Asbjørn Erdal-Aase mot Finnmark Dagblad

PFU-sak 93-147


SAMMENDRAG:
Finnmark Dagblad hadde tirsdag 17. august 1993 et helsides oppslag inne i avisen med tittel: Legen ga blaffen . I ingressen, merket Karasjok, het det:

«Kari Kåven er sjokkert, dypt sjokkert, over helsevesenet, legevakta i Lakselv og vakthavende leges opptreden. – Må slikt være nødvendig i dagens samfunn? Dette er et av spørsmålene hun retter til fylkeshelsesjefen i brevet hvor hun legger fram hendelses-forløpet. Hun venter reaksjon – og det ganske snart».

Og videre i nyhetsartikkelen:

«Det er ei uke siden Kåvens mor fikk akutte magesmerter og lege måtte tilkalles. Bare ei uke er gått, men Kari Kåven og hennes familie har ennå ikke kommet seg over sjokket. For det var nemlig det det var, ifcentslge Kåven, det å mcentste på en lege som nær sagt «ga blaffen» i pasienten».

Under mellomtittel «Akutte smerter» het det videre:

«Natt til søndag i forrige uke ble mora urolig i magen. Dette skjedde mens hun var på bærtur, men ventet med å avbryte turen for å se om det gikk over. Ut på morgen-kvisten fikk hun voldsomme magesmerter, og hun og hennes mann fant det best å komme seg fortest mulig hjem for å kontakte lege.
Tidlig på kvelden ringte datteren etter lege, hun var temmelig sikker på at det var blindtarmbetennelse mora hadde fått, noe hun også fortalte vakthavende lege. Denne helgen var det legene i Lakselv som hadde vakta for Karasjok kommune. Til svar fikk
hun at det var meget sjelden eldre mennesker får blindtarmbetennelse, men han skulle komme til Karasjok for sikkerhets skyld.
Etter å ha ventet to timer på legen, ringte hun igjen og fikk forbindelse med Karasjok Helsesenter. Da varte det ikke lenge fcentsr legen kom».

Artikkelen fortsatte under mellomtittelen «Forspiste seg på multer?»:

«- Han underscentskte henne ikke så ncentsye, han bare stilte en hel masse spcentsrsmål, sier Kåven. Da hun enda en gang prcentsvde å si at det sannsynligvis var blindtarmbetennelse, fikk hun beskjed at det like gjerne kunne være brokk eller forspiselse av multebær.
– Jeg vet hva det vil si med blindtarmbetennelse, fordi jeg selv har hatt barn med blindtarmbetennelse, sier Kåven. Det neste legen fra Lakselv gjorde var å skrive et brev til den neste som kom til å underscentske henne. I dette brevet står det blant annet at «flere mageoperasjoner på 50-tallet har sikkert fcentsrt til innsnevring av tarmene, og at det, kombinert med mye multebær, har gitt henne luftsmerter».

Under mellomtittelen «I hui og hast til sykehuset» het det videre:

«Mandagsmorgenen, da helsesenteret i Karasjok åpnet, tok det ikke lange tida før diagnosen ble stilt og ambulanse ble tilkalt.
Nå trodde Kåven at alt var såre vel med mora, hun hadde kommet til sykehuset og fått operert bort blindtarmen. Men da toppet saka seg: På grunn av at hun hadde ligget for lenge med sprukken blindtarm, kunne de ikke sy igjen såret før tidligst 3 dager etter operasjonen. Dette fordi hun fcentsrst måtte renses innvendig».

Artikkelen ble avsluttet under mellomtittelen «Legetabbe!» :

«- Jeg betrakter det her som en tabbe fra legen sin side. Er legen i det minste i tvil om en diagnose, burde man sendt pasienten avgårde likevel. Min mor legger seg ikke ned for det minste, hun er oppegående i det lengste. Forrige søndag vred hun seg i smerter, og da skjønte vi alle at dette måtte være noe alvorlig, noe akutt. Da hun endelig ble sendt avgårde til sykehuset, kunne hun nesten ikke prate.
– Dette er absolutt ikke noe man venter i dagens samfunn. Oppsøker man lege så er det kun fordi man er syk, sier Kåven til Finnmark Dagblad. Hun har sendt brev til fylkeshelsesjefen i Finnmark, og venter reaksjon».

Nyhetsoppslaget var illustrert med to bilder, det ene av Kari Kåven og det andre av en ikke stedfestet legestasjon. Bildetekstene lød:

«Kari Kåven er dypt sjokkert over vakthavende leges opptreden, da hennes mor fikk blindtarmbetennelse forrige søndag. Nå har hun sendt brev til fylkeshelsesjefen hvor hun har lagt fram hendelsesforløpet».

«Vakthavende lege ga blaffen, mens min mor vred seg i smerter. – Jeg har hatt blind-tarmbetennelse i familien før, så jeg vet hva det vil si, sier Kari Kåven til Finnmark Dagblad».

KLAGEN:
Klageren, som er den omtalte vakthavende lege, mener Finnmark Dagblad A ) sto for kritikkverdig journalistisk arbeid ved ikke å ta kontakt med ham før oppslaget kom på trykk, og B ) at avisen bidrar til at folk får et dårligere helsetilbud gjennom ukritisk og overflatisk journalistikk. «Det reises ingen kritiske spørsmål… Det stilles ingen utdypende spørsmål».

Andre konkrete klagepunkter beskriver klageren (i korthet) slik:

«Artikkelen er anonymisert ved at legens navn ikke er brukt. Men i Lakselv er vi bare to leger og en turnuskandidat som har legevakt i nabokommunene Porsanger og Karasjok».

«Artikkeloverskriften har ikke sitat-tegn og blir dermed Finnmark Dagblad sin egen overskrift».

«I teksten kommer det sitattegn og litt mer om hva legen ga blaffen i». «Men det er vanskelig å få vite hva det var legen ga blaffen i».

Når det gjelder klagerens egen versjon av hendelsesforløpet i den aktuelle saken, samt belysning av medisinske vurderinger, viser han til den redegjørelse som ble sendt Fylkeslegen i Finnmark (vedlagt).

Klageren påviser uoverensstemmelser mellom avisens og hans egen versjon, bl.a. om hvorfor han kom senere fram til den syke kvinnen enn forutsatt. «At jeg ble forsinket pga en ‘meningittpasient’ har jeg fortalt (intervju-objektet), slik at hun visste det da Finnmark Dagblad snakket med henne». Det framgår også at avisen har feilsitert klagerens legenotat.

Klageren hevder på mer generell basis at han ser oppslag som det påklagede som svært leser-vennlige, idet sympatien uansett ligger hos den lidende. «Det vil ikke være mulig å følge opp et slikt oppslag i ettertid. Det er mulig at jeg som en kjent og respektert person, ville ha gitt en del lesere motforestillinger til framstillingen til klageren (intervju-objektet). Men det er på ingen måte interessant å «vinne over» denne personen. Hun er talsperson for en som har lidd. Det er Finnmark Dagblad som en ansvarlig avis, som skal imøtegåes».

Klageren sier seg å være opptatt av virkningen av «slike lettvinte leservennlige oppslag». Han ser at pressen blir stadig mer opptatt av helsespørsmål, og at «de aller fleste oppslagene er om personer som er feilbehandlet».

«Folk flest gies ofte et inntrykk av at de som arbeider i helse- og sosialvesenet ikke tar sitt arbeid alvorlig. Jeg går ut fra at pressen gjennom sitt kritiske journalistiske arbeid, ønsker å bidra til at sine lesere, publikum, folk flest får et bedre helsevesen. Jeg er sikker på at mange av presse-oppslagene er med på å bidra til det motsatte».

Klageren påpeker videre at leger har gjort, og vil gjøre, feil som rammer tilfeldige personer. «Men jeg tror ikke at en gjør leger som er selektert gjennom skolesystemet på prestasjonsangst, til flin-kere leger ved å henge dem ut i tide og utide for dårlig arbeid. Sykehusleger er til en viss grad beskyttet. Leger ute i bushen er mye mer sårbare. De legene som er mottakelige for kritikk, vil ha vanskeligheter med å være i et så utsatt arbeid som legevaktarbeidet er, over lengre tid. Lege-stabiliteten er uten tvil svært viktig for en lokalbefolknings helsetilbud».

Det framgår at klageren tok de ovennevnte forholdene opp med journalisten som skrev den påklagede artikkelen, med avisens lokalkontor i Lakselv og med Finnmark Dagblads redaktør. Klageren kan imidlertid vise til «et nytt og nesten like lettvint oppslag» i samme avis en måned senere. «Denne gangen er det en sykepleier, som tar imot alle telefonene til legevakten, som får gjennomgå» (klipp fra Finnmark Dagblad 21.09.1993 vedlagt).

Klageren opplyser forøvrig at han har mange år bak seg som lege, aktiv konkurranse-hundekjcentsrer og engasjert kommune-politiker. Han påpeker også at han tidligere har hatt det beste forhold til Finnmark Dagblad, og at han gjennom mange avisoppslag er «vant med at en journalist ser en sak gjennom sine briller og fargelegger oppslaget på sin personlige måte». «Men dette (det påklagede) oppslaget om en lege som gjør klanderverdig arbeid, er etter min mening et eksempel på at en journalist og en redaktør er de som står for det klanderverdige arbeidet».

Sekretariatet satte 14.10.93 på vanlig måte tilsvarsrunden igang, men måtte 19.11.93 etterlyse svar fra partene. Dette ga ingen reaksjoner. I januar 1994 ble det ved henvendelse til Finnmark Dagblad oppklart at det 15.11.93 hadde vært et møte mellom partene, og at avisen oppfattet det slik at en minnelig ordning var oppnådd. Ordningen skulle gå ut på at avisen gjennom nye reportasjer skulle ta opp problemene rundt legevaktjenesten. Forsinkelse og manglende svar ble forklart med redaktørskifte i avisen og at klageren i mellomtiden hadde flyttet til Lillehammer. Sekretariatet gjorde henvendelse til klagerens nye adresse.

Klageren bekreftet 16.02.94 «et hyggelig og interessant» møte med avisens redaktør med henblikk på en minnelig ordning, men meddeler at han i ettertid er kommet til at han vil opprettholde klagen.

Klageren skriver:

«Redaktøren i FD sa at PFU klart ville gi meg medhold i klage A), men han framholdt at klage B) vil falle utenfor PFUs behandlings-område. For meg synes det ikke naturlig at PFU kun har som oppgave «å være skolefrøken» og gi de forskjellige redaktører «glemmekyss». PFU som et over-ordnet faglig organ, bør etter min mening være mer opptatt av de prinsipielle forholdene som jeg tar opp i B)». «Innholdet i FD-oppslaget syns jeg er svært tendensiøst. Virkningen av et slikt oppslag syns jeg det er viktig og riktig at PFU tar stilling til».

Forøvrig opplyser klageren at Fylkeslegen i Finnmark har behandlet den aktuelle saken, men ikke gitt den syke kvinnens datter medhold på noe punkt (se vedlegg).

Sekretariatet meddelte umiddelbart (17.02.94) Finnmark Dagblad at tilsvarsrunden var gjenopptatt, og ba om tilsvar, men måtte 08.03.94 purre igjen. Først etter ny telefonisk henvendelse mottok sekretariatet 08.04.94 avisens tilsvar.

TILSVARSRUNDEN:
Avisen bekrefter i sitt tilsvar at klageren ble tilbudt en minnelig ordning basert på oppfølgende reportasjer «når klageren var tilbake i Finnmark».

Og videre:

«Avisens ansvarlige redaktør på det tidspunkt den innklagede artikkel ble trykt har overfor klageren vedgått at avisen i henhold til vanlig presseskikk skulle ha gitt klageren mulighet til å komme til orde. For å rette opp dette ble tilbudet om en reportasje for å belyse problemene fremsatt. Når klageren ikke aksepterer dette tilbudet er det lite vi kan gjøre med det bortsett fra at avisas davær-ende redaksjonelle ledelse aksepterer at klageren burde ha kommet til orde i den innklagede reportasje».

Klageren fastslår i sitt tilsvar at avisen fortsatt ikke ønsker å gå inn på den andre delen av hans klage – den «at slike lettvinte, tendensiøse leservennlige oppslag bidrar til at folk får et dårligere helsetilbud». «Med Finnmark Dagblads oppslag, mener jeg at vi har et eksempel på et presse-oppslag om en syk og lidende person, hvor pressen kan bidra til dårligere disponeringer i samfunnet».

«Skolefrøken-jobben med å fortelle Finnmark Dagblad at de unnlot å kontakte meg, er der uinteressant å høre hva PFU vil gjøre med. Den mer faglige samfunnsmessige siden som dette avisoppslaget etter min mening er ett av flere eksempler på, er mye mer interessant».

Klageren skriver at han er blitt mye mer oppmerksom på «den personpregete kritikken som rettes mot helsearbeidere for tiden». «Det er kanskje en historisk utvikling en er vitne til, når helse-arbeidere, og leger spesielt, for tiden henges ut i media for feilbehandling eller sløvhet». «Grov uaktsomhet i arbeidet innen alle yrker, skal selvsagt påtales av pressen. Dårlig resultat av en arbeidsinnsats hvor en har gjort så godt en kan, bør være gjenstand for en generell diskusjon, men ikke en personrettet kritikk».

Forøvrig har klageren vedlagt kopi av artikkel i Finnmark Dagblad om hunde-kjøring, der han omtales som «…den sindige mannen».

Avisen har meddelt at den ikke har mer å tilføye i saken.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren mener Finnmark Dagblad brøt god presseskikk da han ikke ble kontaktet for kommentar før et oppslag med tittel «Legen ga blaffen» kom på trykk. Klageren er den vakthavende legen som en pasients pårørende kritiserte i avisen. Han var ikke navngitt, men inngikk i et lite team knyttet til den lokale legevakttjenesten. Klageren mener også at avisen har brutt god presseskikk ved at en ukritisk og overflatisk journalistikk bidrar til at befolkningen får et dårligere helsetilbud.

Finnmark Dagblad er enig med klageren i at avisen har brutt god presseskikk ved ikke å innhente kommentar fra den angrepne part før artikkelen ble publisert.

Pressens Faglige Utvalg mener Finnmark Dagblad var i sin fulle rett til å ta opp påstanden om mangelfull behandling. Forutsetningen må imidlertid være at avisen oppfyller sin presseetiske forpliktelse til så langt som mulig å kontrollere at fremstillingen er korrekt. Undersøkelsesplikten er ikke bare begrunnet i hensynet til den angrepne part, men er også nødvendig for at pressen skal kunne oppfylle sin samfunnsrolle som troverdig formidler av informasjon.

Gjennom sin enkildejournalistikk har avisen i dette tilfellet ikke bare unnlatt å undersøke sakens faktiske forhold tilstrekkelig, men har også tilsidesatt det grunnleggende presseetiske prinsipp at den angrepne part skal få komme til orde samtidig som angrepet fremsettes.

Pressens Faglige Utvalg peker også på at tittelen «Legen ga blaffen» har fått en konstaterende form, mens det i virkeligheten dreier seg om en udokumentert påstand. Dette er i strid med Vær varsom-plakatens punkt 4.4, som lyder:

«Legg vekt på saklighet og omtanke i all reportasje. Sørg for at titlene ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet».

Finnmark Dagblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 19. mai 1994
Johan O. Jensen,
Per Edgar Kokkvold, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning