Harry Agnar Lunde mot Framtid i Nord

PFU-sak 92-144


SAMMENDRAG:
Framtid i Nord hadde 17. mars 1992 en artikkel med tittelen «Innstillinga ble vedtatt – sosialsjefen ble pålagt å anke!» . I artikkelen blir det opplyst at helse- og sosialutvalget i Storfjord har avslått en søknad om etableringslån på 200 000 kroner, etter innstilling fra sosialsjefen. Fordi rådmannen har gitt søkeren forhåndstilsagn om lån, påla rådmannen sosialsjefen å anke vedtaket inn for formannskapet.

Det blir opplyst at lånesøkeren er lærer, og at ordfører og rådmann ønsker at han skal få etableringslån for at han ikke skal flytte fra kommunen.

3. september 1992 hadde Framtid i Nord et førstesideoppslag med tittelen «Topplønnet lærer fikk etableringslån!» . Av teksten fremgår at formannskapet har overprøvd helse- og sosialutvalgets avslag på lånesøknaden, og gitt lån til lærer Harry Agnar Lunde (klageren). Det opplyses også at Lunde er lønnet i lønnstrinn 29, og avisen opplyser også at Lunde er kommunestyrerepresentant for SV, og blant annet medlem av hovedutvalg for undervisning. Det fremgår dessuten at han har vært engasjert som sekretær for arbeidet med organisasjonsutvikling i kommunen, og avisen opplyser at tildelingen av etableringslån er i strid med kommunens eget regelverk.

Et portrett av klageren er en del av oppslaget, og bildeteksten lyder: «Lærer Harry Agnar Lunde (bildet), som er lønnet i lønnstrinn 29 – og som har kone i full lærerstilling – har fått kommunalt etableringslån i Storfjord.»

Inne i avisen fremgår det at et enstemmig helse- og sosialutvalg har protestert i vedtaks form, og gitt uttrykk for at det er uakseptabelt at ordføreren og rådmannen påvirker saker om etableringslån før sakene blir behandlet i helse- og sosialutvalget som fagorgan.

Det blir opplyst at klageren selv ikke ønsker å kommentere saken, men overlater dette til formannskapet som har bevilget lånet.

Framtid i Nord har også sitert klagerens partifelle Wiggo Hansen, som er lokallagsleder i SV. Han tar avstand fra fremgangsmåten, og mener at tildelingen har lite å gjøre med fordelingspolitikk.

Samme dag var saken også ledertema i avisen. Redaktøren mener at det dreier seg om et eksempel på hvordan det kan gå når privilegerte grupper i lokalsamfunnet mister «omtrent hva som måtte være av «magemål». Det heter videre at enkeltpersoner innen privilegerte grupper har utviklet en kravmentalitet og mangel på samfunnsmessig helhetssyn som er «beint fram forbløffende. Og dette helt uavhengig av hvilken partipolitikk man klistrer på seg; som i dette tilfellet, da det – i følge læren – skal handle om å «dele godene»».

8. september 1992 hadde en journalist i Framtid i Nord en kommentarartikkel, hvor han rette kritikk mot kommunens saksbehandling.

10. september 1992 hadde ordføreren i kommunen et leserinnlegg, hvor han gjorde oppmerksom på at det var kommunen og ikke klageren som var pådriver i etableringslånsaken. Ordføreren forklarer at motivet var å sikre gode og stabile lærerkrefter. Ordføreren tilbakeviser at klageren skal ha truet med å flytte dersom han ikke fikk viljen sin.

12. september 1992 hadde klageren selv et leserbrev i Framtid i Nord. Han karakteriserer avisens omtale som kvalmende, og gir en bred gjennomgang av saken.

19. september 1992 var det et anonymt leserinnlegg med angrep på avisen, og på leserbrevplass samme dag svarte redaktør Geir Johansen på klagerens innlegg en snau uke tidligere.

Klage og tilsvarsrunde
Klageren viser til at han søkte etableringslån som privatperson. Avisen har knytt saken til klagerens rolle både som lærer, privatperson og politiker, og klageren mener at dette bærer preg av uthenging og er en grov blanding av sak og person.

Klageren mener at poenget med saksbehandlingen etter hvert forsvinner fullstendig, og blir erstattet av personfokusering i ulike former.

Klageren føler flere ord og uttrykk som svært krenkende. Han peker i den forbindelse på lederartikkelens formulering om mangel på magemål og mangel på samfunnsmessig helhetssyn, og peker også på journalistens kommentarartikkel om at også SV-ere er smittet av grådigheten og at griskheten tydeligvis ikke kjenner partigrenser. I denne artikkelen reagerer han også på formuleringen om at saken lett kan få bismak av kameraderi, og formuleringen om å drive lobbyvirksomhet for private saker.

Klageren føler at det er et «prokuratorknep» når avisen kommer med et nytt innlegg en snau uke etter klagerens eget innlegg, og avisen i dette innlegget slår fast at klageren ikke har tatt sin oppgave som politiker alvorlig.

Framtid i Nord hevder at avisen ikke har brutt de presseetiske regler. Framtid i Nord peker på at klageren hadde en sentral posisjon innen kommunens politiske maktsjikt da hans søknad om etableringslån ble behandlet. I tillegg til å være SV-politiker, var han sekretær (nå leder) for kommunens utvalg for organisasjonsutvikling. Han hadde i følge avisen jevnlig personlig kontakt med de personer som hadde gitt han forhåndstilsagn.

Framtid i Nord mener at avisen har påvist alvorlig brudd på etablert forvaltningspraksis i form av at personer innen kommunens politiske og administrative toppsjikt har gitt forhåndstilsagn om etableringslån. Slike lån skal gis av politisk valgte utvalg etter spesielle retningslinjer. Unge husstander, husstander med funksjonshemmede, husstander som bor dårlig eller husstander med liten inntekt er de som skal prioriteres i følge retningslinjene. Framtid i Nord mener at man selv ikke med den største godvilje kan greie å få klagerens familie inn under noen av disse betegnelsene.

Helse og sosialutvalget avslo søknaden. Formannskapet overprøvde vedtaket – i følge avisen etter alt å dømme under press. Framtid i Nord mener at det på denne bakgrunn var berettiget å omtale saken – også med navn og bilde. Redaktør Geir Johansen mener at klagerens politiske posisjon gjør at han må akseptere å bli identifisert, i følge avisen er det jo nettopp koblingen mellom den kritikkverdige saksbehandlingen og klageren som offentlig person som har resultert i presentasjonen av saken.

Klageren mener at det ikke er grunnlag for å plassere ham i rollen som en som har utnyttet sin politiske posisjon. Klageren peker videre på at lånetilsagnet ble gitt med politisk ryggdekning – noe som er demonstrert gjennom at formannskapet vedtok å bevilge lånet. Klageren peker også på at hans familie kjøpte hus på bakgrunn av forhåndstilsagnet, slik at lånet var nødvendig for å finansiere huset.

Klageren vedgår at hans familie neppe oppfyller lånekriteriene, og at han indirekte har gitt uttrykk for dette ved å trekke lånesøknaden. Klageren peker for øvrig på at avisens journalist var kjent med at lånesøknaden ble trukket, men at denne ikke fant det hensiktsmessig å omtale dette.

Etter hardt press fra kommunen følte klageren seg maktesløs, og gikk med på å opprettholde søknaden.

Klageren mener at alle papirene viser at han ikke har bedt om særbehandling, og han mener at det ikke ville ha vært noe annet enn en vanlig sak om mer eller mindre god forvaltningsskikk dersom ikke avisen hadde koblet sak og person.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Dette er slått fast i Vær varsom-plakatens punkt 1.4.

I de påklagede artikler er det påvist at klageren er tildelt etableringslån i strid med regelverket, noe klageren selv har vedgått. Det er umulig å ta stilling til om klagerens posisjon som politiker hadde betydning for at kommuneledelsen tok initiativet til at klageren skulle få etableringslån. Både klageren og kommunen må imidlertid akseptere at Framtid i Nord eller andre peker på muligheten for en slik sammenheng.

Pressens Faglige Utvalg har tidligere slått fast at det må være stor takhøyde i den offentlige debatt. På leder- og kommentarplass må det kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn ellers. Som politiker må klageren akseptere at det stilles spørsmålstegn ved hans integritet og politiske holdninger.

Framtid i Nord har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 15. desember 1992
Johan O. Jensen,
Per Edgar Kokkvold, Thor Woje, Helen Bjørnøy,
Inger Bentzrud, Gunhild Støver, Inge Lønning