NN v/advokat Bjørn O. Winsvold mot Sarpsborg Arbeiderblad

PFU-sak 93-140


SAMMENDRAG:
Tirsdag 21. september 1993 hadde Sarpsborg Arbeiderblad dette oppslaget » 19-åring tiltalt for barne-sex «. Ingressen har denne ordlyden:

«I formiddag blir det gjort bevisopptak i en alvorlig sedelighetssak som senere skal føres for retten i Sarpsborg. Statsadvokatene har tatt ut tiltale mot en 19-årig gutt fra Torp i Borge. Gutten er tiltalt for, ved flere anledninger, å ha forgrepet seg seksuelt mot jenter og gutter, helt ned til 6 års alderen. Saken skal føres for retten 4. oktober.»

I brødteksten heter det blant annet:

«De fleste av utukts-tilfellene skal ha foregått i en leilighet på Årum sommeren og høsten 1991. Her skal gutten, som den gang var 17 år gammel, ha forgrepet seg blant annet på to jenter, hvor den yngste bare var seks år gammel.

Den tiltalte skal ved flere anledninger ha utført til dels grove seksuelle overgrep mot barna, blant annet anale og vaginale samleier. Tiltalte skal også ha gjennomført samleie med en åtte år gammel gutt i den samme leiligheten.

Tiltalen gjelder også utuktig omgang med tre andre mindreårige gutter hvor det ikke ble gjennomført samleie. Videre gjelder tiltalen utuktige handlinger med barn og også forsøk på dette.

I alt åtte barn nevnes i den alvorlige tiltalen mot Torpe-gutten, hvor piken på seks år var den yngste han skal ha forgrepet seg mot.»

23. oktober 1993 omtalte avisen dommen under tittelen » Fikk betinget». Det heter i ingressen:

«Den 19 år gamle gutten fra Borge som var tiltalt for flere grove, seksuelle overgrep mot barn, slapp med betinget fengsel i Sarpsborg byrett. Han slipper også å betale erstatning til de fornærmede.»

Det heter blant annet i teksten:

«19-åringen var tiltalt for seksuelle overgrep mot ialt åtte barn på ulike steder i hjemkommunen. Både gutter og jenter ble utsatt for 19-åringens aktivitet. Den yngste av dem var bare seks år gammel da overgrepet skjedde.

Tiltalen mot 19-åringen omfattet både utuktig omgang og utuktige handlinger. Sarpsborg byrett fant ham skyldig etter tiltalen bortsett fra at de ikke anså det bevist at 19-åringen hanne gjennomført samleier slik det het i tiltalen.»

KLAGEN
Klageren, som er bistandsadvokat for de tre fornærmede, mener Sarpsborg Arbeiderblad langt har overskredet grensen for det som er etisk forsvarlig i sin presseomtale av denne utuktssaken. Han hevder at det første oppslaget var av en slik art at de var egnet til «»å individualisere vedkommende, både siktede og de fornærmede i saken og at dette har krenket privatlivets fred».

Advokaten påpeker at det ikke finnes andre familier på Årum med husstandsmedlemmer av tilsvarende alder og kjønn enn den familien han er bistandsadvokat for.

I et brev til Fredrikstad Politikammer, datert 19.05.93, ber bistandsadvokaten om at aktor ikke bare påstår at saken føres for lukkede dører, men at pressen også pålegges referatforbud. «Det er min begrunnede oppfatning at til og med den minste presseomtale er til ubotelig skade for de fornærmede i saken», heter det blant annet i brevet.

I et brev til Sarpsborg byrett, datert 27.09.93, skriver bistandsadvokaten at han er meget oppbrakt over i særdeleshet Sarpsborg Arbeiderblads avisartikkel fordi den identifiserer ikke bare gjerningsmannen, men også de fornærmede i saken. «Årum og Torp i Borge er som kjent små steder og «alle» vet hva og hvem det dreier seg om», skriver advokaten som heller ikke kan se at avisartikkelen hadde noen aktualitet som nyhetsformidling, «den uttaler kun at det er avholdt et bevisopptak».

AVISENS TILSVAR
Sarpsborg Arbeiderblad skriver i sitt tilsvar at avisen ikke kan se at det er grunnlag for å kritisere Sarpsborg Arbeiderblad for den påklagede artikkelen.

Avisen skriver:

«I Vær Varsom-plakaten står det at det skal vises varsomhet med å bringe klare identifikasjonstegn på en fornærmet. Dette punktet er ikke på noen måte overtrådt. Det antas imidlertid at klagen først og fremst er rettet opp mot setningen om at en del av utuktstilfellene skal ha forekommet i en leilighet på Årum, der to jenter, hvorav den yngste var seks år gammel, skal ha blitt misbrukt. Det står intet om hvilken konkret tilknytning de to fornærmede har til leiligheten på Årum utover at det er der de skal ha blitt utsatt for overgrep. Stedsbegrepet Årum er såvidt omfattende, med flere hundre husstander, at det vil være umulig for utenforstående å peke ut de fornærmede etter en slik anonym beskrivelse.

Det må legges til grunn at de fornærmedes foresatte naturlig nok opplever avisartikkelen noe annerledes enn den alminnelige leser. Vi vil hevde at vår artikkel ikke på noen måte utvidet kretsen av personer som kjenner identiteten til to av de fornærmede.

Det bør nevnes at vår beskrivelse av tiltalen var svært forsiktig til tross for at saken må anses høyst alvorlig på grunn av at overgrepene skal ha skjedd overfor ialt åtte mindreårige barn, samt til dels skal være av en slik art at de må kunne betegnes som meget grove», skriver avisen som fastslår at den fullt ut har respektert at forhandlingene skulle skje bak lukkede dører. Av den grunn valgte avisen å avvente ytterligere oppfølging inntil byrettens dom forelå.

KLAGERENS TILSVAR
Advokaten skriver at vergen til hans klienter ikke er enig i avisens vurdering av faktum. Det påpekes at stedet Årum ikke er større enn at dette sammen med de detaljene som fremkommer av avisomtalene, alder, kjønn osv., klart individualiserer både overgriperen og de fornærmede.

Advokaten har vedlagt rettsboken hvor det heter at «Offentlig gjengivelse av forhandlingene og dommen er forbudt i henhold til domstol. : [section]] 131, siste ledd og rettens kjennelse av 4.10.93.»

I brev til Sarpsborg byrett, datert 19.10.93, skriver advokaten at bakgrunnen for hans «begjæring om lukkede dører og referatforbud i saken var hensynet til privatlivets fred og den helt urimelige belastning presseomtalen har blitt for mine klienter. Efter vergens oppfatning gjelder dette også gjerningsmannen».

AVISENS KOMMENTAR
«At Sarpsborg byrett i den aktuelle saken avsa en kjennelse om å forby offentlig gjengivelse av dommen, er ikke er det samme som å forby offentliggjøring av domsresultatet. Som det framgår av domstolslovens paragraf 124 er domsslutningen alltid offentlig», skriver avisen i sin kommentar.

Avisen skriver videre:

«Sarpsborg Arbeiderblads notis om resultatet av den aktuelle straffesaken, er ene og alene bygget på domsslutningen og tiltalebeslutningen. Tiltalebeslutningen ble av Sarpsborg byrett overlatt avisa som et naturlig offentlig dokument i forkant av rettssaken, og dannet også basisen for den opprinnelig påklagede artikkel. Notisen om den avsagte dommen inneholder ingenting fra selve dommen, og kommer således ikke i konflikt med Sarpsborg byretts kjennelse. Dette har byrettsdommer Hallvard G. Johnsen bekreftet overfor Sarpsborg Arbeiderblad.»

Avisen ber PFU benytte anledningen til å diskutere det rent prinsipielle ved at dommer av denne type unndras offentlighet. «Seksuelle overgrep mot mindreårige er et enormt samfunnsproblem som alle ønsker å få bukt med. Rettssaker for lukkede dører med referatforbud og kjennelser for at dommen ikke skal offentliggjøres, kan ikke ha den nødvendige allmennpreventiv virkningen som norsk strafferett gjerne ønsker å oppnå. Vi mener at retten i langt større grad skulle tillate offentlighet, og heller benytte seg av lovens mulighet til å pålegge pressen visse begrensninger om sakens detaljer og de involvertes identifikasjon», heter det i avisens kommentar.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerens advokat mener Sarpsborg Arbeiderblad i sin omtale av den aktuelle utuktssaken, har overskredet grensen for det som er etisk forsvarlig. Det påpekes at stedet som omtales, sammen med detaljene vedrørende alder, kjønn osv., klart identifiserer både overgriperen og de fornærmede og dermed krenker privatlivets fred. Advokaten viser også til at retten nedla forbud mot omtalen.

Sarpsborg Arbeiderblad skriver at fornærmedes foresatte naturlig nok opplever avisartikkelen noe annerledes enn den alminnelige leser. Avisen hevder at artiklene ikke på noen måte har utvidet kretsen av personer som kjenner identiteten til de fornærmede. Tvert imot mener avisen at beskrivelsen var svært forsiktig til tross for at saken må anses høyst alvorlig. Avisen hevder at en kjennelse om å forby offentlig gjengivelse av dommen, ikke innebærer et forbud mot offentliggjøring av domsresultatet. Det påpekes at omtalen ene og alene er bygget på domsslutningen og tiltalebeslutningen.

Pressens Faglige Utvalg vil uttale at Sarpsborg Arbeiderblad var i sin fulle rett til å omtale saken. Etter utvalgets oppfatning er det viktig at offentligheten får kunnskap om denne type saker både med hensyn til selve gjerningen og rettens konklusjon.

Imidlertid har utvalget gjentatte ganger påpekt at den enkelte sak må omtales på en så nøktern og skånsom måte at særlig ofrene ikke påføres nye lidelser. Pressen må opptre varsomt slik at den ikke legger sten til byrden for de som har vært utsatt for forbrytelsen.

Utvalget mener omtalen av dommen ikke er et brudd på god presseskikk. Etter utvalgets oppfatning har avisen brakt det minimum av opplysninger som er nødvendig for å gjøre domsslutningen forståelig. Avisen har med andre ord omtalt dommen prinsipielt og ikke gitt detaljert opplysninger om selve saksforløpet.

Imidlertid mener utvalget det er brudd på god presseskikk å gi en så presis stedsangivelse både for guttens tilhørighet og hvor utukten skal ha skjedd. En slik beskrivelse tjener ingen samfunnsmessig hensikt, men øker belastningen for de som har vært utsatt for overgrep.

Sarpsborg Arbeiderblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 14. desember 1993
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning