Oslo kommune v/byråd Gro Balas mot Verdens Gang

PFU-sak 92-133


SAMMENDRAG:
Verdens Gang hadde 12. september 1992 en reportasje med titlene «Reddet fra 100 overdoser» og «Kampen mot døden fortsatte i natt» . Ingressen lyder: «Timer etter løslatelsen fra narkotikakollektivet, satte denne 20 år gamle jenta en dødelig overdose heroin. Det har hun gjort 100 ganger tidligere. Hele Norge fulgte morens desperate kamp for datterens liv på TV i går».

I brødteksten heter det blant annet: «I desperasjon ringte Paulsen klokken 22.15 i går kveld på døren hos Oslos byråd for helse og eldre, Gro Balas. Ikke for å henge ut byråden, men for i ren nød å prøve å skaffe hjelp til jenta. Men nok en gang falt jenta mellom flere stoler. Balas er kun helsebyråd. Byråd Liss Schanke er den som har ansvaret for rusmiddelomsorg, mens Hanne Harlem har ansvar for ungdom. Gro Balas ønsker ikke at samtalen mellom henne og Paulsen blir referert. Byråden ringte Akuttetaten, som kom og hentet den sovende jenta og kjørte henne til sykehus. Balas er sjokkert over at verken vedkommende som bragte henne dit eller VG kjørte henne til legevakten først. -Jenta hadde allerede vært sjekket av legevakten, som ikke kunne holde henne mot sin vilje. Mitt problem er at denne jenta dessverre ikke har anledning til å dø i kontortiden, sier Hans Petter Paulsen lakonisk.»

TILSVARSRUNDEN
Klageren reagerer på journalistens og fotografens oppførsel i forbindelse med reportasjen. I følge klageren ringte hun til Akuttetaten, som ba om at heroinmisbrukeren måtte bli bragt dit. Verken den selvoppnevnte vergen (Paulsen) eller VGs reportasjeteam ønsket å sørge for, eller bidra til, at den unge kvinnen ble brakt til Akuttetaten. Klageren anfører at det var tydelig at journalisten og fotografen var kommet til henne for å lage en reportasje, og at dette var viktigere enn å få bragt den bevisstløse kvinnen til behandling.

Klageren ringte selv etter ambulanse. Klageren konstaterte ved selvsyn at kvinnen var i dyp søvn eller bevisstløs. Det så ikke ut til at ambulansmannskapet greide å vekke kvinnen, og klageren mener det derfor har formodningen for seg at hun var bevisstløs – ikke sovende slik VG skriver. I følge kvinnens selvoppnevnte verge hadde ikke kvinnen hatt kontakt med lege den dagen, og klageren skriver at kvinnen var «åpenbart syk» og trengte øyeblikkelig legehjelp. På bakgrunn av opplysninger klageren har innhentet ved Aker sykehus, konkluderer klageren med at kvinnen trolig befant seg i en svært alvorlig situasjon, og at tidsfaktoren ved transporten til klagerens bopel kunne ha vært livstruende.

I følge klageren har redaksjonsledelsen i Verdens Gang via telefon avvist at avisen hadde noe selvstendig ansvar i saken, og anført at journalisten og fotografen bare hadde «hengt seg på» en begivenhet. Klageren opplyser imidlertid at kvinnens hjelper ventet en tid på reportasjeteamet, slik at hensikten ikke kan ha vært spontant å oppsøke klageren.

Klageren opplyser at kvinnens hjelper tidligere har vært med på å «provosere frem en episode» med samme pasient i hovedrollen og media som medspiller. Denne episoden resulterte i et innslag i NRK Dagsrevyen og et oppslag i bildebladet NÅ. Hjelperen er tidligere medarbeider i NÅ, og pasienten skal ha fått 5 000 kroner for et oppslag i dette bladet.

Klageren ønsker at PFU skal vurdere VG-medarbeidernes oppførsel. Utvalget blir bedt om å vurdere det forhold at journalisten og fotografen bidro til å sette kvinnens liv i fare ved å følge med henne hjem til klageren sent lørdag kveld, langt fra legevakt. Utvalget blir også bedt om å vurdere det at avismedarbeiderne deretter nektet å bidra til at kvinnen umiddelbart ble brakt til Akuttetaten.

Verdens Gang bestrider at kvinnens liv eller helse var i akutt fare som følge av medarbeidernes handling eller mangel på handling. Avisen begrunner dette ved å vise til at støttekontakten/hjelperen har opplyst at hun ikke tok narkotiske stoffer eller andre stoffer etter at legevakten tidligere på dagen hadde gitt motgift etter en overdose heroin.

Verdens Gang anfører dessuten at avisen ikke tok initiativ til besøket hos klageren, og at avisen heller ikke regisserte dette. Det VG derimot gjorde, var å følge en «temmelig frustrert støttekontakt som hadde brukt opp alle andre muligheter til å få apparatet til å ta vare på den narkomane».

Avisen gjengir detaljert hendelsesforløpet. Avisen utdyper her hvorfor den mener at VGs medarbeidere ikke har opptrådt uetisk eller kritikkverdig. Det blir for øvrig opplyst at avisens medarbeidere har gitt sin versjon uavhengig av hverandre, men at fremstillingen er «helt samstemt».

Verdens Gang opplyser at reportasjelederen ved selvsyn konstaterte at kvinnen var rolig før støttekontakten og kvinnen dro i en bil, og VGs medarbeidere i en annen. I ventetiden hadde støttekontakten også vært i kontakt med spanere fra politiets personavsnitt som kjørte forbi. Heller ikke de kunne gi noen råd om hvordan kvinnen kunne hjelpes. De dro videre etter å ha sett på kvinnen, og de ga ikke uttrykk for at de bedømte hennes helsetilstand som farlig.

Verdens Gang anfører at støttekontakten ved ankomst presenterte problemet for byråd Gro Balas. Han presenterte også VGs medarbeidere, som presiserte sin interesse i saken, som et offentlig anliggende. VGs medarbeidere kan ikke huske at Balas nevnte noe om en mulig akuttfare, og
heller ikke at det ble sagt noe om at de skulle bringe kvinnen til akutteteaten. Både på reportasje tidspunktet og i ettertid er VG-medarbeiderne overbeviste om at det ikke ville vært mulig å få akuttetaten til å sende ambulanse med etterfølgende undersøkelse og sykehusinnleggelse uten byrådens medvirkning. De mener at de gjennom sin handlemåte bidro til at kvinnen fikk hjelp, slik at støttekontakten oppnådde hensikten med besøket.

Til selve reportasjen bemerker VG at den er nøktern og uten feil, og at kvinnen er anonymisert. Avisen bemerker at den ser det for å ha betydelig offentlig interesse at en ung narkoman pike, som har tatt flere overdoser, er avhengig av en selvoppnevnt støttekontakts interesse og oppfinnsomhet for å overleve.

Klageren viser til et personlig brev fra kvinnen, og dessuten til et intervju i NRK-programmet Ukeslutt. Begge steder forteller kvinnen at støttekontakten har skaffet henne piller og dessuten penger til heroin. Av den vedlagte utskriften av radioreportasjen går det frem at den narkomane kvinnen påstår at hun ble dopet med piller før besøket hos Balas.

Klageren anfører dessuten at langsiktig hjelp til den narkomane kvinnen skal gis i kvinnens hjemfylke, noe støttekontakten burde visst.

Klageren aksepterer at det ikke var VG som tok initiativ til, eller regisserte, besøket hjemme hos henne. På den annen side burde VG-medarbeiderne ut fra vanlige legmannsvurderinger ha forstått at kvinnen trengte medisinsk hjelp. Av den grunn er VG-medarbeiderne medansvarlige for den alvorlige situasjonen som utviklet seg.

Klageren mener at det må være en «erindringsfeil» når VGs medarbeidere ikke husker at de ble bedt om å bringe kvinnen til Akuttetaten. Klageren opplyser at hun ba om dette to ganger før hun ringte etter ambulanse, noe som kan bekreftes av hennes mann Bjørn Tore Godal.

Klageren mener for øvrig at det hadde vært naturlig at VG tok kontakt med henne før de møtte opp på hennes bopel, eller at avisen helst med en gang kontaktet Akuttetaten eller Akuttinstitusjonen. Klageren mener at hennes medvirkning var helt unødvendig for å oppnå sykehusinnleggelse, og klageren har heller ikke vært medvirkende til at pasienten «i ettertid nok en gang har fått tilbud om behandling i eget fylke».

Vedlagt tilsvaret er et brev fra den narkomane kvinnen, samt utskrift av NRK-intervjuet med henne. Av brevet og utskriften fremgår at hun føler seg utnyttet av støttekontakten.

Verdens Gang anfører at NRK-intervjuet med kvinnen representerer brudd på god presseskikk på flere punkter, og avisen ser ingen grunn til å kommentere det de mener er påstander som er lagt i kvinnens munn.

VG konstaterer at støttekontakten har en helt annen versjon, slik at det dermed står påstand mot påstand. Avisen fastholder at den foretok en forsvarlig vurdering av sakens fakta, inklusive kvinnens tilstand. Klageren ble etter VGs syn heller ikke utsatt for større belastning en hun burde kunne tåle. Selve omtalen inneholder heller ikke presseetiske overtramp, verken i forhold til kvinnen eller klageren. Det var nettopp for å få medisinsk hjelp at VG og støttekontakten henvendte seg til klageren, men det var ingen tegn som tydet på at behovet for slik hjelp var akutt.

I et nytt brev har VG vedlagt et dementi fra NRK. Dementiet er opplest i programmet Ukseslutt, og NRK beklager her påstanden om at den selvoppnevnte støttekontakten skulle ha dopet kvinnen.

Klageren tar til etterretning VGs påstand om at avisen ikke tok initiativet til eller regisserte besøket hjemme hos klageren. Sekretariatet oppfatter dette slik at dette forholdet ikke er innklaget for utvalget. Derimot fastholder klageren påstanden om at VG burde skjønt at kvinnen trengte medisinsk hjelp, og ber utvalget vurdere dette forholdet.

Sekretariatet påpeker at det ut fra det foreliggende materialet er umulig å ta stilling til hvorvidt den omtalte kvinnen hadde behov for akutt medisinsk hjelp, og om Verdens Gang derfor gjennom sin opptreden bidro til å sette kvinnens liv og helse i fare, Etter sekretariatets mening bør saken derfor avvises.

Pressens Faglige Utvalg slutter seg til sekretariatets forslag, og utvalget har dermed avvist å uttale seg om det påklagede forhold.