Adv. Haldor Høyte mot Dagens Næringsliv

PFU-sak 94-001


PFU-SAK NR.: 94-001 PFU-SAK NR.: 94-001
KLAGER: Adv. Haldor Høyte
ADRESSE: Pb. 1213, 5001 Bergen
TELEFON/FAX: 55 32 72 30 (tlf), 55 31 69 65 (fax)
PUBLIKASJON: Dagens Næringsliv
PUBLISERINGSDATO: 27.12.93
STOFFOMRÅDE: Forvaltning / politikk
SJ ANGER: Nyhetsartikkel
SØKERSTIKKORD: Samtidig imøtegåelse / tilsvarsrett, saklighet / faktiske feil.
REGISTRERT: 04.01.94
BEHANDLET I SEKR.: 04.01.94, tilsvarsrunden innledet.
BEHANDLES I PFU: 21.04.94
FERDIGBEHANDLET: 21.04.94
BEHANDLINGSTID: 107 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson (advokat)
PFU-KONKLUSJON: Brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.: 4.4, 4.11, 4.12
RETTSBEHANDLING:
OMTALE/ANONYM.:
MERKNADER:

SAMMENDRAG
Dagens Næringsliv hadde 27. desember 1993 et førsteside-oppslag med tittelen:

«Storbyer unndrar avgifter».

I teksten heter det:

«Bergen og Oslo har unnlatt å betale en halv milliard kroner i arbeidsgiveravgift på pensjonspremier. En rekke norske kommuner skal ha gjort det samme. Den kommunale avgiftsunndragelsen begynte i 1988, da Bergens-rådmannen Haldor Høyte hevder å ha fått tillatelse fra daværende finansminister Arne Skauge til å bryte både Folketrygdloven og Skattebetalingsloven. Skauge nekter blankt å ha gitt en slik tillatelse.

Oppslaget er utstyrt med et bilde av Skauge, samt undertittelen «Hevder at Arne Skauge ga dem tillatelse i 1988» .

Bildeteksten lyder:

«BENEKTER: Tidligere finansminister Arne Skauge nekter for at han i 1988 ga kommunene lov til å la være å betale arbeidsgiveravgift på pensjonspremier. Oslo og Bergen har alene unndratt en halv milliard i slike avgifter».

Inne i avisen var det samme dag en artikkel med tittelen «Kommunal milliardsmell» . Ingressen lyder:

«I strid med loven og Skattedirektoratets pålegg har Bergen og Oslo alene unnlatt å betale en halv milliard kroner i arbeidsgiveravgift. Også andre kommuner som har unnlatt å beregne og betale arbeidsgiveravift for premie til pensjonskassene kan få seg en svært ubehagelig overraskelse.»

I artikkelen heter det videre:

» Helt siden 1988 har Bergen og Oslo kommuner unnlatt å betale arbeidsgiveravgift på pensjonspremie til kommunale pensjonskasser. Etter et møte rådmann Haldor Høyte i Bergen hadde med tidligere finansminister Arne Skauge i 1990, tolket Bergen kommune det slik at Skauge ga tillatelse til å bryte med folketrygdloven og skattebetalingsloven.»

Rådmann Asbjørn Lie i Bergen sier til Dagens Næringsliv at Høyte «fikk klart svar i Finansdepartementet om at kommunens tolkning var riktig». Avisen opplyser også at «hverken kommunen eller departementet kan finne noen dokumentasjon for en slik dispensasjon.»

Avisen skriver også:

«Tidligere rådmann Haldor Høyte bekrefter møtet med Skauge og sier at departementet bekreftet at Bergens tolkning av avgiftsspørsmålet var i orden.»

Artikkelen ledsages av et bilde av klageren med følgende bildetekst:

«HAR AVTALE: Haldor Høyte fastholder at han har avtale med Arne Skauge.»

På samme side var det også en artikkel med tittelen «Har ikke gitt tillatelse til lovbrudd».

Der heter det innledningsvis:

«Bergen kommune hevder å ha tidligere finansminister Arne Skauges tillatelse til å bryte med både skattebetalingsloven og folketrygdloven. Både Skauge og Finansdepartementet avviser at det skal være gitt noen dispensasjon til Bergen kommune, eller inngått noen avtale i det hele tatt».

Avisen har intervjuet Skauge, som uttaler:

» – Jeg husker et møte med rådmann Haldor Høyte men jeg har aldri inngått noen avtale. Min oppfatning er at saken ble løst via embetsverket, sier Skauge».

Dagens Næringsliv skriver videre at det ikke finnes noe skriftlig materiale i departementet

Ekspedisjonssjef Thorbjørn Gjølstad i Finansdepartementet opplyser til avisen at departementet ikke har gitt noen dispensasjon, og at det er tvilsomt om det i det hele tatt kan dispenseres fra en avgiftsplikt.

KLAGEN
Klageren ber utvalget vurdere to forhold:

* Avisens påstand om at klageren hevder å ha fått dispensasjon til å bryte lovverket.

* Avisens håndtering av klagerens tilsvar.

Klageren anfører at han aldri har påstått at han har fått tillatelse til å bryte lovverket. Klageren vedlegger kopi av et tilsvars-brev Dagens Næringsliv har avvist å publisere. I dette innlegget skriver klageren at han «til det kjedsommelige» presiserte for journalisten at det dreide seg om lovtolkning og ingen dispensasjon. I følge klageren var Finansdepartementet enig med Bergen kommune i synet på hvordan regelverket skulle forstås. Klageren mener det stiller ham i et noe underlig lys når avisen påstår at han hevder å ha fått tillatelse av landets finansminister til å bryte både folketrygdloven og skattebetalingsloven.

Klageren peker også på at Dagens Næringsliv har unnlatt å publisere hans tilsvar, og han ber utvalget vurdere dette. I følge klageren sendte han innlegget pr. telefax 28. desember 1993. Da det fortsatt ikke var publisert 30. desember, tok klageren kontakt med avisen. Redaktør Stein B. Hauglid meddelte da at han var i ferd med å skrive et brev til klageren, med underretning om at tilsvaret ikke ville bli publisert. Begrunnelsen var i følge klageren at tilsvaret «ikke bibrakte leserne noe nytt». Klageren anfører at han sa seg villig til å «drøfte utformingen av artikkelen», men også dette skal ha blitt avvist.

TILSVARSRUNDEN
Dagens Næringsliv mener avisen ikke har brutt god presseskikk. Redaktør Stein B. Hauglid bestrider klagerens fremstilling, og anfører at klagen til Pressens Faglige Utvalg er «et usedvanlig frekt utspill i strid med alle former for etikk og et misbruk av institusjonen.»

Om klagerens tilsvar (som ikke ble publisert) bekrefter avisen at klageren ringte idet redaktør Hauglid var i ferd med å formulere et svarbrev. Redaktøren anfører imidlertid at det er «hårreisende usant at Høyte ble avvist på sin forespørsel om brevet ville være akseptabelt dersom det ble omformulert eller redigert. Tvert om fikk han meget klar beskjed om at dersom innlegget fikk en annen form, ville det bli vurdert på nytt. Høyte opplyste at han satt og skrev på et nytt innlegg og ble da straks oppfordret til å sende dette til Dagens Næringsliv. Han opplyste da at det ville han ikke. Han ville heller sende det til en annen avis, hvilket vi ikke kunne gjøre noe med.»

Redaktør Hauglid opplyser videre at avisen 31. desember ble oppringt av rådmannen i Bergen, som ville ha en orientering. Rådmannens «umiddelbare respons var at han ville sette seg ned med Høyte og forfatte et nytt innlegg over nyttår». «Etter disse samtalene ble planene om et brev til Høyte skrinlagt, idet vi anså saken som løst. Istedet for ny kontakt, har Høyte valgt å sende saken til PFU».

Når det gjelder «selve saken» viser Dagens Næringsliv til det den mener «fremgår av teksten»: At det er «nåværende rådmann i Bergen Asbjørn Lie som opplyser at tidligere rådmann Haldor Høyte fikk klart svar i Finansdepartementet om at Bergen kommunes tolkning av loven var korrekt». «At Skauge ikke brukte formuleringer om at det er all right at dere bryter loven, eller lignende, tar vi for gitt at leserne forstår».

Dagens Næringsliv mener poenget i saken, slik den kom på trykk, er «at en aksept innebærer et lovbrudd, ifølge både Finansdepartementet og Skattedirektoratet. Som det også fremgår av teksten, har det ikke for noen parter vært mulig å fremskaffe noen som helst skriftlig dokumentasjon
omkring møtet mellom Høyte og Skauge om tolkningen av lovverket».

Til slutt i avisens tilsvar heter det: «Selv om det ikke fremgår direkte, er det mulig at det er bruken av ordet lovbrudd som er kjernen i Høytes klage. I så fall bør han fortelle oss det. Det er ikke umulig at han i så fall ville ha funnet større forståelse».

Klageren bemerker at heller ikke Dagens Næringsliv mener at han har uttalt seg slik det er gjengitt. Klageren opplyser at han trodde at avisen forsto at det han reagerte på i artikkelen var påstanden om at han hevdet å ha fått tillatelse til lovbrudd .

Klageren går videre i rette med redaktør Hauglids fremstilling av hans henvendelse til avisen 30. desember, og tilbakeviser at innleggets form ble brukt som argument mot å trykke hans innlegg. «Det var jeg som tok opp spørsmålet om tilsvarets form og ikke Hauglid. Han ville ikke drøfte formen». «Dersom Hauglids fremstilling…samsvarte med min, ville vi selvsagt der og da gått gjennom tilsvaret mitt med sikte på å oppnå enighet».

Klageren bekrefter redaktør Hauglids opplysning om at han (klageren) «holdt på med et annet innlegg». «Det er også riktig at Hauglid nevnte at jeg kunne sende det til DN og at jeg sa nei».

Klageren begrunner sitt standpunkt om ikke å sende det nye innlegget til Dagens Næringsliv slik: Det første tilsvaret «var avvist fordi det ikke hadde leserinteresse», og til tross for at «jeg hadde erklært meg villig til drøfte formen dersom det var problemet». «Ut fra dette så jeg ingen grunn til å utforme et nytt tilsvar som i sak ville inneholde det samme som tidligere», eller «å sende en artikkel som ikke var et tilsvar når tilsvaret ikke kom inn».

Klageren konkluderer med å understreke at det viktigste er «å få dementert de villedende opplysninger som er kommet frem i DN».

Som vedlegg til tilsvaret til PFU sender han kopi av et nytt innlegg som samme dag (10. januar) ble sendt Dagens Næringsliv. Klageren avslutter tilsvaret til PFU som følger: «Dersom dette innlegget kommer inn, faller klagen bort. Dersom innlegget ikke kommer inn, avventer jeg en begrunnelse og i så fall vil jeg komme med et avsluttende innlegg til PFU».

Dagens Næringsliv svarer med å oversende kopi av brev avisen 14. januar har sendt klageren, hvor det fremgår at avisen opprettholder sin versjon «av hva som ble sagt eller ikke sagt» 30. desember.

Det nye innlegget klageren har oversendt avisen (10. januar) blir også avvist, idet redaktør Hauglid etter en punktvis gjennomgang av innlegget konkluderer: «Vi kan ikke se at innlegget har en slik form eller inneholder substans av så stor betydning at det kan kreves inntatt. Ei heller kan vi se etiske eller andre redaksjonelle grunner til å ta det inn. Vi fastholder derfor vår opprinnelige vurdering og avviser innlegget».

Klageren fastslår i sitt siste tilsvar til PFU at «det er uenighet om innholdet i telefonsamtalen mellom redaktør Hauglid og meg den 30. desember 1993». Ifølge klageren har imidlertid rådmann Asbjørn Lie bekreftet at også han fikk den tilbakemelding fra redaktør Hauglid at klagerens tilsvars-innlegg «ikke inneholdt noe substansielt nytt, og derfor ikke ville bli inntatt».

Videre anfører klageren at avisen «klokelig nok unnlater…å gå nærmere inn på det essensielle i
saken, nemlig påstanden om at jeg hevder å ha fått tillatelse til å bryte folketrygdloven og skattebetalingsloven. Det er direkte misvisende når avisen hevder at avisens tolking er helt i tråd med uttalelsene fra de ansvarlige myndigheter. Det er ingen av de ansvarlige myndigheter som har påstått at jeg har hevdet å ha fått tillatelse til å bryte de to lovene. Det er Dagens Næringsliv som ensidig kommer med denne påstanden».

Klageren skriver: «At jeg har krav på at Dagens Næringsliv enten aksepterer et innlegg fra meg hvor jeg gjendriver påstanden, eller selv beklager at den er fremsatt, mener jeg må være åpenbart». Han konkluderer med at «avisens nei til å ta inn det siste innlegget…er i strid med ‘Vær varsom-plakatens 4.12′».

Dagens Næringsliv anfører i sine siste kommentarer at avisen «finner saksgangen noe underlig». «Først et innlegg Dagens Næringsliv ikke vil trykke. Deretter telefonsamtaler med tilbud om å vurdere et nytt innlegg. Istedet velger klageren å sende saken direkte til PFU. Etter DNs tilsvar velger klageren å forsøke et nytt tilsvar med ‘trussel’ om å opprettholde klagen til PFU dersom det ikke tas inn, men frafalle dersom det tas inn».

Avisen tilbakeviser dessuten som feil at den unnlater å gå inn på det klageren mener er det essensielle i saken. Her vises det til avisens brev til klageren 14. januar, der det heter at «vi innser det uheldige i at vi har brukt formuleringen ‘har fått tillatelse til å bryte både folketrygdloven og skattebetalingsloven'».

Forøvrig sier avisen seg enig med klageren i at «saken like gjerne kunne ha vært skrevet med Rikstrygdeverket, Finansdepartementet, Riksrevisjonen eller ligningsetaten i Oslo eller Bergen som utgangspunkt. Vi valgte Bergen kommune blant annet fordi koblingen mellom skatterestanser og svak kommuneøkonomi er interessant».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER

Klageren mener Dagens Næringsliv har brutt god presseskikk i et oppslag om manglende betaling av arbeidsgiveravgift på pensjonspremier. Avisen skriver at klageren hevder å ha fått tillatelse av den daværende finansministeren til å bryte flere lovbestemmelser. Overfor avisen har klageren påpekt at han mener å ha fått departementets aksept for sin lovtolking, og at det er noe helt annet enn å få tillatelse til lovbrudd. I tillegg til å be utvalget vurdere selve artikkelen, ber klageren utvalget uttale seg om det at Dagens Næringsliv har avvist å publisere klagerens tilsvar.

Dagens Næringsliv mener avisen ikke har brutt god presseskikk. Avisen anfører at en eventuell aksept av manglende betaling av avgift i realiteten er samtykke til lovbrudd. Dagens Næringsliv opplyser at klagerens tilsvar ble avvist første gang fordi det hadde en form som ikke var akseptabel. Som begrunnelse for på nytt å avvise tilsvaret oppgir avisen dels tilsvarets form, dels at det ikke «inneholder substans av så stor betydning at det kan kreves inntatt».

Pressens Faglige Utvalg mener at Dagens Næringsliv har gitt en misvisende fremstilling ved å omtale den angivelige enigheten om lovtolking som en angivelig tillatelse til lovbrudd. Etter utvalgets oppfatning gir særlig førstesideoppslaget en uriktig fremstilling av klagerens uttalelser. I selve artikkelen brukes flere betegnelser på det som skal ha skjedd, men det fremgår at klageren selv opplyser at departementet har vært enig i hans lovtolking.

Påstand står mot påstand når det gjelder avisens behandling av klagerens tilsvar, og utvalget har ikke grunnlag for å ta stilling til hvem av partene som har rett på dette punkt. Pressens Faglige Utvalg vil imidlertid understreke at en avis må strekke seg langt for at en som er angrepet skal kunne komme til orde. Da klageren gjorde avisen oppmerksom på at artikkelen etter hans syn var feilaktig, burde Dagens Næringsliv ha informert leserne om dette.

Dagens Næringsliv har brutt god presseskikk.

Oslo, 21. april 1994
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen