det er tilfelle er det enda verre at man overhodet ikke viser vilje til å gjøre opp for seg. Vi har lagt godviljen til hele tiden, men blitt møtt med en holdning som vitner om at vi har med amatører å gjøre. Når man ikke engang respekterer en dom avsagt av såvel herredsrett som lagmannsrett, er det grunn til å begynne å tvile på seriøsiteten. Enda verre blir det når 30 000 kroner i innbetalt forskuddsleie rett og slett forsvinner. Selv ledelsen ved Risør Hotel bør forstå at slikt ikke går an, sier advokat Frick».

Etter mellomtittel «En totalløsning» fortsatte intervjuet:

» – Hotellets styreformann, Simen Munter, hevder at man ikke har betalt fordi man gjerne vil frem til en totalløsning?
– Det betyr sannsynligvis at man vil samordne det kravet retten har gitt oss medhold i med det kravet på rundt en halv million kroner vi kommer til å kreve etter å ha vært utestengt fra virksomheten i to somre. En slik løsning kan vi godt tenke oss, men da må Risør Hotel komme med et utspill. Jeg ser ikke bort fra at vi kan bli enige om en erstatningssum som vi så kan avregne mot fremtidig husleie, sier Frick. – Men for at det skal skje, må hotellets ledelse slutte med å sitte på gjerdet og late som om ingenting er skjedd, sier Frick».

Til slutt i artikkelen het det at advokaten «føyer til at han synes hotellets ledelse etter hvert har drevet denne saken ut i den reneste parodien. – Og den er ikke engang morsom, sier Christian Frick».

KLAGEN
Klageren – Risør Hotels ledelse ved styreformannen – anser oppslaget i Agderposten for å være svært negativt for hotellet, og mener det «består i all vesentlighet av uriktige og ensidig fremstilte opplysninger». Klageren hevder at avisen ikke har tatt kontakt med representanter for hotellet, «for å få vår kommentar på saksinnholdet i oppslaget, ei heller for å kommentere uttalelsene fra motpartens advokat Frick, verken før eller etter oppslaget».

Klageren viser dessuten til at han på vegne av hotellet gjentatte ganger har henvendt seg til avisen, for å få påstandene i den innklagede artikkelen enten dokumentert eller beklaget. Ifølgen klageren har ikke avisen vært i stand til å dokumentere påstandene, og redaktøren har heller ikke ønsket å beklage fremstillingen, «selv ikke når det er blitt dokumentert at påstandene er feil».

Det anføres i klagen at oppslaget sterkt har vanskeligstilt hotellet i forhold til vareleverandører og andre kreditorer. Styreformannen skriver: «Jeg vil anta at det er naturlig å være spesielt varsom når en varsler snarlig konkurs for et fullstendig oppegående selskap, kun basert på en tvistemotparts uttalelser».

I klagen listes ialt opp åtte konkrete punkter som klageren hevder å kunne dokumentere som faktiske feil. Spesielt innside-tittelen, som klageren også betegner som «svært tendensiøs» og «injurierende», idet den «kunne tyde på at det har foregått uregelmessigheter i selskapet». Dessuten tittel-formuleringen om at selskapet «trues av konkurs», siden «det som de facto foreligger, er en trussel om å utforme en konkursbegjæring».

Klageren tilbakeviser avisens opplysning om at hotellet skulle ha nektet Tre Små Griser adgang, men beholdt pengene, og vedlegger dokumentasjon. Det samme gjelder ingress-påstanden om «pengene ikke å finne», og påstanden i den ene bildeteksten om «et krav hotellet ikke har svart på». Klageren reagerer også på at han i artikkelen blir sitert – «uten at Agderpostens journalist overhodet har vært i kontakt» med ham. Skulle sitatene være klippet fra en annen avis, burde det vært kildehenvisning, mener klageren.

Spesielt sterkt synes klageren det er at Agderposten lar Tre Små Grisers advokat få komme med flere «injurierende» utsagn om hotellets ledelse, og at advokaten via avisen får framføre et nytt «gigantsøksmål» som, ifølge klageren, ikke er presentert for hotellet. Klageren mener avisen uimotsagt framstiller kravet som reelt.

Til slutt i klagen påpekes det som kritikkverdig at avisen, ved etterfølgende kontakt, har vist til at hotell-ledelsen har uttrykt at den ikke ønsket å gi kommentarer om selskapet. «Dette er ikke tilfelle. På bakgrunn av vedkommende journalists tidligere journalistikk vedr. Risør Hotel har imidlertid en av aksjonærene henvist denne journalist til undertegnede som talsperson for selskapet. Noe Agderposten både tidligere og senere fullt ut har akseptert».

TILSVARSRUNDEN
Agderposten viser i sitt tilsvar til at saken mellom Risør Hotel og Tre Små Griser har versert siden sommeren 1990, og at det etter kort tid oppsto problemer mellom partene. Avisen anfører at den hele tiden har fulgt saken, og har lagt vekt på å la begge parter få komme til orde. Agderposten påpeker imidlertid at hotellets ledelse «ved flere anledninger det siste året…har gitt uttrykk for misnøye med våre skriverier».

Avisen viser her til at det kulminerte høsten 1993, da hotellets daglige leder og hovedaksjonær «gav klar beskjed om at hun heretter ikke var interessert i at det fra hotellets ledelse ble gitt kommentarer til Agderposten ‘da vi aldri blir riktig sitert’, som hun selv uttrykte det».

Avisen anfører at journalisten med dette gikk ut fra at uttrykket «hotellets ledelse» også omfattet «hennes sønn og styreformann i selskapet».
I tilsvaret fra Agderposten heter det: «Da saken om en eventuell konkursbegjæring første gang dukket opp i lokalavisen Aust Agder Blad var det naturlig for vår avis å følge opp saken. Det ble tatt kontakt med advokat Christian Frick, Tre Små Grisers advokat. Overfor vår medarbeider bekreftet advokat Frick, og utdypet meldingen i lokalavisen».

Og videre: «Ettersom hotellets ledelse forlengst hadde gitt uttrykk for at man ikke ønsket å gi kommentarer til Agderposten, brukte vi enkeltuttalelser styreformann Simon Münter hadde gitt til lokalavisen som bakgrunn for to spørsmål til advokat Christian Frick».

Avisen påpeker her: «Vi burde sannsynligvis ha opplyst at styreformannens uttalelser var gitt til Aust Agder Blad, men kan utover det ikke se at hans uttalelser er vridd på eller misbrukt i noen sammenheng». «Som avis står vi selvsagt også ansvarlig for at advokat Christian Fricks uttalelser
er kommet på trykk, men at hotellets daglige ledelse ikke ønsker å kommentere disse, er etter vår mening et forhold som ikke kan belastes avisen».

Til slutt i tilsvaret opplyser avisen at det har vært kontakt mellom partene, uten at det er funnet grunnlag for å løse saken i minnelighet.

Klageren påpeker i sitt tilsvar at de fleste klagepunktene ikke gjelder de siterte uttalelsene fra Tre Små Grisers advokat, «men påstander gjort av Agderposten – på et sterkt sviktende grunnlag». Klageren mener det må være brudd på god presseskikk at motparten får «åpne spalter»…»uten at Agderposten foretar noen kildekontroll».

I klagerens tilsvar kommenteres avisens anførsel, om at hotellets ledelse ikke ønsket å svare på henvendelser, med at dette ikke gir journalisten «‘carte blanche’ til å vinkle saken som han ønsker». Klageren tar i tilsvaret tvert imot avstand fra at det «på noen måte har vært gitt uttrykk for at vi ikke ønsker å gi kommentarer vedrørende selskapet til Agderposten».

Om de faktiske forhold i tvisten mellom Tre Små Griser og hotellet påpeker klageren at det ikke er fremmet noen konkursbegjæring. Og klageren skriver: «Fadesen blir fullstendig når jeg i januar kan lese (i Agderposten) at vår motpart vistnok har valgt å ‘trekke tilbake’ den ikke sendte begjæring». I tillegg nevner klageren at det heller ikke er mottatt noe erstatningskrav.

Avisen har meddelt at den ikke har noe å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER

Klagen gjelder et oppslag i Agderposten om tvisten mellom Risør Hotel og gruppen «Tre Små Gri-ser». Klageren anser oppslaget for vesentlig å bestå av uriktige opplysninger og ensidig fram-
stilte påstander om hotellets ledelse. Det påpekes at avisen hverken før eller etter tok kontakt
for å få saksinnholdet bekreftet, eller få kommentarer til flere uttalelser fra motpartens advokat. Særlig reagerer klageren på at advokaten fikk framføre et nytt «gigantsøks-mål» som ikke var pre-sentert for hotellet, og at avisen uimotsagt framstilte kravet som reelt. Klageren anser det også som kritikkverdig at Agderposten har påberopt seg at hotell-ledelsen ikke ønsket å gi kommentarer, samtidig som avisen refererte til uttalelser som ga inntrykk av at avisen hadde snakket med le-delsen. Klageren hevder at avisen senere flere ganger forgjeves er blitt kontaktet for å få de framførte påstandene dokumentert eller beklaget.

Agderposten viser til at tvisten mellom Risør Hotel og «Tre Små Griser» har versert lenge, og at avisen hele tiden har lagt vekt på å la begge parter komme til orde. Agderposten hevder at hotell-ledelsen ved flere anledninger hadde uttrykt misnøye med avisens omtaler av tvisten, og at jour-nalisten oppfattet det slik at hotellets ledelse ikke lenger ønsket å gi kommentarer. Agderposten påtar seg det selvfølgelige ansvaret for at advokatens uttalelser kom på trykk, men det at hotellets ledelse ikke lenger ønsket å gi kommentarer, er etter avisens mening ikke noe den kan klandres for. Agderposten medgir at den burde opplyst at referanser til klageren var hentet fra en annen avis.

Pressens Faglige Utvalg vil påpeke en redaksjons selvstendige undersøkelsesplikt og kravet til kildekritikk, noe som i særlig grad må gjelde når kilden har sterk partsinteresse. I det påklagede tilfellet mener utvalget at avisen – spesielt i tittel- og ingressbruk – gikk for langt i å framstille kildens påstander som faktiske opplysninger. Uakseptabelt var det også å skape inntrykk av å ha snakket med klageren.

Utvalget kan ikke ta stilling til spørsmålet om hva som tidligere var sagt av klageren om generelt ikke å ville kommentere, siden påstand står mot påstand. Angrepene var imidlertid så alvorlige at klageren selv skulle fått vurdere om han ville benytte seg av retten til samtidig imøtegåelse eller kommentar. Dessuten skulle avisen latt klageren få komme til orde da han etterpå tok kontakt.

Agderposten har brutt god presseskikk.

Oslo, 21. april 1994
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen