Maria Bielenberg v/Tore-Jarl Bielenberg mot Allers

PFU-sak 93-177


SAMMENDRAG:
Allers hadde i nr. 42/93 en førstesidehenvisning med følgende tekst: «Desperat Raya: OLDEBARNET MITT ER BORTFØRT TIL MOSKVA». Artikkelen inne i bladet har følgende tittel: «Sigøynerartisten Raya og familien er desperate av fortvilelse: Mitt oldebarn er bortført». I en «flash» på motstående side heter det «Natalie () bor i slummen i Moskva».
I artikkelen fortelles det at barnets mor reiste på ferietur til for så ikke å vende tilbake. Først etter mange uker får barnets far livstegn fra sin kone som forteller at hun akter å bli i Moskva. Ektemannen og hans familie har stilt alle muligheter åpne for moren, bare de fikk ha kontakt med barnet, men de møtte en isfront fra morens side.
I brødteksten heter det blant annet: «………. men for ett år siden ble Natalie bortført til Moskva.» «I dag lider 2-åringen nød………..» «………, og tanken på at Natalie nå lever blant kriminelle og mafiaen i den lovløse byen Moskva……» «Tross alt visste hun at Natalie ville ha bedre forutsetninger til å få det godt i Norge.» «Det var bare så vidt vi fikk hilse på Natalie, og til slutt ble vi omtrent kastet ut av leiligheten. Det var hjerteskjærende, og Natalie gråt sårt.» «Da vi måtte gå, klamret hun seg til oss…………» «Uten farens godkjennelse har hun forandret nasjonaliteten på barnet, noe som er i strid med både norsk og russisk lovverk, sier Peter.» «På telefonen ble jeg nektet å møte mitt oldebarn.» «UD kan lite gjøre når hun ikke vil svare på deres henvendelser.» «Vi har fått rettens kjennelse på at Natalie skal være her i Norge.» «Norske myndigheter har også tilbudt seg å betale billett for moren til Norge, slik at hun kunne stille i retten, men hun har hittil nektet å komme.»
Under tittelen «Ingen utleveringsavtale mellom Norge og Russland», skriver Allers blant annet:
«Selv om Peter Bielenberg som far ble tilkjent foreldreretten til Natalie i Lagmannsretten i våres, ser det ut til at det er lite norske myndigheter kan gjøre i denne saken. UD har sendt flere brev til Natalies mor gjennom den norske ambassaden i Moskva, men uten at det har ført frem. Etter norsk lov har moren forbrutt seg ved å føre datteren ut av Norge så lenge barnet er norsk statsborger og faren ikke har gitt sin tillatelse.»
Artikkelen er utstyrt med et større bilde av Raya og oldebarnet. KLAGEN
Klageren er den omtalte barnemoren. Klagen er ført i pennen av Tore-Jarl Bielenberg som tidligere har vært gift med Raya.
Det opplyses i klagen at saken verserer for norsk rett, og at hovedforhandlingene om tvistespørsmålet om kort tid vil begynne i Oslo byrett. Spørsmålet om midlertidige forføyninger har vært behandlet i byretten og lagmannsretten, som hadde forskjellig syn på spørsmålene.
Klageren skriver at artikkelen gir en ensidig og direkte usann fremstilling av saken, henne selv og forholdene barnet lever under. Det påpekes at Allers ikke har gjort noe forsøk på å få klageren eller hennes advokat, i tale, mens Raya, som er barnets oldemor, har fått slippe uhemmet til i pressen med sine angrep på navngitte personer. «Det er tydeligvis ikke foretatt noen kildekontroll, og opplysningene fra intervjuobjektet er tatt for sannheten», heter det i klagen.
At barnet er identifisert med navn og bilde, mener moren er ekstra belastende og er dessuten i strid med Vær varsom-plakatens punkt 4.8.
Klageren føler seg ekstra sårbar fordi hun bor i Moskva og ikke leser norsk, slik at hun vanskelig kan svare pressen i tide. Hun er redde artikkelen kan svekke hennes og dermed barnets stilling, når saken skal behandles i retten. Dessuten vil omtalen «føre inn mer konfliktstoff i hennes forhold til barnets far», «og dermed gjøre barnets framtidige forhold til sine to foreldre enda mer komplisert».
Det fremholdes at barnets mor ikke har mottatt noe brev fra UD, men at hun selv søkte opp den norske ambassaden i Moskva for å få meglingsattest slik at hun kunne søke skilsmisse. Slik attest ble utstedt, ifølge klageren.
Videre fremholdes det at moren hadde farens tillatelse til å reise med barnet, og hun reiste sammen med sin svigermor.
Det opplyses at barnets mor har søkt om og fått innvilget fri reise for å delta i hovedforhandlingene som skal finne sted i 1994. Moren har ikke nektet å komme, men akter å stille i retten for å forsvare sin rett til å beholde sitt eget barn. «Under byretts behandling av kravet om midlertidige tiltak var hun av økonomiske grunner avskåret fra å delta, men vant likevel saken i byretten», heter det i klagen. BLADETS TILSVAR
Sjefredaktør Stig Fossum viser i sitt tilsvar til en reportasje i NÅ i 1992 om Raisa Bielenberg (Raya). I samme anledning sto også klageren, som den gang var gift med Rayas barnebarn, frem med sitt barn. Artikkelen var skrevet av den samme journalisten, Anne Karine Strøm, som har skrevet den påklagede artikkelen i Allers. Sjefredaktøren hevder at journalisten derfor kjenner saken meget godt.
Sjefredaktør Fossum opplyser at bladet har hatt innsyn i sakspapirene, blant annet kjennelsen fra Lagmannsretten. Saken ble også sjekket med UD og Justisdepartementet hvor bladet «fikk bekreftet at moren hadde forbrutt seg mot norsk lov ved å føre datteren ut av Norge, så lenge barnet er norsk statsborger og faren ikke har gitt sin tillatelse. Bladet har også forsøkt å få kontakt med moren i Moskva, men lyktes ikke på grunn av vanskelige telefonforbindelser og språkproblemer.
«Vi har ikke tatt stilling til saken som en barnefordelingssak, utelukkende en sak som fokuserer vanskelighetene i forhold hvor en av foreldrene bortfører barnet. I tillegg har vi fokusert de allment kjente vanskelige leveforholdene i Russland nå», skriver sjefredaktøren.
«Det er eiendommelig at klageren, samtidig som han legger vekt på at saken ikke er avgjort ved domstolene, unnlater å berøre sakens faktum, nemlig at barnet er bortført til Moskva. Han bestrider altså ikke sakens reelle innhold», heter det til slutt i tilsvaret fra Allers som fastslår at bladet ikke har noe å beklage. KLAGERENS TILSVAR
Klageren har gitt sitt tilsvar i følgende fem punkter: Angående henvisningen til «NÅ».
I klagerens tilsvar vedlegges de to omtalte artiklene i NÅ. Klageren skriver: «Ikke i noen av dem kan jeg finne spor av det som det henvises til i brevet fra redaktøren i Allers.»
Derimot er den ene artikkelen en «røverhistorie» om at KGB angivelig var interessert i å verve Raya som agent. Blikkfanget er bildet av Raya med oldebarnet («som har vært hennes viktigste brekkstang til omtale i norske media de siste to årene»).
Videre er artikkelen utstyrt med et bilde av «Raya», hennes datter og Maria Bielenbergs foreldre. I bildeteksten heter det at Rayas slektninger lider i Moskva, og at hun prøver å hjelpe dem med
penger og mat. Klageren skriver at Maria Bielenbergs foreldre både ble rasende og såret over å bli fremstilt som «Rayas» lidende slektninger som får «nødhjelp» fra henne. Det opplyses at deres inntekter ligger gjennomsnittet, og at de begge nyter stor respekt i Russland. Marias far er blant annet «fortjent kunstner av Russland».
Selv kan ikke Maria Bielenberg erindre at hun har stått frem i et intervju med Anne Karine Strøm.
«Inntil vi har sett bevis for det motsatte, må vi derfor tro at den påstanden som er fremsatt i (de) to første periodene i brev fra Allers ikke medfører riktighet.» Angående påstanden om at journalisten kjenner saken godt
Klageren avviser at journalisten kjenner saken godt, ettersom hun ikke har innhentet opplysninger fra begge parter. Av sakens dokumenter fremgår det at Maria Bielenberg er representert ved en advokat i Norge og at Tore-Jarl Bielenberg ble utnevnt til hennes partsrepresentant i forbindelse med byrettens behandling av spørsmålet om midlertidige tiltak. Det avvises dessuten at telefonforbindelsen med Moksva er så dårlig at det er vanskelig å komme gjennom.
Det pekes videre på at hvis journalisten hadde kjent saken så godt som det hevdes, ville hun visst at Maria Bielenberg fortsatt er gift med Peter Bielenberg og at det er spørsmålet om oppløsning av ekteskapet og barnefordeling som skal avgjøres av retten. Dette hovedmomentet gjør saken klart til en familietvist, heter det i klagen. Klageren mener dessuten at Allers hadde klart å fremskaffe en russisk-kyndig person dersom språkproblemene var hindringen.
Klageren fastholder at Allers ikke har oppfylt Vær varsom-plakatens punkt 4.1 hvor det heter: » Vær kritisk i valg av kilder og kontroller at opplysningene som gis og uttalelser som gjengis er korrekte » og punkt 4.3 hvor det heter at man skal vise respekt for menneskers privatliv. Angående at bladet utelukkende har fokusert på vanskelighetene i forhold hvor en av foreldrene bortfører barnet, samt leveforholdene i Russland.
Det fremholdes at det klart fremgår av rettsdokumentene («som Anne Karine Strøm angivelig satte seg godt inn i før hun skrev») at saken kjerne er spørsmålet om hvem som skal ha foreldreretten til barnet.
«Vær varsom-plakaten legger særlig vekt på saklighet og omtanke i rettsreportasje. Men den innklagede artikkelen er ikke engang rettsreportasje, den er en forhåndsprosedyre og et partsinnlegg i en sak som skal opp for domstolene. Ja, intervjuobjektet er ikke engang direkte involvert i rettssaken, den står mellom to parter – lille Natalie far og mor», skriver klageren. Angående at klageren «unnlater å berøre sakens faktum, nemlig at barnet er bortført til Moskva».
Klageren bestrider at barnet er bortført til Moskva. Følgende forhold påpekes: Maria Bielenberg reiste til Moskva i 1992 i full åpenhet med barnefarens samtykke og sammen med sin svigermor. Hun henvendte seg til den norske ambassaden i Moskva vedrørende skilsmisse og barnets stilling. I Norge søkte hun juridisk bistand for å gjennomføre skilsmissen i lovregulerte former. (Men før hun kom så langt som å fremme sine krav, innleverte hennes man en anmeldelse for barnebortføring og reiste selv krav om skilsmisse.) Da Oslo byrett i juni i 1993 fastslo at hun skulle ha den daglige omsorg for barnet og at farens samværsrett skulle utøves i hjemmet i Moskva, beholdt hun barnet i Moskva. I juni 1993 omgjorde Eidsivating Lagmannsrett beslutningen, men spørsmålet om varige ordninger skal opp til behandling i byretten i 1994. Maria Bielenberg kan ikke livnære seg i Norge, og hun bor derfor sammen med sitt barn hos sine foreldre i Moskva. Hun beholder barnet i overensstemmelse med det internasjonale prinsipp som blant annet er knesatt av FN om at «et lite barn skal ikke, med mindre helt spesielle omstendigheter taler for det, atskilles fra moren».
Klageren mener Allers har tilsidesatt Vær varsom-plakatens bestemmelser om rettsreportasjen. Det vises til punkt 4.5 hvor det heter:
«Legg særlig vekt på saklighet og omtanke i rettsreportasjen, såvel i sivilsaker som i straffesaker. Skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt er først avgjort når rettskraftig avgjørelse foreligger. Gjør det klart at det som kommer frem i anmeldelser, siktelser, tiltalebeslutninger, stevninger o.l. ikke kan tas som kjensgjerninger før det er prøvet for retten.» Angående at Allers ikke har noe å beklage.
«Etter Maria Bielenbergs og min oppfatning har artikkelen i Allers betydd en stor ekstra unødig belastning for henne og har bidratt til å forgifte atmosfæren i denne familietvisten. Hun kan ikke begripe at slike offentlige angrep fra barnets oldemor på noen måte kan fremme barnets beste. Vår konklusjon blir derfor: Allers har i denne sak alt å beklage!»
Det vises til Vær varsom-plakatens punkt 4.11 og 4.12, første ledd, hvor det henholdsvis heter:
«Beklag snarest feil dersom uriktige opplysninger er kommet på trykk.»
«Gi snarest plass for tilsvar fra personer, institusjoner m.v. som er blitt utsatt for angrep.» PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren hevder at artikkelen, som gjelder en tvist vedrørende omsorgsretten til et barn, gir en ensidig og usann fremstilling av saken, klageren selv og de forhold barnet lever under. Det påpekes at Allers ikke har gjort noe forsøk på å ta kontakt med klageren eller hennes advokat, mens intervjuobjektet, som er barnets oldemor, har fått slippe «uhemmet til i pressen med sine angrep på navngitte personer». Klageren er redd omtalen kan svekke hennes og barnets stilling, når saken skal behandles i retten.
Allers hevder at journalisten kjenner saken meget godt, og viser til en reportasje den samme journalisten skrev i NÅ i 1992. Dessuten har bladet hatt innsyn i sakspapirene og har sjekket saken med Utenriks- og Justisdepartementet. Bladet har også forgjeves forsøkt å få kontakt med moren i Moskva. Det understrekes at Allers ikke har tatt stilling til barnefordelingsspørsmålet, men utelukkende fokusert på vanskelighetene i forhold hvor en av foreldrene bortfører barnet, samt på leveforholdene i Russland.
Pressens Faglige Utvalg vil påpeke at en publikasjon må være meget varsom med å omtale en barnefordelingssak, fordi det dreier seg om et forhold som tilhører privatlivet. Å omtale et forhold utelukkende fordi de berørte er kjente personer, kan ikke forsvares. I de tilfeller hvor saken eventuelt har prinsipielle sider, må de impliserte anonymiseres.
Utvalget viser også til at saken rettslig ikke er avgjort, og at bladet av den grunn burde utvist større varsomhet i omtalen. Det vises til Vær varsom-plakatens punkt 4.5 hvor det heter at pressen skal » Legg særlig vekt på saklighet og omtanke i rettsreportasjen, såvel i sivilsaker som i straffesaker».
I den aktuelle saken har Allers identifisert det omtalte barnet med navn og bilde, noe utvalget mener ikke kan forsvares. Det vises til Vær varsom-plakatens punkt 4.8 hvor det heter:
«Vær varsom med å røpe barns identitet i omtale av familietvister eller saker som behandles av barnevernet.»
Når det gjelder omtalen av familieforholdene, bygger den påklagede artikkelen utelukkende på uttalelser fra barnets oldemor mens verken barnets mor (klageren) eller hennes advokat har fått slippe til med sin fremstilling. Allers har dermed oversett det grunnleggende journalistiske prinsipp om å la den angrepne part få komme til orde med sin versjon, slik at leserne kan bli presentert for begge sider av saken. Det medfører at saken ikke er behandlet på en tilfredsstillende journalistisk måte.
Utvalget kan heller ikke se at Allers har oppfylt den journalistiske undersøkelsesplikten ved å kontrollere de opplysninger som intervjuobjektet fremsetter i intervjuet. Det vises til Vær varsom-plakatens punkt 4.1 hvor det heter:
«Vær kritisk i valg av kilder og kontroller at opplysningene som gis og uttalelser som gjengis er korrekte.»
Allers har brutt god presseskikk.
Oslo, 20. januar 1994
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning