Hr.adv. Frithjof Ths. Eeg p.v.a. klienter mot Bergens Tidende

PFU-sak 93-095


SAMMENDRAG:
Bergens Tidende hadde i perioden 8. november 1990 til slutten av januar 1993 en rekke reportasjer og artikler om forhold knyttet til Langlo-familiens eiendommer. I følge Bergens Tidende bestyrer advokat Einar Langlo eiendommer verdt 40 millioner kroner, og han blir derfor betegnet som en «ukjent eiendomskonge». En vesentlig del av omtalen dreier seg om flere søksmål fra beboere. Blant annet krevde beboerne å bli tilkjent eiendomsretten til leilighetene, og de krevde også tilbakebetaling av det de mente var for mye betalt husleie. Ingen av disse kravene førte frem.

De enkelte artiklene:

8. november 1990 hadde avisen en artikkel med tittelen «Harde anklager mot «sosialt» boligselskap». Ingressen lyder: «Sosial boligselskap eller kynisk råtasselskap som lurer både beboere og myndighetene? Det er et av mange spørsmål angående AS Nordnestomter. En rekke av beboerne føler seg ført bak lyset. Anklagene kom tett som hagl mot selskapet og forretningsførern advokat Einar Langlo i Bergen byrett i går. «

Artikkelen er utstyr med et bilde med følgende bildetekst: «OMSTRIDT: Advokat Einar Langlo og AS Nordnestomter møter motbør i Bergen byrett.»

9. november 1990 var det en artikkel med tittelen «Gir ikke fra seg «sosiale» boliger «. Ingressen lyder: Angrepene på AS Nordnestomter og forretningsføreren Einar Langlo ble i går kontant avvist av advokat Frithjof Eeg, som er prosessfullmektig for Nordnestomter. -Det er for drøyt at leietakerne krever eiendomsrett til leiligheter de aldri har betalt fem øre for, sa Eeg, som mente at AS Nordnestomter har opptrådt helt korrekt opp gjennom tiårene.» Denne artikkelen ledsages av et bilde med bildeteksten: «AVVISER: -Beboerne har mindre enn en spiker å koke suppe på, mente høyesterettsadvokat Frithjof Eeg i saken om AS Nordnestomter. Til høyre: Forretningsfører Einar Langlo i AS Nordnestomter.»

28. november 1990 publiserte BT en artikkel under tittelen «Langlo-familien taper millioner». I Ingressen heter det: «Formuen til Langlo-familien er redusert med adskillige millioner kroner. AS Nordnestomter og forretningsføreren Einar Langlo har nemlig tapt fullstendig i en sak som gjelder eiendomsrett til en leilighet på Nordnes. Konsekvensen av nederlaget i retten kan vise seg å bli at AS Nordnestomter er fradømt eiendomsretten til 76 av de 108 leilighetene på Nordnes og at Langlo-formuen dermed reduseres med minst åtte millioner kroner.»

Innledningsvis i selve artikkelen heter det deretter: «Langlo har imidlertid vunnet en sak som 11 saksøkere reiste for et lignende forhold.»

2. november 1991 ble det publisert et førstesideoppslag med tittelen «Eier gårder for 40 millioner», og undertittelen «Ukjent eiendomskonge gjorde idealisme til en gullgruve». Et bilde av Einar Lango er utstyrt med bildeteksten «ANONYM: De færreste har hørt om advokat Einar Langlo. Men han bestyrer en av byens største eiendoms-formuer.»

Teksten lyder: «På et anonymt kontor bak en anonym fasade i Komediebakken 9, styres en av byens største eiendoms-formuer. Familien Langlo eier eiendommer for godt over 40 millioner kroner, men navnet Langlo er så godt som ukjent for folk flest. Det er en besynderlig samling eiendomsselskaper som bestyres fra Komediebakken 9. Formuen er bygget opp av selskaper som opprinnelig hadde ideelle formål. I årenes løp har idealismen vist seg å være gull verdt for Langlo-familien.»

Inne i avisen var det samme dag en reportasje med tittelen «Et ukjent idealist-imperium». Ingressen lyder: «Familien Langlo eier en stor formue av eiendommer i Bergen – en formue som til nå har vært ukjent. Den bygger i stor grad på eldgamle selskaper med ideelle formål. Langlo er for tiden involvert i en rettssak der det rettes hard kritikk mot hans rolle i et av selskapene.»

I en egen ramme heter det: «Det var høyesterettsadvokat Rolf Langlo som bygget opp familieimperiet. Da han falt fra i 1968 arvet enken Elsa Johanne Langlo de store verdiene. Hun er i dag en av Bergens rikeste kvinner.»

7. november 1991 var det en artikkel med tittelen «Langlos skjulte formue/Anklager «idealist-selskap»». Ingressen lyder: «Er Nordnestomter den rettmessige eier av flere bolighus på Nordnes, eller tilhører leilighetene i virkeligheten beboerne selv? Dette spørsmål skal Gulating lagmannsrett ta stilling til i desember. I sommer har beboerne gravd frem historisk dokumentasjon som til nå har vært ukjent, der det står mye om «kooperasjon» og beboeres rettigheter.» I bildeteksten heter det: ANKLAGER[ Helge J. Larsen (t.v.) og advokat Leon Larsen har samlet omfattende dokumentasjon på det de hevder er kritikkverdige forhold i AS Nordnestomter.»

13. februar 1992 publiserte BT en artikkel med tittelen «Leieboerne tapte». I ingressen står det: «Det hjalp verken med stå-på-mot eller solid dokumentasjon i saken beboerne i Nordnesveien 119-121 hadde reist mot A/S Nordnestomter.»

I teksten heter det innledningsvis: «-Vi er skadeskutte, men vi ligger ikke nede! Det vil nå bli
undersøkt om vi har økonomisk dekning for å gå videre til Høyesterett med saken, for jeg er overbevist om at vi har rett selv om vi tapte i lagmannsretten. det sier Helge J. Larsen – en av de 11 leieboerne i Nordnesveien 119-121 som har måttet konstatere at de gikk tapende ut av striden mot eierselskapet AS Nordnestomter.»

29. desember 1992 ble et nytt søksmål omtalt under tittelen «Pengekrav mot A/S Nordnestomter». I ingressen heter det: «Mandag starter Bergen byrett behandlingen av et søksmål der det hevdes at boligselskapet A/S Nordnestomter har tatt millionbeløp for mye i husleie siden 1962, da selskapet ble unntatt fra prisregulering. De 14 som står bak søksmålet krever tilbakebetalt 896 000 kroner. Kravet blir fullstendig avvist fra Nordnestomter, som mener saken uansett er foreldet.»

27. januar 1993 ble utfallet av saken omtalt i en notis med tittelen «Nordnestomter vant mot beboere». Der heter det: «A/S Nordnestomter vant saken som 14 beboere anla mot selskapet ved Bergen byrett. Kravet var tilbakebetaling av nesten en million, som beboerne mente selskapet har tatt for mye i husleie gjennom en rekke år. I 1962 fikk A/S Nordnestomter dispensasjon fra husleiereguleringsloven. Saksøkerne mener dispensasjonen var ulovlig. Retten mener saksøkerne kanskje har rett i dette. Men retten gir ikke beboerne medhold i at leien i husene har vært for høy helt fra starten i 50-årene.»

KLAGEN
Høyesterettsadvokat Frithjof Ths. Eeg representerer A/S Nordnestomter, advokat Einar Langlo og Elsa Langlo. De to siste er henholdsvis sønn og enke etter avdøde høyesterettsadvokat Rolf Langlo, som i sin tid bygget opp det avisen omtaler som «familie-imperiet».

Klagerne mener avisens samlede fremstilling er ubalansert, og at Bergens Tidende bevisst har gitt et så tendensiøst bilde av saken at det representerer brudd på god presseskikk.

Klagerne mener at avisen flere ganger har unnlatt å gi en dekkende fremstilling av utfallet av rettssakene familiens selskap har vunnet. Klagerne mener at avisen uten grunn insinuerer spekulasjon fra avdøde Rolf Langlos side, og at fremstillingen er sterkt arrogant, insinuerende og fornærmende. Klagerne mener at avisen uten grunn har antydet snusk og kynisk utnytting, uten overhode å vurdere saksøkernes stilling og motivasjon.

Som dokumentasjon har klagerne vedlagt Bergen byretts dom av 20. november 1990, Gulating lagmannsretts dom av 11. februar 1992, Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. november 1992 og Bergen byretts dom av 23. januar 1993.

Sekretariatet avviste opprinnelig saken, under henvisning til at den var foreldet. Klagerne protesterte mot dette, og viste til at det nærmest dreier seg om en kampanje fra avisens side, og at det var nødvendig å vente for å se om det ville komme mer balanse i dekningen etterhvert. Advokaten gjorde også oppmerksom på at klagerne ikke forholdt seg passive etter den siste omtalen i slutten av januar 1993, men at det har vært kontakt mellom partene med sikte på å få til en løsning.
På denne bakgrunn vedtok Pressens Faglige Utvalg 17. august 1993 å realitetsbehandle klagen.

TILSVARSUNDEN:
Bergens Tidende anfører prinsipalt at hoveddelen av klagen må avvises som foreldet, og mener at utvalgets beslutning om å behandle klagen må omgjøres.

1: Foreldelsesspørsmålet:
Sjefredaktør Magne Gaasemyr deler omtalen inn i tre, og mener det kun er artiklene 29. desember 1992 og 27. januar 1993 som ikke er foreldet. Dette omtaler han som del A.

Som del B tar Gaasemyr opp rettssakene om eiendomsrett til A/S Nordnestomters leiligheter. Omtalen fant her sted i perioden 8. november 1990 til 13. februar 1992, og er «åpenbart foreldet» i følge sjefredaktøren.

Som del C rubriseres øde øvrige artiklene. BT viser til at den første artikkelen om A/S Nordnestomter ble publisert i juli 1986. I 1991 publiserte avisen to artikler om Langlo-familiens formue. Bare en av disse er innklaget, men også den andre vedlegges av BT. Også disse artiklene er etter avisens syn for lengst foreldet.

Gaasemyr mener det ikke er snakk om en sammenhengende reportasje, og argumenterer med følgende: «Avisen har på normal måte fulgt utviklingen i en sak som har offentlig interesse. I 1986 ble det referert at beboerne var overrasket over at de ikke hadde rett på leilighetene, selv om de hadde aksjer i selskapet og selskapet ble skattet som et boligaksjeselskap. Denne oppmerksomheten førte til at selskapet måtte endre ligningsform til et vanlig aksjeselskap. Senere gikk beboerne til sak, fordi de mente at leilighetene rettmessig tilhørte dem. De tapte i alle instanser, selv om en annen part – et dødsbo – vant i første instans. Bergens Tidende dekket saken, med behørig omtale av partenes standpunkter, og med domsreferat på godt synlig plass. Etter at eiendomsretten til leilighetene var avgjort, dukket det nok en sak opp: Krav om husleiekompensasjon. I lys av at beboerne tidligere hadde tapt kampen om eiendomsretten, valgte Bergens Tidende i omtalen av husleiekravet å være knapp, og det ble uttrykkelig vist til at beboerne tidligere hadde tapt sin sak fullstendig. Artikkelen fikk en tilbaketrukket plassering i avisen, og det samme gjaldt meldingen om at beboerne nok en gang hadde tapt. Det spesielle med Langlo-sakene er at avisen i november 1991 trykket to lengre artikler om Lango-familiens rikdom og at formuen hovedsaklig lå i gamle selskaper med ideelle formål.

Som PFU ser er det ikke snakk om reportasjer som kan puttes opp i en sekk med en foreldelsesfrist. Dersom beboerne ikke hadde reist kravet om husleiekompensasjon, hadde det gått hele 16 måneder fra avisen sist skrev om komplekset, til klagen kom. At det så blir skrevet to mindre artikler om en ny sak som dukker opp, er en svært tynn begrunnelse for å kunne ta hele dekningen opp til vurdering. Dette må PFU ta hensyn til, og avvise de innklagede artiklene som er gruppert under B og C ovenfor. Bergens Tidende kjenner ikke til at PFU noen gang tidligere har valgt å realitetsbehandle så gamle saker som det her er snakk om. Hvis PFU likevel velger å ta hele dekningen opp til vurdering, ønsker Bergens Tidende opplyst hvilken hjemmel som ligger til grunn for det. Eventuelt ønsker vi at PFU vedtar en prinsipputtalelse om hvordan utvalget stiller seg til saker som dette, slik at pressen for framtiden vet hva vi har å holde oss til.»

2. Innholdet i artiklene:
Bergens Tidende avviser at det foreligger brudd på god presseskikk. Sjefredaktør Magne Gaasemyr mener BT har tatt opp «viktige og interessante problemstillinger som får leserne til å stille berettigede spørsmålstegn ved hva som egentlig har skjedd, og hvordan så store verdier i selskaper med ideelle formål kan ha blitt samlet på en hånd.»

BT mener avisen har vist saklighet og omtanke i rettsreportasjene, avisen har sluppet klagerne til på leserbrev-plass, og avisen har sjekket kildene grundig. Sensitivt materiale har også blitt forelagt klagerne i god tid før publisering, slik at disse har hatt rikelig anledning til å forefekte sitt syn. I tillegg til de generelle bemerkningene tar Bergens Tidende også for seg innholdet i de enkelte artiklene.

KLAGERENS TILSVAR
1. Foreldelse
Klagernes advokat mener Bergens Tidende er overdrevet og unødvendig opptatt av å sverte familien Langlo, ved å mistenkeliggjøre familiens posisjon i forbindelse med AS Nordnestomter og også med andre eiendomsselskaper. I det vesentlige har man nærmest personforfulgt h.r.adv. Rolf Langlo som døde i 1968, altså for 25 år siden.

Advokaten skriver: «På bakgrunn av dette regner jeg da med at hele reportasjeserien, like tilbake fra 1990 blir vurdert under ett. Jeg skjønner at Bergens Tidende har et desperat behov for å forsvare denne type journalistikk, men når satte avisen selv søkelyset på leieboernes grådighet. Det var jo den som var sakens egentlige gjenstand, og ikke spørsmål om eierstatus eller om aksjonærenes eierstatus eller ikke. Det kan vel ikke for en utenforstående noenlunde objektiv iakttager herske tvil om at man ensidig har vært opptatt av å sette et slags skandalestempel på eierne, i særdeleshet familien Langlo, og fullstendig ha sett bort fra den andre siden av vektskålen, nemlig stille spørsmålet: Hva i all verden er det disse leieboerne forsøker seg på. Og på hvilket grunnlag. Det er dessuten symptomatisk at Bergens Tidende erkjenner at fordi beboerne tidligere hadde «tapt kampen om eiendomsretten», så velger avisen å omtale husleiekravet i en knapp form, og da blir det såvidt vist til, etter min mening ikke uttrykkelig, at beboerne tidligere hadde tapt sin sak. Det vil altså si at så lenge der er håp om at favorittene vinner, i dette tilfellet leieboerne, så gir man en svær pressedekning, med ensidig vinkling, fortrinnsvis ved å fremstille motparten som den usympatiske part som har kommet til sin eierposisjon ved mistenkelige midler og på mistenkelig vis, uten at man overhodet forsøker å spørre seg hvorfor leieboerne skulle få overtatt en eiendomsrett som domstolene har funnet ut aldri har vært fundert på noe juridisk grunnlag.

Jeg konkluderer med at sakene helt naturlig og selvfølgelig for en reflektert leser må ses i sammenheng. Den ene parten; Langlo, er hele tiden hengt ut. Det gjelder stort sett samme forhold, uansett hva Bergens Tidende velger å karakterisere det som.»

2. Dekning av husleiekravet.
Om innholdet i omtalen av husleiekravet bemerker advokaten blant annet følgende: «Man burde jo kunne ventet seg av en avis som ønsker å fremstå som en solid og pålitelig dagsavis, at man satte seg såpass inn i dommene i det minste at man ser sammenhengen og gir et referat som er dekkende og som også kan være tilfredsstillende for den av partene som får domstolenes medhold. Jeg tenker da på at etter at AS Nordnestomter av Bergens Tidende underveis var dømt nord og ned p.g.a. sammenblanding med familien Langlo, får man en mer saklig gjengivelse av domsresultatet, og når så den endelige avslutning av det opprinnelige erstatningskrav kommer i den utskilte saken, måtte man videre kunne ha lov å vente at man nå stiller søkelyset på leieboerne og spør seg: Hva er det disse har hatt for motiver, har det vært spekulativt fra deres side, har man vært for grådige, eller hva. Det er forøvrig riktig at det er et hovedpoeng fra vår side at vi mener at avisen i særlig grad har brutt punktene 4.4 og 4.5 som setter krav til saklighet og omtanke i all reportasje samt saklighet og omtanke i rettsreportasje. Jeg antar at avisen egentlig må erkjenne at her har man gått for langt i forhåndsdømming av AS Nordnestomters og familien Langlos tvilsomme beveggrunner og opprinnelse til eierforholdet til de forskjellige eierselskaper.»

3. Rettssak om eiendomsrett til leilighetene.
Her har advokaten blant annet følgene bemerkninger: «Det tør være klart at der er stor forskjell i tyngden av inntrykk hvis man vil sammenligne et leserinnlegg, med et journalistisk og redaksjonelt opplegg i form av reportasje. Det siste har åpenbart langt større gjennomslagskraft enn leserinnlegg, som f.eks. når Einar Langlo får spalteplass for å gjøre et forsøk på å forsvare seg, hvilket han i og for seg gjør ganske godt, men som sagt er vekten. Det skulle bare mangle at en leser ikke skulle få komme til orde, særlig tatt i betraktning de massive angrep han og hans familie har vært utsatt for.

3. a. Artikkel 08.11.90
Det er ikke bare beklagelig at Bergens Tidende først skriver som de gjør, men at de ikke innser sin mangel på judisum og dømmekraft når man snakker om moralsk dimensjon, er egentlig verre.

3. c. Artikkel 28.11.90. «Langlofamilien taper millioner».
Det klages over vinklingen i reportasjen, og det har vi altså gjort. – en som har fulgt godt med i timen, vil vite at der nok var påstått tvil om domstolene ikke har funnet det nødvendig å gå nærmere inn på. Såvidt jeg kunne konstatere, jeg var tilstede i retten hele tiden i motsetning til journalist Kvam og redaktør Gaasemyr, var det ingen som kunne bestride at de oppgavene som var gitt, tilfredsstilte lovens formelle krav, men de relevante.

3. d. Leserbrev 7.12.90: «Føler seg uthengt».
man «ikke har motsatt seg å ta inn» advokat Langlos syn på stridigheten. Selve tankegangen og uttrykket for den, er etter min mening meget avslørende for den som skriver dette.

3. e. Artikkel 7.11.90.
overskriften om «Idealist-selskap» er tendensiøs nok. Jeg skjønner at Bergens Tidende kan ha behov for å uttrykke at beboerne føler at selskapet har ført dem bak lyset, men det gjenstår nå å se om beboerne har grunn til å føle dette, eller om det er rent føleri.

3. g. Konklusjon på dekning av prosess om eiendomsrett.
det er ikke min mening at dommen har vært saklig omtalt. Jeg trodde ikke at det har vært praksis å henvende seg til avisen for å få inn balanse etter avisens sterke og ensidige engasjement tidligere. Jeg trodde at avisen holdt fanen så høyt at man gjorde dette for selv å øke sin tillit og troverdighet, etter forutgående behandling.»

4. Andre artikler.
Her peker advokaten på at Bergens Tidende har ett syn på saken; at dekningen ikke kan vurderes som en sak. Klagernes advokat mener dette er et urealistisk og ikke troverdig syn, fordi «Bergens Tidende utvilsomt er klar over at man har presentert denne saken i virkeligheten som et sakskompleks. Så får det bli en strid om ord om man mener sak eller sakskompleks, men at det har vært det siste er der etter min mening ikke tvil om. Der mener jeg avisene er oppe i et dilemma, og Bergens Tidende har trådt over streken når man driver den form for reportasje som man har gjort mens det pågår en rettstvist for domstolene. Da bør avisene holde seg for god til å gå på jakt etter heiagjenger.»

5. Samlet vurdering.
Dette er et rent prosedyreinnlegg fra avisens side, og er derfor vanskelig å imøtegå. Jeg mener også at avisen ved sin vinkling har lagt premisser for feilaktige inntrykk og dermed slutninger. I all beskjedenhet mener jeg at BT har vinklet materialet til de grader at det har vært langt mer enn insinuasjoner.

AVISENS KOMMENTAR
Bergens Tidende viser til at avisen har dekket to rettsoppgjør og i tillegg satt et kritisk søkelys på forhold som knytter seg til Langlo og AS Nordnestomter, ut fra «berettigede samfunnsmesssige interesser.»

1. Foreldelse
«Vi mener de reelle årsaken til klagen er artikler som ble publisert i tiden fra 8. november 1990 til 7. november 1991 – altså ganske nøyaktig 19 måneder før klagen er datert. Etter 7. november 1991 har vi publisert tre artikler som er helt uproblematiske, og ikke kan forklare klagerns engasjement.

Pressen må vite hvilke regler den har å forholde seg til. Blir det åpnet for at flere år gamle saker skal kunne behandles, blir situasjonen uholdbar. Bergens Tidende inneholder hver dag godt over hundre store og små artikler. I løpet at tre måneder blir det nærmere 10.000 artikler. Skal det åpnes for at opptil tre år gamle saker skal kunne innklages, blir volumet av saker nærmere 120.000. Det blir uhåndterlig. Klageren er høyesterettsadvokat. Han klager på vegne av en annen advokat. Noe av det viktigste disse har å forholde seg til i sitt daglige virke er offisielle frister, formelle spilleregler og juridiske grenser. Vi mener advokatene Eeg og Langlo må kunne forholde seg til også PFUs klagefrist.

Sekretariatet har tidligere ikke henvendt seg til Bergens Tidende med direkte ønske om å få avisens syn på dette. Utvalget må på nytt ta stilling til foreldelsen, og kan ikke være bundet av sitt vedtak av 17. august i år.»

2. Dekningen av husleiekravet
«Klagerens modifikasjon underbygger vår påstand om at det ikke er dekningen av husleiekravet som er problemet, men artikler som er flere år gamle.»

3. Rettssaker om eiendomsretten til leilighetene
«Utvalget må ta stilling til artiklene ut fra de faktiske opplysningene avisen har, og situasjonen på det tidspunkt artiklene sto på trykk. Ved å presentere alt som en samlet pakke, kan en kanskje få et inntrykk av at Bergens Tidende har skrevet mot bedre vitende, men det motsatte er tilfellet. Som utvalget sikkert har lagt merke til, har klageren ikke påpekt noen faktiske feil i reportasjene.
Vi har her å gjøre med et aksjeselskap som har villedet både beboere og myndigheter gjennom årtier, og hatt et tvilsomt forhold til aksjeloven. Men poenget var at de hadde en berettiget grunn til å gå til sak, noe lagmannsretten bekrefter. Når klageren i dag kan slå i bordet med rettskraftige avgjørelser, er altså situasjonen en ganske annen enn hva tilfellet var for noen år siden.

På bakgrunn av ovenstående gjennomgang konkluderer vi med at selskapet gav prisnemnda villedende opplysninger i 1962. Ligningskontoret har også fått villedende opplysninger. Som klageren bekrefter på side 3 i sitt tilsvar, førte offentligheten rundt beskatningen i 1986 til at ligningsformen ble endret. En helt annen sak er at verken byretten eller lagmannsretten mente at disse omstendighetene hadde avgjørende betydning for beboernes eierstatus.
Vi vil understreke at verken byretten eller lagmannsretten har funnet grunn til å kritisere saksøkerne for å ha fremmet sakene. Tvert om poengterer lagmannsretten at saken var så tvilsom at saksøkerne hadde fyldestgjørende grunn til å få den rettslig vurdert.
Når klageren lenge etter anklager oss for ikke å ha fokusert mer på «leieboernes grådighet», er det etterpåklokskap. Ingen har kunnet påvise at leieboerne har hatt urent mel i posen. Men i og med selskapets seier, skjønner vi klagerens argument. Hadde klageren henvendt seg til avisen med ønske om å få belyse dette, hadde vi tatt henvendelsen seriøst.
Men vi har ingen henvendelse fått. Da klageren endelig tok kontakt med Bergens Tidende, var det for å få en unnskyldning eller en beklagelse – ikke for å sette søkelyset på «leieboernes grådighet.»»

4. Andre artikler
«I de to artiklene 2. og 4. november 1991 belyses grunnleggende forhold som angår Langlo-familien, AS Nordnestomter og andre selskaper.
«Rik på gamle rødstrømper» 4. november
Da rettssakene mot AS Nordnestomter dukket opp, fikk rødstrømpe-saken ny aktualitet, og journalisten jobbet videre med den. Forholdene hadde utvilsomt offentlig interesse. Klageren skriver at det her var snakk om en leieboer/aksjonær som følte seg overkjørt, men det er feil. Vi hadde kontakt med en rekke tidligere beboere som alle uttrykte samme følelse av håpløshet og at de hadde blitt overkjørt. De følte de hadde vært gjennom så mye elendighet over lang tid at ingen av dem hadde nerver til å stå fram offentlig. En av beboerne hadde imidlertid advokat som uttrykte saken sett fra beboernes side.

Vi understreker helt i begynnelsen av artikkelen at alt skjedde i lovlige former. Likevel var det av interesse å beskrive hva som hadde skjedd. På samme måte som for spørsmålet om eiendomsrett i AS Nordnestomter, hadde rødstrømpe-saken en moralsk dimensjon.
Når det gjelder «Et ukjent idealist-imperium», bestrider vi at artikkelen først og fremst kan oppfattes som et kritisk angrep. Hovedpoenget i saken er å eksponere en spesiell formue som tidligere ikke var kjent.

Studerer man saksforholdet grundig, sitter en unektelig igjen med spørsmål om hvordan så store verdier i selskaper med ideelle formål har blitt samlet på en hånd. Utvalget ser at vi på langt nær
har overeksponert poenget. Vi har heller ikke begitt oss inn på spekulasjoner om hva som har foregått. Spørsmålet om hvordan verdiene er samlet, tas først opp langt nede i brødteksten, i et spørsmål til advokat Einar Langlo. Han ble konfrontert med en del kontroversielle problemstillinger knytte til formuen og selskapene, og fikk svært god anledning til å svare. Hans kommentarer og korreksjoner ble tatt hensyn til i tilbørlig grad.»

5 Sammenfatning
«Vi skjønner at offentliggjøringen av forhold knyttet til familien Langlo og AS Nordnestomter har vært en belastning for familien. Vi kommer likevel ikke forbi at årsaken er en eksponering av faktiske forhold som ingen til nå har tilbakevist. Det har vært berettiget grunn til å sette søkelyset både på Einar Langlo personlig og ting som har skjedd i AS Nordnestomter i hans tid og tidligere. For Einar Langlos mor kan det inntrufne oppfattes slik at hun har blitt offer for andres overtramp eller mangel på klokskap. Vi har ikke vært «overdrevent og unødvendig opptatt av å sverte familien Langlo». I forbindelse med en helt konkret rettssak som dukket opp ble det naturlig å kikke nærmere på Langlo-sfæren. Det gjorde vi i to hovedartikler, og har siden vært ferdig med saken. Vi har ikke utvist noe engasjement for å sverte familien, noe som understrekes av at vi tonet stridighetene ned til et minimum da husleiekravet ble fremmet.
Langlos erfaring er ikke unormal når et medium avdekker kontroversielle og kritikkverdige forhold. Men at man over tid stadig sterkere føler at mediedekningen har vært belastende betyr ikke at mediet har gjort noe uetisk. Langt mindre gir det grunnlag for å få Pressens Faglige Utvalg til å vurdere saker som ble skrevet for flere år siden.

Å hevde at klageren ikke har påpekt faktiske feil i reportasjen, får stå for BTs oppfatning. BT kan ikke være blind for at man kan bryte ned mennesker ved å skrive nedlatende om dem, ved å reise mistanke, ved å komme med tvilsomme antydninger, selv om man ikke konkret skulle gi direkte uriktige faktiske opplysninger.»

KLAGERNES TILSVAR:
Klagerne tar opp spørsmålet om foreldelse. De mener det er forvirrende at sekretariatet 17. november 1993 gir melding om at utvalget vil vurdere BTs påstand om foreldelse, ettersom utvalg behandlet foreldelsesspørsmålet i møtet 17. august.

Klagerne anfører at foreldelsesfristen er ukjent for folk flest. Allerede i mars 1993 fikk sjefredaktør Magne Gaasemyr signaler fra klagerne om at de ville henvende seg til PFU. Han unnlot da å gjøre oppmerksom på at det eksisterer en foreldelsesfrist.

Klagerne peker også på at vedtektene ikke sier noe om når foreldelsesfristen på tre måneder begynner å løpe. Klagerene anfører også det ikke dreier seg om en enkel artikkel, men en «pakke» som startet i 1991.

Klagerne peker på at de tidligere har vedlagt kjæremålsutvalgets avvisning av anken til Høyesterett og dessuten kjæremålsutvalgets avvisning av gjenopptakelsesbegjæringen, hvor AS Nordnestomter i begge tilfeller ble tilkjent saksomkostninger. Dette har Bergens Tidende «selvsagt ikke brydd seg med å ta inn».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagerne mener Bergens Tidende har omtalt AS Nordnestomter og familien Langlo så tendensiøst at det er i strid med normene for god presseskikk. Det anføres at man kan bryte ned mennesker «ved å skrive nedlatende om dem, ved å reise mistanke, ved å komme med tvilsomme antydninger, selv om man ikke konkret skulle gi direkte uriktige faktiske opplysninger.»

Bergens Tidende mener på sin side at avisen har tatt opp viktige og interessante problemstillinger. Avisen anfører at dette har skjedd med saklighet og omtanke, og peker på at klagerne ikke har påvist faktiske feil.

Pressens Faglige Utvalg vil uttale at brudd på god presseskikk kan oppstå dersom fakta sammenstilles på en så insinuant måte at det kastes uberettiget mistanke mot noen. Dette kan gjelde selv om det ikke er gitt faktisk uriktig informasjon. På den annen side må en avis kunne rette et kritisk søkelyset mot forhold eller virksomheter selv om disse ikke er lovstridige.

Utvalget vil understreke at det ikke er mulig å oppstille en fasit for hvordan en sak skal omtales. Innenfor rammen av begrepet «god presseskikk» må avisen ha rett til å velge hvilke sider av saksforholdet man vil fokusere og hvordan sakens elementer skal presenteres. Utvalget aksepterer derfor at Bergens Tidende i den aktuelle saken har valgt å rette søkelyset mot den spesielle eierkonstruksjonen bak eiendommene og den uenighet som har vært om eierforholdene. Det er et forhold av offentlig interesse.

Som en følge av dette mener utvalget at Bergens Tidende ikke har brutt normene for god presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten.

Oslo, 14. desember 1993
Johan O. Jensen,
Inger Bentzrud, Per Edgar Kokkvold,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning