Hans Ebbing mot Bergensavisen

PFU-sak 93-175


SAMMENDRAG:
Bergensavisen (BA) hadde lørdag 6. november 1993 et førstesideoppslag med tittelen «SV-Ebbing bak intrige-makeri». Under et fotografi av Ebbing heter det: «SVs Hans Ebbing (bildet) har latt seg beruse av suksessen med å stoppe Festplassgarasjen. Nå er partiet i full gang med å stoppe Vågen-tunnelen og parkeringsanlegget under Klosteret. Partiets taktiker Ebbing er arkitekt for nei-kampanjen. «Inhabilitetssaken» mot kommunaldirektør Magnus Heide Westerberg og hans medarbeider Tore Skulstad viser seg å være en del av spillet.»

Inne i avisen var det samme dag en reportasje over halvannen side med tre artikler.

Hovedartikkelen har overskriften «SV-EBBINGS SPILL» . Ingressen lyder: «Den såkalte «inhabilitets-saken» om kommunaldirektør Magnus Heide Westerberg og hans medarbeider, tidligere OPUS-medeier og styreformann Tore Skulstad fremstår nå som et rent politisk spill for å felle planene om tunnel under Vågen og parkeringshus under Klosteret. Aktør og regissør er SVs Hans Ebbing.»

I teksten heter det videre: «BA kan i dag avsløre spillet. Den påståtte inhabiliteten kommer i beste fall i annen rekke. Kort tid før stortingsvalget ble BA oppsøkt av SV-politikeren Hans Ebbing. Ebbing ville bruke BA til å felle planene om Vågen-tunnel og parkeringshus under Klosteret. Han kom med et ferdigsydd opplegg. -Dette skal bli den nye «Festplassgarasje-saken». Er du interessert i å kjøre en serie hvor du avslører hvordan en tidligere OPUS-medarbeider i dag sitter i kommunen og administrerer sitt eget prosjekt om Vågen-tunnel og parkeringsplass under Klosteret? spurte Ebbing BA.»

Et stykke ut i artikkelen heter det videre: «BA sitter inne med dokumenter, gitt oss av Hans Ebbing, som skulle bevise Tore Skulstads dobbeltspill. Dokumentene inneholder planen om tunnel/parkeringsanlegg, slik de forelå fra OPUS/Tore Skulstad. Disse planene skulle han ha tatt med seg til kommunen – for å arbeide videre med dem frem til fullførelse.
Hadde dette vært tilfelle, ville inhabiliteten vært udiskutabel. Men planene ble lagt bort. Prosjektpakken er ikke lenger en realitet fra OPUS’side. Man ville for enhver pris unngå å bli beskyldt for dobbeltspill.»

Bergensavisen skriver også følgende: «Så langt gikk Hans Ebbing i sine bestrebelser for å få BA til å kjøre saken, at han leverte en smørbrødliste med spørsmål han ville vi skulle stille Brønnøysundregistrene, OPUS, Magnus Heide Westerberg og Norman A/S.»

I en artikkel med tittelen «-To hensyn teller» har avisen gjengitt følgende intervju med klageren:

«-Dette gjelder både å hindre Vågen-tunnel/p-hus og spørsmål om inhabilitet. Vi snakker om to selvstendige hensyn som drar i samme retning, sier Hans Ebbing til BA.
-Var ikke utgangspunktet, slik det ble skissert, å ta knekken på prosjektet?
Vi snakker om to ting. For det første at vi som politikere har et ansvar for å se til at administrasjonen opptrer riktig. For det andre at vi lenge vært mot dette prosjektet til 300 millioner kroner som går på bekostning av oppgaver innen for eksempel skole, eldreomsorg og miljøtiltak.

-Var det meningen å bruke BA for å sette i gang et politisk spill for å hindre prosjektene?
-Jeg ville sette søkelyset på Vågentunnelen og parkeringshuset under Klosteret. Det er jo ingen hemmelighet at SV lenge har vært mot dette gigantopplegget.
-Du mener det foreligger inhabilitet?
-Ja, helt opplagt.
-Selv om det opprinnelige prosjektet fra OPUS er skrinlagt?

-OPUS har vært med på igangsettingen og oppstarten av prosjektet. Det har ingen betydning hvilken fysisk løsning man velger, ettersom det er organiseringen av den forretningsmessige og økonomiske fremdriften som teller. Poenget er at utbyggeren må ta hånd om det organisatoriske. Vårt poeng er å skape ryddige forhold, og sette søkelyset på dette prosjektet. Vi vil hindre en ny skandale a’la Festplassgarasjen.
-Som politikere må vi tilse at administrasjonen kjenner sin besøkelsestid, sier Hans Ebbing.»

Under tittelen «-Stemmer til minste detalj» er kommunaldirektør Magnus Heide Westerberg intervjuet. Han uttaler at han ikke kjenner klagerens bakgrunn for å kjøre saken, slik den blir referert av Bergensavisen, men bekrefter at opplysningene rundt sakens kjerne «stemmer til minste detalj.»

Et stykke ut i teksten konstaterer kommunaldirektøren at «-Slik gjør man altså når man vil ha en avis til å opptre som mikrofonstativ for et politisk parti.»

8. november 1993 publiserte Bergensavisen et tilsvar fra klageren, under tittelen «DEN STORE SAMMENSVERGELSEN». Klageren bekrefter at BA fikk kopi av en del dokumenter, sammen med en liste over forhold som avisen ble oppfordret til å kontrollere nærmere ved egen undersøkelser blant annet i Brønnøysund-registeret og ved spørsmål til kommunaldirektøren. Dette var i følge klageren viktig for at journalisten skal kunne kryssjekke alle opplysninger han fikk, og ikke bare ta klagerens ord for god fisk. Det anføres at dette er elementær kritisk journalistikk. Siden hørte klageren angivelig intet fra BA før et intervju i forkant av krigsoppslaget om intrigemakeri 6. november 1993.

I tilsvaret heter det videre: «Hvor kommer så intrigen inn? Intrigen er følgende: BA fikk saken, men fulgte den ikke opp med egne undersøkelser. Da Bergens Tidende gjennom vanlig, kritisk journalistikk får sakens fakta på bordet og slik fremtvinger en ny gjennomgang av saken hos kommuneadvokaten, sitter BA tilbake som den journalistiske taperen i forhold til BT. Kommunaldirektøren på sin side sitter tilbake med to stygge riper i lakken. (…) Hva annet er vel da mer naturlig enn at deres egne fiaskoer må bortforklares som et intrigespill fra den som satte det hele i gang?»

KLAGEN:
Klageren fremholder at de forhold han særlig vil ha vurdert av Pressens Faglige Utvalg er:

* Avisens forhold til kildevernet.
* Hensynet til den personlige integritet.

1. Forholdet til kildevernet.
BA’s journalist Erling Berge mottok i slutten av august all dokumentasjon klageren hadde om denne saken. I tillegg overleverte han en liste over forhold han mente journalisten måtte undersøke nærmere, bl.a. i Brønnøysundregistrene og ved spørsmål til kommunaldirektør Westerberg og til Norman A/S, konkurrenten til Opus Bergen A/S om dette prosjektet. Denne listen var satt opp i samråd med journalisten for å lette arbeidet.

Etter dette hørte klageren ikke mer fra BA om saken før i forbindelse med intervjuet med ham i BA 6. november 1993.

Klageren betrakter måten han henvendte seg til BA på som helt normal når en politiker (i dette tilfelle: vararepresentant til bygningsrådet) ønsker offentlighet omkring en sak. Klageren anfører at en slik arbeidsmåte forutsetter tillit mellom kilde og journalist med hensyn til kildevern, selv om de overleverte dokumenter, som i dette tilfellet, i sin helhet var samlet inn fra åpne kilder.

Klageren peker på at hele oppslaget om «intrigemakeri» bygger på offentliggjøring av at BA «sitter inne med dokumenter gitt oss av Hans Ebbing», og det anføres at dette er misbruk av tilliten mellom kilde og journalist.

I henvendelsen til utvalget skriver Ebbing at han oppfatter reportasjen som et særdeles grovt brudd på kildevernet, og at ikke er noen formidlende omstendigheter for dette ettersom journalisten ikke er satt under press fra f.eks. politi/påtalemyndighet for å røpe sin kilde. Det er journalisten (avisen) selv som må ha tatt initiativ til å røpe kilden. Tvert om er det avisen selv som har tatt initiativet.

2. Hensynet til den personlige integritet.
Klageren mener ringvirkningen av denne type journalistikk kan bli at politikere unnlater å ta
nødvendig konflikter med forvaltningen fordi de risikerer for store personlige belastninger med det ved oppslag i media. Når klageren har valgt å henvende seg til PFU fremfor domstolene, er det fordi angrepet mot hans person bygger på det påståtte bruddet på kildevernet.

Klageren anfører at hans personlige (og politiske) integritet blir mistenkeliggjort fordi han – i tillit til at prinsippet om kildevern også skulle gjelde for BA – har henvendt seg til avisen med opplysninger klageren mente den kunne ha interesse av.

Klageren skriver at det kunne være fristende å be Pressens Faglige Utvalg om også å vurdere «forholdet mellom avisens oppslag/presentasjonsform og reportasjens saklige innhold», men at han likevel ikke vil gjøre dette fordi det berører det «frie journalistiske skjønn». Dersom Pressens Faglige Utvalg på eget initiativ har merknader til forholdet, har klageren intet mot dette. Han gjør i den forbindelse oppmerksom på det han anfører er flere faktiske feil.

TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen mener den ikke har brutt god presseskikk. Ansvarlig redaktør Olav Terje Bergo anfører at BAs reportasje reiser flere prinsipielle spørsmål, men ikke spørsmålet om underforstått kildevern. Redaktøren opplyser at BAs journalist var i kontakt med Hans Ebbing to ganger før reportasjen ble publisert, med forespørsel om hans kommentarer, idet første versjon av reportasjen, med en knapp kommentar fra Ebbing, ble forkastet under henvisning til at Ebbing måtte få komme til orde med en fyldigere kommentar. Dette ble gjort, og reportasjen ble trykket. Hans Ebbing ga ikke på noe tidspunkt uttrykk for at han ønsket at hans rolle i saken skulle holdes hemmelig.

Bergensavisen anfører at klageren er en erfaren politiker, som er godt kjent med pressens kildevern. Det er i følge avisen derfor åpenbart urimelig først å kommentere et oppslag om seg selv, i to omganger, for deretter å klage på at avisen har brutt kildevernet ved å omtale ham.

Når det gjelder de innvendingene klageren har til innhold og presentasjon av saken, viser BA det til hans leserinnlegg, som ble trykket på nyhetsside i første utgave etter at det var mottatt.

Klageren mener Bergensavisens påstand om at «H.E. ga ikke på noe tidspunkt uttrykk for at han ønsket at hans rolle i saken skulle holdes hemmelig», er å snu saken på hodet. Han mener det er uholdbart når BA forutsetter at kildevernet ikke gjelder så lenge kilden ikke uttrykkelig har bedt om anonymitet. Hensikten med Vær varsom-plakatens punkt 3.1 er i følge klageren at kildevernet prioriterer vern av en kilde framfor pressens eventuelle ønske om å offentliggjøre den.

Klageren skriver i den forbindelse: «Det betyr at pressen ikke kan røpe kilden uten kildens samtykke. Hvis ikke dette var meningen med 3.1, er innholdet i punktet illusorisk. De færreste som henvender seg til pressen som kilder, kjenner til den nøyaktige formuleringen av 3.1. Men de har et generelt begrep om kildevern og henvender seg til pressen i alminnelig tillit til at dette vernet om anonymitet gjelder, dersom ikke annet er avtalt. Det spesielle i denne saken er imidlertid at det er selve røpingen av kilden som er dokumentasjonen for påstanden om intrigemakeri. Redaktør Bergo demonstrerer at han ikke forstår at slik behandling av en kilde er å dolke ham/henne i ryggen og medfører uforskyldt store personlige belastninger. Med en slik redaksjonell holdning er en kilde fullstendig forsvarsløs i forhold til pressens bruk av ham/henne.»

Klageren anfører i tillegg at Bergensavisens tilsvar inneholder faktiske feil.

* Avisens tilsvar gir inntrykk av at BA’s journalist tok kontakt med klageren to ganger for kommentar, mens det faktiske forhold i følge klageren er at journalisten tok kontakt med ham en gang – for å kommentere inhabilitetssaken som var reist gjennom reportasjer i Bergens Tidende. To dager senere tok klageren selv kontakt med journalisten og ba vedkommende lese opp intervjuet for å rette eventuelle misforståelser før det gikk i trykken.

* Tilsvaret fra Bergensavisen gir også inntrykk av at klageren kjente til at det kommende oppslaget var et oppslag om klagerens person, men klageren bestrider at han fikk inntrykk av at det var hans rolle i saken som var tema. Klageren opplyser at han tvert om bedt om å kommentere en inhabilitetssak som verserte i Bergens Tidende.

Bergensavisen anfører at pressens regel om kildevern er meget klart formulert og praktisert, og at det vil være svært uheldig å introdusere uklarhet om et så omstridt prinsipp ved å innføre begrepet «underforstått kildevern» .

Avisen fastholder for øvrig at det var journalisten som henvendte seg til klageren både ved første og andre gangs kontakt, noe som var i samsvar med den instruks journalisten fikk etter at saken i første omgang ble avvist. Klagerens påstand om at det var han som tok kontakt andre gang, har i følge Bergensavisen ingen betydning i forhold til poenget i det første tilsvaret; at det hadde vært kontakt mellom intervjuobjekt og intervjuer to ganger før oppslaget ble trykket. Ansvarlig redaktør Olav Terje Bergo peker på at klageren bekrefter at intervjuet med ham ble lest opp og rettet i samsvar med hans innvendinger.

Bergo skriver at det er riktig at han mener klageren kjente til det forholdet han ble bedt om å kommentere. Redaktøren repeterer følgende fakta i saken:

* Det var to ganger kontakt mellom Ebbing og BAs journalist.
* Det ble ikke på noe tidspunkt bedt om eller påberopt anonymitet eller kildevern fra Ebbings side.
* Ebbing ble ikke på noe tidspunkt lovet anonymitet eller kildevern fra avisens side.

Klageren har – etter at tilsvarsrunden ble avsluttet – sendt et utklipp fra Bergens Tidende. Artikkelen har tittelen «-Inhabil saksbehandler mener jus-ekspert» . En av landets fremste eksperter på kommunalrett sier til avisen at kommunens saksbehandler var «åpenbart inhabil» da han behandlet saken om tunnelen under Vågen og parkeringshuset under Klosteret.

Pressens Faglige Utvalg utsatte saken i møtet 20. januar. Utvalget ønsket å høre Bergensavisens syn ikke bare på kildevernspørsmålet isolert, men også på måten klageren var omtalt på.

Bergensavisen tolker henvendelsen slik at «PFU ikke finner grunnlag for å felle BA på det forholdet det ble klaget på, men ønsker å vurdere et annet forhold». Dersom dette er riktig, ber redaktøren om å få presisert hva som i så fall er klagen.

Bergensavisen mener klagerens anførsel om at hans integritet er rammet, må bero på en misforståelse. Punkt 2 i klagen om «hensynet til den personlige integritet» lenkes i følge avisen til forutsetningen om at BA har handlet i strid med prinsippet om kildevern.

Ansvarlig redaktør Olav Terje Bergo siterer fra klagen: «Når jeg mener at denne siden av saken heller bør vurderes av Pressens Faglige Utvalg fremfor av domstolen, henger det sammen med at angrepet mot min person bygger på bruddet på prinsippet om kildevern.»

Bergo anfører at klagen må bortfalle dersom utvalget kommer til at det ikke foreligger brudd på kildevernet. Redaktøren mener at uavhengig av hvordan klageren har bygget opp sin klagesak, er hans personlige integritet ikke påvirket av BAs oppslag. Derimot er hans omdømme som politiker i følge redaktøren kanskje påvirket.

Sekretariatet har etter dette gitt Bergensavisen beskjed om at et likevel ikke er aktuelt med noe supplerende tilsvar.

Klageren mener PFU må ta standpunkt til om:

«1. Det å henvende seg til pressen med dokumentasjon i ly av kildevernet er en intrige, og

2. om en «avsløring» av denne henvendelsen (=røpe kilden) er et tilstrekkelig «bevis» for en påstand om intrigemakeri o.l.»

Klageren anfører dessuten at selv om det ikke foreligger brudd på kildevernet, følger det ikke av dette at det ikke foreligger brudd på god presseskikk. Han mener også at «en persons integritet og integritet som politiker er to sider av samme sak».

Sekretariatet har gitt klageren beskjed om at klagen vil bli behandlet på grunnlag av det opprinnelige klagegrunnlaget, og at sekretariatet ikke på eget initiativ vil trekke inn forhold som klageren selv har presisert at han avstår fra å be PFU vurdere:

«Det kunne være fristende å be Pressens Faglige Utvalg om også å vurdere forholdet mellom avisens oppslag/presentasjonsform og reportasjens saklige innhold. Men på bakgrunn av den journalistiske utvikling der begivenheter som krigsutbrudd og kattemord påkaller omtrent like store oppslag i visse deler av pressen, lar jeg det være – da dette hører til det frie journalistiske skjønn, hensynet til løssalg etc., mer enn avveininger mot presseetiske prinsipper i presis forstand.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Bergensavisen har brutt god presseskikk ved å omtale det han forutsatte var en fortrolig henvendelse til avisen. I tillegg til å bryte pressens kildevern, har Bergensavisen etter klagerens syn rammet hans personlige integritet ved å stemple ham som «intrigemaker».

Bergensavisen bestrider at den har tilsidesatt det presseetiske kravet til kildebeskyttelse fordi henvendelsen ikke kunne oppfattes som fortrolig. Det anføres at pressens regel om kildevern er klart formulert og praktisert, og at det vil være uheldig å introdusere uklarhet ved å innføre begrepet «underforstått kildevern».

I Vær varsom-plakatens punkt 3.1 heter det:

«Vern om pressens kilder. Oppgi aldri navn på hjemmelsmann for opplysninger som er gitt under løfte om anonymitet, hvis ikke vedkommende selv samtykker.»

Pressens Faglige Utvalg vil påpeke at krav på kildebeskyttelse kan oppstå uten at kildevern er uttrykkelig avtalt, dersom dette fremgår av situasjonen. I tvilstilfeller må redaksjonen klart ha ansvar for å avklare dette. Begrunnelsen for kildebeskyttelse er at kildevern i visse situasjoner kan være nødvendig for å få frem samfunnsviktig informasjon som ellers ikke ville komme til offentlighetens kunnskap. Dette innebærer at en potensiell kilde på forhånd må ha visshet for at han kan henvende seg til en redaksjon uten at henvendelsen blir offentlig kjent.

Etter utvalgets oppfatning hadde klageren krav på at henvendelsen ikke ble omtalt. Ved ikke bare å omtale selve henvendelsen, men også sitere fra samtalen med journalisten, har avisen dessuten tilsidesatt plikten til å gjøre det klart at uttalelsene kunne bli offentliggjort. Pressens Faglige Utvalg viser til Vær varsom-plakatens punkt 3.2, som lyder:

«Det bør klart fremgå at uttalelser som gis, kan bli offentliggjort».

Utvalget bemerker forøvrig at avisens oppslag om intrigemakeri i seg selv viser at avisen må ha forstått at det var klagerens ønske at han ikke skulle bli oppgitt som kilde.

Bergensavisen har brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 3. mars 1994
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen